Tysk ukentlig nyhetsmagasin From Wikipedia, the free encyclopedia
Der Spiegel (norsk: «Speilet») er et tysk ukentlig nyhetsmagasin som utgis i Hamburg. Det hadde i 2018 et opplag på rundt 716 000 solgte eksemplarer, og regnes blant landets mest innflytelsesrike i sitt slag.
| Der Spiegel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Land | Tyskland[1] | ||
| Type | ukemagasin | ||
| Innhold | Nyhetsmagasin | ||
| Frekvens | 1 uke | ||
| Grunnlagt | 1947; 77 år siden | ||
| Grunnlegger(e) | Rudolf Augstein | ||
| Utgiver | Spiegel-Verlag | ||
| Sjefredaktør(er) | Rudolf Augstein (1. januar 1947– 31. desember 1958), Hans Detlev Becker (1. januar 1959– 31. desember 1961), Johannes K. Engel (1. januar 1962, 1969– 1968, 21. september 1987), Claus Jacobi (1. januar 1962– 31. desember 1968), Leo Brawand (15. november 1962– 11. juli 1963), Günter Gaus (1. april 1969– 31. mars 1973), Erich Böhme (19. februar 1973– 31. desember 1989), Werner Funk (1. februar 1986– 26. juli 1991), Hans Werner Kilz (1. januar 1990– 16. desember 1994), Steffen Klusmann (22. august 2018– 2023) | ||
| Språk | Tysk | ||
| Opplag | 716 663 (solgte eksemplarer, pr 3. kvartal 2018) | ||
| Hovedkontor | Hamburg | ||
| ISSN | 0038-7452, 2195-1349 | ||
| Nettsted | www.spiegel.de (de) www.spiegel.de (en) www.spiegel.de[2] | ||
.14.12471.ajb.jpg)
Den første utgaven av Der Spiegel utkom 4. januar 1947, i Hannover. Det var en videreføring av tidsskriftet Diese Woche, som fulgte stilen til amerikanske nyhetsmagasiner. Rudolf Augstein hadde forleggerlisens, og var både utgiver (Herausgeber) og sjefredaktør. Han ble værende utgiver til sin død i 2002.[3]
I 1952 flyttet magasinets hovedredaksjon Hamburg og gaten Speersort i Kontorhausviertel.[3]
Opplaget økte fra 15 000 i 1947 til 65 000 og 437 000 i 1961. På 1970-tallet hadde tidsskriftet nådd et nivå på drøyt 900 000 eksemplarer. Siden den gang har opplaget gått opp og ned, men bare med mindre endringer. Milliongrensen ble brutt i 1990, kanskje på grunn av mange nye lesere i det tidligere DDR.[trenger referanse] Opplaget i 2018 var ca. 716 000 solgte eksemplarer.[4]
Der Spiegel har i årenes løp hatt en rekke oppsiktsvekkende oppslag. Augstein kalte selv bladet for «Sturmgeschütz der Demokratie» (Demokratiets stormkanon).[5]
I 1950 fremsatte magasinet påstander om at parlamentsmedlemmer var blitt bestukket for at Bonn skulle bli valgt som provisorisk hovedstad.[3]
Under Spiegeaffæren ble magasinet etterforsket for å ha røpet forsvarshemmeligheter i en artikkel. Redaksjonen ble raidet av politiet, og journalister og redaktører satt fengslet i inntil 103 dager. Forsvarsminister Franz Josef Strauss grep inn i etterforskningen, og gikk langt utenfor sine fullmakter. Etterforskningen førte ikke til funn av straffbare handlinger. Da saken ble kjent i offentligheten, benektet Strauss først at han hadde hatt noen rolle i affæren, men måtte til slutt likevel innrømme sin medvirkning. Det ble krise i koalisjonsregjeringen til kansler Konrad Adenauer, og Strauss måtte gå av. I den senere straffesaken ble journalistene og Der Spiegel frifunnet. Spiegel-dommen ble et viktig prejudikat for pressens frihet og rolle i Tyskland.[6]
Ved rundspørringer blant journalister i henholdsvis 1993 og 2005, om hvilke medier de oftest slo opp i, kom Der Spiegel høyt på listen.
| Rangering | Spørreundersøkelse blant journalister i 1993[7] | Spørreundersøkelse blant journalister i 2005[8] |
|---|---|---|
| 1 | Der Spiegel (66,7 %) | Süddeutsche Zeitung (35 %) |
| 2 | Süddeutsche Zeitung (46,6 %) | Der Spiegel (34 %) |
| 3 | Stern (37,1 %) | Frankfurter Allgemeine Zeitung (15 %) |
| 4 | Frankfurter Allgemeine Zeitung (36,2 %) | Die Zeit (11 %) |
| 5 | Die Zeit (34,4 %) | Bild (10 %) |
I 1957 utgav forfatteren Hans Magnus Enzensberger essayet Die Sprache des Spiegel («Språket i Der Spiegel»), der han kritiserte det han kalte «Scheinwahrheit» («skinnsannhet»).[9] Journalisten Wolf Schneider har kalt Der Spiegel «den største radbrekkeren av det tyske språket» og brukt sitater fra magasinet som eksempler på dårlig tysk.[trenger referanse]
Den tidligere journalist i Der Spiegel, Otto Köhler tok opp tidsskriftets forbindelser med tidligere nazister, også SS-offiserer. Det påstås at Der Spiegel, som andre ganger ikke har hatt noen kvaler med å avdekke nazifortiden til offentlige personer, kan ha forvrengt historien og beskyttet personer da man engasjerte dem for å skrive om saker som omhandlet det tredje rike.[trenger referanse]
Politikere i Der Spiegels søkelys har ofte uttrykt sin misnøye med tidsskriftet. Den konservative politikeren Franz Josef Strauß påstod at Der Spiegel var «vår tids Gestapo», og sosialdemokraten Willy Brandt har kalt det «Scheißblatt» (drittblad).[trenger referanse]
Forlaget Spiegel-Verlag har produsert et TV-program siden 1988, og ytterligere utvidet produktspekteret i 1990-årene. Forlaget også det månedlige Manager Magazin.
Spiegel Online ble lansert i 1994. Det inneholder egenprodusert innhold samt stoff som er innkjøpt fra nyhetsbyråer. Fra slutten av november 2008 er hele arkivet åpent for søking og lesing i full tekst, samt nedlasting av artikkel for artikkel som pdf-fil.
Der Spiegel utgir også «bento» online, en nettavis for yngre lesere.[10]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
