Wikimedia-listeartikkel From Wikipedia, the free encyclopedia
Ein nasjonalrett er ein matrett som representerer eit særskild land, nasjon eller region.[1] Ein rett kan få denne statusen av fleire ulike grunnar:
Han er basiskost laga av lokale ingrediensar på ein særskild lokal måte, som fruits de mer servert ved vestkysten av Frankrike.[1]
Han inneheld ein særskild «eksotisk» ingrediens som blir produsert lokalt, som søramerikansk paprika dyrka i dei europeiske Pyreneane.[1]
Han blir servert ved lokale høgtider eller festar som er del av den lokale kulturarva og/eller del av religiøs utøving, som jul, korban pesach eller iftar.[1]
Han er blitt framheva som ein nasjonalrett av krefter i landet sjølv, som promoteringa av fondy som nasjonalrett for Sveits av den sveitiske osteunionen (Schweizerische Käseunion) frå 1930-åra.[2]
Nasjonalrettar er ein del av identiteten og sjølvbildet til ulike nasjonar, regionar eller kulturar.[3]
Under den europeiske imperialismen kunne land utvikla nasjonalrettar for å skilja seg ut frå rivalane sine.[4]
I land med mange ulike folkegrupper og kulturar, som India, Kina og Mexico, kan det vera nær umogleg å sameina seg om ein nasjonalrett.[3] Då det gjekk rykte om at styresmaktene planla å utropa khichdi til nasjonalrett skapte det oppstand, men dette blei seinare avkrefta som ei misforståing.[5][6][7]
I Latin-Amerika finst det ofte rettar rekna som nasjonale spreidd i fleire land, som ceviche i Peru og Ecuador, eller matambre som er nær ved å vera rekna som nasjonalrett i Paraguay, Uruguay og Argentina.[8] Kjøtstuing med kokebanan og rotfrukter er platos nacionales i fleire land i Sentral-Amerika, Sør-Amerika og Karibia: Colombiansk ajiaco eller sancocho i Den dominikanske republikken, Colombia og Panama er døme på slike rettar. Ifølgje Zilkia Janer (2008) stiller denne delinga av nasjonalrett mellom ulike land spørsmål kring ideen om at kvart land har ein særskild nasjonalrett som er spesiell for landet; ho seier at mattradisjonar ikkje følgjer nasjonale og geopolitiske grenser.[3]
Identifiseringa av latinamerikanske nasjonalrettar kan vera sterkare blant utflyttarsamfunn i Nord-Amerika.[3] I latinamerikanske land er nasjonalretten gjerne del av mattradisjonen til bygdesamfunn, og ikkje nødvendigvis daglegkost for folk som bur i byane. I utflyttarsamfunn kan retten takast tilbake for å halda på ein nasjonal identitet eller eit band til heimlandet, og blir høgtideleg servert i heimar og restaurantar. Denne danninga av nasjonal identitet gjer at samfunnet kan stå imot press for homogenisering av mange etnisk og kulturelt ulike grupper til ein stgor gruppeidentitet som latino eller hispanic.[3]
Nasjonaldrikkar er særmerkte drikkar som er sterkt knytte til eit visst land eller område, og kan også vera del av nasjonal identitet. Nasjonaldrikkar kan inngå i to kategoriar, alkoholdrikkar og leskedrikkar. Ein alkoholhaldig nasjonaldrikk kan vera ein nasjonal likør som ein kan drikka ublanda (som med whiskey i Irland), men er som regel ein blanda drikk eller cocktail (som caipirinha i Brazil og pisco sour i Peru og Chile), eller øl eller vin. Nokre nasjonaldrikkar utan alkohol kan vera te for Kina, coca-cola for USA, lassi for India, maté for Uruguay og kompot for austeuropeiske land.
Denne lista over nasjonalrettar er ikkje fullstendig, men inneheld ulike matrettar som er lagt fram som nasjonalrettar.
Færøyane: Skerpikjøt,[92] kaldtørka fermentert sauekjøt,[93] og ræstur fiskur,[92] halvtørka, vellagra fisk som har byrja å gjæra. Blir gjerne servert kokt med sterk gjæra feitt frå fåretarmar til.[94]
Ghana: Det blir ikkje lagt vekt på nokon offisiell nasjonalrett, men i staden mange regionale matskikkar i landet.[97][98]Fufu blir likevel ofte nemnd som nasjonalrett.[99][100][101]
India: India omfattar ei rekkje ulike folkegrupper og kulturar, og har ikkje ein særskild nasjonalrett for heile landet. Det gjekk rykte om at styresmaktene planla å utropa khichdi til nasjonalrett, men dette blei seinare avkrefta.[5][6][7]
Intervju med Isabelle Raboud-Schüle, director of the Musée gruérien«History of Cheese Fondue». Arkivert frå originalen 20. juli 2010. Henta 23. desember 2010.
Howes, David; Lalonde, Marc (June 1991). «The history of sensibilities: Of the standard of taste in mid-eighteenth century England og the circulation of smells in post-revolutionary France». Dialectical Anthropology16 (2): 125–135. ISSN0304-4092. doi:10.1007/BF00250241.
Joseph R. Haiek (1977). Mideast Business Guide (1 utg.). Los Angeles, United States of America: Los Angeles Mideast business exchange. s.290–292. ISBN978-0-915652-02-0. Henta 17. februar 2019.
"Kapusta kiszona (sauerkraut) is the basis for Poland's national dish bigos (sauerkraut med a variety of meats), kapuśniak (sauerkraut soup)" [in:] Polish Holiday Cookery by Robert Strybel, 2003, p. 14; "Bigos, the national dish of Poland — a hunter's stew of mixed meats og vegetables" [in:] The food lover's companion to Portland by Lisa Shara Hall, Roger J. Porter, 1996
"Two national specialities you'll find everywhere are bigos (cabbage stewed med meat og spices) og pierogi" [in:] Poland: the rough guide, 1991 og kotlet schabowy is a close cousin of the Teutonic Wiener Schnitzel" [in:] Joey Porcelli, Clay Fong . The Gyros Journey: Affordable Ethnic Eateries Along the Front Range, 2006
Groundwater, Ben (5. februar 2017). «Feed the World». Sydney Sun Herald. «Beetroot soup: it may not sound that enticing, og it certainly doesn't look it. But imagine it's freezing cold outside, that the snow has been piling up for months. Imagine that a pot of soup has been sitting on the stove all day, improving og intensifying. Imagine that the best root vegetables have gone in there, plus herbs, og maybe hunks of sausage. Imagine that a steaming bowl is placed in front of you, topped med a dollop of sour cream. Now you're getting why this is Russia's favourite dish.»
Леонид Беловинский. Энциклопедический словарь российской жизни и истории: XVIII-начало XX в., стр. 557, Пирог (Leonid Belovinskiy. The encyclopedic dictionary of Russian life og history: from the 18th to the beginning of the 20th centurym p. 557, "Pirog"; på russisk)
Вильям Похлебкин. Большая энциклопедия кулинарного искусства, Пироги русские. Москва: Центрполиграф, 2010, ISBN978-5-9524-4620-5 (William Pokhlyobkin. The Great Encyclopedia of Culinary Art, "Russian pirogi". Moscow: Centrpoligraph, 2010; på russisk)
Pamela Goyan Kittler; Kathryn P. Sucher; Marcia Nahikian-Nelms (August 2011). Food og Culture, 6th ed. Cengage Learning. s.410. ISBN978-0-538-73497-4. «Large, thin meat patties made from lamb og beef, known as pljeskavica, are considered a national dish of Serbia but are also a favorite med Bosnians og Croatians»
Tanja Glogovčan Belančić (28. mai 2020). «Ajda - koristna za ljudi in čebele». Government Communication Office of the Republic of Slovenia. Henta 23. august 2010.
Panadero, Amparo (11. mars 2019). «La paella valenciana quiere ser Patrimonio de la Humanidad». Diario16 (på spansk). Henta 19. februar 2020. «En el caso de la paella valenciana, se trata de una tradición culinaria y social que constituye un icono de hospitalidad y un símbolo de unión e identidad valencianas ...»
"Fish and Chips," i Fast Food og Junk Food: An Encyclopedia of What We Love to Eat (2011). Ed. Andrew F. Smith. ABC-CLIO p. 258 . Darwin Porter og Danforth Prince, Frommer's England 2011: With Wales (2010). John Wiley & Sons: p. 163. Heston Blumenthal, In Search of Total Perfection (2010). Bloomsbury: p. 205. Fish og Chips, Historic UK. Heston Blumenthal, Further Adventures in Search of Perfectionp. 100 Roy, Parama (2010). Alimentary Tracts: Appetites, Aversions, og the Postcolonial. Durham N.C.: Duke University Press. ISBN9780822347880. p. 3
Robert Appelbaum, Aguecheek's Beef, Belch's Hiccup, og Other Gastronomic Interjections: Literature, Culture, og Food Among the Early Moderns (2006). University of Chicago Press, p. 214 Yee Chiang, The Silent Traveller in London (1939). Interlink: p. 157.
Peter Earle. The Making of the English Middle Class: Business, Society og Family Life in London 1660-1730 (1989). University of California Press: p. 279. Cassell's Dictionary of Cookery (1883), p. 137. About Plum Pudding, Everyday Housekeeping: A Magazine for Practical Housekeepers og Mothers (Vol. 13-14), p. 97.
Sari Edelstein. Food, Cuisine, og Cultural Competency for Culinary, Hospitality, og Nutrition Professionals (2010). Jones & Bartlett: p. 118. Lesley Anne Rose, Michael Macaroon, og Vivienne Crow. Frommer's Scotland (2012). John Wiley & Sons: p. 28.
В. В. Похлёбкин (2000), Кулинарный словарь от А до Я, Центрполиграф (William Pokhlyobkin (2000), «Borscht», The Culinary Dictionary from A to Z (på russisk), Centrpoligraf)
В. В. Похлёбкин (2000), «Вареники», Кулинарный словарь от А до Я, Центрполиграф, s.181 (William Pokhlyobkin (2000), The Culinary Dictionary from A to Z (på russisk), Centrpoligraf)
Trumbull, Robert (1977). «Two Samoas». Tin Roofs og Palm Trees(PDF). Australian National University Press. s.196. ISBN0708107443– via Australian National University.
Mariano, Maureen Aimee (4. april 2016). «The Five Best Places for Mofongo in Maimi». Miami New Times. Henta 3 January 2020. «Foods of Puerto Rico». American Indian Health og Diet Project. Kansas University. Henta 3. januar 2020. «Popular foods in Puerto Rico include the national dish, mofongo (below), made med fried og mashed plantains that are mixed med shrimp, bacon, olive oil og garlic.» Zaino, Caitlin (15. juli 2013). «On the mofongo trail in Puerto Rico». Travel. BBC. Henta 3. januar 2020. «From urban Old San Juan to the beaches of Isla Verde, past the cities of Bayamón og Ponce, through lush rainforest og striking coastlines, mofongo proudly stands as Puerto Rico’s unofficial national dish.» Pitzer, Kurt (2. september 2009). Puerto Rico's Cordillera Central. Hunter Publishing, Inc. s.24. ISBN978-1-58843-796-9.