norsk-amerikansk forfatter From Wikipedia, the free encyclopedia
Martha Ostenso (1900–1963) var en norsk-amerikansk forfatter, kjent for sin prisbelønte debutroman Graagaas (Wild Geese) fra 1925. Romanen ble en bestselger både i USA og Norge, og ble oversatt til en rekke andre språk. Ostensos bøker er i hovedsak beskrivelser av livet på landet i midtvesten i USA og i Canada. Hun ble kjent som grunnleggeren av «prærierealismen», en sjanger der livet ble beskrevet på en realistisk måte, uten overdreven romantikk og sentimentalitet, som til da hadde vært det vanlige.
| Martha Ostenso | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Marta Sjursdatter Østensø 17. sep. 1900[1][2][3][4]  Haus kommune[5] | ||
| Død | 24. nov. 1963[1][3][4][6] (63 år) Seattle[7] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist,[8] romanforfatter,[8] novelleforfatter,[8] sosionom,[8] lyriker[8] | ||
| Utdannet ved | University of Manitoba Columbia University | ||
| Ektefelle | Douglas Durkin (1944–1963)[9] | ||
| Far | Sjur Brigtson Østensø[10] | ||
| Mor | Oline Olsdatter Tungeland Østensø[11] | ||
| Søsken | Bjarne (Barney) Ostenso Oivind Ostenso | ||
| Nasjonalitet | Norge USA (1931–)[12] | ||
| Språk | Engelsk,[13][14] norsk | ||
| Medlem av | National League of American Pen Women[15] | ||
| Utmerkelser | Honorary Master of Arts of Wittenberg University in Springfield, Ohio (1928)[16] | ||
| Viktige verk | Graagaas | ||
| IMDb | IMDb | ||
Ostenso samarbeidet med ektemannen Douglas Durkin om bøkene, men omfanget av hans medvirkning er ukjent. Det antas at Ostenso skrev det første utkastet til debutromanen og at Durkin deretter redigerte manuskriptet. Enkelte litteraturvitere anser signaturen Martha Ostenso som et uttrykk for de to forfatternes felles virksomhet, fra og med 1925.
Familien utvandret til USA da Martha var to år gammel. Barndomsårene tilbragte hun i Minnesota og Sør-Dakota i USA, og ungdomsårene i Manitoba i Canada. Hennes karriere som forfatter varte til 1958, og resulterte blant annet i en diktsamling, seksten romaner, ca. tretti noveller og en biografi. Wild Geese ble til stumfilm og spillefilm i forfatterens levetid, og senere til en TV-serie i 2001.
Ostenso ble den første norsk-amerikanske kvinne til å forsørge seg og sin familie som forfatter. Hun besøkte Norge tre ganger i voksen alder.
Martha ble født i bygda Tungeland i Haus kommune, innlemmet i Bergen 1972. Hun var datter av den faglærte meieristen Sjur Brigtson Øystesø og meieriarbeider (meierske) Olina Tungeland. I noen kilder er foreldrene kalt henholdsvis Sigurd og Line.[17][18][19] Paret giftet seg i Biri kirke 18. august 1898. Sjur hadde utdannet seg som meierist og arbeidet i Redalen. Etter å ha leid Rosendal meieri i ett år, fant han ut at dette ikke kunne lønne seg. I 1900 dro han derfor alene til Winnipeg i Canada, der han fikk arbeid hos Olinas onkel, som eide et kjøttmarked.[20]
Etter at Sjur var reist til Canada bodde Marthas mor på hjemplassen Tungeland, og 17. september 1900 ble Martha født. Dåpen ble holdt i Arna kirke 14. oktober, og hun ble båret til dåpen av sin bestemor, Anna Johannesdatter Tungeland Borge. Martha ble oppkalt etter sin mors søster, som skrev dikt. Tanten mistet livet i et steinras kort tid før Martha ble født.[20][21]
Joan Naglestad Buckley forteller i sin doktoravhandling fra 1976 at Martha som liten lagde skole, i et kratt av amarant (pigweed). Hun ryddet noe av ugresset for å gi plass til skolestua. Rundt kateteret som var laget av kvister, sto det igjen enkelte ugressplanter i en ring. Disse ugressplantene var hennes elever.
|
I 1902 tok Marthas mor med seg datteren og reiste til Canada, der de ble gjenforent med Sjur. De neste elleve årene førte familien et omflakkende liv, og bodde på til sammen sju forskjellige steder i Minnesota og Sør-Dakota. En slik rotløs tilværelse var noe som mange av innvandrerne i USA opplevde. Familien Ostenso levde av Sjurs meierivirksomhet, og at Olina tok imot klær til vask. Martha viste tidlig sans for ord og språk. Hun sang versene hun hadde laget selv, lenge før hun lærte å lese og skrive.[20] Broren Bjarne (Barney) ble født i 1903, og yngstebroren Oivind (som fikk kjælenavnet «Spot») ble født i 1905.[23]
I 1914 eller 1915 flyttet familien til Brandon i den kanadiske provinsen Manitoba i Canada. Familien var uten midler, så reisen dit foregikk i en godsvogn på jernbanen. Allerede før familien flyttet til Brandon hadde Martha fått stoff på trykk i avisen; som elleveåring fikk hun åtti cent for hver spalte hun skrev på ungdomssiden til Minneapolis Journal. En av notatbøkene hennes indikerer også at hun vant en pris for et dikt, «The Price of War», i Winnipeg Telegram.[24] Som femtenåring ble hun innskrevet ved Brandon Collegiate School.[23]
I juni 1917 reiste familien videre til provinsens hovedstad Winnipeg der faren fikk arbeid ved Dominion Produce Company. Sannsynligvis tok hun avgangseksamen ved Kelvin Technical High School i 1918, og fikk dermed tillatelse til å undervise midlertidig. Sensommeren 1918 fikk hun en lærerstilling i Hayland i Manitoba. Her bodde hun hos Alexander Hay, hans kone og fire barn (to sønner og to døtre). Denne familien og familiene omkring (Sandmoens, Eggertsons, Gudmundsons og Gislassons) var til inspirasjon for henne til romanen Wild Geese, som ble utgitt i 1925.[25][20][24]
Lærerkarrieren stanset brått da skolen ble stengt som følge av et utbrudd av spanskesyken. Hun ble innskrevet ved University of Manitoba, i Winnipeg for vårsemesteret 1919. Fra september samme år var hun fulltids student og tok en rekke kurs i kunstfag. Ett av kursene var «engelsk prosa» og «engelsk lyrikk». Underviser i begge kursene var Douglas Durkin (1884–1967), hennes senere livsledsager og viktigste rådgiver i litterære spørsmål. Våren og sommeren 1920 arbeidet hun som reporter for Winnipeg Free Press, for deretter å fortsette sine universitetsstudier i Winnipeg høsten samme år.[24] I mellomtiden hadde Durkin flyttet fra kone og barn i Winnipeg, og tatt seg jobb ved Columbia University, der han underviste i «The Technique of the Novel».[26][20]
Faren Sjur ble i 1932 overkjørt av en bil i nærheten av sitt hjem i Wilmar, Minnesota, og døde av skadene.[27]
Høsten 1921 flyttet Ostenso til New York, og sluttet seg til Durkin der. Dermed begynte et personlig forhold og faglig samarbeid, som skulle vise seg å vare helt til hennes død, mer enn førti år senere. Fra 1921 til 1922 studerte Ostenso litteratur ved Columbia University og fulgte Durkins kurs. Det er mulig at hun allerede på dette tidspunktet hadde begynt å arbeide med sitt mest kjente verk Graagaas (Wild Geese). Hun arbeidet også som sosialarbeider i det fattige Red Hook-distriktet i Brooklyn, men fant intet å skrive om derfra. Det fantes ingen kontraster slik som på prærien, mente hun. På prærien sto den menneskelige grusomhet i kontrast til naturens skjønnhet. I Red Hook var alt bare forferdelig.[20][24]
I 1921 begynte Ostenso å publisere dikt i tidsskrifter som Canadian Magazine of Politics, Art & Literature, American-Scandinavian Review, Literary Digest, Poetry og Voices. Sent i 1923 reiste hun tilbake til Winnipeg og brukte mesteparten av vinteren på å utarbeide et første utkast av Graagaas. Våren 1924 reiste hun tilbake til New York for godt. I 1924 utkom hennes første bok, diktsamlingen «A Far Land», med førtitre av tidligere utgitte dikt. Titteldiktet er en kort, lyrisk beskrivelse av Ostensos fødeland, Norge.[25][20][28]
Hennes første roman Graagaas (Wild Geese) kom i 1925, og den skulle også bli hennes mest kjente. Med boken vant hun en pris på 13 500 dollar for beste debutroman dette året, i konkurranse med 1389 andre romaner.[29] Prisen ble utdelt av tidsskriftet The Pictorial Review, filmselskapet Famous Players-Lasky Corporation og forlagshuset Dodd, Mead & Co.[18][25][30]
Fra å være totalt ubemidlet, bortsett fra en bankkonto som inneholdt to dollar, ble hun med prisen den første norsk-amerikanske kvinne som kunne leve av sin forfattervirksomhet. Hun kunne også forsørge sin nære slekt, som på det tidspunktet talte elleve medlemmer.[31]
Selv om hennes foreldre hadde fått amerikansk statsborgerskap tidligere, ble hun ikke selv amerikansk statsborger før 11. mai 1931. Det er hevdet at dette skyldtes hennes sterke følelser for sitt fødeland.[31][32]
Ostenso og Durkins virksomhet ga store inntekter, år om annet fra 30 000 fra 40 000 dollar. Hun fikk fra femten til sekstifem tusen dollar for en enkelt novelle. Paret eide en rekke luksusbiler, båter og hus. I 1931 flyttet de til Gull Lake i Minnesota. De hadde også en bolig i Hollywood, California, der de ble venner med stjerner som Douglas Fairbanks jr., Mary Pickford og Henry Fonda. Et dekadent liv førte til at forfatterskapet stagnerte i kvalitet. Ostenso reiste mye og var tre ganger tilbake i Norge, blant annet i 1925 og 1931.[33] I 1925 ble hun intervjuet av Fjordabladet, og ga uttrykk for at hun ønsket å treffe Knut Hamsun.[34][26][35][36][37][26]
Ostenso og Durkin giftet seg i 1944 etter at hans hustru var død, og paret etablerte seg i en rolig tilværelse i Minnesota.[38] I 1963 besluttet paret å flytte til Washington der Durkins to sønner bodde. Reisen ble imidlertid for mye for Ostenso, og hun kollapset på toget. Fremme i Seattle ble hun bragt til sykehus der hun døde to dager senere. Dødsårsaken var skrumplever.[39]
Durkin hadde åpenbart innflytelse på debutboken Wild Geese (Graagaas), men det er uklart hvor sterk denne innflytelsen var. En for sterk medvirkning fra Durkins side, ville medført at Ostenso ikke kunne fått debutantprisen. Martha Ostensos bror, Barney Ostenso ga i et intervju med David Arnason i 1977 uttrykk for at Ostenso hadde skrevet det første utkastet og at Durkin deretter omredigerte manuskriptet. Barney Ostenso var på det aktuelle tidspunktet 84 år gammel.[40][41] Ifølge Athabaska University, Alberta i Canada i 2021, var den gjengse oppfatning blant kritikere at Ostensos debutbok var et selvstendig arbeid. Atherton taler om Martha Ostenso som en felles signatur for de to forfatternes felles virksomhet. Tre tiår senere underskrev begge et dokument om opphavsrettigheter, som forutsatte at Durkin hadde deltatt i utformingen av debutromanen, så vel som alt det hun senere hadde produsert.[42][26][37][25][30][43]
Anlaug Røen Hauge mener at den nøyaktige rekkevidde av samarbeidet mellom Ostenso og Durkin er vanskelig å fastslå. Atherton og flere andre har vurdert Ostensos navn som et pseudonym for de to forfatternes felles virksomhet. Røen Hauge mener at dette samarbeidet er interessant i seg selv, men at det samtidig gjør det vanskelig å kategorisere Ostenso som en kvinnelig forfatter.[44]
Ostensos produksjon pågikk hovedsakelig over to tiår. Den mest produktive tiden var fra 1925 til 1935. I denne perioden skrev hun åtte romaner, hvorav fem gikk som føljetonger i Pictorial Review, Hearst's International, Cosmopolitan og McCall's. Føljetongen «Changeling Bride» ble publisert i Minneapolis Tribune, og åtte noveller ble publisert i ulike magasiner. I perioden fra 1935 til 1946 skrev hun for det meste noveller. Etter at novellene hadde stått på trykk i ett tidsskrift, ble de ofte publisert også i andre tidsskrifter i USA, Canada, England og Australia. Utgivelser i magasinet Cosmopolitan nådde alene ut til en million lesere. Bøkene ble oversatt til førtifem ulike utgaver i minst ti land, som var Norge, Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Østerrike, Nederland, Ungarn, Polen og Jugoslavia. Novellene ble også oversatt til like mange språk.[31]
Wild Geese (Graagaas), The Young May Moon (Nymåne i mai) og O, River Remember, regnes av Stan Atherton som Ostensos beste romaner, der debutboken setter et mønster for de senere utgivelsene. Atherton mener at disse tre av romanene, hvorav de to første er oversatt til norsk, stadig kan gi leseren nye opplevelser. I tillegg vurderes The White Reef (Nona) og The Mandrake Root (Alrune) også som lesverdige.[45]
Med Wild Geese og The Young May Moon ble Ostenso særlig i Canada, kjent som grunnleggeren av «prærierealismen». Atherton fremholder at før denne perioden var det få bøker som presenterte en gjennomført reell og nøyaktig presentasjon av livet i regionen. Det ble skrevet en rekke bøker om livet på prærien, men det dreide seg ofte om overdreven romantikk, belærende fortellinger, melodrama og sentimentalitet.[39] Lokalhistorikeren Anlaug Røen Hauge mener det er noe helt nytt i litteraturen når Ostenso skildrer det harde livet i små prærielandsbyer og en mann som hadde mistet evnen til å ta hensyn til andre mennesker som følge av sitt eget begjær etter å eie land. Denne betraktningsmåten i Wild Geese innebar et brudd med den rådende litterære tradisjon i samtiden. I denne ble koloniseringen av Vest-Canada fremstilt som menneskets heroiske og endelige kamp og seier over naturen.[44]
Ostensos bøker har gjerne én eller flere skikkelser hentet fra det skandinaviske innvandrermiljøet. De gir leserne et realistisk bilde av det harde arbeidet og det ensomme livet på landsbygda. Dette hadde Ostenso selv opplevd under oppveksten i Manitoba og Minnesota.[46] Graagaas beskriver menneskets forhold til naturen, og livet blant pionerne i vesten. Det er likevel uenighet om hvorvidt hennes bøker kan regnes som en del av innvandrerlitteraturen.[47] Joan Buckley mener at dominerende patriarker er et sentralt tema i nordisk og norsk-amerikansk litteratur, slik det også er hos Ostenso.[31] Odd Lovoll peker på at «immigrantforfattere» gjerne blir definert gjennom slektsbakgrunn, at de skriver på norsk og at de retter seg mot et norsk-amerikansk publikum. Ostenso hadde for sin del bare slektsbakgrunnen.[48] Dorothy Burton Skårdal nevner Ostenso blant forfattere av skandinavisk herkomst som bare behandlet innvandrertematikk i én av sine bøker. Skårdal mener at skandinaviske immigranter har biroller i flere av Ostensos bøker, men at det bare er i O River, Remember (1943) at tre generasjoner av norskamerikanere er hovedpersoner. Skårdal mener at Ostenso har «crossed the line into general American literature».[49] I bibliografien Litteratur om utvandringen fra Norge til Nord-Amerika nevnes bare O River, Remember (1943) av Ostensos bøker,[50] mens bibliografien Norway in English nevner tre av hennes bøker: O River, Remember (1943), The milk route (1948) og The sunset tree (1949).[51]
I hennes bøker vil ofte en av romanfigurene – som oftest en mann – representere en trussel for sin ektefelle eller barn, som følge av enten personens egne ambisjoner, fedrelandskjærlighet eller et snevert, religiøst perspektiv. Ostenso portretterer også familiekonflikter og kjærlighetens mørke sider. I romanene hennes er hovedpersonene sterke, selvstendige kvinner.[17][19][31] Graagaas og The Young Man Moon regnes blant de beste i denne tradisjonen, dette sammen med Frederick Philip Groves verker, blant annet Settlers of the Marsh (1925) og Robert J.C. Steads roman Grain (1926).[39][31]
Forfatterskapet var hennes eneste inntekt. For at bøkene skulle bli solgt, måtte hun holde sitt nærvær i offentligheten vedlike. Pengene fra en bok ble raskt borte, og hun måtte skynde seg og skrive en ny. Hovedformålet med forfatterskapet ble derfor å opprettholde inntektene, noe hun ikke satte pris på. Det gjaldt ikke så meget med romanene som med novellene, som hun skrev mer av utover i 1930-årene. Men allerede etter å ha skrevet Graagaas, uttrykte hun en viss bekymring: «Jeg har måttet arbeidet hardt hele livet, men nå vet jeg ikke hvordan jeg skrev den romanen. Jeg må lære meg å skrive, slik at jeg kan skrive en ny.»[31]
Ostensos debutbok var kunstnerisk løfterik og en formidabel økonomisk suksess. Atherton fremholder at de forventninger som debutboken skapte, ville vært vanskelig å innfri for nærmest enhver forfatter. Den plutselige rikdom som fulgte med prisen og salget, ble også et selvstendig hinder for den kunstneriske utvikling. Hennes familie krevde mye av henne, hun vennet seg raskt til et høyt forbruk og forlagene var også raske med å kreve nye bøker. I 1943 ble romanen O River, Remember utvalgt bok i bokklubben Literary Guild, men etter dette anser Atherton henne som utbrent. Ytterligere fire bøker kom i løpet av 1940-årene, blant annet biografien over Elizabeth Kenny. De tre romanene Milk Route (1948), The Sunset Tree (1949) og And the Town Talked (1949) omhandlet temaer i samtiden, men ingen av dem ble store salgssuksesser. I den siste romanen fra 1958, A Man Had Tall Sons, vendte hun tilbake til å skrive om livet i Midtvesten før krigen, men dette temaet var publikum ikke lengre interessert i.[45]
Ostenso var i 1920- og 1930-årene flere ganger på listene over bestselgerne i Norge. Det gjaldt særlig kategorien skjønnlitteratur, men også i alle sjangre sett under ett. Opplagstallet for Graagaas i 1933 med 15 000 eksemplarer var det nest høyeste dette året, like høyt som Johan Bojers Huset og havet. Bare Hamsuns Men livet lever med 27 500 eksemplarer kom i større opplag. I Norsk forskningsråds tabell 9 over annonserte opplagstall alle sjangre i perioden 1900–1942, er hun nr. 16 på listen.[52]
Romanen The Geese (norsk tittel: Graagaas) ble anmeldt i Aftenposten i 1925 av Theodor Caspari. The Dark Dawn (norsk tittel: Gry) ble anmeldt av Eivind Berggrav i 1926. Berggrav kritiserte oversettelsen til norsk, og anbefalte originalversjonen på engelsk.[53]
Ostenso var såvidt kjent i Norge i årene fra 1925 til 1940 at hun kunne brukes som et referansepunkt. I omtalen av et teaterstykke i 1931 heter det at «miljø og typar vil vera kjende frå Marta Ostenso's 'Grågås'»[54] og Nordahl Grieg skriver i et brev fra 1932 om «den sterke, hårde datter, nøiaktig som en heltinde hos Marta Ostenso.»[55]
A Far Land innholdt blant annet disse diktene:[56]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
