Eurovision Song Contest 1999

Eurovision Song Contest 1999 var den 44. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert lørdag 29. mai 1999 av den israelske kringkasteren IBA. Finalen fant sted i International Convention Center i Jerusalem i Israel, og for første gang var det tre programledere: Yigal Ravid, Dafna Dekel og Sigal Shahamon.

Eurovision Song Contest 1999
Datoer
Finale:	29. mai 1999
Vertskap
Sted:	International Convention Center, Jerusalem, Israel
Programledere:	Dafna Dekel Yigal Ravid Sigal Shahamon
Regi:	Hagai Mautner
Produsent:	Amnon Barkai
Konkurransesjef:	Christine Marchal-Ortiz
Kringkaster:	Israel Broadcasting Authority (IBA)
Deltakelse
Deltakere:	23
Vinner:	Sverige «Take Me to Your Heaven» Charlotte Nilsson
Tilbake:	Bosnia-Hercegovina  Danmark  Island  Litauen  Østerrike
Trakk seg:	Ungarn
Ikke med:	Finland  Hellas  Nord-Makedonia  Romania  Slovakia  Sveits
Kart over deltakere      Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1998        2000 ►

EBU gjorde flere regelendringer dette året, blant annet kunne deltakerne for første gang siden 1976 synge på det språket de ønsket. I tillegg fjernet unionen kravet om at arrangøren måtte stille med et orkester. IBA valgte å droppe orkester, og dermed var all musikken ferdiginnspilt på bånd – for første gang i konkurransens historie.

I alt deltok 23 land og de fleste landene brukte telefonavstemning. Finland, Hellas, Nord-Makedonia, Romania, Slovakia, Sveits og Ungarn måtte stå over dette året, siden de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1994–1998. Samtidig fikk Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island og Østerrike komme tilbake etter å ha måttet stå over i 1998. Litauen kom også tilbake for første gang siden 1994.

Vinneren av konkurransen ble Sverige og Charlotte Nilsson med sangen «Take Me to Your Heaven». Island, Tyskland, Kroatia og Israel utgjorde resten av topp fem. Norges bidrag, «Living My Life Without You» med Stig van Eijk, ble nummer 14 av 23.

Bakgrunn

Etter Dana Internationals seier med «Diva» året før, var Israel vertskap for konkurransen. Dette var andre gang Israel og kringkasteren IBA arrangerte Eurovision Song Contest, og IBA la finalen til International Convention Center i Jerusalem. Konkurransen i 1979 ble arrangert i det samme lokalet. Sikkerheten var høy foran arrangementet, og deltakerne ble fotfulgt av vakter når de var ute i Jerusalem. Bare delegasjonene og fjernsynsfolkene fikk tilgang til arenaen. «Vi håper selvsagt at ingen farlige situasjoner oppstår, men vi er forberedt på alt.» sa sikkerhetssjef Itzik Ashkenazy til VG.^[1]

EBU reduserte dette året deltakerantallet fra 25 til 23 land.^[2][3] Litauen deltok for første gang siden 1994, mens Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island og Østerrike var tilbake etter å ha måttet stå over året før.^[2] Russland fikk ikke delta siden landet ikke overførte 1998-finalen, noe som var et krav for å få delta i 1999.^[4] Finland, Hellas, Republikken Makedonia, Romania, Slovakia, Sveits og Ungarn var fraværende dette året.^[2][5]

Orkesteret og språkregelen forsvinner

EBU innførte flere nye regler for konkurransen dette året. Den største endringen var at EBU droppet regelen som krevde at deltakerlandene måtte synge på et av sine nasjonalspråk.^[3] Deltakerne sto nå fritt til å synge på hvilket som helst språk de ville. I 1999 valgte 13 av de 23 landene å synge helt eller delvis på engelsk, mens Bosnia-Hercegovina også sang delvis på fransk.^[5]

Arrangøren trengte heller ikke lenger å stille med et orkester, og IBA valgte å droppe orkesteret for å kutte kostnader.^[3] Det samme gjorde fremtidige arrangører, noe som har ført til at alle sangene har blitt fremført med singback siden. Profilerte Johnny Logan som har vunnet konkurransen tre ganger, kritiserte avgjørelsen og mente konkurransen hadde blitt en ren «karaokekonkurranse».^[6]

En tredje stor endring var innføringen av ordningen «de fire store».^[3] Ordningen gjorde at konkurransens fire største økonomiske bidragsytere – Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland – var sikret deltakelse året etter, uansett resultat årene i forveien.^[5][6]

Kvalifisering

På grunn av at stadig flere land ønsket å delta i konkurransen, hadde EBU innført et mer permanent kvalifiseringssystem fra 1997 for å holde deltakerantallet nede. Et land som ikke var kvalifisert ett år, fikk automatisk rett til å delta året etter.^[7][8]

Startfeltet i 1999 besto av vertslandet Israel, de 17 landene med høyest gjennomsnittspoengsum fra femårsperioden 1994–1998 og landene som måtte stå over finalen året før.^[9] Dette året kom regelverket med et nytt tillegg. Dette tillegget slo fast at fra 2000 av skulle konkurransens fire største økonomiske bidragsytere – Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland – være automatisk kvalifisert for finalen.^[3] Denne gruppen land fikk tilnavnet «de fire store», og ble opprettet for å sikre konkurransen et stabilt finansielt grunnlag i årene fremover.^[2][6]

I henhold til regelverket var ikke Finland, Hellas, Republikken Makedonia, Romania, Slovakia, Sveits og Ungarn kvalifisert til 1999-finalen.^[5] Dette for å gi plass til Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Østerrike og Litauen – samt debutantlandet Latvia. Den latviske kringkasteren Latvijas Televīzija valgte senere å trekke seg fra konkurransen, og EBU tilbød Latvias plass til Ungarn, som var øverst på listen over de ikke-kvalifiserte landene. Ungarns kringkaster Magyar Televízió avslo tilbudet, som dermed gikk videre til neste land på listen: Portugal. Den portugisiske kringkasteren Rádio e Televisão de Portugal taket ja til invitasjonen.^[2][6][10]

Kvalifiseringstabell for 1999^{[lower-alpha 1]}

Rang	Land	Snitt	Mottatte poeng per år[11][12][13][14][15]
			1994	1995	1996	1997	1998
Automatisk kvalifisert som fjorårsvinner og vert
1	Israel	126,50		81	Ikke kval.		172
Kvalifisert på bakgrunn av høyeste snittpoengsum 1994–1998
2	Irland	130,60	226	44	162	157	64
3	Storbritannia	121,80	63	76	77	227	166
4	Malta	94,40	97	76	68	66	165
5	Norge	83,40	76	148	114	0	79
6	Kroatia	74,20	27	91	98	24	131
7[lower-alpha 2]	Sverige	67,40	48	100	100	36	53
8[lower-alpha 2]	Kypros	67,40	51	79	72	98	37
9[lower-alpha 3]	Nederland	59,25	4		78	5	150
10[lower-alpha 3]	Tyskland	59,25	128	1	Ikke kval.	22	86
11	Polen	57,00	166	15	31	54	19
12	Frankrike	56,80	74	94	18	95	3
13	Tyrkia	56,00		21	57	121	25
14	Spania	54,00	17	119	17	96	21
15	Estland	53,50	2		94	82	36
16	Belgia	50,67		8	22		122
17	Slovenia	44,25		84	16	60	17
18	Portugal	41,20	73	5	92	0	36
Kvalifisert etter å ha stått over i 1998
19	Danmark	42,00		92	Ikke kval.	25
20	Østerrike	39,60	19	67	68	12
21	Island	38,20	49	31	51	18
22	Bosnia-Hercegovina	23,00	39	14	13	22
23	Litauen	0,00	0
Ikke kvalifisert for finalen i 1999
24	Hellas	39,80	44	68	36	39	12
25	Nord-Makedonia	16,00			Ikke kval.		16
26[lower-alpha 4]	Finland	14,00	11		9		22
27[lower-alpha 4]	Slovakia	14,00	15		19		8
28	Sveits	10,50	15		22	5	0
29	Romania	10,00	14		Ikke kval.		6
Sto over
Italia		114,00				114
Ungarn		42,00	122	3	Ikke kval.	39	4
Russland		40,00	70	17	Ikke kval.	33

Sendingen

IBA ønsket å markere at dette var siste finale på 1900-tallet, og temaet for scenedekoren var tidens gang. Midt på scenen var det bygget en slags mekanisk sol, med planeter og solstråler som svirret rundt.^[16] Sendingen startet med en tegnefilm som var laget som en rundreise i Europas land, etterfulgt av en film med dansere og fjorårsvinner Dana International, spilt inn i vertsbyen Jerusalem.

Deretter kom de tre vertene inn på scenen i International Convention Center, sammen med danserne fra filmen som var vist like før. Det var rundt 2000 publikummere i salen. Etter en kort introduksjon på engelsk, fransk og hebraisk, hilste programlederne på fjorårsvert Terry Wogan, som var til stede for å kommentere sendingen for BBC1. Alle de israleske vinnerne, Izhar Cohen, Gali Atari og Dana International, var også til stede i salen.

Deretter startet presentasjonen av de 23 deltakerlåtene. Hvert bidrag ble introdusert med korte filmer som tok utgangspunkt i ulike lignelser fra Bibelen. Startrekkefølgen var avgjort med loddtrekning. Litauen begynte, mens Estland avsluttet. Norge hadde startnummer åtte.

Pausenummeret var ved Dana International som fremførte en coverversjon av Stevie Wonders sang «Free». Deretter startet avstemningen, og den ble raskt en duell mellom to nordiske land: Sverige og forhåndsfavoritten Island. Lenge lå Island i føringen, men da nest siste land ga 12 poeng til Sverige og ingen til Island, var den svenske seieren sikret. Dette var Sveriges fjerde seier i konkurransen.

Etter vinnerreprisen ble showet avsluttet med at alle deltakerne kom opp på scenen og sang vinnersangen fra 1979, «Hallelujah». Fellessangen skulle markere avslutningen på tusenåret og samtidig sette fokus på den pågående krigen på Balkan. «Fremførelsen av "Halleluja" blir en spesiell tributt til ofrene for krigen i Kosovo, sa de israelske arrangørene til Aftenposten.^[17]

Stig van Eijk representerte Norge.

Norges bidrag

Det norske bidraget var «Living My Life Without You», skrevet og fremført av Stig van Eijk – som bare brukte Van Eijk som artistnavn. Sangen hadde vunnet den norske finalen klart og nådde senere en tredjeplass på den norske singellisten.^[18] Debutalbumet Where I Belong solgte også 15 000 eksemplarer den første uken etter utgivelsen.^[19]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1999

Under finaleuken hadde Van Eijk gjentatte tekniske problemer på prøvene. Flere ganger sviktet lyden, og under generalprøven var Van Eijk nødt til å bryte og starte opptredenen på nytt.^[20][21] Problemene fortsatte også under selve finalen, da Van Eijks øremonitor ikke fungerte og i stedet sendte en høy pipelyd inn i øret hans. NRK krevde at Norge måtte få opptre på nytt, men de israelske arrangørene avviste kravet.^[22][23] Det norske bidraget fikk 35 poeng og endte som nummer 14 av 23 deltakere.

Med på scenen hadde Van Eijk med seg danserne Belinda Braza og Charlotte Øverland Våseth. I tillegg deltok Heine Totland, Åshild Stensrud og Per Øystein Sørensen som korister.^[24] Jostein Pedersen kommenterte finalen for NRK1, mens Jon Branæs kommenterte på NRK P1. Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske telefonstemmene fra Oslo via satellitt.

Avstemningen

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger via telefonavstemning. Seerne fikk stemme i fem minutter før linjene stengte, men hvert land hadde også en reservejury på åtte personer i tilfelle telefonnettet skulle bryte sammen. Fire av landene – Litauen, Tyrkia, Irland og Bosnia-Hercegovina – fikk dispensasjon til å bruke jury.^[2] Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.  

På forhånd var Selma fra Island storfavoritt med sin «All Out of Luck». Kypros ble på forhånd tippet som en av hovedutfordrerne hennes, men endte til slutt nest sist med bare 2 poeng fra Storbritannia.^[5] Under avstemningen var det lenge en tett kamp mellom Island og Sverige. Island lå i teten det meste av tiden, men den bosniske juryen avgjorde til slutt det hele i Sveriges favør, ved å gi dem 12 poeng og ingenting til Island. Tyskland meldte seg også inn i tetkampen, men endte til slutt på tredjeplass. Kroatia ble nummer fire, og vertslandet Israel kom på femteplass.

Deltakere

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.^[25] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr.	Land	Artist	Sang	Språk	Norsk oversettelse	Plass	Poeng
01	Litauen	Aistė Smilgevičiūtė	«Strazdas»	Samogitisk	Måltrosten	20	13
02	Belgia	Vanessa Chinitor	«Like the Wind»	Engelsk	Som vinden	12	38
03	Spania	Lydia	«No quiero escuchar»	Spansk	Jeg vil ikke lytte	23	1
04	Kroatia	Doris Dragović	«Marija Magdalena»	Kroatisk	Maria Magdalena	4	118
05	Storbritannia	Precious	«Say It Again»	Engelsk	Si det igjen	12	38
06	Slovenia	Darja Švajger	«For a Thousand Years»	Engelsk	I tusen år	11	50
07	Tyrkia	Tuğba Önal og Group Etnik	«Dön Artık»	Tyrkisk	Kom tilbake	16	21
08	Norge	Van Eijk	«Living My Life Without You»	Engelsk	Lever livet mitt uten deg	14	35
09	Danmark	Trine Jepsen og Michael Teschl	«This Time I Mean It»	Engelsk	Denne gangen mener jeg det	8	71
10	Frankrike	Nayah	«Je veux donner ma voix»	Fransk	Jeg vil gi min stemme	19	14
11	Nederland	Marlayne	«One Good Reason»	Engelsk	Én god grunn	8	71
12	Polen	Mietek Szczesniak	«Przytul mnie mocno»	Polsk	Hold meg tett	17	19
13	Island	Selma	«All Out of Luck»	Engelsk	Helt uten flaks	2	146
14	Kypros	Marlain	«Tha 'ne érotas» (Θα 'ναι έρωτας)	Gresk	Det skal bli kjærlighet	22	2
15	Sverige	Charlotte Perrelli	«Take Me to Your Heaven»	Engelsk	Ta meg til din himmel	1	163
16	Portugal	Rui Bandeira	«Como tudo começou»	Portugisisk	Hvordan det hele begynte	21	12
17	Irland	The Mullans	«When You Need Me»	Engelsk	Når du trenger meg	17	18
18	Østerrike	Bobbie Singer	«Reflection»	Engelsk	Speilbilde	10	65
19	Israel	Eden	«Yom huledet (Happy Birthday)» (יום הולדת)	Hebraisk, engelsk	Gratulerer med dagen	5	93
20	Malta	Times Three	«Believe 'n Peace»	Engelsk	Tror på fred	15	32
21	Tyskland	Sürpriz	«Reise nach Jerusalem – Kudüs'e Seyahat»	Tysk, tyrkisk, engelsk, hebraisk	Reisen til Jerusalem	3	140
22	Bosnia-Hercegovina	Dino og Béatrice	«Putnici»	Bosnisk, fransk	Reisere	7	86
23	Estland	Evelin Samuel og Camille	«Diamond of Night»	Engelsk	Diamant av natten	6	90

Artister som hadde deltatt tidligere

Artist	Land	Deltok i	Merknader
Kenny Lübcke (støttevokalist)[26]	Danmark	1992	Deltok i duett med Lotte Feder
Stefán Hilmarsson (støttevokalist)[27]	Island	1988, 1991	Deltok som del av gruppen Beathoven i 1988 og duoen Stefan & Eyfi i 1991
Doris Dragović[28]	Kroatia	1986	Representerte Jugoslavia
Christopher Scicluna (støttevokalist)	Malta	1994	Deltok som Chris & Moira
Moira Stafrace (støttevokalist)
Linda Williams (støttevokalist)[29]	Belgia	1981	Representerte Nederland
Darja Švajger[28]	Slovenia	1995
Gabriel Fors (støttevokalist)	Sverige	1997	Deltok som del av gruppen Blond

Poengtavle

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Deltakerlandene brukte telefonavstemning, mens Litauen, Tyrkia, Irland og Bosnia-Hercegovina brukte jury.^[2]

Deltakerland	Poenggivende land																							Sum	Plass
Litauen				2										5					3	1			2	13	20
Belgia				4						2	10	2					10		5				5	38	12
Spania				1																				1	23
Kroatia	6	5	12			12	8			7	1	7	4	2	1	6	6	8	7	5	10	8	3	118	4
Storbritannia	5		4	5		2	4		1					4					4	8		1		38	12
Slovenia	10	2	2	12						1	6						12					5		50	11
Tyrkia								4		5											12			21	16
Norge				7					6				7	7	5		3							35	14
Danmark			5		5	5						1	12	8	8	3	7	5	2	4			6	71	8
Frankrike	2						2	8									2							14	19
Nederland	4	12	3		8	3	5		7				6		4	2	1	4	6	2		4		71	8
Polen	7																				4	6		19	17
Island	8	8	10		10		10	10	12		7	4		12	12	4	4	2	10	10	3		10	146	2
Kypros					2																			2	22
Sverige	3	7	6		12	7	6	12	10	3	8	6	10	6		10	5	6	8	12	2	12	12	163	1
Portugal										12														12	21
Irland	12				4		1	1																18	17
Østerrike		6			7	4		6	3		2	3	8	1	7	5					5		8	65	10
Israel		3	8	8		1	3	2	2	10	4	10	1	10	3	8		1		6	7	2	4	93	5
Malta				6	6									3		1		7			1	7	1	32	15
Tyskland		10	7	3	1	6	12	3	5	8	12	12	5		2	12		10	12	3		10	7	140	3
Bosnia-Hercegovina		1		10		10	7	7	8	6	3	5	3		6			12			8			86	7
Estland	1	4	1		3	8		5	4	4	5	8	2		10	7	8	3	1	7	6	3		90	6

12 poeng

Under er en oversikt over alle 12-poengere avgitt i finalen:

Antall	Mottakerland	12 poeng fra
5	Sverige	Bosnia-Hercegovina, Estland, Malta, Norge, Storbritannia
	Tyskland	Israel, Nederland, Polen, Portugal, Tyrkia
3	Island	Danmark, Kypros, Sverige
2	Kroatia	Slovenia, Spania
	Slovenia	Irland, Kroatia
1	Bosnia-Hercegovina	Østerrike
	Danmark	Island
	Irland	Litauen
	Nederland	Belgia
	Portugal	Frankrike
	Tyrkia	Tyskland

Hendelser

Innspilte stemmer ga straff

Det kroatiske bidraget «Maria Magdalena» brukte mannsstemmer på bånd, selv om regelverket sa at alle stemmer måtte fremføres direkte under konkurransen. Nederland og Norge reagerte på dette og klaget Kroatia inn for EBU i finaleuken.^[1][30] Den kroatiske delegasjonen forsikret imidlertid EBU om at «stemmene» ble skapt av en synthesizer, og EBU tok derfor ikke protestene til følge. Etter konkurransen viste det seg likevel at Kroatia hadde brukt mannsstemmer på bånd, noe som var i strid med reglene. EBU valgte å straffe Kroatia ved å trekke fra 33 prosent av poengene til «Maria Magdalena». Dette fikk innvirkning for Kroatias femårs-gjennomsnitt som ble brukt til å avgjøre hvilke land som fikk delta i de kommende finalene.^[5]

Ironisk nok skulle Norge ende i Kroatias situasjon 18 år senere. Årsaken var at det norske bidraget, «Grab the Moment», hadde samplede stemmespor som var vanskelige å gjenskape på direkten. NRK ba EBU å oppheve forbudet mot innspilte stemmer, men NRK valgte til slutt å gjenskape stemmene direkte.^[31]

To land sendte andreplassene

Både Tyskland og Bosnia-Hercegovina måtte sende andreplassene fra sine nasjonale finaler til Jerusalem. Dette fordi vinnerne fra begge landene ble diskvalifisert.^[32][33] Men begge de diskvalifiserte vinnerne, tyske Corinna May og bosniske Hari Mata Hari, skulle senere vende tilbake til konkurransen i henholdsvis 2002 og 2006.

Fjorårsvinneren gikk i bakken

Et av konkurransens minneverdige øyeblikk skjedde etter at Charlotte Nilsson hadde vunnet, og fjorårsvinner Dana International skulle overlevere seierstrofeet. Under overrekkelsen mistet Dana International balansen og deiset i gulvet med trofeet.^[5] Den svenske låtskriveren Gert Lengstrand prøvde å ta henne imot, men endte opp med å tråkke på kjolen hennes.^[34] Hendelsen skapte også panikk blant sikkerhetspersonellet i saken, men det visste seg at fallet var et hendelig uhell og Dana International gikk av scenen, tydelig flau.^[5]

Kommentatorer og poengopplesere

Poengopplesere

Hvert land hadde utnevnt en talsperson som annonserte sitt lands poeng over satellitt på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.^[35]

1.  Litauen – Andrius Tapinas
2.  Belgia – Sabine De Vos
3.  Spania – Hugo de Campos
4.  Kroatia – Marko Rašica
5.  Storbritannia – Colin Berry
6.  Slovenia – Mira Berginc
7.  Tyrkia – Osman Erkan
8.  Norge – Ragnhild Sælthun Fjørtoft
9.  Danmark – Kirsten Siggaard
10.  Frankrike – Marie Myriam
11.  Nederland – Edsilia Rombley
12.  Polen – Jan Chojnacki
13.  Island – Áslaug Dóra Eyjólfsdóttir
14.  Kypros – Marina Maleni
15.  Sverige – Pontus Gårdinger
16.  Portugal – Manuel Luís Goucha
17.  Irland – Clare McNamara
18.  Østerrike – Dodo Roscic
19.  Israel – Yoav Ginai
20.  Malta – Nirvana Azzopardi
21.  Tyskland – Renan Demirkan
22.  Bosnia-Hercegovina – Segmedina Srna
23.  Estland – Mart Sander

Kommentatorer og kringkastere

De fleste landene som kringkastet finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1999 i alfabetisk rekkefølge etter land:^[36]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator
Belgia	RTBF	La Une	Jean-Pierre Hautier[37]
	VRT	TV1	André Vermeulen og Bart Peeters[38]
Bosnia-Hercegovina	BHT	BHTV 1	Ismeta Dervoz-Krvavac
Danmark	DR	DR1	Keld Heick[39]
Estland	Eesti Televisioon	ETV	Marko Reikop
Frankrike	France Télévision	France 3	Julien Lepers[37]
Irland	RTÉ	RTÉ One	Pat Kenny
		RTÉ Radio 1	Larry Gogan[40]
Island	RÚV	Sjónvarpið	Gísli Marteinn Baldursson[41]
Israel	IBA	Kanal 1	Ingen kommentator
Kroatia	HRT	HRT 1	Aleksandar «Aco» Kostadinov[42]
Kypros	RIK	RIK 1	Evi Papamikhail[43]
Litauen	LRT	LRT	Darius Užkuraitis
Malta	PBS	TVM	Charlo Bonnici
Nederland	NOS	TV2	Willem van Beusekom[44]
Norge	NRK	NRK1	Jostein Pedersen
		NRK P1	Jon Branæs[45]
Polen	TVP	TVP1	Artur Orzech[46]
Portugal	RTP	RTP1	Rui Unas[47]
Slovenia	RTVSLO	SLO1	Miša Molk
Spania	TVE	La Primera	José Luis Uribarri[48]
Storbritannia	BBC	BBC One	Terry Wogan[49]
		BBC Radio 2	Ken Bruce
Sverige	SVT	SVT1	Pekka Heino og Anders Berglund[50]
Tyrkia	TRT	TRT 1	Gülşah Banda
Tyskland	ARD	Das Erste	Peter Urban[51]
Østerrike	ORF	ORF 1	Andi Knoll[52]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator
Finland	Yle	TV1	Jani Juntunen[53]
Hellas	ERT	ET1	Dafni Bokota[54]
Nord-Makedonia	MRT	MTV 1	Ivan Mircevski
Romania	TVR	TVR2	Leonard Miron
Russland	ORT	ORT	Tatjana Godunova og Aleksej Zjuravljov
Sveits	TV DRS	SF2	Sandra Studer
	TSR	TSR 1	Jean-Marc Richard
	TSI	TSI 2	Jonathan Tedesco

Noter

1. Tabellen er rangert etter kriterium-rekkefølgen som oppgitt i regelverket for 1999. Snittpoengsummen er beregnet ved å summere alle poengene som hvert land hadde mottatt i de fem forutgående finalene, og deretter dele totalsummen med antall deltakelser til det aktuelle landet.
2. Selv med samme snittpoengsum ble Sverige rangert over Kypros, i henhold til reglementet. Dette fordi Sverige hadde fått flere poeng enn Kypros i den nyligste finalen.
3. I henhold til regelverket ble Nederland rangert over Tyskland, siden Nederland hadde fått flere poeng enn Tyskland i den nyligste finalen.
4. I henhold til regelverket ble Finland rangert over Slovakia, siden Finland hadde fått flere poeng enn Slovakia i den nyligste finalen.

Referanser

1. Storvand, Bakkemoen og Sandblad, Lena, Kurt og Mattis (25. mai 1999). «Frykter terror». VG.
2. Roxburgh, Gordon (2020). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. Four: The 1990s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 367–369. ISBN 978-1-84583-163-9.
3. «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). 1998. Arkivert fra originalen (PDF) 25. februar 2021 – via Eurosong.net.
4. «Rules of the 43rd Eurovision Song Contest, 1998» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). 1997. Arkivert fra originalen (PDF) 31. januar 2019 – via http://www.myledbury.co.uk.
5. «Eurovision Song Contest 1999». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2017.
6. O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 156–159. ISBN 978-1-84442-994-3.
7. «The Eurovision Song Contest - Example Rules». heyrick.eu. Besøkt 10. mai 2020.
8. «Milestone Moments: 1993/4 - The Eurovision Family expands». eurovision.tv (på engelsk). 18. september 2016. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 19. november 2022.
9. «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion (EBU). 1998. Arkivert fra originalen (PDF) 25. februar 2021 – via Eurosong.net.
10. «Jerusalem 1999». eurovision.tv (på engelsk). Besøkt 19. november 2022.
11. «Final of Dublin 1994 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022.
12. «Final of Dublin 1995 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022.
13. «Final of Oslo 1996 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022.
14. «Final of Dublin 1997 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022.
15. «Final of Birmingham 1998 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 19. november 2022.
16. Beck, Peter (22. mai 1999). «Israel frykter ny seier». Aftenposten.
17. Utler, Knut (27. mai 1999). «Storslått finale i Grand Prix «Halleluja» som GP-avslutning». Aftenposten.
18. «Living My Life Without You». VG-lista 2017. 2017. Besøkt 18. november 2017.
19. Mjør, Kjersti (25. mai 1999). «– I'm a real Norwegian boy». Bergens Tidende. s. 54.
20. Haabeth, Nina (28. mai 1999). «GP-nervene i helspenn, teknikken sviktet for Stig Van Eijk». Norsk Telegrambyrå.
21. «Måtte bryte på generalprøven». VG (på norsk). 29. mai 1999. Besøkt 18. november 2017.
22. «Van Eijk vurderer søksmål». VG/ Norsk Telegrambyrå (på norsk). 30. mai 1999. Besøkt 18. november 2017.
23. «– Det var helt fiasko». VG (på norsk). 30. mai 1999. Besøkt 18. november 2017.
24. Mjør, Kjersti (27. mai 1999). «Skal hjelpe Van Eijk til topps». Bergens Tidende. s. 50.
25. «Final of Jerusalem 1999 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 13. september 2022.
26. Jensen, Charlotte (17. mars 2021). «Eurovision 1992: Denmark’s Kenny & Lotte in focus». EuroVisionary (på engelsk). Besøkt 19. september 2022.
27. Sigurðsson, Hlynur (26. juni 2018). «An Xtra Happy Birthday; 26 June». ESCXTRA.com (på engelsk). Besøkt 19. september 2022.
28. O'Connor, John Kennedy (2010). The Eurovision Song Contest: The Official History (2. utg.). London: Carlton Books. s. 156–159. ISBN 978-1-84732-521-1.
29. Vermeulen, André (2021). Van Canzonissima tot Eurosong: 65 jaar belgische preselecties voor het Eurovisiesongfestival (på nederlandsk) (2nd utg.). Leuven, Belgium: Kritak. s. 269. ISBN 978-94-0147-609-6.
30. «Anonymt brev skaper trøbbel». Dagbladet.no (på norsk). 28. mai 1999. Besøkt 18. november 2017.
31. Tangen, Anders Martinius. «Vellykket prøve med live-korister for JOWST - escNorge». Besøkt 6. januar 2018.^{[død lenke]}
32. «German National Final 1999». 50webs.com. Besøkt 3. februar 2017.
33. «Bosnian national final 1999». 50webs.com. Besøkt 3. februar 2017.
34. «Aj aj, så illa det kan gå». Aftonbladet. 5. februar 2009. Besøkt 18. november 2017.
35. «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert (PDF) fra originalen 25. februar 2021. Besøkt 13. mars 2021.
36. «Eurovision Song Contest 1999 – full cast». imdb.com. Besøkt 21. august 2017.
37. Christian Masson. «1999 – Jerusalem». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012.
38. «Bart Peeters co-commentator op songfestival : showbizz». Mijnnieuws.skynetblogs.be. Arkivert fra originalen Bruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 9. august 2012. «Arkivert kopi». Archived from the original on 2. april 2012. Besøkt 21. august 2017.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
39. «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. august 2017.
40. betelgeuseIE (8. februar 2010). «Eurovision Song Contest 1999 opening sequence». YouTube. Besøkt 9. august 2012.
41. «Morgunblaðið, 29 May 1999». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012.
42. «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (på kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 24. juli 2012. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 21. august 2017.
43. Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
44. «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (på nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012.
45. «NRK P1 1999.05.29 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 29. mai 1999. s. 14. Besøkt 21. august 2017.
46. «Zobacz temat – Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 21. august 2017.
47. «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 21. august 2017.
48. «Uribarri commentator Eurovision 2010» (på spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012. «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 21. august 2017.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
49. «Grand Final: 1999, 1999, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 21. august 2017.
50. «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012. «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 21. august 2017.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
51. «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. «Arkivert kopi». Archived from the original on 24. mars 2012. Besøkt 21. august 2017.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
52. Online, Tiroler^{[død lenke]} Tageszeitung. «ESC-Kommentator Andi Knoll: „Heinz Prüller bin ich keiner“ | Tiroler Tageszeitung Online - Nachrichten von jetzt!». Tiroler Tageszeitung Online (på tysk). Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 21. august 2017.
53. «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012.
54. «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012.

Eksterne lenker

• Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
• Eurovision Song Contest 1999