norsk pressemann og politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Carl Joachim Hambro (1885–1964) var en norsk pressemann og politiker for Høyre. Han var journalist og sjefredaktør i Morgenbladet i mesteparten av sitt yrkesliv. C.J. Hambro var kjent som en effektiv taler og retoriker og regnes som Norges fremste parlamentariker i første halvdel av 1900-tallet.[11]
Han var stortingsrepresentant for Oslo 1919–1957, stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, formann i Høyres stortingsgruppe 1926–1957 samt formann i Høyres sentralstyre 1926–1934 og 1950–1954. Hambro organiserte evakueringen av stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av hovedstaden da Tyskland angrep Norge den 9. april 1940, og han var videre den som utformet Elverumsfullmakten.[11]
Han markerte seg som en kunnskapsrik og iherdig, men tildels kontroversiell politiker. Han var hele livet en sterk motstander av totalitære ideologier og deres anførere.[12]
Hambro avla i 1902 studenteksamen ved Hambros skole i Bergen og begynte deretter universitetsstudier. Han ble cand.mag. etter eksamen i 1907. Hambro var formann i Den Konservative Studenterforening i 1908 og igjen mellom 1910 og 1911.[13]
Allerede i studietiden ble Hambro journalist i Morgenbladet, der han virket fra 1903 til 1907. I 1907 ble han lærer ved Kristiania handelsgymnasium, året etter ved Vestheim skole der han ble til 1912. I 1913 ble han sjefredaktør i Morgenbladet og i 1921 redaktør av Ukens revy, et blad han redigerte til 1929. Senere i livet bisto han Lars Roar Langslet i opprettelsen av Minervas Kvartalsskrift.[14]
C.J. Hambro virket som litteraturkritiker i en årrekke og hadde gode forutsetninger for dette arbeidet med sine utstrakte kunnskaper om ny og eldre litteratur. På den annen side kunne anmeldelsene hans ofte preges av tidsnød, og han var ikke fri for å la politikken – eller personlige antipatier – bli synlige i anmeldelsene. Philip Houm mener at han «gjerne slaktet verdifulle bøker, dersom ideen – «tendensen» – var ham usympatisk»[15] Spesielt viste dette seg i 1930-årenes kulturkamp. Han skrev svært kritisk om bøker av Rolf Stenersen, Paul Gjesdahl, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. På grunn av tonen i anmeldelsen av Sandemoses Vi pynter oss med horn (1936) meldte Sandemose ham til politiet, men Hambro ble frifunnet.[16] Samtidig var han alltid begeistret for den radikale dikteren Arnulf Øverland, på tross av hans kommunistiske overbevisninger.[17]
Hambro var stortingsrepresentant fra 1919 til 1957 og stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, samt visepresident i 1934 og president i Odelstinget 1945–1958. Han var Høyres parlamentariske leder 1926–1958. Hambro var også president i Folkeforbundets delegertforsamling i 1939 og 1946.
Hambro var en sterk kritiker av ettergivenheten mot Tyskland i opptakten til andre verdenskrig. Han uttalte blant annet at Münchenavtalen, der Frankrike og Storbritannia ga etter for tyske krav om tsjekkoslovakiske landområder, var «En voldshandling uten sidestykke i den civilisterte historie».[18]
Han organiserte togtransport for stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av Oslo da tyskerne invaderte den 9. april 1940. Hambro var videre den som utformet Elverumsfullmakten som gav regjeringen konstitusjonell dekning for å styre inntil Stortinget igjen kunne samles. Under andre verdenskrig bodde Hambro i USA og Storbritannia.
I eksil i USA fikk han vite at Arthur Skjelderup var død i Norge, men tolket det som om dødsfallet gjaldt Ferdinand Schjelderup, som var sentral i motstandsarbeidet i Norge. I Nordmannsforbundets tidsskrift, første nummer i 1944, skrev Hambro en nekrolog over Ferdinand Schjelderup, og navngav ham som en av hjemmefrontens ledende menn. Tidsskriftet var tilgjengelig for tyske lesere, og Schjelderup hadde ikke annet valg enn å gå i dekning før han kunne rømme til Sverige. I april 1944 ble Hambro innkalt til et møte i London, der både statsminister Nygaardsvold og en representant for hjemmefronten skarpt kritiserte den betydelige risiko han helt unødvendig hadde utsatt Schjelderup for. Til gjengjeld skrev Hambro etter møtet et brev til Nygaardsvold, der han sa sin mening om det «overfall på sakesløs person» han mente seg utsatt for. I flere nordmenns påhør karakteriserte Winston Churchill overfor Anthony Eden Hambro som definitely an enemy of Great Britain, «avgjort en fiende av Storbritannia.»[19]
Hambro var medlem av Den norske Nobelkomite i perioden 1. januar 1940–31. desember 1963, først dets viseformann 1945–1948 og deretter fungerende formann juni 1945–5. november 1945.
Hambro markerte seg sammen med Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F) som motstander av opphevelsen av «jesuittparagrafen».[20][21] Hambro hevdet at jesuittene hadde vært en bidragsyter for fascismen og nasjonalsosialismens framvekst i mellomkrigstiden og i tillegg en inspirasjon også for kommunister og marxister.[20]
Hambro var kritisk til medlemskap i NATO fordi beslutninger om landets utenrikspolitikk ble flyttet utenfor landets grenser. Han mente Norge burde møte i NATO med «mistenksom aktpågivenhet». Hambro likte heller ikke at NATO ble fremstilt som demokratienes allianse.[22]
Slekten Hambro stammer fra Danmark og hadde jødisk bakgrunn. Den konverterte til kristendommen på begynnelsen av 1800-tallet.[23] Carl Joachim Hambro ble født i Bergen i 1885 som sønn av skolebestyrer Edvard Hambro (1847–1909) og Nicoline Christine Harbitz (1861–1926). C.J. Hambro var gift to ganger. Med sin første kone, Gudrun «Dudu» Grieg (1881–1943), fikk han fire sønner, professor og stortingsmann Edvard Hambro (1911–1977), psykolog Cato Hambro (1911–1996), filolog Carl Hambro (1914–1985) og journalist Johan Hambro (1915–1993), og en datter.
«Dudu» døde i USA i 1943, mens ekteparet var i eksil på grunn av den tyske okkupasjonen av Norge. I 1946 giftet han seg med teatersjef Gyda Christensen (1872–1964), som han i mange år hadde hatt et utenomekteskapelig forhold til.
Hambro mottok en rekke utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1937 utnevnt til av storkors av St. Olavs Orden.[24] I 1952 mottok han Borgerdådsmedaljen i gull. Han mottok også Haakon VIIs jubileumsmedalje og St. Olavsmedaljen.[24] Hambro bar storkors av Finlands hvite roses orden. I 1995 ble det reist en statue av Hambro ved Eidsvolls plass foran Stortinget.
|
|
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
