Vestromerriket

Vestromerriket er betegnelsen på den vestlige delen av Romerriket etter at den ble administrert av et adskilt og uavhengig keiserlige hoff, jevnbyrdig med administreringen av den østlige halvdelen som deretter ble referert til som Østromerriket. Disse to betegnelsene, «Vestromerriket» og «Østromerriket» er moderne betegnelser for å beskrive de politiske enheter som var uavhengige og adskilte. Imidlertid var det intet tidspunkt hvor romerne selv betraktet at Romerriket var to adskilte riker, men forsto det heller som én enkelt stat som ble styrt av to adskilte keiserlige hoff som styrte egne regionale administrasjoner. En slik regjering er kjent som et diarki («dobbeltstyre»).^[1]

Vestromerriket
Imperium Romanum Occidentalis
Området kontrollert av Vestromerrikets keiserhoff som følge av delingen av Romerriket etter Theodosius' død i 395.
Språk		Latin
Hovedstad		Roma, Ravenna
Styringsform		Keiserrike, monarki
Statsoverhode		Keiser
Styringsorgan		Romerske senatet
Regjeringssjef		Keiseren
Etablert		Romerriket ble delt i en østlig og en vestlig del etter Theodosius den stores død 17. januar 395.
Oppløsning		Keiser Romulus Augustus ble avsatt av Odovakar 4. september 476.
Første keiser		Honorius (395 - 423)
Siste keiser		Romulus Augustus (475-476)
Foregående stat		Romerriket
Etterfølgende stat		Det østgotiske kongedømme Det vestgotiske kongerike Frankerriket Det tysk-romerske rike Den romersk-katolske kirke Vandalenes kongedømme

Selv om Romerriket hadde hatt perioder med mer enn én keiser som styrte i fellesskap, eksisterte den oppfatning om at det var umulig for en enkelt keiser å styre hele Romerriket alene og det ble etablert av keiser Diokletianus som følge av katastrofale innbyrdeskrigene og oppløsningen som følge av krisen i det tredje århundret. Hans ideer ble innført i romersk lov ved innføringen av tetrarkiet («firemannsstyre»)^[2] i 286, som delte posisjonen som augustus (keiser) i to: en i de østlige provinser og en i de vestlige, hver av dem utnevnte sin cæsar (juniorkeiser og utpekte etterfølger). Selv om dette systemet med firemannsstyre brøt sammen i løpet av noen år, ble den øst-vestlige geografiske administrative delingen vedvarende i en eller annen form for århundrene som fulgte. Som sådan kom Vestromerriket til å eksistere ujevnt i flere perioder mellom 200- og 400-tallet. Selv om en del keisere, slike som Konstantin og Theodosius, greide å etablere seg augustus over begge halvdeler og således forene Romerriket, ble det ofte delt igjen mellom deres sønner etter deres død. Etter at Theodosius døde i 395 ble riket delt mellom hans sønner og ble deretter aldri forent igjen. Åttifem år senere, i 480, som følge av ulike invasjoner og sammenbruddet av kontrollen til sentralregjeringen i vest, anerkjente keiser Zenon av Østromerriket realiteten av Vestromerrikets reduserte besittelser — effektiv sentralregjering hadde opphørt å eksistere selv på den italienske halvøya etter at Julius Nepos og Romulus Augustulus var blitt avsatt. Han nedla det vestlige hoffet og utropte seg selv som enekeiser over Romerriket.

At Odovakar og hans germanske foederati overtok styringen av Italia i 476 ble popularisert av den engelske historikeren Edward Gibbon som den avgjørende hendelsen som betydde slutten på Vestromerriket, og tidvis også benyttet som en skillelinje mellom antikken og middelalderen. Odovakars Italia og andre barbariske kongeriker kom til å opprettholde en tilstand av romersk kontinuitet ved bruken av de gamle romerske administrative systemer og nominell underkastelse av keiserhoffet i Østromerriket. Direkte keiserlig styre av keiser Justinian I ble gjeninnført i store deler av Vesten, inkludert de velstående regionene i nordlige Afrika og de sentrale romerske områdene av Italia, foruten også deler av Hispania. Politisk uro i de sentrale områdene i Østromerriket, kombinert med utenlandske invasjoner og religiøse stridigheter, førte til at det ble stadig vanskeligere å opprettholde kontrollen over de vestlige territoriene, og de ble gradvis tapt, denne gangen for godt.

Selv om Østromerriket beholdt territorier i sørlige Italia fram til 1000-tallet, hadde den innflytelse som Østromerriket hadde i vestlige Europa blitt betydelig mindre da paven i Roma kronet den frankiske konge Karl den store til «romersk keiser» i 800. Hans keiserlige posisjon kom til utvikle seg til det tysk-romerske rike som ble framstilt som en fornyelse av tidligere tiders romersk storhet, men var i ingen meningsfull forståelse en forlengelse av de romerske tradisjoner eller institusjoner. Det store skisma 1054 mellom kirkene i Roma og Konstantinopel kom til i ytterligere grad å minske autoriteten til keiseren i Konstantinopel over Vesten.

Bakgrunn

Den romerske republikk før erobringene til Octavianus (Augustus).

Etter hvert som den romerske republikken ekspanderte, nådde den til sist et punkt hvor sentralregjeringen i Roma ikke lenger ikke effektivt styre de fjerne provinsene. Kommunikasjonene og transporten var særlig problematisk gitt det enorme omfanget av Romerriket. Informasjon om nye invasjoner, opprør, naturkatastrofer, eller utbrudd av epidemier ble fraktet med skip eller posttjenester til hest, krevde ofte tid for å komme fram til Roma, og tilsvarende hovedstadens ordrer tilbake til provinsene. Av denne grunn styrte provinsguvernørene eneveldig i navnet av den romerske republikken. Guvernørene hadde flere plikter, inkludert å kommandere hæravdelingene, administrere skattene i provinsen og fungere som den lokale øverste dommer.^[3]

Forut etableringen av Romerriket hadde territoriene til den romerske republikken blitt delt i 43 f:kr. blant medlemmene av det andre triumvirat: Marcus Antonius, Octavianus (den senere Augustus), og Marcus Aemilius Lepidus. Antonius tok provinsene i øst: Achaea, Macedonia og Epirus (grovt sett dagens Hellas, Albania og kysten av Kroatia), Bitynia, Pontus og Asia (grovt sett dagens Tyrkia), Syria, Cyprus, og Kyrenaika.^[4] Disse landområdene hadde tidligere vært erobret av Aleksander den store; av den grunn var det meste av aristokratiet av gresk opprinnelse. Hele regionen, særlig de store byene, hadde i stor grad blitt assimilert inn i gresk kultur og gresk språk fungerte som lingua franca, fellesspråket.^[5]

Octavianus overtok de romerske provinsene i vest: Italia (dagens Italia), Gallia (dagens Frankrike), Gallia Belgica (deler av dagens Belgia, Nederland og Luxembourg), og Hispania (dagens Spania og Portugal).^[4] Disse landområdene inkluderte også greske og kartagiske kolonier i kystområdene, skjønt keltiske stammer som gallere og keltiberere var kulturelt dominerende. Lepidus fikk delt den mindre provinsen Africa (omtrentlig dagens Tunisia og deler av Libya). Octavianus tok snart Africa fra Lepidus og la til provinsen Sicilia (dagens Sicilia) til sine besittelser.^[6]

Ved nederlaget til Marcus Antonius kontrollerte den seierrike Octavianus det forent Romerriket. Mens dette riket omfattet mange særskilte folk og kulturer, synes det som om alle områder erfarte en gradvis romanisering.^[7] Mens den hovedsakelig greske kulturen i øst og hovedsakelig latinske i vest fungerte effektivt som en integrert helhet, kom den politiske og militære utviklingen langs disse kulturelle og lingvistiske linjene til å vedvare. Mer ofte enn ikke ble de som praktiserte gresk og latin kombinert innenfor felt som historie (som med Cato den eldre), filosofi og retorikk. Rike romere sendte tidvis sine sønner til Athen for utdannelse. Mange ble tospråklige .^[8][9]

Opprør og politisk utvikling

Mindre opprør og uro var ganske vanlige hendelser over hele Romerriket. Folkestammer eller byer som var blitt erobret gjorde tidvis opprør av ulike årsaker, og legionene ble samlet for å knuse opprørene. Mens denne prosessen var enklere i fredstid, kunne den være betydelig mer komplisert i krigstid, som eksempelvis det store jødiske opprør (66–73 e.Kr.). I en militær kampanje i full skala var legionene under generaler som Vespasianus langt mer tallrike. For å sikre seg lojaliteten til generalene, kunne en pragmatisk holde en del familiemedlemmer til generalen som gisler. Av denne grunn sikret keiser Nero seg Domitianus og Quintus Petillius Cerialis, henholdsvis yngre sønn og svigersønn av Vespasianus, i sikker forvaring. Styret til Nero endte med at pretorianergarden, som hadde blitt bestukket, gjorde opprør i navnet til Galba. Pretorianergarden, et figurativt «damoklessverd», ble ofte mistenkt for deres tvilsomme lojalitet, hovedsakelig i deres rolle i hoffintrigene og deres deltagelse i å velte flere keisere, slike som Pertinax og Aurelianus.^[10][11] Ved å følge deres eksempel ble legionene ved grensene i økende grad deltakere i borgerkrigene. Eksempelvis var legionene som var stasjonert i Aegyptus (romersk Egypt) og i de østlige provinsene hadde betydelig deltagelse i borgerkrigene i 218 mellom keiser Macrinus og Elagabalus.^[12]

Etter hvert som Romerriket ble ekspandert og utstrukket, avslørte det seg to fronter. I vest hadde germanske stammer på motsatt side av elvene Rhinen og Donau blitt en betydelig fiende. Augustus, den første romerske «keiser», selv om han aldri kalte seg det, hadde forsøkt å erobre germanerne, men trakk styrkene tilbake etter det katastrofale nederlaget i slaget ved Teutoburgerskogen.^[13] Mens germanske stammer var betydelige fiender, ble Partia i øst den mest langvarige fiende som Romerriket sto overfor. Parterne var lokalisert for fjernt og var for mektige til at romerne kunne erobre landet, og enhver partisk invasjon av romerske områder ble slått tilbake. Parterne slo tilbake en del forsøk på romerske invasjon, og selv etter suksessfulle erobringskriger, blant annet av Trajan og Septimius Severus, ble de erobrede områdene snart oppgitt for å unngå uroligheter og for å forsøke å oppnå en mer varig fredsavtale med Partia. Det partiske rike ble siden etterfulgt av Sasanideriket, som fortsatte fiendtlighetene mot Romerriket.^[14]

Å kontrollere den vestlige grensen var rimelig enkelt ettersom den relativt nær i avstand fra Roma og ettersom de germanske stammene stadig var uenige og ikke klarte å samle seg. Imidlertid var det vanskelig for romerne å kontrollere begge frontene i krigstid. Om keiseren var fraværende for å ta seg av grensen i øst var det store sjanser for at en ambisiøs general i vest kunne gjøre opprør, og motsatt. Denne opportunisme i krigstid var en plage for mange keisere, og bidro til prosessen med maktfordelingen med flere keisere. Ved krisen i det tredje århundret ble usurpasjon (tilranelse av makt) en vanlig metode for etterfølgelse: Filip araberen, Gallus og Aemilianus var alle generaler som tok keisertronen med makt, og som selv mistet makten ved usurpasjon .^[15][16][17]

Krisen i det tredje århundret

Romerriket, det galliske rike (grønt) og det palmyrenske riket (rødt) i 271.

Da keiser Alexander Severus ble myrdet den 18. mars 235 sank Romerriket ned i en borgerkrig som varte i femti år, nå kjent som krisen i det tredje århundret. Framveksten av det fiendtlige Sasanideriket utgjorde en betydelig trussel mot Romerriket i øst. Det ble kraftig demonstrert da keiser Valerianus ble tatt til fange av kong Sjahpur I i 259. Valerianus’ eldste sønn og arving, Gallienus, etterfulgte og fortsatte kampene på østfronten. Gallienus’ sønn Saloninus og den pretorianske prefekt Silvanus oppholdt seg i Colonia Agrippina (dagens Köln) for at deres tilstedeværelse skulle sikre seg lojaliteten til de lokale legionene. Likevel Postumus, den lokale guvernøren av de germanske provinsene, opprør; hans angrep på Colonia Agrippina førte til Saloninus og prefekten ble drept. I den forvirringen som fulgte, oppsto en uavhengig stat som moderne historiografi har gitt navnet Det galliske riket.^[18]

Dens hovedstad var Augusta Treverorum (dagens Trier), og raskt ekspanderte den sin kontroll over de germanske og galliske provinsene, og over hele Hispania og (romersk) Britannia. Det galliske rike opprettet sitt eget senat, og en delvis liste over dets konsuler har blitt bevart. Den opprettholdt romerske religion, språk og kultur, og var langt mer opptatt av å bekjempe germanske stammer enn den romerske sentralregjering i Roma.^[19] Under styret til Claudius Gothicus (268-270) ble Det galliske riket gjeninnsatt under romersk styre. På omtrentlig samme tid ble flere av de østlige provinsene underlagt Det palmyrenske riket under styret til dronning Zenobia.^[20]

I 272 greide til sist keiser Aurelianus å gjenerobre Palmyra og dets områder. Med den østlige delen sikret og pasifisert, kunne han vende oppmerksomheten mot vest og invaderte Det galliske riket et år etter. Aurelianus beseiret Tetricus I i slaget ved Châlons i 274, og tok snart Tetricus og sønn til fange. Både Zenobia og Tetricus ble sist benådet, men ikke før de ble vist fram gjennom Romas gater i triumftog.^[21][22][23]

Historie

Tetrarkiet

Organiseringen av riket under tetrarkiet og dets sammenbrudd grunnet Konstantin den store.

Diokletianus var den første keiseren som delte Romerriket inn i et tetrarki («firemannsstyre»). I 286 opphøyde han Maximianus til rangen av augustus og ga ham kontrollen over Vestromerriket .^[24][25][26] I 293 ble Galerius og Konstantius I Klorus ble utnevnt som deres nestkommanderende (cæsar), og således opprettet det første tetrarki. Dette systemet delte effektivt Romerriket i fire hovedregioner. Hensikten var å unngå den sosiale uroen som hadde preget 200-tallet. I vest gjorde Maximianus byen Mediolanum (i dag Milano) til sin hovedstad, og Konstantius gjorde Trier til sin. I øst opprettet Galerius sin hovedstad i Sirmium og Diokletianus gjorde Nikomedeia til sin. Den 1. mai 305 abdiserte Diokletianus og Maximianus, og de ble erstattet av Galerius og Konstantius som deretter utnevnte henholdsvis Maximinus II Daia og Flavius Valerius Severus som sine cæsarer, således opprettet det andre tetrarkiet.^[27]

Tetrarkiet som system kollapset etter at Konstantius I Klorus uventede død i 306. Hans sønn Konstantin ble erklært som keiser av legionene i Britannia,^[28][29] imidlertid var en rekke andre som sto fram og forsøkte bli keiser av den vestlige delen av Romerriket. I 308 holdt Galerius et møte ved Carnuntum (en romersk militærleir ved Donau) hvor han blåste nytt liv i tetrarkiet ved å dele Vestromerriket mellom Konstantin og Licinius. Konstantin er mindre interessert i tetrarkiets stabilitet enn han er i å bli enehersker av hele Romerriket. Ved 314 begynte han å utfordre Licinius, og i slaget ved Krysopolis i 324 ble Licinius beseiret, tatt til fange og senere myrdet.^[30] Etter at Konstantin har forent riket, noe som ga ham tilnavnet «den store», gjorde han den greske byen Byzántion på grensen mellom Europa og Lilleasia til Romerrikets nye hovedstad. Han kalte den for Nova Roma («Nye Roma»), men den ble senere omdøpt til Konstantinopel.^[31] Grunnet dette ble systemet med tetrarkiet offisielt avsluttet, men konseptet med fysisk å dele Romerriket mellom to keisere ble beholdt. Selv om flere mektige keisere forente begge deler av riket, det ble generelt endret til delt kontroll mellom Øst og Vest ved deres død, slik det skjedde etter at både Konstantin og Theodosius døde.^[32]

Ytterligere delinger

Delingen av Romerriket blant de cæsarer som Konstantin den store hadde utnevnt: fra vest mot øst, områdene til Konstantin II, Konstans, Dalmatius og Konstantius II. Etter at Konstantin døde i 337 ble dette den formelle delingen av riket, inntil Dalmatius ble drept og hans område ble delt mellom Konstans og Konstantius II.

Konstantius ble født i 317 ved Sirmium i Pannonia. Han var den tredje sønnen til Konstantin den store, og den andre med hans andre hustru Fausta, datter av Maximianus. Konstantius ble gjort til cæsar av sin far den 13. november 324.^[33] Romerriket var styrt av én keiser, men da Konstantin døde i 337, ble riket delt mellom hans overlevende mannlige arvinger. Konstantius fikk de østlige provinsene, inkludert Konstantinopel, Trakia, Anatolia, Syria, Egypt og Kyrenaika; Konstantin II fik Britannia, Gallia, Hispania, og Mauretania; og Konstans, i begynnelsen under oppsyn av Konstantin II, fikk Italia, Africa, Illyricum, Pannonia, Makedonia, og Achaea.^[34] Provinsene Trakia, Achaea og Makedonia ble i kort tid kontrollert av Dalmatius, en nevø av Konstantin, og utnevnt til cæsar, men ikke augustus, men han ble myrdet av sine egne soldater i 337.^[35] Vestromerriket ble forent i 340 under Konstans, men som ble myrdet i 350 på ordre av tronraneren Magnentius.^[36] Konstantius II gikk imot ham og de møttes i slaget ved Mursa Major (i dagens Kroatia) i 351. Magnentius ble beseiret og begikk senere selvmord. Det innebar at Romerriket atter ble forent under én hersker, Konstantius II, i 353.^[33]

Konstantius II fokuserte det mest av sin makt i øst. Under hans styre ble byen Byzántion, kun nylig omdøpt til Konstantinopel utviklet som hovedstad. I 361 ble Konstantius II syk og døde, og Konstantius I Klorus’ barnebarn Julian, som hadde fungert som cæsar, tok makten. Han ble drept i 363 i slaget ved Samarra mot Perserriket og ble etterfulgt av Jovianus, som derimot styrte kun til 364.^[37]

Delingen av Romerriket etter at Theodosius døde, 395. Moderne grenser lagt på.

  Vestlig hoff under Honorius

  Østlig hoff under Arcadius

Som følge av Jovianus’ død ble Valentinian I den neste keiseren i 364. Han delte umiddelbart riket igjen, ga den østlige halvdelen til sin bror Valens. For en lang tid ble det ikke oppnådd stabilitet i noen av de to rikene. Årsaken var barbarstammer utenfor grensene som økte i styrke. Vestgoterne flyktet for østgoterne, som igjen ble jagd på flukt for hunerne. De fikk tillatelse til å krysse Donau og bosette seg i Balkan av regjeringen i Østromerriket. Dårlig behandling førte til at vestgoterne brøt ut opprør, og i 378 gikk den østromerske hæren på et katastrofalt nederlag i slaget ved Adrianopel hvor keiser Valens ble drept. Nederlaget ved Adrianopel kom som et sjokk å romerne, og tvang dem til å inngå forhandlinger med vestgoterne innenfor grensene av riket. Vestoterne ble delvis uavhengige foederati under egne ledere.^[38]

Mer enn i øst var det opposisjon mot kristenpolitikken til keiserne i Vestromerriket. I 379 nektet Valentinians sønn og etterfølger Gratianus å bære kappen til Pontifex Maximus, og i 382 opphevet han rettighetene til hedenske prester og fjernet Seiersalteret fra senatet, en beslutning som ble meget mislikt blant det tradisjonelt hedenske aristokratiet i Roma.^[39] Theodosius kom senere med et påbud som gjorde alle religioner forbudt, unntatt kristendommen.^[40]

Den politiske situasjonen var ustabil. I 383 tok en mektig og populær general ved navn Magnus Maximus makten i Vestromerriket og tvang Gratianus’ halvbror Valentinian II til å flykte mot øst for å søke hjelp. I den destruktive innbyrdeskrigen greide den østromerske keiser Theodosius å gjeninnsette ham som keiser.^[41] I 392 fikk den frankiske og hedenske magister militum Arbogast myrde Valentinian II og utropte isteden en ukjent senator ved navn Eugenius som keiser. I 394 havnet de hærene fra vest og øst sammen i et voldsomt slag med store tap av menneskelig, men igjen sto Theodosius som seierherre. For en kort tid forente han Romerriket, noe som varte fram til han døde året etter. Han ble den siste keiser som styrte over et samlet og forent romersk rike .^[32]

Theodosius’ eldre sønn Arcadius arvet den østlige halvdelen mens hans yngre bror Honorius fikk den vestlige halvdelen. Begge var mindreårige og ingen av dem kunne styre på egne vegne. Honorius fikk magister militum Stilicho, romer med germansk opphav,^[42] mens Rufinus ble makten bak tronen i øst. Rufinus og Stilicho ble rivaler, og deres uenighet ble utnyttet av den vestgotiske lederen Alarik som gjorde opprør på nytt i 408 som følge av tusenvis av germanske familier som forsøkte å bosette ble massakrert av romerske legioner.^[43]

Verken øst eller vest greide å samle en hær sterk nok til å stå imot Alariks vestgotere, og begge halvdeler forsøkte å utnytte Alarik mot den andre halvparten. Alarik selv forsøkte å etablere en base som var offisiell og som kunne vare, men greide ikke å gjøre det. Stilicho forsøkte å forsvare Italia og få de invaderende vestgoterne under kontroll, men for å greide det måtte han forsterke hæren med tropper som forsvarte grensen ved Rhinen. Andre germanske stammer utnyttet at grensen var blitt svekket og invaderte Gallia i et stort antall. Stilicho selv ble offer for hoffintriger og ble drept i 408. Mens Østromerriket langsomt konsoliderte og bedret seg, sto Vestromerriket over for det fullstendige sammenbrudd. Uten Stilicho som motstander invaderte Alariks menn og plyndret selveste Roma, den evige stad, i 410.^[44]

Honorius’ styre

Folkevandringene, invasjoner fra barbarene og invasjonen fra den romerske tronraneren Konstantin III (motkeiser) i Vestromerriket under Honorius 407-409

Honorius, den yngre sønnen til Theodosius, ble erklært som keiser sammen med sin far den 23. januar 393. Da faren døde arvet Honorius tronen i Vestromerriket da han var 10 år gammel mens hans noe eldre bror Arcadius arvet tronen i Østromerriket. Den vestlige hovedstaden var opprinnelig Mediolanum (dagens Milano), som den hadde vært ved tidligere delinger av riket, men hovedstaden ble flyttet til Ravenna i 402 ved invasjon av den vestgotiske lederen Alarik. Ravenna, som var beskyttet av store områder med myrer og en sterk bymur, var langt lettere å forsvare, men det gjorde det samtidig langt vanskeligere for den romerske hæren å beskytte andre sentrale deler av Italia mot angrep fra barbarer.^[45] Ravenna forble hovedstaden i Vestromerriket fram til Romulus Augustus 74 år senere ble avsatt, men ble senere benyttet som hovedstad for det østgotiske rike i Italia og eksarkatet Ravenna.^[46][47]

Styret til Honorius var, selv ved vestromersk standard, kaotisk og plaget av indre og ytre stridigheter. Det vestgotiske foederati under Alarik, magister militum i Illyricum, gjorde opprør så tidlig som 395. Gildo, comes Africæ og magister utriusque militiae per Africam, gjorde opprør i 397 og satt i gang den gildoniske krig. Stilicho greide å undertrykke Gildo, men var selv opptatt i Raetia da vestgoterne invaderte Italia i 402.^[48] Stilicho samlet legioner i Gallia og Britannia og marsjerte i all hast tilbake og beseiret Alarik to ganger før vestgoterne trakk seg tilbake til Illyria.

De svekkede grensene i Britannia og Gallia fikk direkte konsekvenser på riket. Tallrike usurpere dukket opp i Britannia, inkludert Marcus (406–407), Gratianus (407), og Konstantin III som invaderte Gallia i 407. Britannia ble regelrett forlatt og oppgitt av riket ved 410 grunnet manglende ressurser og behovet for vokte viktigere grenser. Den svekkede grensen ved Rhinen gjorde det mulig fra tallrike germanske stammer, inkluder vandaler, alanere, og svebere, å krysse elven og dra inn i vestromerske områder i 406.^[49]

Honorius ble overbevist av minister Olympius at Stilicho konspirerte for å velte ham. Hærføreren ble derfor arrestert og henrettet i 408.^[50] Olympius ledet også en sammensvergelse for å få drept en rekke personer tilknyttet Stilicho, inkludert hans sønn og familiene til mange av hans utenlandske tropper. Det førte til at mange av soldatene gikk over til Alarik som kom tilbake til Italia i 409 og møtte liten motstand. Honorius fikk seks legioner fra Østromerriket som støtte, men mislyktes.^[51] Honorius forsøkte desperat å få til en avtale, men samtalene brøt sammen i 410, og i raseri angrep Alarik Roma og lot sine soldater herje og plyndre. Til tross for at herjingen var relativt mild og Roma ikke lenger var Vestromerrikets hovedstad, var hendelsen sjokkerende for folk i både vest og øst i riket. Det var første gang at Roma, selve det symbolske hjertet i Romerriket, hadde blitt tatt av en fiendtlig hær siden den galliske invasjonen på 300-tallet f.Kr. Den østromerske keiser Theodosius II, etterfølgeren til Arcadius, erklærte tre dager med landesorg i Konstantinopel.^[52]

Uten Stilicho og den påfølgende herjingen av Roma, ble Honorius’ stadig mer kaotisk. Usurperen Konstantin III hadde tatt med seg de romerske troppene i Britannia da han krysset kanalen til Gallia i 407, og etterlot seg befolkningen i Britannia uten forsvar mot invasjoner, først piktere, og deretter saksere, anglere, og jyder som først angrep og deretter bosatte seg fast fra 440 og framover. Etter at Honorius ble tvunget til å akseptere Konstantin III som medkeiser, utropte Konstantins general i Hispania, Gerontius, sin egen keiser i form av Maximus. Med støtte fra general Konstantius III greide Honorius å få beseiret Gerontius og Maximus i 411, og kort tid etter ble Konstantin III tatt til fange og henrettet. Med Konstantius tilbake i Italia gjorde den gallo-romerske senatoren Jovinus opprør etter å ha utropt seg selv som keiser. Da han hadde støtte fra adelen i Gallia og med burgunderne og alanerne som allierte, måtte Honorius henvende seg til vestgoterne under deres kong Ataulf for å få hjelp i krigen mot Jovinus.^[53] Ataulf beseiret Jovinus og henrettet ham og hans utropte medkeiser Sebastianus i 413. På omtrent samme tid var det en ny usurperen i nordlige Afrika, Heraclianus. Han forsøkte å invadere Italia, men mislyktes og trakk seg tilbake til Kartago hvor han ble drept.^[54]

Med de romerske legionene trukket tilbake kom nordlige Gallia i økende grad under frankisk innflytelse. Frankerne tok seg etter hvert en naturlig dominans i regionen. I 418 bevilget Honorius sørvestlige Gallia (Gallia Aquitania) til vestgoterne som en vasallføderasjon. Ved å fjerne de lokale romerske guvernørene ble vestgoterne og de provinsielle romerske innbyggerne etterlatt til å styre seg selv. Som sådan ble det første av de «barbariske kongeriker», det vestgotiske rike, opprettet.^[55]

Økende konflikter med barbarene

De germanske og huniske invasjonene av Romerriket, 100–500 e.Kr., under folkevandringstiden

Honorius’ død i 423 ble etterfulgt av uro fram til Østromerriket med hærmakt innsatte Valentinian III som ny vestromersk keiser i Ravanna og med Galla Placidia fungerende som regent mens hennes sønn var mindreårig. Theodosius II, den østromerske keiser, hadde nølt med å annonsere at Honorius var død og i det påfølgende interregnum ble Joannes trukke fram og utropt som vestromersk keiser. Hans «styre» ble kortvarig og de østromerske styrkene nedkjempet og henrettet ham i 425.^[56]

Etter en voldelig strid med flere rivaler, og imot hva Placidia ønsket, klarte Flavius Aëtius komme seg opp til rangen som magister militum. Aëtius greide å stabilisere Vestromerrikets militære situasjon på et vis ved støtte seg tungt på sine huniske allierte. Med deres hjelp gjennomførte han omfattende krigføring i Gallia, beseiret vestgoterne i 437 og 438, men gikk selv på et nederlag i 439. Konflikten endte således i status quo og en avtale.^[57]

I mellomtiden, mens det var press fra vestgoterne og et opprør fra Bonifacius, guvernør av provinsen Africa, grep vandalene under deres kong Gaiserik muligheten å krysse over fra Hispania til nordlige Afrika i 429. De ble midlertid stanset i Numidia i 435 fortsatte de videre østover. Da Aëtius var opptatt i Gallia var det ingenting den vestromerske regjeringen kunne gjøre for å forhindre vandalene å erobre de rike afrikanske provinsene, som endte med at Kartago falt den 19. oktober 439 og vandalriket ble etablert. På 400-tallet var Italia og Roma selv blitt avhengige av skattene og kornet fra disse provinsene. Med vandalenes erobring førte det til økonomisk krise. Vandalenes flåte ble en økende trussel mot romersk handel til havs og mot øyene og kysten i vestlige og sentrale Middelhavet. Aëtius samordnet et motangrep mot vandalene i 440 og samlet en stor hær på Sicilia.^[58]

Imidlertid ble planene om å gjenerobre Afrika forlatt grunnet det langt mer nødvendige behovet å forsvare riket mot hunisk invasjon. Hunerne hadde blitt forent i 444 under deres ambisiøse konge Attila. Ved å gå imot deres tidligere allierte, ble hunerne en formidabel trussel mot riket. Aëtius overførte sine styrker til Donau,^[58] skjønt Attila hadde begynt å angripe de østromerske provinsene i Balkan, således ga lettelser for øyeblikket i det vestromerske hoffet. I 449 kom den merkelige sitasjon at Attila mottok et brev fra Honoria, keiserens søster, hvor hun tilbød ham halvparten av Vestromerriket om han kom og reddet henne fra et uønsket ekteskap som Valentinian III forsøkte å tvinge på henne. Med dette påskuddet til å invadere Vestromerriket, skaffet Attila seg en fredsavtale med Østromerrikets keiserhoff og krysset Rhinen tidlig i 451 .^[59] Mens hunerne herjet i Gallia, klarte Aëtius forhandle et forbund mellom romerske og germanske styrker, inkludert vestgotere og burgundere, og forhindret således hunerne til å ta byen Aurelianum (dagens Orléans) som de beleiret, og isteden tvang dem til å trekke seg tilbake.^[60] I det store slaget ved Chalons møtte og nedkjempet den romerske og germanske hæren hunerne ledet av Attila, skjønt hunerkongen unnslapp .^[61]

Attila omgrupperte og invaderte Italia i 452. Da Aëtius ikke hadde en hær som kunne angripe var veiene mot Roma åpen. Valentinian sendte pave Leo I og to ledende senatorer for å forhandle. Disse sendebudene, kombinert med pest eller sykdom som spredte seg i den huniske hæren, trussel om sult grunnet manglende forsyninger, og nyheten om den østromerske keiseren Markianius hadde satt i gang et angrep mot hunernes hjemland langs Donau, tvang Attila til å snu og forlate Italia. Da han død uventet og brått i 453, brøt det ut en maktkamp mellom hans sønner som førte til at hunernes enhet gikk i oppløsning og trusselen avtok .^[62]

Indre uro

Vestromerriket under Majorianus i 460. I løpet av hans fire år lange styre fra 457 til 461 greide Majorianus med hell å gjenopprette Vestromerrikets autoritet i Hispania og det meste Gallia. Til tross for hans prestasjoner, varte romersk styre i vest mindre enn to tiår.

Valentinian III følte seg skremt av Aëtius, og senatoren Petronius Maximus og kansleren Heraclius overtalte ham til å bli med i en sammensvergelse for å drepe generalen. Da Aëtius var i Ravenna for avgi finansiell rapport, hoppet brått keiseren opp og erklærte at han ikke lenger ville være offer for Aëtius’ fordrukne fordervelser og anklaget ham for å stjele riket fra ham. Aëtius forsøkte å forsvare seg, men Valentinian trakk sverdet og stakk den våpenløse Aëtius i hodet. Han ble drept på stedet.^[63] Den 16. mars det påfølgende året ble Valentinian selv myrdet av tilhengerne av den døde generalen, muligens fremmet av Petronius Maximus. Da det var ingen igjen av det theodosiske dynasti i vest, utropte Petronius Maximus seg som keiser i den påfølgende urolige tiden .^[64]

Petronius var ikke forberedt på ta kontroll over et betydelig svekket og ustabilt rike. Han brøt forlovelsen mellom Hunerik, sønn av vandalkongen Gaiserik, og Eudocia, datter av Valentinian III, for isteden tvinge henne til å gifte seg med hans egen sønn. Det ble sett på som en rettmessig grunn til krig av kong Gaiserik. Han samlet flåten og seilte til Italia for å angripe Roma. Petronius og hans tilhengere forsøkte å flykte ved synet av vandalene, men ble steinet til døde av en rasende menneskemengde utenfor byen. Han hadde styrt i kun 11 uker.^[65] Da vandalene sto ved byens porter anmodet pave Leo I om at Gaiserik ikke ødela den gamle byen eller myrdet dens innbyggere. Gaiserik ga sitt løfte og byens porter ble åpnet. Selv om vandalkongen holdt sitt løfte ble store mengder med kostbarheter stjålet og kulturelle monumenter av stor betydning, slik som tempelet for Jupiter Optimus Maximus ble ødelagt. Hvor alvorlig plyndringene og herjingene til vandalene var i de to ukene de var i byen, er omdiskutert, men var uansett langt mer enn da vestgoterne 3 dagers herjinger i 410.^[66]

Avitus, den mest framstående generalen etter Aëtius, ble utropt som keiser av den vestgotiske kongen Teoderik II og ble akseptert som det av det romerske senatet. Til tross for støtte i de galliske provinsene og av vestgoterne, ble Avitus mislikt av folket i Italia grunnet den pågående matmangelen som var påført av vandalene, og for å benytte en keisergarde bestående av vestgotere. På grunn av press oppløste han keisergarden, og da grep general Ricimer, som selv var av svebisk opprinnelse, muligheten til å avsette Avitus, noe som var en populær handling. Etter at Avitus var avsatt valgte ikke den østromerske keiser Leo I å utrope en ny vestromersk keiser. Etter at den framstående general Majorianus beseiret en invasjon av alamannere, ble han utropt av hæren som ny keiser i vest, og til sist fikk han også godkjennelse av keiser Leo i Konstantinopel .^[67]

Majorianus var den siste vestromerske keiser som forsøkte redde Vestromerriket med egne militære styrker. Han forsøkte å styrke den vestromerske hæren med å rekruttere et stort antall barbarere som leiesoldater, blant dem gepidere, østgotere, rugiere, burgundere, hunere, bastarnere, svebere, skytere, alanere og andre, og bygget to flåter, en ved Ravenna, for å bekjempe den sterke flåten til vandalene. Han ledet personlig hæren for føre krig i Gallia, og etterlot Ricimer for å håndtere Italia. De galliske provinsene og det vestgotiske rike hadde gjort opprør som et resultat av at Avitus var blitt avsatt og nektet å anerkjenne Majorianus som den rettmessige keiser. I slaget ved Arelate beseiret Majorianus vestgoterne under Teoderik II. Vestgoterne ble tvunget til å overgi sine store besittelser i Hispania og gå tilbake til sin tidligere status som foederati. Han dro deretter opp elvedalen til Rhône og beseiret burgunderne og gjenerobret den opprørske byen Lugdunum (dagens Lyon). Da Gallia igjen var under romersk kontroll, vendte Majorianus oppmerksomheten mot vandalene i nordlige Afrika. Ikke bare var vandalene en trussel mot kysten av Italia og handelen i Middelhavet, men provinsen var vital for matforsyninger i Italia, særlig Roma. Majorianus begynte ved å gjenerobre Hispania for å bruke landet som base for gjenerobringen av Afrika. Gjennom hele 459 drev han krig mot sveberne i nordvestlige Hispania.^[67]

Vandalene begynte i økende grad å frykte en romersk invasjon. Kong Gaiserik forsøkte å forhandle fram en fredsavtale, men det ble avslått av Majorianus. Etter dette herjet Gaiserik i Mauretania, deler av hans egne områder, da han fryktet at romerne ville gjøre landgang der fra Hispania. Etter at keiseren hadde tatt kontrollen over Hispania, hadde han til hensikt å benytte flåten stasjonert ved kysten av den spanske provinsen Carthaginiensis til å angripe vandalene. Før det skjedde ble flåten ødelagt, etter sigende av forrædere betalt av vandalene. Uten en flåte måtte Majorianus oppgi invasjonsplanene og inngå en fredsavtale med Gaiserik. Han oppløste deler av hæren, og hadde planlagt å reise tilbake til Roma for å sette i gang politiske reformer, men stoppet i Arelate underveis. Her ble han avsatt og arrestert av Ricimer, som hadde samlet betydelig støtte hos den aristokratiske opposisjonen. Etter fem dager med tortur ble han halshogd i nærheten av elven Iria.^[67]

Sammenbruddet

Vestromerriket og Østromerriket ved 476.

Det endelige sammenbruddet for Vestromerriket var markert av i økende grad ørkesløse likesomkeisere som var dominert av sine germanske herrer i hæren. Den mest utpekte eksempelet er Ricimer som effektivt ble «makten bak makten» etter å ha avsatt både Avitus og Majorianus. Som barbar kunne han ikke bli keiser selv, men utpekte en rekke liksomkeisere som ikke kunne gjøre noe for å hindre oppløsningen av romersk autoritet og tapet av de områdene som Majorianus hadde erobret. Den første av disse liksomkeiserne var Libius Severus, som ikke hadde noen anerkjennelse utenfor Italia. Den østromerske keiser Leo I og provinsguvernørene i Gallia og Illyria nektet alle å anerkjenne ham.

Severus døde i 465 og Leo I, med Ricimers godkjennelse, utnevnte den dyktige østromerske general Anthemius som følge av et atten måneders interregnum. Forholdet mellom Anthemius og Østromerriket var som forventet godt, og han var den siste vestromerske keiseren som anerkjente østromersk lovverk. De to keiserhoffene utførte en felles militær operasjon for å gjenerobre nordlige Afrika fra vandalene, og som kulminerte med det katastrofale slaget ved Kap Bon i 468. Det var en av største landgangsoperasjoner i antikken som involverte 1 113 skip og over 50 000 menn, men forsøket på å ta Kartago ble stoppet av vandalenes brannskip. Det brøt ut kaos, vandalenes flåte angrep og senket over 100 romerske skip og rundt 10 000 døde i det påfølgende slaget.^[68] Senere feilet Anthemius i en krigskampanje mot vestgoterne for å hindre deres ekspansjon.^[69]

Rettssaken og den påfølgende henrettelsen av Romanus, en italiensk senator og en venn av Ricimer, anklaget for forræderi i 470, gjorde Ricimer fiendtlig innstilt mot senator. Etter to år med fiendtligheter greide Ricimer å få avsatt og drept Anthemius i 470. Deretter opphøyde han aristokraten Olybrius ny vestromersk keiser.^[70] I løpet av Olybrius’ korte tid som liksomkeiser døde Ricimer og hans nevø Gundobad etterfulgte ham som magister militum. Etter kun sju måneder som keiser døde Olybrius av stuvning. Gundobad opphøyde da Glycerius som ny keiser. Østromerriket som hadde avvist Olybrius, nektet også å anerkjenne Glycerius. Isteden ga det østromerske hoffet sin støtte til deres egen kandidat, Julius Nepos, magister militum i Dalmatia. Med støtte fra de østromerske keiserne Leo II og Zenon, krysset Nepos Adritaerhavet våren 474 for å avsette Glycerius. Da Nepos gikk i land i Italia abdiserte Glycerius uten kamp og fikk deretter lov til å fortsette å leve som biskop av Salona (dagens Split-Makarska).^[71]

Det korte styret til Nepos i Italia endte i 475 da Orestes, en tidligere sekretær for Attila, og magister militum for Julius Nepos, tok kontroll over Ravenna og tvang Nepos til flykte med skip til Dalmatia. Senere det samme året kronet Orestes ikke seg selv, men sin unge sønn til vestromersk keiser under navnet Romulus Augustus. Østromerriket nektet å anerkjenne den nye keiseren, og isteden fastholdt at Nepos i Dalmatia var den rettmessige keiseren.^[72]

Den 4. september ble Ravenna erobret av Odovakar, lederen for de germanske foederati i Italia. Orestes ble drept og Romulus ble avsatt. Selv om situasjonen var endret kom ikke Nepos tilbake til Italia, og fortsatt å styre som vestromersk keiser i Dalmatia og med støtte fra Konstantinopel. Odovakar utropte seg selv til hersker av Italia og begynte å forhandle med den østromerske keiser Zenon. Keiseren ga til sist Odovakar statusen som patrisier som anerkjennelse av hans autoritet og aksepterte ham som sin visekonge i Italia. Zenon insisterte imidlertid at Odovakar bøyde seg for Julius Nepos som den rettmessige vestromerske keiser. Odovakar aksepterte dette og utstedte mynter i navnet av Julius Nepos over hele Italia. Det var imidlertid kun en tom politisk gest da han aldri overførte noen virkelig makt eller områder til Nepos. Mordet på Nepos i 480 fikk Odovakar til øyeblikkelig å invadere Dalmatia og annektere det under sin italienske kongerike.^[73]

Vestromerrikets fall

«Romerrikets fall» omdirigeres hit. For filmen, se Romerrikets fall (film).

Byen Ravenna, hovedstaden i Vestromerriket, på Tabula Peutingeriana, et kart fra 1200-tallet, muligens kopiert fra en romersk original fra 300- eller 400-tallet.

Tradisjonelt har det vært hevdet at Vestromerriket endte den 4. september 476 da Odovakar avsatte Romulus Augustus, men de historiske nedtegnelsene har ført til at det er diskutabelt. Isteden fikk avsettelsen Romulus Augustus liten oppmerksomhet i samtiden. Romulus var en tronraner i øynene på Østromerriket og de gjenværende områdene utenfor Italia da den tidligere keiseren Julius Nepos fortsatt levde og å hevdet å styre Vestromerriket i Dalmatia. Hoffet i Vestromerriket manglet virkelig makt og hadde vært underlagt sterke germanske adelsmenn i flere tiår allerede. Det meste av områdene utenfor Italia hadde vært under kontroll av barbarkongeriker. Med Odovakars formelle anerkjennelse av Julius Nepos og senere av Zenon i Konstantinopel som sin overherre, fortsatte romersk kontroll i navnet i Italia.^[74] Syagrius, som hadde greid å bevare romersk herredømme i en eksklave i nordlige Gallia (et rike så i dag er kjent som blant annet kongeriket eller besittelsen Soissons) anerkjente også Nepos som sin overherre og som den rettmessige vestromerske keiser.^[75]

Julius Nepos ble myrdet i 480, en sammensvergelse som ble tilskrevet Odovakar, men også den tidligere avsatt keiser Glycerius,^[76] og den østromerske keiser Zenon valgte å ikke utpeke en ny vestromersk keiser. Zenon innså antagelig at det var ingen direkte romersk kontroll igjen over de landområdene som juridisk var underlagt det vestromerske hoffet. Han valgte isteden å oppheve den juridiske delingen av posisjonen som keiser, og erklærte seg selv som enekeiser av det utdelte Romerriket. Zenon ble den første romerske enehersker siden delingen mellom vest og øst etter Theodosius den store, 95 år tidligere, og keisertittelen ble aldri delt igjen. Som sådan var de (østlige) romerske keiserne etter 480 etterfølgerne til det vestlige, om enn kun i juridisk mening.^[77] Disse keiserne fortsatte å styre det (østlige) romerske rike fram til Konstantinopel falt i 1453, bort imot tusen år senere.^[78] Da 480 markerer slutten på den juridiske delingen av riket i to adskilte keiserhoff, refererer en del historikere til drapet på Nepos og opphevelsen av Vestromerriket av Zenon som den faktiske slutten på Vestromerriket.^[75][79]

Til tross for oppløsningen av Vestromerriket, var det mange av de nye barbarkongene i Vest-Europa som fortsatte å fungere bestemt innenfor et romersk administrativ rammeverk. Det er særlig sant i tilfellet med østgoterne, som kom til å styre Italia etter Odovakar. De fortsatte å benytte de administrative posisjonene som var bemannet utelukkende av romere. Det romerske senatet fortsatte å fungere som det alltid hadde gjort og romerske lover ble fortsatt benyttet i det juridiske systemet, skjønt goterne ble selv styrt av deres egne tradisjonelle lover.^[80] De vestromerske administrative institusjoner, særskilt de i Italia, fortsatte å bli benyttet under gotisk styre, og etter at østromerske styrker hadde gjenerobret en del av de tidligere keiserlige områder. En del historikere refererer således til omorganiseringen av Italia og oppløsningen av gamle og adskilte vestromerske administrative enheter, slik som det pretorianske prefekturet av Italia, i løpet av 500-tallet som det «virkelige» oppløsningen av Vestromerriket.^[74]

De romerske kulturelle tradisjoner fortsatte i områdene til Vestromerriket lenge etter at riket var forsvunnet, og en nyere retning med historiske tolkninger argumenterer for at de store politiske endringene kan bli mer nøyaktig beskrevet som en kompleks kulturell omforming, framfor et sammenbrudd.^[81]

Politisk etterspill

Europa i 477. Framhevet er romersk land som loverlevde avsettelsen av Romulus Augustulus.

En del av områdene med romersk kontroll fortsatte å eksistere i Vest-Europa i en slag form etter 480. Kongeriket eller besittelsen Soissons, en reststat i nordlige Gallia som ble styrt av Syagrius, overlevde fram til 486 da den ble erobret av frankerne under kong Klodvig I etter slaget ved Soissons. Syagrius var kjent som «romernes konge» av germanske folk i regionen, men han fortsatte å hevde at han kun styrte en romersk provins, ikke et uavhengig rike.^[75]

Et romersk-maurisk rike overlevde i provinsen Mauretania Caesariensis fram til tidlig på 700-tallet. Det var et uavhengig kristen berbisk rike. En inskripsjon på festningsverket i ruinene av byen Altava fra året 508 identifiserte en mann ved Masuna som konge av «Regnum Maurorum et Romanarum», kongeriket til maurere og romere.^[82] Det er mulig at Masuna er den samme mann som «Massonas» som allierte seg med de østromerske styrker som kjempet mot vandalene i 535.^[83] Som et maurisk-romersk rike minsket det i omfang og ble til sist kjent som «kongeriket Altava» etter dens hovedstad. Grunnet mangelen på skriftlige kilder er det mulig at dette byriket kan ha blitt beseiret av den østromerske magister militum Gennadius i 578 og underlagt romersk styre atter en gang. Det ble uansett undertrykt av den islamske erobringen på 700-tallet.^[84]

Germanske Italia

Avsettelsen av Romulus Augustus og dominansen til Odovakar som den sterke mann i Italia i 476 fikk liten oppmerksomhet i sin tid.^[74] For folk flest var det liten eller få praktiske endringer; det var fortsatt en romersk keiser i Konstantinopel som Odovakar formelt hadde underkastet seg for. At tronen sto tom hadde eksistert ved flere anledninger i Vesten tidligere og avsetningen av Romulus Augustus var ikke noe utenom det ordinære. Odovakar så på sitt styre helt og holdent innenfor tradisjonen av Romerriket, hans rolle var ikke ulik den til Ricimer, og han styrte effektivt som en keiserlig «guvernør» av Italia og ble faktisk gitt tittelen patricius. Han styrte med den romersk administrative systemet som allerede eksisterte og fortsatte å prege mynter med navnet og portrettet til Julius Nepos fram til 480 og senere med navnet og portrettet til den østromerske keiseren framfor sitt eget navn.^[74]

Da Julius Nepos ble myrdet i 480 forfulgte Odovakar pliktskyldige morderne og fikk dem henrettet, og etablerte samtidig sitt eget styre i Dalmatia.^[85] Odovakar etablerte egen makt med lojal støtte fra det romerske senatet, en lovgivende forsamling som hadde fortsatt selv uten en keiser boende i Italia. Faktisk synes det som om senatet fikk økt makt under Odovakar. For første gang siden midten av 200-tallet ble det preget kobbermynter med forklaringen S C (Senatus Consulto). Disse myntene ble kopiert av vandalene i nordlige Afrika og utgjorde også grunnlaget for valutareformen til keiser Anastasios i Konstantinopel.^[86]

Under Odovakar fortsatte konsuler å bli utnevnt som de hadde blitt under Vestromerriket og ble akseptert ved hoffet i Østromerriket. Den første av disse var Caecina Decius Maximus Basilus i 480. Han ble senere gjort til pretoriansk prefekt av Italia i 483, en posisjon som fortsatte å eksistere under Odovakar.^[87] Ytterligere 11 konsuler ble utnevnt av senatet under Odovakar fra 480 til 493, og enda en pretoriansk prefekt av Italia ble utnevnt, Caecina Mavortius Basilius Decius (486-493).^[88]

Kart over riket til Teoderik den store på høyden av dens makt i 523, som følge av annekteringen av de sørlige delene av det burgundiske kongeriket. Teoderik styrte både det vestgoriske kongerike og det østgotiske kongerike, og utøvde herredømme over burgunderne og vandalene.

Selv om Odovakar styrte som en romersk guvernør ville ha gjort og sørget for å formelt å opptre som underordet til Konstantinopel, begynte den østromerske keiser Zenon i økende grad å se på ham som en rival. Av den grunn lovte Zenon den østgotiske høvdingen Teoderik, foederati av Østromerriket, kontroll over den italienske halvøy om han greide å beseire Odovakar.^[89] Teoderik ledet østgoterne over de juliske Alper og inn i Italia i 489. Han beseiret Odovakar i slag to ganger det samme året. Som følge av fire år med fiendtligheter greide Johannes, biskop av Ravenna, å forhandle fram en avtale mellom Odovakar og Teoderik hvor de ble enige om å styre Ravenna og Italia i fellesskap. Teoderik kom til Ravenna den 5. mars og under et felles måltid ti dager senere drepte Teoderik sin rival Odovakar.^[90]

Teoderik arvet og overtok Odovakars rolle og posisjon som fungerende visekonge av Italia og tilsynelatende som en patricius og en undersått av keiseren i Konstantinopel. Den posisjonen ble anerkjent av keiser Anastasios i 497, fire år etter at Teoderik hadde beseiret Odovakar. Selv om Teoderik fungerte som en uavhengig hersker, bevarte han omsorgsfullt de ytre framtoningene av sin underordnete posisjon. Han fortsatte å benytte de eksisterende administrative systemene til Odovakars kongerike, i vesentlighet de som var videreført fra Vestromerriket, og de administrative posisjonene fortsatte å bli bemannet utelukkende med romere. Senatet fortsatte å fungere slik det alltid hadde gjort og rikets lover ble anerkjent som styrende for den romerske befolkningen, skjønt gotere ble styrt av deres egne tradisjonelle lover. Som en underordnet hadde ikke Teoderik retten til å utforme sin egen lover, kun edikter eller klargjøringer.^[91] Imidlertid var hæren og militære offiserer utelukkende bemannet av gotere, hovedsakelig bosatt i nordlige Italia.^[92]

Selv Teoderik fungerte som underordnete i innenrikspolitikken, fungerte han i økende grad uavhengig i sin utenrikspolitikk. For å gi motvekt til Østromerriket sørget han for en rekke dynastiske forbindelser i Vesten. Han giftet sine døtre bort til den vestgotiske kong Alarik II i Hispania og til den burgundiske kong Sigismund, hans søster Amalfrida ble giftet bort til vandalkongen Trasamund og han giftet seg selv med Audofleda, søster av den frankiske kong Klodvig I.^[93] Via disse alliansene og tidvise konflikter, utgjorde de områdene som Teoderik kontrollerte tidlig på 500-tallet bortimot et gjenopprettet Vestromerrike. Hersker av Italia siden 493, ble han koneg av vestgoterne i 511 og utøvde overherredømme av vandalene i nordlige Afrika mellom 521 og 523. Som sådan strakte hans styre seg over hele den vestlige delen av Middelhavet. De vestlige keiserlige riksregalier var oppbevart i Konstantinopel siden Romulus Augustulus ble avsatt i 476, og de ble levert tilbake til Ravenna av keiser Anastasios i 497.^[94] Teoderik var da en vestromersk keiser i alle henseende, unntatt i navnet. Han kunne ikke ta en keiserlig tittel, ikke bare for at et adskilt vestlig keiserhoff var blitt oppløst, men også for at han ikke var romer, men grunnet hans etniske opphav som «barbar», på samme måte som Ricimer før ham ble forhindret til å ta tronen.

Da Teoderik døde i 526 begynte hans nettverk med allianser å bryte sammen. Vestgoterne fikk selvstyre under kong Amalarik og deres forhold til vandalene ble økende fiendtlig under styret til den nye østgotiske kong Atalarik, et barn under regentskapet til sin mor Amalasuntha. Hun hadde til hensikt å fortsatte politikken med forsoning mellom gotere og romere, og støttet den nye østromerske keiser Justinian I den store. Hun tillot ham å benytte Sicilia som base for gjenerobringen av Afrika i vandalkrigen. Da Atalarik døde atten år gammel i 534 uten arvinger, kronet Amalasuntha sin fetter og eneste slektning Teodahad som konge i håp om hans støtte. Isteden ble Amalasuntha fengslet og selv da Teodahad forsikret keiser Justinian om hennes sikkerhet ble hun likevel henrettet kort tid etter. Dette overgrepet ble benyttet som årsak for en rettferdig krig for Justinian, som forberedte seg på å invadere og underlegge den italienske halvøya for Romerriket.^[95]

Barbarkongeriker

Kart over de barbariske kongeriker i den vestlige delen av Middelhavet i 526, sju år før gjenerobringene under Justinian I den store.

I konteksten av Vestromerriket benyttes betegnelsen «barbarkongeriker» om germanske kongeriker som dannet seg på de tidligere områdene som Vestromerriket etterlot seg. Deres begynnelse, sammen med slutten på Vestromerriket, markerte overgangen fra senantikken og til middelalderen. De barbariske kongedømmene erstattet gradvis det gamle romerske systemet, særskilt i Gallia og Italia, i løpet av 500- og 600-tallet.^[96]

Det var flere ulike kongeriker av forskjellige størrelse, makt og opprinnelse. Det vestgotiske kongerike var et av de første som ble etablert, grunnlagt som en vasallstat av Vestromerriket gjennom at vestgoterne ble gitt landområder i sørlige Gallia av keiser Honorius i 418.^[55] Etter at det ble etablert ble forholdene mellom vestgoterne og det vestromerske hoffet blandet. Selv om de var i navnet allierte, forble vestgoterne uavhengige og begynte en rask periode med ekspansjon på bekostning av Vestromerriket. Vestgoterne var således i perioder fiender av det vestromerske hoffet, og under den felles trusselen av hunernes invasjoner, ble de allierte igjen og en felles vestgotisk-romersk hær beseiret Attila og hunerne i slaget ved Chalons i 451. På samme tid som Vestromerriket falt sammen i 476/480, kontrollerte vestgoterne store områder av sørlige Gallia foruten også det meste av Hispania. Deres rike utgjorde delvis erobringer og delvis hva som ble gitt til av dem av den vestromerske keiser Avitus på 450- og 460-tallet.^[97]

Som de germanske kongerikene i Italia fortsatte vestgoterne å anerkjenne keiseren i Konstantinopel som den formelle overherre, fortsatte å prege mynter i deres navn fram til styret til Justinian I den store på 500-tallet.^[98] Det vestromerske kongeriket fortsatte å kontrollere Den iberiske halvøy fram til det falt for den muslimske erobringen på 720-tallet.^[99] Kongedømmet Asturias ble opprettet av den vestgotiske adelsmannen Pelayo (eller Pelagius) på omtrent samme tid og var det første kristne rike som ble etablert i Iberia som følge av vestgoternes nederlag og som ga motstand mot muslimenes totale undertrykkelse av hele Den iberiske halvøy.^[100] Kongedømmet Asturias ble senere omformet til kongedømmet León i 924, og som senere utviklet seg en forgjengerne til dagens moderne Spania.^[101]

Vandalenes kongerike ble grunnlagt som følge av vandalenes erobring av provinsen Africa i nordlige Afrika, kulminerte med beleiringen og erobringen av Kartago i 439.^[102] Vandalenes jevnlig anvendelse av en imponerende flåte førte til angrep og plyndringer av kystområdene til både Vest- som østeromerriket. Etter at Attila var død kunne romerne gi økende oppmerksomhet mot vandalene og gjøre gjentatt anstrengelser på å gjenerobre Afrika grunnet dets rike landbruksområder. Da flere planlagte kampanjer som aldri ble satt i gang og de som faktisk ble det mislyktes, forble vandalene ved makten og faktisk invaderte Italia og herjet Roma i 455.^[103] I motsetningen til vestgoterne i Hispania og sørlige Gallia preget vandelene sine egne mynter og var både faktisk og reelt uavhengige.^[104] Som østgoterne i Italia ble vandalenes kongerike til sist erobret under de vestlige krigføringene til keiser Justinian.^[105]

Etter at Teoderiks kontroll over vestlige delen av Middelhavet gjennom dynastiske allianser falt sammen, var det Frankerriket som kom til å vokse til å bli det mektigste av de barbariske kongerikene etter å ha tatt kontrollen over det meste av Gallia i fraværet av romersk styre. Under Klodvig I fra 480-tallet og til 511, kom frankerne til utvikle seg til stor regional makt, erobret besittelsen Soissons i 481, beseiret alamannerne i 504 og erobret hele de vestgotiske områdene nord for Pyreneene, unntatt Septimania, i 507. I motsetningen til de fiendtlige vandalene var forholdene mellom frankerne og Østromerriket tilsynelatende positiv, og hvor keiser Anastasios I bevilget Klodvig tittelen som konsul som følge av hans seier over vestgoterne. På tiden av Frankerrikets oppløsning på 800-tallet, hadde kongeriket vart langt lengre enn andre barbariske riker i folkevandringstiden, og de adskilte frankiske etterfølgerne utviklet seg til middelalderens stater som Frankrike (fra Vestfrankerriket) og Tyskland (fra Østfrankerriket).^[106]

Østromersk gjenerobring

Østromerriket okkuperte på nytt en del av områdene til det tidligere Vestromerriket, utvidet betydelig dets områder under Justinians styre fra 527 (rødt) til 565 (orange).

Da keiser Zenon hadde lovmessige gjenforent Romerriket til et keiserlig hoff, drev Østromerriket jevnlig med å gjøre krav på områder som tidligere hadde vært kontrollert av det vestromerske hoffet ut senantikken og i tidlig middelalder. Selv om militære kampanjer hadde blitt gjennomført av det vestromerske hoffet fram til 476 med det mål å gjenerobre tapte områder, hovedsakelig under Majorianus, var gjenerobringene kun midlertidige, om vellykket i det hele tatt. Det var først under kampanjene til generalene Belisarius og Narses på vegne av den østromerske keiseren Justinian I fra 533 til 554 det skjedde en langvarig gjenerobring av romerske områder.^[107]

I løpet av 500-tallet greide Østromerriket under Justinian å gjenerobre store områder som tidligere hadde tilhørt Vestromerriket. Da den pro-romerske vandalkongen Hilderik hadde blitt avsatt av Gelimer i 530,^[108] forberedte Justinian en ekspedisjon ledet av general Belisarius som raskt gjenerobret nordlige Afrika fra juni 533 til mars 534, førte den rike provinsen tilbake til romersk styre. Som følge av gjenerobringen, gjenopprettet Justinian raskt romersk administrasjon i provinsen, etablerte et nytt pretoriansk prefektur og tok grep for å redusere vandalenes innflytelse, noe som til sist førte til at det vandalske folket fullstendig opphørte som egen identitet.^[105]

Som følge av henrettelsen av den pro-romerske østgotiske dronningen Amalasuntha og da den østgotiske kong Teodahad nektet å si fra seg kontrollen over Italia, beordret Justinian at også Italia skulle erobres, det antikke kjernen i riket. Fra 534 til 540 drev de østromerske styrkene krigføring i Italia og erobret Ravenna, den østgotiske og tidligere vestromerske hovedstaden, i 540. Den gotiske motstanden ble samlet på nytt under kong Totila i 541, og ble kun beseiret som følge av krigføringen til general Narses, som også slo tilbake invasjoner av Italia av frankerne og alamannerne. Justinian kunngjorde pragmatisk sanksjon for å reorganisere styret av Italia. En del byer i nordlige Italia fortsatte å holde ut til fram på 560-tallet. Mot slutten av konflikten opplevde Italia betydelige ødeleggelser og avbefolkning, som kombinert av de katastrofale effektene av den justinianske pesten gjorde det vanskelig å beholde grepet i påfølgende århundrene.^[109]

Justinian drev også mer begrenset krigføring mot vestgoterne i Hispania og gjenerobret deler av sørkysten av Iberia. Den spanske provinsen varte fram til 620-tallet da vestgoterne under kong Suintila gjenerobret sørkysten.^[110] Disse regionene forble under romersk kontroll gjennom hele tiden til Justinian. Kun tre år etter hans død invaderte langobarderne Italia, erobret store deler av den ødelagte italienske halvøya på slutten av 500-tallet, og etablerte det langobardiske kongerike. Langobarderne var jevnlig konflikt med eksarkatet Ravenna, en enhet etablert for å erstatte den gamle pretorianske prefekturet av Italia og gjennomføre romersk styre i Italia. De rikeste delene av provinsen, inkludert byene Roma og Ravenna, forble værende på romerske hender under eksarkatet gjennom hele 600-tallet.^[111]

Kart over Østromerriket i 717, i løpet av 600- og 700-tallet hadde de islamske invasjonene avsluttet romersk styre i nordlige Afrika, og selv om en del bastioner fortsatt ble holdt i Italia, var det meste av den italienske halvøy kontrollert av langobardene.

Selv om en del østlige keisere etter Justinian forsøkte tidvis å drive militære kampanjer i Vesten var den ingen av dem som var særlig vellykket. Etter 600 var det hendelser som fordrev vestlige provinser ut av Konstantinopels kontroll mens keiserdømmets fremste fokus var rettet mot krigføringen med det persiske Sasanideriket og deretter framveksten av islam. For en tid forble Vesten viktig med keiser Konstans II som styrte et romersk rike fra byen Siracusa på Sicilia som strakte seg fra Nord-Afrika til Kaukasia på 660-tallet, fornyet krigen med araberne på 680-tallet, og deretter en periode med kaos mellom 695 og 717. Sistnevnte var en tid hvor Afrika gikk tapt på nytt og denne gangen for godt etter å ha blitt erobret av muslimske arabere. Ved reformer og militære kampanjer forsøkte keiser Leo III å gjenopprette orden og stabilitet i riket, men hans doktrinære reformer, kjent som den kontroversielle ikonoklasme, var meget upopulær i vest og ble fordømt i pave Gregorius III.^[112]

Det førte til det endelige sammenbrudd for keiserstyret over Roma, og den gradvise overgangen fra eksarkatet Ravenna og til de uavhengige pavestatene, styrt av paven som verdslig herre. I et forsøk på sikre støtte mot langobarderne, anmodet paven om støtte fra Frankerriket framfor å henvende seg østover til Konstantinopel. Til sist kronet paven den frankiske kong Karl den store som «romersk keiser» i 800. Denne kroningen var sterkt motsatt seg av Østromerriket, men det var lite det kunne gjøre da deres innflytelse i Vest-Europa hadde minsket kraftig. Etter en rekke mindre kriger på 810-tallet, anerkjente keiser Mikael I Rangabe den frankiske Karl som «keiser» med autoritet i Vest-Europa, men nektet å anerkjenne ham som «romersk keiser», en tittel han reserverte for seg selv og sine etterfølgere. Isteden ble han anerkjent noe mindre pretensiøst som «keiser over frankerne».^[113]

Keiserlig styre fortsatte på Sicilia gjennom hele 700-tallet samtidig som øya langsomt ble overtatt av invasjoner av muslimske arabere i løpet av 800-tallet. På det italiensk fastlandet, med noe få festninger i Calabria, hadde Østromerriket en base for en beskjeden ekspansjon som nådde sitt høydepunkt tidlig på 1000-tallet da det meste av sørlige Italia var styrt fra Konstantinopel. Det gikk imidlertid tapt ved en innbyrdeskrig i riket, og en langsom erobring av regionen av rikets tidligere leiesoldater, normannere, gjorde til sist slutt på Konstantinopels styre i Vest-Europa i 1071 da Bari ble erobret.^[114] Den siste østromerske keiseren som forsøkte å gjenerobre de tapte vestlige besittelsene var Manuel I Komnenos som invaderte sørlige Italia i løpet av en krig med det normanniske kongedømmet Sicilia på 1050-tallet. Byen Bari ånet villig sine byporter for keiseren og hadde framgang i å overta de andre byene i regionen.^[115] Manuel hadde en visjon om et gjenopprettet Romerrike og en forening mellom de adskilte kirkene i Roma og Konstantinopel, som hadde vært adskilt siden det store skisma 1054. Til tross for innledende suksess og støtte fra pavedømmet, endte krigføringen uten suksess og Manuel ble tvunget til å vende tilbake til Konstantinopel.^[116]

Økonomisk tilbakegang

Vestromerriket, mindre urbanisert enn Østromerriket og med en befolkning som var spredt utover, kan ha opplevd en økonomisk nedgang gjennom hele senantikken i en del provinser.^[117] Sørlige Italia, nordlige Gallia (unntatt for de store byene), og til en viss grad Hispania og omådene langs Donau kan ha vært merket av nedgangen. Østromerriket var ikke så nødlidende, særlig ettersom keisere som Konstantin den store og Konstantius II hadde investert så tungt i økonomien i øst. Som et resultat kunne Østromerriket ha råd til et stort antall med profesjonelle soldater og forsterke hæren med leiesoldater, noe Vestromerriket ikke hadde råd til i samme grad. Selv i betydelige nederlag kunne Østromerriket, om enn ikke uten vanskeligheter, betale fienden løsepenger.^[118]

Vestromerriket var langt mer fragmentert enn i øst. Dets hovedstad ble overført til Ravenna i 402, hovedsakelig grunnet at den var lettere å forsvare, og den hadde lett tilgang til den østromerske flåte, men var isolert i andre aspekter ved at den var omgitt av myr- og våtområder. Denne isolasjonen var forsettelig da Ravenna ble valgt som hovedstad ved at den var vanskeligere å erobre.^[45] Den økonomiske makten forble fokusert på Roma og byens ekstremt rike senatoraristokrati som dominerte mye av Italia og nordlige Afrika. Etter at Gallienus nektet senatorer militære posisjoner på midten av 200-tallet mistet senatoreliten all erfaring og interesse for militærlivet. Tidlig på 400-tallet var den rike jordeiereliten i det romerske senatet i stor grad fratatt sine tjenere og arbeidere fra militærtjeneste, men nektet også å godkjenne nødvendig finansiering for å opprettholde en slagkraftig hær med leiesoldater til forsvare riket og paradoksalt deres egen trygghet. Vestromerrikets viktigste militære område var nordlige Gallia og grensen mot Rhinen på 300-tallet da Trier jevnlig fungerte som rikets hovedstad og mange av de ledende vestromerske generalene var germanere.

Etter borgerkrigen i 394 mellom Theodosius og usurperen Eugenius, måtte den nye vestromerske regjeringen opprettet av Theodosius i økende grad dirigere bort militære ressurser fra Britannia og Rhinen for å beskytte Italia. Det førte på sin side til ytterligere opprør og innbyrdeskriger da sentralregjeringen ikke lenger kunne gi den militær beskyttelse i de nordlige provinsene som de trengte for å stå imot angrep fra barbarerne.^[119]

Vestromerrikets ressurser var begrenset og mangelen på folk og tilgjengelig soldatmateriell tvang myndighetene til støtte seg enda mer på allierte germanske tropper under deres egne hærførere samtidig som de ofte hadde vanskeligheter med å skaffe betaling. I bestemte tilfeller ble det gjort avtaler med hærførerne av disse leiesoldatene hvor de ble belønnet med landområder innenfor riket, noe som ytterligere svekket riket ved at færre landområder betydde mindre skatteinntekter til å finansiere militæret. Da sentralmakten ble svekket, mistet riket gradvis kontrollen over grensene og provinsene, foruten også kontrollen over Middelhavet. Romerske keisere forsøkte å beholde kontrollen over havet, men straks vandalene erobret Nord-Afrika, bygde de opp en flåte som utfordret den romerske som måtte dekke større områder med begrensete ressurser. Tapet av de afrikanske provinsene kan ha vært en verre reversering på Vestens skjebne ettersom de var blant de rikeste av provinsene og var vesentlig for import av korn til Italia. Flere steder brøt de romerske institusjoner sammen med den økonomiske stabiliteten. I en del regioner, som Gallia og Italia, førte bosetningen av germanere på tidligere romerske land til tilsynelatende relativ få endringer i jordbruksproduksjonen ved at germanerne benyttet og videreførte de romerske systemene som allerede eksisterte.^[120]

Arven etter Vestromerriket

Romanske språk, språk som utviklet seg fra latin fulgte som følge av Vestromerrikets sammenbrudd, ble snakket i Vest-Europa og til denne dag, og deres spredning reflekterer bortimot de kontinentale grensene til det gamle riket.

Mens Vestromerriket ramlet sammen var det de nye germanske herskerne som hadde erobret provinsene som fortsatte mange av de romerske lovene og tradisjonene. Mange av de germanske stammene var allerede blitt kristnet, skjønt mange var tilhengere av ariansk kristendom som katolikker oppfattet som kjetteri. De kom over tid til å konvertere til den offisielle kristendom med paven i Roma som overhode. Kristendommen fikk etter hvert større lojalitet i den lokale romerske befolkningen og ble en identitet i seg selv. Selv om germanerne i begynnelsen fulgte sine gamle tradisjoner og stammelover, ble de påvirket av romersk lov og gradvis overtok den.^[96] Romersk lov, særskilt Corpus Juris Civilis som ble samlet på ordre av Justinian I, er det antikke grunnlaget som moderne sivile lover står på. Disse lovene er det mest utstrakte lovsystemet i verden, rundt 150 land bekjenner seg til den i en eller annen form.^[121]

Latin som et språk har egentlig aldri forsvunnet. Vulgærlatin kombinert med germanske og keltiske språk har frambrakt mange moderne romanske språk som italiensk, fransk, spank, portugisisk, rumensk og et stort antall mindre språk og dialekter. I dag er det mer enn 900 millioner mennesker som er etterkommere av denne språkarven verden over. I tillegg er det mange romanske språk som benyttes i verden som lingua franca, fellesspråk.^[122] Latin har også påvirket germanske språk som engelsk og tysk.^[123][124] Latin har også påvirket alle overlevende keltiske språk, albansk, og slaviske språk (som polsk og tsjekkisk), og selv ikke-indoeuropeiske ungarsk. Latin har overlevd i en «forfinet» form som språket til den katolske kirke (messen ble holdt utelukkende på latin fram til 1969), og var også diplomatspråk mellom mange nasjoner fram til 1800-tallet. Latin har forblitt et viktig, om enn begrenset språk innen medisin, jus og andre akademiske studier.^[125] Det latinske alfabetet ble utvidet grunnet delingen av bokstaven I til I og J og av V til U, V og (for en del språk som tysk og polsk) W. Det er det mest omfattende brukte alfabetiske skrivesystem i verden i dag. Romersk tall er fortsatt i bruk innenfor en del felter og situasjoner, men er i hovedsak erstattet av arabiske tall.^[126]

En meget synlig arv etter Vestromerriket er den romersk-katolske kirke. Kirken begynte langsomt å erstatte romerske institusjoner i Vest-Europa, og i mange tilfeller var den eneste kilden til lov og sivil administrasjon den lokale biskop, ofte selv en tidligere guvernør, som eksempelvis Ambrosius av Milano og Germanus av Auxerre.

Etter at Italia og selv Roma ble invadert av germanske stammer, ble disse etter hvert assimilert, og ved tidlig middelalder det mest av de tidligere romerske områdene i Vest-Europa blitt konvertert til romersk-katolisisme og anerkjent pave som Vicarius Christi, Kristi stedfortreder. Den første av de germanske kongene som konverterte til kristendommen var Klodvig I, frankernes konge, og andre kongeriker, slik som vestgoterne, fulgte etter.^[127]

Som følge av keiser Justinians gjenerobring av Italia, var pavene i stor grad underlagt eksarkatet Ravenna, keiserens representasjon i Italia. Denne ydmykelsen, sammen med de økende andelene av landområder som var gått tapt grunnet islamske erobringer og den manglende evnen til å beskytte Italia mot langobarderne, fikk pave Stefan II til å snu ryggen til den østromerske keiser Konstantin V. Isteden appellerte han til den frankiske kong Pipin, som deretter undertrykket langobarderne i nordlige Italia og donerte landområder til pavedømmet.

Da pave Leo III kronet Karl den store som «romersk keiser» i 800 knyttet han anstrengte bånd med det opprørte østromerske rike og etablert den presedens at ingen mann i Vest-Europa kunne være keiser uten å være kronet av paven.^[128] Selv om pavens makt endret seg betydelig gjennom middelalderen og tidlig moderne tid, forble posisjonen som overhode av den romersk-katolske kirke og verdslig hersker av Kirkestaten, den minste selvstendige stat i verden. Paven holdt konsekvent tittelen som Pontifex Maximus siden før Vestromerriket ramlet sammen og har beholdt denne tittelen til denne dag, en tittel som i antikken ble benyttet av ypperstepresten i den gamle romerske religionen.^[39][129]

Selv om det er borte i moderne tid overlevde det romerske senatet det innledende sammenbruddet av Vestromerriket. Dets autoritet synes faktisk å ha økt under styret av Italia ved Odovakar, øyensynlig ved at senatet i 498 greide å innsette Symmachus som pave til tross for at både Teoderik den store i Italia og keiser Anastasios I i Konstantinopel støttet den andre kandidaten, Laurentius.^[130] Når senatet faktisk forsvant er uklart, det er kjent at institusjonen forble værende inn i 500-tallet da gaver fra senatet ble mottatt av keiser Tiberius II i 578 og 589 i håp om hjelp mot langobardenes invasjon. Den tradisjonelle senatsbygningen, Curia Iulia, ble ombygd til en kirke under pave Honorius I i 630, antagelig med tillatelse fra Herakleios.^[131]

Nomenklatur

Marcellinus Comes, en østromersk historiker og haffmann for Justinian I, nevner det vestromerske riket ved en del punkter i sin krønike Annales, som hovedsakelig dekker Østromerriket fra 379 til 534. I denne er det klart at Marcellinus skilte mellom Øst og Vest ved både å omtale et geografisk øst («Oriens») og vest («Occidens») og et keiserlig øst («Orientale imperium» og «Orientale respublica») og et keiserlig vest («Occidentalie imperium», «Occidentale regnum», «Occidentalis respublica», «Hesperium regnum», «Hesperium imperium» og «principatum Occidentis»). I tillegg skilte Marcellinus særskilt mellom en del keisere og konsuler for å være «østlig», henholdsvis «Orientalibus principibus» og «Orientalium consulum».^[132] Begrepet «Hesperium Imperium», oversatt som «Vestriket», har tidvis også blitt benyttet på Vestromerriket av også moderne historikere.^[133]

Selv om Marcellinus ikke refererer til riket som en helhet etter 395, kun refererer særskilt til dets adskilte halvdeler, identifiserer han klart til begrepet «romersk» for riket som en helhet. Når han benytter begreper som «oss», «våre generaler» og «vår keiser», skiller Marcellinus i begge inndelinger av riket fra ytre fiender som sasanidiske persere og hunere.^[132] Dette synet er konsistent med kunnskapen om at samtidige romere på 300- og 400-tallet fortsatte å betrakte riket som en enkelt enhet, dog mer ofte enn ikke med to herskere framfor en.^[79] Selv om det var første gangen posisjonen med keiser var delt geografisk, var selv konseptet med mer enn en keiser i sin tid ikke enestående selv før Diokletian og tetrarkiet da det hadde vært flere perioder med mer enn en medkeiser, slik som med Caracalla og Geta i 210-211.^[134]

Forsøk på gjenopprettelse av et vestlig hoff

Posisjonene til en østlig og vestlig keiser, etablert under keiser Diokletian i 286, ble opphevet av keiser Zenon i 480 som følge av tapet av direkte kontroll over de vestlige områdene. Da han erklærte seg selv som ene-keiser, utøvde Zenon kun direkte kontroll over et hovedsakelig intakt østromersk rike og over Italia som nominell overherre av Odoaker.^[77] Gjenerobringene under Justinian I brakte tilbake store deler av områdene til det vestromerske rike under keiserens kontroll, og med dem møtte riket de samme problemer som det hadde stått overfor under tidligere perioder før Diokletian da det var bare en keiser. Kort tid etter gjenerobringen av Nord-Afrika hadde en usurpator ved navn Stotzas, en tidligere østromersk soldat, dukket opp i provinsen, men ble raskt beseiret.^[135] Som sådan, tanken å dele riket i to hoff ut av administrativ nødvendighet, fikk begrenset gjennomslag i de periodene hvor Østromerriket kontrollerte store deler av det tidligere Vestromerriket, både av hoffet i øst og av fiender i vest.^[136][137]

De tidligste forsøk på å krone en ny vestlig keiser etter at tittelen ble avskaffet skjedde allerede under de gotiske kriger under Justinian. Belisarius, en dyktig general som allerede hadde med suksess drevet militære kampanjer for å gjenopprette romersk Nord-Afrika og store deler av Italia, inkludert Roma, ble tilbudt posisjonen som vestromersk keiser av østgoterne mens han beleiret Ravenna, den østgotiske hovedstaden, i 540. Østgoterne var desperate over å miste kontrollen over Italia, tilbød tittelen og troskapen til Belisarius som vestlig keiser. Lojal overfor Justinian (som håpet å herske over det gjenopprettete Romerriket alene, og hvor Codex Justinianus uttrykkelig utpekte en pretorisk prefekt av Afrika som underordet av keiseren i Konstantinopel.^[138] Belisarius lot som han aksepterte tittelen for å kunne komme inn i byen, og deretter sa han den øyeblikkelig fra seg. Til tross for at han uttrykkelig ikke aksepterte tittelen, gjorde tilbudet Justinian mistenksom og Belisarius ble beordret til å reise tilbake til den østromerske hovedstaden.^[136]

Ved slutten av keiser Tiberius IIs styre i 582 hadde Østromerriket beholdt kontrollen over relativt store deler av de regionene som var erobret under Justinian. Tiberius valgt to person med tittelen som cæsar, general Maurikios og guvernør Germanus, og giftet sin to døtre til dem begge for å knytte deres troskap tettere til seg. Germanus hadde klare forbindelser til de vestlige provinser, og Maurikios til de østlige provinsene. Det er mulig at Tiberius hadde planer om å dele riket inn i vestlige og østlige administrative enheter enda en gang,^[137] men om disse planene eksisterte ble de aldri virkeliggjort. Da Tiberius døde arvet Maurikios hele riket da Germanus avslo tronen. Maurikios kom til å etablere en ny form for administrative enheter, eksarkater, og organiserte de gjenværende vestlige områdene under sin kontroll i to slike eksarkater, eksarkatet Ravenna og Africa.^[139]

Senere krav på den keiserlige tittel i vest

Myntenheten denarius med profilportrett av Karl den store, framstilt som romersk keiser med laurbærkrone. Han ble kronget som keiser i 800 av pave Leo III i opposisjon til Romerriket i øst som på denne tiden var styrt av en kvinne, keiserinne Irene, noe som ble sett ned på av både paven og Frankerrikets konge.

Foruten å være et konsept for en administrativ enhet i det gjenværende riket, fortsatte idealet om Romerriket som et mektig kristen rike under en enkelt hersker å appellere til mange store herskere i Vest-Europa. Med pavens kroning av Karl den store som «romernes keiser» i 800 ble hans kongerike uttrykkelig utropt som gjenopprettelsen av Romerriket i Vest-Europa under konseptet av translatio imperii («overføring av styre»). Selv om det karolingske rike falt sammen i 888 og Berengar av Friuli, den siste «keiser» som krevde etterfølgelse av Karl den store, døde i 924, kom konseptet av et pave- og germansk basert romersk rike i vest til å bryte overflaten igjen i form av det tysk-romerske rike i 962. De tysk-romerske keiserne kom til å opprettholde forestillingen at de hadde arvet den høyeste makt og prestisje til de romerske keiserne fra gammel av helt til det tysk-romerske rike døde i 1862.^[140]

Karl den store og de påfølgende tysk-romerske keiserne var ikke, og hevdet heller ikke å være herskere av et gjenopprettet Vestromerrike. Pave Leo III og samtidige historikere var fullt klar over at forestillingen om et adskilt vestlig hoff hadde blitt avskaffet over tre århundrer tidligere og betraktet Romerriket for å være «ett og udelelig». Herskeren over Romerriket på tiden av Karl den stores kroning var Irene, mor til keiser Konstantin VI som hun hadde avsatt. Leo III betraktet Irene for å være en usurpator (tronraner) og hadde ingen lovlig rett til å styre ettersom hun var en kvinne. Som sådan var den vestlige forståelsen at den keiserlige tronen var ledig. Karl den store ble ikke kronet som hersker av Vestromerriket og som etterfølger av Romulus Augustulus, men som etterfølger av Konstantin VI og som den eneste romerske keiser. Irene ble siden avsatt ikke lenge etter og erstattet av keiser Nikeforos I, og Østromerriket nektet å anerkjenne Karl den stores keisertittel. Keiser Mikael I Rangabe kom dog til sist å anerkjenne Karl den store som «keiser» etter flere kriger på 810-tallet, men som det noe ydmykende «keiser av frankerne» framfor «romersk keiser», en tittel han forbeholdt for seg selv.^[113] I de neste århundrene ble et «gjenopplevd» vestlig hoff og det østlige hoffet i direkte etterfølgelse av gamle tiders romerske keisere, gjøre konkurrerende krav på å være herskere av det hele, og som sådan eneste lovlige romerske rike. Da Østromerriket betegnet det tysk-romerske rike som «frankernes rike», ble det populært ved det frankiske hoffet referere til «grekernes rik» til det som hadde hovedstad i Konstantinopel.^[141]

Som følge av det endelige fall for Østromerriket etter at Konstantinopel ble erobret i 1453 og oppløsningen av det tysk-romerske rike i 1806, ble tittelen «keiser» spredt blant europeiske monarker. Det østerrikske rike gjorde krav på å være arvingen til det tysk-romerske rike da Østerrikes habsburgere forsøkte å forene Tyskland under sitt styre.^[142] Det tyske keiserrike, etablert i 1871, forsøkte også hevde å være etterfølger til Roma via avstammingen til det tysk-romerske rike.^[143] Begge disse rikene benyttet tittelen kaiser, tysk for keiser, avledet fra cæsar. Det tyske riket og Østerrike-Ungarn, etterfølgeren til det østerrikske keiserriket, falt begge i kjølvannet av den første verdenskrig sammen med det russiske keiserdømmet og det osmanske rike som hadde krevd å være etterfølgere til Østromerriket.^[144]

Referanser

1. «diarki», NAOB
2. «tetrarki», NAOB
3. Lendering, Jona: «Governor (Roman)», Livius.org. Arkivert kopi den 22. februar 2018 .
4. Eck (2002), s. 15f.
5. Samarin (1968), s. 662–663.
6. Weigel (1992), s. 88f.
7. Curchin (2004), s. 130.
8. Grant (1954), s. 30–45; 91–94.
9. Tenney (1930), s. 35.
10. Bowman (2005), s. 1.
11. Körner, Christian: «Aurelian», Roman Emperors
12. Downey (1961), s. 249–250
13. Tucker (2010), s. 75
14. Shahbazi, A. Shapur (2005): «Sasanian Dynasty», Encyclopedia Iranica
15. Bowman (2005), s. 38.
16. Bray (1997), s. 38.
17. Potter (2004), s. 322.
18. Bourne (2000), s. 14.
19. Polfer, Michael: «Postumus - De Imperatoribus Romanis», Roman Emperors
20. Smith (2013), s. 179.
21. Canduci (2010), s. 100.
22. Southern (2015), s. 176.
23. Vagi (2000), s. 386.
24. Barnes (2006), s. 6–7.
25. Potter (2014), s. 282.
26. Southern (2007), s. 141–142.
27. Cameron, Ward-Perkins & Whitby (2000), s. 42.
28. Barnes (2006), s. 27–28.
29. Jones (1992), s. 59.
30. Grant (1997), s. 47–48.
31. Limberis (2012), s. 9.
32. Carr (2015), s. 40–43.
33. DiMaio, Michael: «Constantius II - De Imperatoribus Romanis», Roman Emperors
34. Canduci (2010), s. 130.
35. Potter (2008), s. 195.
36. Canduci (2010), s. 131.
37. Lascaratos, J.; Voros, D. (Mai 2000): «Fatal Wounding of the Byzantine Emperor Julian the Apostate (361-363 A.D.): Approach To The Contribution of Ancient Surgery», World Journal of Surgery 24 (5), 615–619. PMID 10787086.
38. Katz (1955), s. 88–89.
39. Lendering, Jona: «Pontifex Maximus», Livius.org
40. Kaylor, Noel Harold; Phillips, Philip Edward (2012): A Companion to Boethius in the Middle Ages. Brill. ISBN 9789004183544, s. 14.
41. Bauer (2010), s. 68.
42. Vogt (1993), s. 179.
43. Frassetto (2003), s. 214–217.
44. Burns (1994), s. 244
45. Bury (2005), s. 110
46. Deliyannis (2010), s. 153–156.
47. Hallenbeck (1982), s. 7.
48. Bury (2005), s. 108.
49. Heather (2005), s. 195.
50. Bury (2005), s. 113.
51. Norwich (1989), s. 136.
52. Cline, Eric H.; Graham, Mark W. (2011): Ancient Empires: From Mesopotamia to the Rise of Islam. Cambridge University Press. ISBN 978-0521717809, s. 303.
53. Bury (2005), s. 145.
54. Bury (2005), s. 146.
55. Bury (2005), s. 154.
56. Goldsworthy (2010), s. 305.
57. Hughes (2012), s. 102–103.
58. Heather (2000), s. 11.
59. Heather (2000), s. 15.
60. Bury (2005), s. 292.
61. Heather (2007), s. 339.
62. Heather (2000), s. 17–18.
63. Given (2014), s. 126.
64. Given (2014), s. 128.
65. Bury (2005), s. 324–325.
66. Heather (2000), s. 379.
67. Mathisen, Ralph W.: «Majorian - De Imperatoribus Romanis», Roman Emperors
68. Heather (2006), s. 405-406
69. Mathisen, Ralph W.: «Anthemius - De Imperatoribus Romanis », Roman Emperors
70. Gordon (2013), s. 122f.
71. Mathisen, Ralph W.: «Glycerius - De Imperatoribus Romanis», Roman Emperors
72. Bury (2005), s. 408.
73. MacGeorge (2002), s. 62.
74. Börm (2008), s. 47ff.
75. Elton (1992), s. 288–297.
76. Martindale (1980), s. 514.
77. Williams & Friell (1998), s. 187.
78. Nicol (2002), s. 9.
79. Bury (2015), s. 278.
80. Bury (1923), s. 422–424.
81. Hunt et al. (2001), s. 256.
82. Merills (2016), s. 199–224.
83. Martindale (1980), s. 734.
84. Martindale (1980), s. 509–510.
85. Bury (2005), s. 410.
86. Jones (1992), s. 254f.
87. Moorhead (1994), s. 107–115.
88. Barnish (1992), s. 35–37.
89. Bury (1923), s. 422.
90. Wolfram (1990), s. 283.
91. Bury (2005), s. 422–424.
92. Bury (2005), s. 459.
93. Bury (2005), s. 461–462.
94. Amory (1997), s. 8.
95. Norwich (1989), s. 215.
96. Kidner et al. (2008), s. 198–203.
97. Fourace (2015), s. 165.
98. Frassetto (2013), s. 203.
99. Fourace (2015), s. 256–258, 275–276.
100. Collins (1989), s. 49.
101. Thomas (2010), s. 21.
102. Merills & Miles (2007), s. 60.
103. Cameron, Ward-Perkins & Whitby (2000), s. 553.
104. Merills (2016), s. 11–12.
105. Bury (2005), s. 139–140.
106. Goldberg (2006), s. 6.
107. Haldon (1997), s. 17–19.
108. Bury (2005), s. 125–132.
109. Treadgold (1997), s. 216.
110. Thompson (1969), s. 325.
111. Noble (1984), s. 31.
112. Knowles & Obolensky (1978), s. 108–109.
113. Klewitz (1943), s. 33.
114. Ravegnani (2004), s. 203.
115. Norwich (1989), s. 112–113.
116. Norwich (1989), s. 116.
117. Gunderson (1976), s. 43–68.
118. Luttwak (2009), s. 512.
119. Bury (2005), s. 138.
120. Heather (2005), s. 191.
121. «Legal System» Arkivert 1. desember 2017 hos Wayback Machine., The World Factbook, Central Intelligence Agency
122. Samarin (1968), s. 666.
123. Gottlieb (2006), s. 196.
124. Beveridge (2016), s. 1.
125. Satow (2011), s. 59.
126. Bulliet et al. (2010), s. 192.
127. Le Goff (1994), s. 14 & 21.
128. Durant (1950), s. 517–551.
129. Annuario Pontificio. Libreria Editrice Vaticana, 2012. ISBN 978-88-209-8722-0, s. 23.
130. Levillain (2002), s. 907.
131. Kaegi (2004), s. 196.
132. Croke (2001), s. 78.
133. Wienand (2014), s. 260.
134. Goldsworthy (2009), s. 68–69.
135. Martindale (1980), s. 1199–1200.
136. Moorhead (1994), s. 84–86.
137. Whitby (1988), s. 7.
138. Scott, Samuel P.: «The Code of Justinian - Book 1», Droitromain.univ-grenoble-alpes.fr. Arkivert fra originalen den 25. februar 2018.
139. Herrin (1987), s. 156.
140. Whaley (2012), s. 17–20.
141. Fourace & Gerberding (1996), s. 345.
142. White (2007), s. 139.
143. Ball (2001), s. 449.
144. Watson (2014), s. 536–540; Tames (1972), s. 55; Glazer (1996), s. 54–56.

Litteratur

• Adkins, Lesley; Adkins, Roy A. (1998): Handbook to Life in Ancient Rome. Oxford University Press. ISBN 9780195123326.
• Amory, Patrick (1997): People and Identity in Ostrogothic Italy, 489-554. Cambridge University Press. ISBN 9780511523069.
• Annuario Pontificio. Libreria Editrice Vaticana. 2012. ISBN 978-88-209-8722-0.
• Ball, Warwick (2001): Rome in the East: The Transformation of an Empire. Routledge. ISBN 978-0415243575.
• Barnes, Timothy D. (2006): Constantine and Eusebius. Harvard University Press. ISBN 978-0674165311.
• Barnish, S.J.B. (1992): Cassiodorus: Variae, Translated with commentary by S. J. B. Barnish. Liverpool University Press. ISBN 9780853234364.
• Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World: From the Conversion of Constantine to the First Crusade. W.W. Norton. ISBN 978-0393059755.
• Beveridge, Marie Ellis (2016): The influence of Latin on the German language and literature. Gyan Books Pvt. Ltd. ISBN 1003400337.
• Birley, Anthony R. (2005): The Roman Government of Britain. Oxford University Press. ISBN 9780199252374.
• Börm, Henning (2008): Monumentum et instrumentum inscriptum. Franz Steiner. ISBN 9783515092395.
• Bourne, Richard John (2000): Aspects of the relationship between the central and Gallic empires in the mid to late third century ad with special reference to coinage studies. Durham theses, Durham University. ISBN 978-1841712505.
• Bowman, Alan K. (2005): The Cambridge Ancient History: The Crisis of Empire, A.D. 193–337. Cambridge University Press. ISBN 9781139053921.
• Bray, John (1997): Gallienus: A Study in Reformist and Sexual Politics. Wakefield Press. ISBN 1-86254-337-2.
• Bulliet, Richard; Crossley, Pamela; Headrick, Daniel; Hirsch, Steven; Johnson, Lyman (2010): The Earth and Its Peoples: A Global History, Volume 1. Cengage Learning. ISBN 1439084742.
• Burns, Thomas S. (1991): A History of the Ostrogoths. Indiana University Press. ISBN 978-0253206008.
• Burns, Thomas S. (1994): Barbarians Within the Gates of Rome: A Study of Roman Military Policy and the Barbarians. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-31288-4.
• Burns, J. Patout; Jensen, Robin M. (2014): Christianity in Roman Africa: The Development of Its Practices and Beliefs. Wm. B. Eerdmans Publishing. ISBN 9781467440370.
• Bury, John Bagnell (1923): History of the Later Roman Empire Vols. I & II. Macmillan & Co., Ltd. ASIN B00L5PD1PA.
• Bury, John Bagnell (2005): A History of the Later Roman Empire from Arcadius to Irene (395 A.D. to 800 A.D.). Adamant Media Corp. ISBN 978-1402183683.
• Bury, John Bagnell (2015): A History of the Later Roman Empire from Arcadius to Irene (395 A.D. to 800 A.D.). Cambridge University Press. ISBN 9781316219133.
• Cameron, Averil; Ward-Perkins, Ryan; Whitby, Michael (2000): The Cambridge Ancient History: Empire and Successors, AD 425-600. Cambridge University Press. ISBN 978-0521325912.
• Canduci, Alexander (2010): The Immortal Emperors: Two Thousand Years of Imperial Roman History. Murdoch Books. ISBN 978-1-74196-598-8.
• Carr, John (2015): Fighting Emperors of Byzantium. Pen and Sword. ISBN 978-1783831166.
• Cline, Eric H.; Graham, Mark W. (2011): Ancient Empires: From Mesopotamia to the Rise of Islam. Cambridge University Press. ISBN 978-0521717809.
• Collins, Roger (1983): Early Medieval Spain. St. Martin's Press. ISBN 0-312-22464-8.
• Collins, Roger (1989): The Arab Conquest of Spain 710-797. Blackwell. ISBN 0-631-19405-3.
• Collins, Roger (2010): Early Medieval Europe, 300-1000. Palgrave Macmillan. ISBN 9781137014283.
• Croke, Brian (2001): Count Marcellinus and his Chronicle. Oxford University Press. ISBN 0198150016.
• Curchin, Leonard A. (2004): The Romanization of Central Spain: complexity, diversity, and change in a Provincial Hintellrfreshsrland. Routledge. ISBN 978-0415620079.
• Dagron, Gilbert (1984): Naissance d'une Capitale: Constantinople et ses institutions de 330 a 451. Presses Universitaires de France. ISBN 2-13-038902-3.
• Deliyannis, Deborah M. (2010): Ravenna in late antiquity. Cambridge University Press. ISBN 0-521-83672-7.
• Downey, Glanville (1961): History of Antioch in Syria: From Seleucus to the Arab Conquest. Literary Licensing LLC. OCLC 859619733.
• Drinkwater, John; Elton, Hugh (2002): Fifth-Century Gaul: A Crisis of Identity?. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521529334.
• Durant, Will (1950): The Age of Faith: A History of Medieval Civilization – Christian, Islamic, and Judaic – from Constantine to Dante, A.D. 325–1300. Simon & Schuster. OCLC 769104576.
• Eck, Werner (2002): The Age of Augustus. Blackwell. ISBN 978-1405151498.
• Elton, Hugh (1992): Fifth-century Gaul: A Crisis of Identity?. Cambridge University Press. ISBN 978-0521414852.
• Errington, R. Malcolm (2006): Roman Imperial Policy from Julian to Theodosius. University of North Carolina Press. ISBN 9780807877456.
• Fourace, Paul (2015): The New Cambridge Medieval History: Volume 1, c.500-c.700. Cambridge University Press. ISBN 978-1107449060.
• Fourace, Paul; Gerberding, Richard A. (1996): Late Merovingian France: History and Hagiography, 640–720. Manchester University Press. ISBN 0-7190-4791-9.
• Frassetto, Michael (2003): Encyclopedia of Barbarian Europe: Society in Transformation. ABC-CLIO. ISBN 978-1-57607-263-9.
• Frassetto, Michael (2013): The Early Medieval World: From the Fall of Rome to the Time of Charlemagne. ABC-CLIO. ISBN 978-1-59884-995-0.
• Gibbons, Edward; Bury, J.B. (1974): The Decline and Fall of the Roman Empire. AMS Press. ISBN 978-0404028206.
• Gibbons, Edward; Womersley, David P. (1994): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, Vol 3. Penguin Books. ISBN 978-0140437645.
• Given, John (2014): The Fragmentary History of Priscus: Attila, the Huns and the Roman Empire, AD 430-476 (Christian Roman Empire). Arx Publishing. ISBN 978-1935228141.
• Glazer, Steven A. (1996): A Country Study: Turkey. Country Studies (5. utg, forskning fullført januar 1995), Metz, Helen Chapin, red., Federal Research Division of the Library of Congress. ISBN 978-0-8444-0864-4. OCLC 33898522.
• Goldberg, Eric J. (2006): Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817–876. Cornell University Press. ISBN 978-0801475290.
• Goldsworthy, Adrian (2009): How Rome Fell: death of a superpower. Yale University Press. ISBN 978-0-300-16426-8.
• Goldsworthy, Adrian (2010): The Fall of the West: The Slow Death of the Roman Superpower. Orion Books Ltd. ISBN 978-0753826928.
• Gordon, C.D. (2013): The Age of Attila: Fifth-Century Byzantium and the Barbarians. University of Michigan Press. ISBN 978-0472035786.
• Gottlieb, H. (2006): Linguistic Influence. Elsevier. ISBN 978-0-08-044299-0.
• Grant, Michael (1954): Roman Literature. Cambridge England: University Press. ASIN B0000CMLNV.
• Grant, Michael (1997): The Fall of the Roman Empire. Simon & Schuster. ISBN 978-0684829562.
• Gunderson, Gerald (1976): «Economic change and the demise of the Roman Empire», Explorations in Economic History. 13 (1). doi:10.1016/0014-4983(76)90004-8. Arkivert fra originalen den 22. februar 2018.
• Haldon, J.F. (1997): Byzantium in the Seventh Century: The Transformation of a Culture. Cambridge University Press. ISBN 978-0521319171.
• Hallenbeck, Jan T. (1982): Pavia and Rome: The Lombard monarchy and the papacy in the eighth century. American Philosophical Society. ISBN 978-0871697240.
• Heather, Peter (2000): The Western Empire, 425–76. Cambridge University Press. ISBN 9781139054416.
• Heather, Peter (2005): The Fall of the Roman Empire: A New History. Macmillan. ISBN 0-333-98914-7.
• Heather, Peter (2007): The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians. Oxford University Press. ISBN 978-0195325416.
• Hebblewhite, Mark (2016): The Emperor and the Army in the Later Roman Empire, AD 235–395. Taylor & Francis. ISBN 9781317034308.
• Herrin, Judith (1987): The Formation of Christendom. Princeton University Press. ISBN 978-0691008318.
• Hughes, Ian (2012): Aetius: Attila's Nemesis. Pen and Sword. ISBN 978-1848842793.
• Hunt, Lynn; Martin, Thomas R.; Rosenwein, Barbara H.; Hsia, R. Po-chia; Smith, Bonnie G. (2001): The Making of the West: Peoples and Cultures. Bedford. ISBN 9780312183653.
• Jones, A.H.M. (1992): The Later Roman Empire. University of Oklahoma Press. ISBN 978-0801832857.
• Kaegi, Walter E. (2004): Heraclius: Emperor of Byzantium. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-81459-1.
• Katz, Solomon (1955): The Decline of Rome and the Rise of Mediaeval Europe. Ithaca, NY: Cornell University Press. ASIN B002S62FYI.
• Kaylor, Noel Harold; Phillips, Philip Edward (2012). A Companion to Boethius in the Middle Ages. Brill. ISBN 9789004183544.
• Kidner, Frank L.; Bucur, Maria; Mathisen, Ralph; McKee, Sally; Theodore, R. (2008): Making Europe: People, Politics, and Culture. Houghton Mifflin. ISBN 978-0618004799.
• Klewitz, Hans-Walter (1. januar 1943): «Eduard Eichmann, Die Kaiserkrönung im Abendland. Ein Beitrag zur, Geistesgeschichte des Mittelalters, mit besonderer Berücksichtigung des kirchlichen Rechts, der Liturgie und der Kirchenpolitik», i: Zeitschrift der Savigny-Stiftung für Rechtsgeschichte. Kanonistische Abteilung. 32 (1). doi:10.7767/zrgka.1943.32.1.509. Arkivert fra originalen Arkivert 22. februar 2018 hos Wayback Machine. den 22. februar 2018.
• Knowles, David; Obolensky, Dimitri (1978): The Middle Ages: The Middle Ages. Paulist Press. ISBN 978-0809102761.
• Lascaratos, J.; Voros, D. (Mai 2000): "Fatal Wounding of the Byzantine Emperor Julian the Apostate (361-363 A.D.): Approach To The Contribution of Ancient Surgery", i: World Journal of Surgery. 24 (5), s. 615–619. PMID 10787086.
• Le Goff, Jacques (1994): Medieval Civilization: 400-1500. B. Blackwell. ISBN 0-631-17566-0.
• Lenski, Noel (2007): The Cambridge Companion to the Age of Constantine. Cambridge University Press. ISBN 9781139000840.
• Levillain, Philippe (2002): The Papacy: An Encyclopedia. Routledge. ISBN 978-0-415-92230-2.
• Limberis, Vasiliki (2012): Divine Heiress The Virgin Mary and the Making of Christian Constantinople. Routledge. ISBN 978-0415642965.
• Luttwak, Edward N. (2009): The Grand Strategy of the Byzantine Empire. Belknap Press of Harvard University Press. ISBN 978-0-674-03519-5.
• MacGeorge, Penny (2002): Late Roman warlords. Oxford University Press. ISBN 0-19-925244-0.
• Martindale, J.R. (1980): The Prosopography of the Later Roman Empire: Volume 2, AD 395-527. Cambridge University Press. ISBN 978-0521201599.
• Merills, Andrew (2016): Vandals, Romans and Berbers: New Perspectives on Late Antique North Africa. Routledge. ISBN 978-1138252684.
• Merills, Andy; Miles, Richard (2007): The Vandals. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1405160681.
• Moorhead, John (1994): Justinian. Longman. ISBN 9780582063037.
• Nicol, Donald M. (2002): The Immortal Emperor: The Life and Legend of Constantine Palaiologos, Last Emperor of the Romans. Cambridge University Press. ISBN 978-0521894098.
• Noble, Thomas F.X. (1984): The Republic of St. Peter: The Birth of the Papal State, 680–825. University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1239-8.
• Norwich, John Julius (1989): Byzantium: The Early Centuries. Knopf. ISBN 978-0394537788.
• Odahl, Charles M. (2006): "Constantine and the Christian Empire: Roman Imperial Biographies", i: Byzantinische Zeitschrift. 99 (1). doi:10.1515/BYZS.2006.260. Arkivert fra originalen den 22. februar 2018.
• Potter, David (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395. Routledge. ISBN 0-415-10058-5.
• Potter, David (2008): The Emperors of Rome: The Story of Imperial Rome from Julius Caesar to the Last Emperor. Quercus. ISBN 978-1780877501.
• Potter, David (2014): Ancient Rome: A New History. W.W. Norton. ISBN 978-0500291245.
• Ravegnani, Giorgio (2004): I bizantini in Italia. Mulino. ISBN 978-8815096906.
• Samarin, William J. (1968): Lingua Francas of the World. De Gruyter. doi:10.1515/9783110805376.660.
• Satow, Ernest (2011): A Guide to Diplomatic Practice. Cambridge University Press. ISBN 9781108028868.
• Smith, Andrew M. (2013): Roman Palmyra: Identity, Community, and State Formation. OUP USA. ISBN 978-0199861101.
• Southern, Pat (2007): The Roman Army: a Social and Institutional History. Oxford University Press. ISBN 978-0195328783.
• Southern, Patricia (2015): The Roman Empire from Severus to Constantine. Routledge. ISBN 9781317496946.
• Taagepera, Rein (1979): «Size and Duration of Empires: Growth-Decline Curves, 600 B.C. to 600 A.D », i: Social Science History. Duke University Press. '3 (3/4). doi:10.2307/1170959. JSTOR 1170959.
• Tames, Richard (1972): Last of the Tsars. Pan Books Ltd. ISBN 9780330029025.
• Tenney, Frank (1930): Life and Literature in the Roman Republic. Berkeley California: University of California Press. OCLC 321827.
• Thomas, Hugh (2010): Rivers of Gold: The Rise of the Spanish Empire. Penguin Books. ISBN 978-0141034485.
• Thompson, E.A. (1969): The Goths in Spain. Clarendon. OCLC 186003872.
• Treadgold, Warren (1997): A History of the Byzantine State and Society. Stanford University Press. ISBN 978-0804726306.
• Tucker, Spencer (2010): Battles That Changed History: An Encyclopedia of World Conflict. ABC-CLIO. ISBN 1598844296.
• Vagi, David L. (2000): Coinage and History of the Roman Empire, c. 82 B.C.- A.D. 480. Fitzroy Dearborn. ISBN 9781579583163.
• Vogt, Joseph (1993): The Decline of Rome: The Metamorphosis of Ancient Civilization. Weidenfeld. ISBN 978-0297813927.
• Watson, Alexander (2014): Ring of Steel: Germany and Austria-Hungary in World War I. Basic Books. ISBN 978-0465018727.
• Weigel, Richard D. (1992): Lepidus: The Tarnished Triumvir. Routledge. ISBN 978-0415076807.
• Whaley, Joachim (2012): Joachim Whaley, Germany and the Holy Roman Empire: Volume I: Maximilian I to the Peace of Westphalia, 1493–1648. Oxford University Press. ISBN 978-0199688821.
• Whitby, Michael (1988): The Emperor Maurice and his historian: Theophylact Simocatta on Persian and Balkan warfare. Clarendon Press. ISBN 0-19-822945-3.
• White, Craig (2007): The Great German Nation: Origins and Destiny. AuthorHouse. ISBN 978-1434325495.
• Wienand, Johannes (2014): Contested Monarchy: Integrating the Roman Empire in the Fourth Century AD. Oxford University Press. ISBN 0199768994.
• Williams, Stephen; Friell, Gerard (1998): The Rome That Did Not Fall the Phoenix in the East. Routledge. ISBN 0-203-98231-2.
• Wolfram, Herwig (1990): History of the Goths. University of California Press. ISBN 978-0520069831.

Eksterne lenker

• (en) Western Roman Empire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• De Imperatoribus Romanis, akademiske biografier over mange av de romerske keiserne, inkludert de vestromerske.
• Digitalt kart over Roverriket, navigerbart og interaktivt
• The Fall of Rome, podcast om sammenbruddet til Vestromerriket av historikeren Patrick Wyman.