From Wikipedia, the free encyclopedia
Transfobi er et begrep som betegner frykt for eller aversjon mot transpersoner og kjønnsinkongruens. Bufdir definerer transfobi som «frykt for transpersoner, som kan gi seg uttrykk i fordommer og aggressivitet. Transfobi brukes for å beskrive negative handlinger og holdninger rettet mot transpersoner. Fobien kan være et trekk ved et samfunn eller i en subkultur, men kan også være et personlighetstrekk».[1] Transfobi har nær tilknytning til homofobi. Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi markeres 17. mai med støtte fra bl.a. FN, EU og Norge.[2]
Transfobi omtales som et felt der ytre høyre og deler av ytre venstre finner sammen i felles motstand mot transpersoner og mangfold.[3][4][5] Transfobi fremmes særlig av antikjønnbevegelsen og TERF-bevegelsen (som også omtaler seg som «kjønnskritisk»), og som ifølge tidsskriftet Forskningspolitikk er en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden.[6] De transfiendtlige miljøene utgjør et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter»[7] og representerer en motstand mot sosial endring.[8] Transfobisk retorikk er knyttet til spredningen av konspirasjonsteorier og omtales som «en inngangsport til høyreekstremisme».[9] Mye transfobisk retorikk sprer f.eks. påstander om at «transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler».[10] «Garderobepanikk» omtales som en moralpanikk som blant annet fremmes av Trump-republikanere og TERF-bevegelsen for å stigmatisere transpersoner, og som bygger på ubegrunnede, falske påstander om at transpersoner er en trussel mot kvinner og barn.[11][12][13] Internasjonalt fremmes TERF-politikk bl.a. av organisasjonene Women’s Declaration International (WDI),[7] Women’s Liberation Front, LGB Alliance, FiLiA, Woman's Place UK, Save Women's Sports, Fair Play for Women og For Women Scotland. Flere forskere har pekt på en nær sammenheng mellom transfobi og antisemittiske konspirasjonsteorier.[9][14][15]
Internasjonale organisasjoner som EU, Europarådet og FN har pekt på en eskalering av transfiendtlig retorikk, som prøver å dehumanisere transpersoner, og en rapport fra Europaparlamentet knyttet mye av antitransaktivismen til desinformasjonskampanjer som bl.a. den russiske regjeringen står bak.[16][17][18][19] En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer».[20]
Den norske myndigheten Bufdir definerer transfobi på denne måten:
Transfobi er frykt for transpersoner og transseksualitet, som kan gi seg uttrykk i fordommer og aggressivitet. Transfobi brukes for å beskrive negative handlinger og holdninger rettet mot transpersoner. Fobien kan være et trekk ved et samfunn eller i en subkultur, men kan også være et personlighetstrekk
Bokmålsordboka definerer transfobi som «fordomsfull holdning og uvilje mot transkjønnede personer».[21]
Begrepet er oftest brukt om observerbar diskriminering, herunder hatefulle ytringer mot transpersoner. Det er en av flere former for fordommer og diskriminering mot LHBTIQ+-personer, ved siden av blant annet homofobi. Internasjonale organer som FN, EU og vestlige land har vedtatt å bekjempe transfobi.[2][22][23] Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi markeres 17. mai med støtte fra bl.a. FN, EU og Norge.[2][24]
Transfobi gir seg utslag i diskriminering på alle samfunnsområder. Transfobi er antatt å være årsaken til at forholdsvis mange transpersoner årlig drepes eller tar sitt eget liv.[25] Diskriminering kan omfatte fysisk og psykisk trakassering eller vold, men også mer indirekte utestenging, for eksempel ved manglende tilrettelegging av garderobesituasjonen i skolen eller manglende inkludering i tradisjonelt kjønnede fritidsaktiviteter. Mange transpersoner opplever også transfobi i egen familie, som kan gi seg utslag i form av sanksjoner dersom man uttrykker sitt opplevde kjønn, eller som belønning for å handle på tvers av egen kjønnsidentitet.[26][27][28]
Diskriminering og hatefulle ytringer på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er i Norge forbudt gjennom likestillings- og diskrimineringsloven og straffbart gjennom straffeloven.[29]
I Norge viser Bufdirs holdningsundersøkelser at om lag en av ti personer hadde negative holdninger til transpersoner per 2017, og at andelen gikk ned over tid.[30] Turnbull-Dugarte og McMillan fant at støtten til transpersoners rettigheter, herunder retten til å endre juridisk kjønn, var størst blant kvinner, unge, folk på venstresiden og sosialliberalt orienterte personer.[31]
Transfobi har støtte både på den ekstreme høyre- og venstresiden. En rapport av Martha Hannus fra 2012 fant at transfobi er en integrert del av høyreekstrem ideologi.[32] Transfobi fremmes av antikjønnbevegelsen og transekskluderende radikalfeminister (TERFer), som også omtaler seg selv som «kjønnskritiske». O’Connor og medforfattere skriver at TERF-bevegelsen oppstod som en marginal politisk bevegelse, og at den utgjør en antitransbevegelse som har kjønnsessensialisme som grunnlag, og som samarbeider med konservative og høyreorienterte krefter.[33] Tidsskriftet Forskningspolitikk omtalte TERF-ideologien som en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden i sin kamp mot transpersoner og mangfold.[6] Bevegelsen står ifølge professor Elisabeth Lund Engebretsen for et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter».[7][34][4][35] Internasjonalt fremmes TERF-ideologi bl.a. av organisasjonen Women’s Declaration International (WDI).[33][7] Kjønnsforsker og kriminologiprofessor Simon Strick skriver at WDI oppfattes som en marginal ekstremistisk gruppe, som inngår i et landskap av antikjønnpopulisme med høyreekstremister og Twitter-troll som fremmer transfobi. Strick skriver videre at «det finnes ingen transdebatt. Ingen kan nekte transpersoner retten til å eksistere – ikke i biologiens, feminismens eller ytringsfrihetens navn».[36]
I 2022 vedtok Europarådet resolusjon 2417 om bekjempelse av hatefulle ytringer, vold og hatkriminalitet mot LHBTI-personer, som fordømte «de omfattende og ofte virulente angrepene på rettighetene til LHBTI-personer» i Polen, Russland, Storbritannia og Ungarn, og som spesielt fremhevet «antikjønn-, ‘kjønnskritiske’ og anti-trans-narrativer» som «dehumaniserer [LHBTI-personer] og ofte feilaktig påstår at deres grunnleggende rettigheter er i konflikt med kvinners og barns rettigheter [og som] er dypt skadelige for LHBTI-personer og for kvinners og barns rettigheter og samfunnet»; resolusjonen uttalte at den «kjønnskritiske» bevegelsen «bevisst feilfremstiller [LHBTI-personers rettigheter] som 'kjønnsideologi'».[16]
En rapport utarbeidet for Europaparlamentet i 2021 om desinformasjonskampanjer mot LHBT+-personer og utenlandsk innflytelse viste at en stor del av den transfobiske aktivismen i Europa kan knyttes til russiske og høyreorienterte amerikanske nettverk, og uttalte at:
Hope not Hate uttalte i 2022:
Med utgangspunkt i teori om radikalisering skrev forskeren Craig McLean at diskursen om transpersoner særlig i Storbritannia har blitt radikalisert som følge av aktivitetene til nye pressgrupper som fremmer «en radikal agenda om nekte transpersoner grunnleggende rettigheter […] under dekke av 'ytringsfrihet'.» McLean skrev videre at
Debatten om transrettigheter i Storbritannia er for tiden giftig, men det ville være uredelig å anlegge en falsk balanse for å forstå hvorfor situasjonen har oppstått. En fast bestemt gruppe mennesker har latt seg inspirere av meningsfeller i USA […] for å aktivt gjøre livet vanskeligere for transpersoner […] Disse gruppene har [presset] frem en fortelling om at transkvinner er farlige og ikke bør få bruke kvinnelige fasiliteter […] med retoriske figurer som at de «bare har rimelige bekymringer» og «bare stiller spørsmål», men realiteten er at de har bidratt til å demonisere en allerede sårbar minoritet.[38]
In 2021 uttalte Europarådets menneskerettskommissær Dunja Mijatović at hat mot LHBTI-personer skader de europeiske samfunnene og at «det haster med å ta skritt» for å stanse antikjønnbevegelsens forsøk på å undergrave menneskerettigheter i Europa.[17]
I 2021 presenterte FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet rapportene The Law of Inclusion og Practices of Exclusion for FNs menneskerettighetsråd. Rapportene uttalte at bevegelsen som arbeider mot såkalt «kjønnsideologi» utgjør en moralpanikk som undergraver menneskerettighetene og beskyttelsen mot diskriminering, og at virkningen av anti-kjønnsnarrativer belaster transpersoner.[18]
Filosofen Judith Butler beskrev i 2021 bevegelsen mot «kjønnsideologi» som en type fascisme.[39][40] Butler uttalte også at transekskluderende radikalfeminisme er «en marginal bevegelse som prøver å snakke for flertallet, og vårt ansvar er å forhindre at det skjer».[41] I forbindelse med Holbergdebatten i 2021 kommenterte hun også fenomenet, og sa at «transfobi er som andre former for hat, som antisemittisme og rasisme».[42]
En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer, og også et av de minst studerte».[20]
Professor Elisabeth Lund Engebretsen publiserte i 2022 det første norske vitenskapelige arbeidet som tematiserte antikjønn- og antitransbevegelsens virksomhet i Norge. I artikkelen identifiserte hun grupper og nettsteder som Women’s Declaration International (WDI), LLH2019 (som beskriver seg som en norsk variant av LGB Alliance) og Matriarken som sentrale antikjønngrupperinger i Norge, og knyttet dem til et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter og selve demokratiet».[7] En annen organisasjon i miljøet er Kvinneaktivistene, som i § 1 i vedtektene sine uttaler at «med kvinner mener vi kvinner».[43] Videre har antikjønn-aktivister i Norden organisert seg i det «kjønnskritiske» nettverket Sigerdriva. Ifølge Engebretsen har disse gruppene bare støtte fra et lite antall personer, men slipper til i uforholdsmessig grad i diskusjoner om transpersoner i media.[7] WDI står bak et opprop som krever eliminering av «transkjønnpraksisen».[44][45]
Med henvisning til selverklærte radikalfeministers omfavnelse av antikjønnbevegelsens ideologi skriver professor Wencke Mühleisen at
I etterkant av masseskytingen i Oslo 2022 uttalte statsminister Jonas Gahr Støre at «vi vet at skeive opplever hat, trusler og vold. Hetsen er spesielt stor mot transpersoner. Sånn skal vi ikke ha det i Norge. Vi skal bruke 22. juli, i respekt for dem vi mistet, til å vende ryggen mot dette.»[47] AUF-leder Astrid Hoem tok like etter til orde for et oppgjør med transhat, og sa at at venstresiden «har et særlig ansvar når vi ser hatet blusse opp i de som føler en tilhørighet til oss. Transpersoner opplever hat fra alle hold. Høyreekstreme, konservative religiøse, men også stemmer på venstresida, som høylytt kommer med ytterliggående utsagn mot transpersoner».[48] Leder for Ekstremismekommisjonen Cathrine Thorleifsson satte terrorangrepet i sammenheng med et mønster med økte angrep på LHBT+-personer og Pride i Norge og Europa, både på lukkede ekstremistiske nettforum og på åpne sosiale medier.[49] Thorleifsson sa også at «vi har sett en tilspisset diskusjon om for eksempel transpersoner i ulike subkulturer på nettet. Det er en økt moralsk panikk [...] Og vi vet at før volden, kommer avhumaniseringen».[50]
Feministen Sumaya Jirde Ali har uttalt at den offentlige diskusjonen om transpersoner i Norge preges av transfobiske forestillinger, og har uttalt at «bekymringen for det ukjente har vært toneangivende i norsk transdebatt».[51] I kronikken «Mørkekvinner» skrev den lesbiske aktivisten Brita Møystad Engseth at antitransmiljøets «[mangel] på empati og alminnelig respekt (...) er blendende uforståelig og absolutt forkastelig» og at de gjennom sine holdninger «skader andre mennesker».[52]
Filosofen Christa Peterson uttaler at transfiendtlig ideologi i økende grad er knyttet til spredningen av konspirasjonsteorier, og at den transfobiske retorikken «idag fungerer som en inngangsport til høyreekstremisme.[9] Transfobiske aktivister hevder for eksempel ofte at «transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler».[10] Forskere har også pekt på at antitransretorikk blant annet har fokusert på en konspirasjonsteori om en «blodkult» og en «internasjonal, allmektig translobby». Den britiske konspirasjonsteoretikeren David Icke, kjent for sin teori om at romøgler styrer verden, har hevdet at romøglene i sin tur styres av en sammensvergelse av transpersoner.[9]
Ekstremismeforsker John Færseth omtalte organisasjonen Women’s Declaration International (WDI) som del av et konspirasjonsmiljø som samarbeider med høyreekstreme, og trakk også frem Steigans Mot Dag-konferanse som «samlet konspirasjonsteoretikere og russiske propagandister for krigen i Syria side om side med norske radikalfeminister og den engelske anti-transaktivisten Posie Parker».[53]
Forestillingen om en «kjønnsideologi» (alternativt «kjønnsidentitetsideologi») er utbredt i transfobiske miljøer, herunder TERF-miljøet. Forestillingen omtales som en moralsk panikk eller konspirasjonsteori.[54][55][56] I introduksjonen til et større temanummer i The Sociological Review om TERF-ideologi og det de beskriver som TERF-krigen skrev forskerne Ruth Pearce m.fl.:
«[F]orestillingen om 'kjønnsideologien' har røtter i antifeministiske og anti-trans-diskurser blant høyreorienterte kristne […] i det siste tiåret har konseptet i økende grad fått aksept blant høyreekstreme organisasjoner og politikere i amerikanske, europeiske og afrikanske stater. De fremstiller likestilling, seksuell frigjøring og LGBTQ+-rettigheter som et angrep på tradisjonelle verdier fra 'globale eliter' som multinasjonale selskaper og internasjonale organisasjoner som FN […] Mallory Moore (2019) viste hvordan ideen om 'kjønnsideologien' først dukket opp i en 'kjønnskritisk' kontekst […] på et transekskluderende radikalfeministisk nettsted i 2016 […] fra det tidspunktet har konseptet fått økt utbredelse i transekskluderende radikalfeministisk diskurs».[3]
Konspirasjonsteorien om «utsletting av kvinner» (engelsk: female erasure), alternativt «utsletting av lesbiske» (lesbian erasure), og en «krig mot kvinner», fremmes i TERF-miljøer og hevder at transpersoners rettigheter, og særlig anerkjennelse av transkvinner som kvinner, fører til en utsletting av kvinner og/eller lesbiske som gruppe og utgjør en «krig mot kvinner». Denne konspirasjonsteorien kan også komme til uttrykk gjennom sterk motstand mot inkluderende språk. Teorien om en «utsletting» av og «krig mot» kvinner ble popularisert i en transfiendtlig bok fra 2016 med tittelen Female Erasure av den nyreligiøse aktivisten Ruth Barrett.[14][57]
«Garderobepanikk» omtales som en moralpanikk som bygger på ubegrunnede, falske påstander om at transpersoner er en trussel mot kvinner og barn gjennom bruk av garderober, toaletter og lignende fasiliteter.[11] Forskning har vist at påstandene om transpersoner som en trussel mangler empirisk belegg og videre at uønskede hendelser i garderober, toaletter og lignende er «eksepsjonelt sjeldne».[12] Garderobepanikk har blitt et fokusområde for «kjønnskritiske» (TERF-)grupperinger, men fremmes også av høyrepopulister[13] og Trump-republikanere.[11] Jones og Slater skriver at «uansett om det bunner i naivitet, kunnskapsløshet eller eksplisitt transfobiske holdninger, bidrar ekskludering av transpersoner lite for å bedre tilgangen til toaletter for majoriteten, og setter i stedet transpersoner, og andre som avviker fra et kjønnskonformt uttrykk, i større fare for å bli utsatt for vold, og bidrar til en farlig homogenisering av kvinnelighet».[13] Likestillings- og diskrimineringsombudet minnet i 2021 om det strafferettslige diskrimineringsvernet som gjør det forbudt i Norge å diskriminere mot noen på grunn av deres kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, og uttalte at «jeg vil tørre å minne om offentlige toaletters utforming. Alle har hvert sitt avlukke. Dermed handler det helt konkret i bunn og grunn om å vaske hender i samme rom».[58] Landsstyrerepresentant i Kvinnefronten Natasha Alijeva skrev om fenomenet garderobepanikk at «det er uverdig når kvinnebevegelsen sprer frykt om en sårbar minoritet.[59]
Motstand mot å akseptere at transpersoner benytter offentlige toaletter og andre fasiliteter som er forbeholdt det kjønnet transpersonen identifiserer seg som må ikke forveksles med motstand eller skepsis mot såkalte unisex-toaletter og -garderober.[60][61] Mange som har protestert mot eller sagt seg uenig i innføring av unisex-fasiliteter på bekostning av adskilte fasiliteter for menn og kvinner, har understreket at det er en feilslutning å hevde at deres synspunkt handler om en negativ innstilling til transpersoner.[62]
Transfobiske aktivister, både blant ytre høyre og innen TERF-bevegelsen, hevder ofte at transkvinner må utestenges fra kvinneidrett og fremstiller transkvinner som en trussel mot kvinner i idretten. Fra Donald Trumps presidentperiode har antitransbevegelsen hatt et visst gjennomslag på dette området i USA, og Republikanerne har fått vedtatt flere lover som utestenger transpersoner fra idrett i enkelte delstater.[63] Kravet om ekskludering av transkvinner fra idrett har møtt sterk motstand fra menneskerettsorganisasjoner, progressive organisasjoner og etablerte kvinneorganisasjoner som f.eks. American Civil Liberties Union,[64] Center for American Progress[65] og National Women's Law Center.[66] USAs største feministorganisasjon National Organization for Women har uttalt at «'debatten' om transjenter og -kvinner i skoleidrett» er en hatkampanje som sprer transfobi og fordommer,[67] mens 16 andre store kvinneorganisasjoner som National Women’s Law Center og Women's Sports Foundation har uttalt at de støtter full inkludering av transpersoner i idrett og at ekskludering av transkvinner i idrett er diskriminering som bygger på stereotypier, frykt og mangel på kunnskap.[68] Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok i forbindelse med Europarådets møte om sport i 2022 at «full og lik tilgang til idrettsutøvelse må sikres for alle kvinner. Dette betyr også at idrettsutøvere som er transpersoner og intersex må få trene og konkurrere i idrettskonkurranser i samsvar med sin kjønnsidentitet».[69] Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité har som politikk å fremme «idrettsglede for alle, uavhengig av kjønnsidentitet» og at «transkvinner og transmenn [skal] kunne oppleve idrettsglede like mye som ciskvinner og cismenn», og har uttalt at «problemet at det er for få transkvinner og transmenn som kjenner seg velkomne i idretten».[70] AUF har også vedtatt å «bekjempe transfobi og hets mot dem som bryter med kjønnsnormer i idretten».[71]
Flere forskere har pekt på en kobling mellom transfobi og antisemittisme.[9][14] Forskerne Kuhar og Paternotte skriver at forestillingen om «kjønnsideologien» som fremmes i transfobiske miljøer omfatter påstander om at EU og internasjonale organisasjoner er manipulert av en «kjønnslobby» og amerikanske milliardærer, frimurere, feminister eller jøder.[15] En bok som fremmer TERF-ideologi av Helen Joyce hevder for eksempel at «jødiske milliardærer» står bak spredningen av en «global transagenda».[14] Joyce bygger blant annet på den «antisemittiske konspirasjonsteoretikeren» Jennifer Bilek, som selv har anklaget Joyce for å plagiere hennes arbeid.[14]
Cissexisme er en betegnelse på oppfatningen om at det utelukkende er kromosomene og hvilke genitalier en person har, som avgjør kjønnet.[72] Mange av de som hevder at transpersoner er naturstridige, bruker argumenter som på denne måten knytter seg til fysikk og biologi.
Cissexisme blir også ansett som transfobisk av mange personer.
Religion har ofte blitt brukt som argument for å ikke respektere transpersoners egenopplevde kjønn.
Et kjent eksempel på hvordan religiøst begrunnede motforestillinger har rammet transpersoner finnes i historien om Leelah Alcorn. Hun var en transjente som var oppvokst i en konservativ kristen familie i Ohio i USA. Familien godtok ikke kjønnsidentiteten eller legningen hennes. De ønsket å ta henne på omvendelsesterapi. Foreldrene til Alcorn mente at hun handlet i strid med deres tro når hun opptrådte som jente i tråd med sin kjønnsidentitet, og at siden hun ble registrert som gutt ved fødselen, burde hun også kle seg og te seg som en gutt. Alcorn begikk selvmord ved å gå ut i veien foran en lastebil som kom kjørende i hennes retning.[73][74]
Pave Frans har også kommet med uttalelser om transpersoner. Han sier at det strider mot Guds vilje å gå gjennom hormonbehandling, og har sammenlignet transpersoner med atomvåpen.[75][76]
«Feilkjønning» er en betegnelse på at noen bruker omtaler en transperson med feil pronomen, og ofte også med det navnet som vedkommende selv har valgt bort. Det kan skje ved en feiltagelse – at en glemmer at personen en har kjent ved guttenavn har uttrykt at hun faktisk er jente og heter noe annet, eller omvendt. Det kan også gjøres det med vilje – man insisterer på å fortsette å kalle en transperson ved dennes tidligere navn, og å bruke feil pronomen for å uttrykke at man ikke respekterer vedkommendes kjønnsidentitet. Feilkjønning er et vanlig problem for mange transpersoner. I utlandet[hvor?] oppleves gjerne spesielt problematisk i møte med myndighetspersoner som leger, psykologer, politifolk og medier i utlandet.[77][78] I Norge kan hvem som helst over 16 år endre sitt eget juridisk navn,[79] og møter med myndighetspersoner blir da mindre problematisk da transpersoner som regel har sitt ønsket navn.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
