From Wikipedia, the free encyclopedia
Rugiere eller rygere (latin: rugii, norrønt: rygir, også nevnt på norrønt som ulmerugi eller holmrygir) var en germansk stamme som først ble nevnt i romeren Tacitus' verk Germania. De er antatt å ha utvandret fra sørvestlige Norge til Pommern i hva som i dag er Polen en gang rundt 100 e.Kr., og derfra videre til Donaus elvedal hvor de etablerte et eget kongerike på 400-tallet.
Stammenavnet rygir er antagelig avledet fra norrønt rugr, rug, og er således forstått som «rugspisere» eller «rugbønder».[1] Holmrygir og ulmerugi kan bli forstått som «øyrugiere», eller «øya til rugierne»,[1] se nedenfor.
Det er ingen absolutt sikkerhet at folket rugii som er nevnt av Tacitus, som selv formidlet informasjon han hadde hørt av andre, faktisk var identisk med det lokale folket i det området som senere ble en del av Norge. Det er mulig at navnene har opprinnelse uavhengig av hverandre slik andre navn som tilsynelatende er like, men likevel er forskjellige. Hvis dette er tilfelle var rugierne et østgermansk folk, en av de mange germanske stamme som oppsto i nordlige Europa.
En annen usikkert og omdiskutert forbindelse med rugii er med navnet på øya Rügen og stammen rugini, nevnt en gang på en liste av stammer av den angelsaksiske skribenten Beda tidlig på 700-tallet i hans verk Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Det engelske folks kirkehistorie).[1] En del forskere har foreslått at rugii ga sitt navn til øya Rügen i hva som i dag er nordøstlige Tyskland, men andre har presentert alternative hypoteser av Rügens etymologi som knytter navnet til middelalderens folkestamme rani eller rujani, en slavisk stamme.[1] Om rugii og Bedas rugini var identisk har forblitt spekulativt. Det samme er koblingen mellom rugii og rugierne i Norge.
Forutsatt rugii og rugierne faktisk var identiske, var deres antatt opphav i Rogaland og Ryfylke, som er nevnt i sammenheng med rugiere, ettersom Rogaland kan forstås som «landet til rugierne». Skaldekvadet Hákonarmál[2] nevner også «holmrygir», noe som på moderne norsk blir «holmryger». Overgangen rygir til roga er forklart med en generell lingvistisk overgang i norrønt.[1]
Forskere har foreslått en utvandring fra Rogaland til sørkysten av Østersjøen, eller den motsatte retningen, fra Østersjøkysten og til Rogaland, eller et opprinnelig hjemland på øyene i Danmark som ligger midt mellom disse to regionene.[1] Ingen av teoriene er så langt blitt støttet eller bekreftet av arkeologiske spor.[1] En annen teori antyder at navnet på den ene av de to gruppene ble tilpasset av den ene ved et senere tidspunkt uten at noen form for utvandring skjedde.[1]
Rugii ble først nevnt av Tacitus[3] på slutten av 100-tallet e.Kr.[1][4][5] Tacitus' beskrivelse av deres samtidige bosetningsområde, nærliggende og tilstøtende til goterne ved «havet» er vanligvis forstått som sørkysten av Østersjøen, senere kalt for Pommern.[4][5] Tacitus karakteriserte rugii foruten også naboene goterne og lemovii (lemoviere) ved å nevne at de bar runde skjold og korte sverd og var lojale mot sine høvdinger.[1][4][5] Den greske geografen Klaudios Ptolemaios[6] i 150 e.Kr. nevner et sted kalt Rhougion (også omskrevet fra gresk som Rougion, Rugion, latinisert som Rugium eller Rugia) og en stamme ved navn Routikleioi i det samme området, begge navnene har blitt assosiert med rugii.[5] Jordanes i sitt historieverk om goterne, Getica,[7] forteller at goterne da de kom til dette området forviste et folk kalt ulmerugi.[1][5] og han gjør andre, retrospektive referanser til rugii i Getica.[8] 800-tallets angelsaksiske dikt Widsith, en sammenstilling av tidligere muntlige tradisjoner, nevner stammen holmrycum uten å lokalisere den.[1] Holmrygir er nevnt på norrønt skaldekvadet Hákonarmál av nordnorske skalden Øyvind Skaldespiller,[9] og antagelig også Hrafnsmál av den norske skalden Torbjørn Hornkløve.[1]
Mange rugiere hadde forlatt østersjøkysten i folkevandringstiden. Det er antatt at burgundere, gotere og gepidene med deler av rugierne hadde forlatt Pommern i løpet av sen romersk tid, og at i løpet av folkevandringstiden hadde levninger av rugierne og andre germanske stammer som vistula veneti (baltiske venetiere) og vidivarii, blitt værende igjen og dannet enheter som senere ble preget av slavisk innflytelse.[10] Vidivarii ble beskrevet av Jordanes som en smeltedigel av stammer som på midten av 500-tallet levde i nedre Vistula (dagens polske elv Wisła).[11][12] Selv om den skiller seg fra wielbarkkulturen, synes det som om en del tradisjoner ble videreført.[12] En hypotese, baserte på funn av store mengder romerske solidi (mynter) fra denne tida og utvandringer av andre folkegrupper etter sammenbruddet til det huniske rike i 453, antyder en delvis videre folkevandring av tidligere emigranter tilbake til sine tidligere hjemland i Nord-Europa.[12]
Oksywiekulturen (tysk: Oxhöft-Kultur) er assosiert med deler av rugiere og lemoviere.[5] Den arkeologiske Gustow-gruppe i vestlige Pommern er også assosiert med rugiere.[13][14] Levningene av rugiere vest for vidivarii, sammen med andre grupper av gotere, baltiske venetiere, og gepidere, er antatt å være identisk med den arkeologiske Debczyn-gruppen.[10]
På begynnelsen av 300-tallet flyttet store deler av rugiere sørover og bosatte seg i øvre Tisza, en sideelv av Donau, i oldtidens Pannonia i hva som i dag er Ungarn. De ble senere angrepet av hunerne, ble underkastet og deltok i Attilas krigføring i 451. Ved hans død i 453 gjorde de opprør og opprettet under sin høvding som er kjent under det latinske navnet Flaccitheus et kongerike i Rugiland, en region som i dag er en del av nedre Østerrike (oldtidens Noricum), nord for Donau.[15] Etter Flaccitheus' død ble rugierne i Rugiland ledet av kong Feletheus, også kalt for Feva og hans hustru Gisa.[15] Dog hadde andre rugiere blitt forbundsfeller, foederati av Odovakar, som var blitt den første germanske konge av Italia.[15] Ved 482 var rugierne blitt konvertert til den arianske kristendommen. Feletheus' rugiere ble avgjørende beseiret av Odovakars hær i 487; mange havnet i fangenskap og ble ført til Italia, og til sist ble Rugiland bosatt av langobarder.[15] Nedtegnelser fra denne tiden ble gjort av Prokopios, Jordanes og andre.[1]
To år senere slo rugierne seg sammen med østgotiske[16] kong Teoderik den store da han invaderte Italia i 489. Innenfor det østgotiske kongedømme i Italia beholdt de sine egne administratorer[16] og unnlot samkvem som inngifte med goterne. Etter Totilas nederlag i goterkrigen i årene 535-554 forsvant de ut av de historiske opptegnelsene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
