Slaget om Stalingrad ble utkjempet under andre verdenskrig, fra 23. august 1942 til 2. februar 1943, om dagens Volgograd i Sør-Russland. Kampen sto mellom Tysklands Wehrmacht (støttet av italienske, ungarske, rumenske og kroatiske styrker),[note 7] og Den røde armé fra Sovjetunionen (støttet av de vestlige allierte, i hovedsak USA og Storbritannia). Med totale tap (døde, sårede, fanger, og sivile, for begge sider) på nær 2 millioner mennesker, er slaget et av de blodigste i historien.
| Slaget om Stalingrad | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: andre verdenskrig | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Tyskland  Italia  Romania  Ungarn Kroatia |  Sovjetunionen  USA[note 2]  Storbritannia | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Adolf Hitler M. von Weichs F. Paulus E. von Manstein H. Hoth I. Gariboldi P. Dumitrescu G. Jány Viktor Pavičić | Josef Stalin Georgij Zjukov A. Jeremenko Vasilij Tsjujkov A. Vasiljevskij K. Rokossovskij R. Malinovskij N. Khrusjtsjov | ||||||
| Styrker | |||||||
| Innledende 300 000 soldater[1] 3 000 kanoner 500 stridsvogner 600 fly [note 3] Ved motoffensiven 1 040 000 soldater 640 stridsvogner 400 fly | Innledende 20–40 000 soldater[1][note 4] 2 200 kanoner 400 stridsvogner 300 fly Ved motoffensiven 1 143 000 soldater 13 451 kanoner 894 stridsvogner 1 115 fly [note 5][2] | ||||||
| Tap | |||||||
| Over 500 tusen tap (drept, skadet eller tatt til fange).[3] 250 000–300 000 tap[4] 91 000 tatt til fange[5] | 478 000 drept 1–2 millioner tap[4] [note 6] 650 000 såret 40 000 sivile drept | ||||||
| Østfronten |
|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Stalingrad var et transportknutepunkt, blant annet for Sovjetunionens tilgang til sine oljeforekomster i Kaukasus. Det tyske angrepet begynte i august 1942, med den 6. armé og elementer av 4. panserarmé. Angrepet ble støttet av bombing fra Luftwaffe, og mye av byen ble ødelagt. Den tyske offensiven endte med nærkamp i bykjernen. Midt i november 1942 hadde de tyske styrkene presset den sovjetiske 62. armé sammen i to smale brohoder langs vestbredden av elven Volga, og hadde inntatt rundt 90 % av byens areal.
Den 19. november 1942 angrep sovjetiske styrker fra to sider i operasjon Uranus, mot svake styrker fra Romania og Ungarn som forsvarte 6. armés flanker sør og nordvest av Stalingrad. Etter fem dagers fremrykking av Den røde armé var Wehrmachts 6. armé omringet, i og vest for Stalingrad, innenfor et område som var rundt 60 kilometer i retning øst-vest, og 40 kilometer i retning nord-sør. Om lag 250 000 tyske, rumenske og italienske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne. Hitler beordret 6. armé til å holde Stalingrad. De tyske styrkene ble forsøkt unnsatt, dels ved angrep over land, og dels ved forsyninger av Luftwaffe. Den tyske unnsetningsstyrken over land ble stoppet av sovjetiske styrker. Luftwaffe klarte bare å levere en mindre del av hva den innesperrede 6. armé trengte av forsyninger. Kampene mellom sovjetiske styrker og den innesperrede tyske 6. armé fortsatte i over to måneder. I begynnelsen av februar 1943 var de gjenværende tyske styrkene ved Stalingrad sterkt redusert, de hadde hverken mat eller ammunisjon, og overga seg. Av om lag 91 tusen soldater som gikk i krigsfangenskap kom knappe 6 tusen tilbake til Tyskland, resten døde i Sovjetunionen. Minst 40 tusen sovjetiske sivile døde under kampene, mens rundt 10 tusen sivile klarte å overleve i ruinene, mens krigen pågikk.
Tyskland og dets støttespillere tapte store mengder utstyr og soldater i slaget, og maktet ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. I tillegg til materielle tap, var de psykologiske, de var svært negative for Tyskland og de andre aksemaktene, og tilsvarende positive for Sovjetunionen og de allierte. Hitler hadde flere ganger offentlig lovet å ta Stalingrad, og beholde byen, Tysklands tap av omdømme var derfor tilsvarende stort. Sovjeternes tap av soldater og materiell var antagelig minst like store som Tysklands. De hadde imidlertid større ressurser å ta av, også gjennom forsyninger fra sine allierte USA og Storbritannia. Den sovjetiske seieren ved Stalingrad markerte - både for samtiden og ettertiden - starten på frigjøringen av Sovjetunionen, og seieren over det nazistiske Tyskland.
Tyske hærstyrker på østfronten
De fleste infanteristene forflyttet seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som i Napoléon Bonapartes eller Julius Cæsars tid. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Mye av forsyninger og tyngre utstyr ble trukket av hester, mellom 600-750 tusen hester ble benyttet. De kjøretøy og stridsvogner som fantes var i små serier, rundt 2000 ulike typer kjøretøy deltok i invasjonen, en stor utfordring for levering av reservedeler.[6][7][8]
En armé (fra 50 til 250 tusen mann)[9] besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to divisjoner med infanteri, hver på om lag 12 000 mann. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).[10]
Den 22. juni 1941 invaderte Tyskland og dets allierte (med rundt 3,5 millioner soldater), Sovjetunionen i operasjon Barbarossa, og rykket raskt dypt inn i den europeiske delen av landet. I begynnelsen vant Wehrmacht terreng og tok flere millioner sovjetiske krigsfanger.[11] Tross mange og store nederlag sommeren og høsten 1941 ga den sovjetiske Den røde armé det tyske Wehrmacht seig motstand. Etter kun noen uker ble det klart for den tyske ledelsen at Sovjetunionen ikke ville bryte sammen, slik de hadde trodd.[12]
I desember 1941 klarte de sovjetiske styrkene å starte et motangrep. I sør gjenerobret de Rostov og Kertsjhalvøya på Krim. Størst fremgang hadde de sovjetiske styrkene i slaget om Moskva. De utslitte tyske styrkene, dårlig utstyrt for vinterkrig og med lange forsyningslinjer, ble stoppet på sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden, og led store tap.[13] I perioden fra invasjonen i juni 1941 og til utgangen av februar 1942 hadde Wehrmacht 394 000 drepte, 414 000 tatt til fange, 46 000 savnet (antatt drept), 112 000 ute av tjeneste grunnet sykdom og 725 000 sårede,[14] om lag 1/3-del av den opprinnelige styrken.[15]
De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942.[16] De tyske generalene ville ha et fornyet angrep mot Moskva. Hitler bestemte imidlertid at sommerens hovedfelttog skulle skje i sør: mot de sovjetiske jordbruksområdene og oljefeltene i Kaukasus. Hensikten var å sikre mat og drivstoff til Tyskland, såvel som elven Volga; en del av ryggraden i det sovjetiske transportsystemet i området.[17][18][19][20] Den tyske planen for sommeroffensiven, (førerdirektiv 41, utstedt 5. april 1942) nevnte Stalingrad svært kort, kun i forbindelse med å sikre flanken til den fremrykkende styrken mot Kaukasus.[21]
Den tyske overkommandoen (OKH) visste samtidig at tiden var knapp; USA hadde gått inn i krigen på britisk og sovjetisk side etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941. Hitler anså imidlertid at kampene på østfronten ville være over før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.[22]
Om vi ikke tar Majkop og Grosnyj, må jeg avslutte krigen.
Uttalelse av Adolf Hitler i konferanse med ledende generaler i Ukraina, før sommeroffensiven 1942.[23]
Grunnet Wehrmachts tap etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941, skulle styrker fra Ungarn, Romania og Italia spille en vesentlig større rolle i sommerens offensiv.[24] En tysk seier i det sørlige Sovjet ville svekke Sovjets krigsevne og økonomi alvorlig.[18] Amerikanske og britiske forsyninger av våpen og annet materiell til Sovjetunionen via den persiske korridor ville også hindres om elven Volga ble blokkert.[25][26][note 8]
Utdypende artikkel: Operasjon blå
Innledende kamper på Krim
Armégruppe syd ble valgt til å rykke raskt frem gjennom det sørlige Russland, inn i Kaukasus, for å erobre sovjetiske oljefelt.[19] Styrken inkluderte den tyske 6. armé, den 17. armé og 1. og 4. panserarmé. I 1941 hadde armégruppe syd okkupert Ukraina, og var i posisjon for den planlagte offensiven.[27]
Operasjon blå (den tyske sommeroffensiven i 1942, tysk: operation blau) var satt til å begynne i slutten av mai 1942. Men vinteren var uvanlig kald og snørik, våren var sen, og snøsmeltingen gjorde fronten til et gjørmehav. Tyskerne angrep først sovjeternes brohoder på Krim. Deretter gikk de den 8. mai løs på Kertsjhalvøya, og den 20. mai var halvøya i tysk besittelse.[28] Sovjeternes motstand ved festningen Sevastopol var hard. Begge parter led store tap av tropper og materiell, og de siste sovjetiske fortene holdt ut helt til 3. juli.[29] I slutten av mai hadde tyskerne slått tilbake et sovjetisk motangrep ved Kharkov, og tatt flere hundre tusen fanger, rundt 2 tusen kanoner, og mesteparten av stridsvognene til den sovjetiske 6. og 57. armé i hva som ble kjent som Barvenkovo-fellen.[30][31] Deretter sikret de tyske styrkene seg utgangsstillinger for den store offensiven mot Kaukasus. To større lommer med sovjetiske styrker ble avskåret og nedkjempet – henholdsvis nordøst for Kharkov 2. juni, og ved Millerovo i Rostov oblast en uke senere.[32] Tyskerne tok mange fanger, de ble behandlet inhumant, i strid med krigens lover og de fleste døde av sult.[33]
Tysk hovedoffensiv mot sør-øst
Den 28. juni 1942 angrep tyskerne og deres allierte i armégruppe syd på en 125 km bred front ved Kursk, med kurs for Voronezj.[34] Byen ligger på begge sider av Voronezjelven, som her løper parallelt med elven Don. Det tyske angrepet var mot den svakeste delen av den sovjetiske fronten, og ble en fullstendig overraskelse på sovjeterne.[35] Mye av bakgrunnen for at de sovjetiske styrkene ble overrasket var Stalins absolutte overbevisning at det tyske hovedangrepet sommeren 1942 ville bli mot Moskva. Det tok noe tid før den sovjetiske ledelsen ble klar over at den tyske hovedoffensiven var i sør.[36][37][38]
Mens de sovjetiske og tyske styrkene i nord og sentrum var noenlunde likeverdige i styrke, var de tyske styrkene klart overlegne i antall soldater, stridsvogner og fly i sør. Wehrmachts styrkeoverlegenhet, sammen med overraskelsesmomentet, førte til stor fremgang for de tyske styrkene sommeren 1942.[39][note 9]
Den 5. juli 1942 startet 2. ungarske armé og 4. panserarmé angrepet på byen, senere med tyske forsterkninger.[40] De tok bydelen på vestsiden av Voronezjelven, men sovjeterne satte alt inn på å stanse fiendens videre fremmarsj, blant annet fordi de fryktet et forsøk på å omringe Moskva fra sør.[41] Styrkene fra Wehrmacht og deres støttespillere fortsatte fremrykkingen lenger sør. Den første delen av fremrykkingen for 6. armé var så vellykket at Hitler beordret 4. panserarmé å slutte seg til armégruppe syd A.[42] Resultatet ble en massiv trafikkork da både 4. panserarmé og 6. armé trengte de få veiene i området. Begge arméene stoppet mens man forsøkte å rydde opp i kaoset av kjøretøy. Forsinkelsen ble lang, og det anslås at det tok minst én uke før angrepet kunne fortsette. Siden angrepet var blitt forsinket, endret Hitler sin beslutning og beordret 4. panserarmé tilbake til angrepet mot Stalingrad.[43]
- Operasjon blå, den tyske sommeroffensiven i det sørlige Sovjetunionen i 1942, mot Kaukasus
Frontlinjene i Europa, 1941-1942
Amerikanske og britiske forsyningsruter til Sovjetunionen, gjennom Persia (dagens Iran)
Sovjetiske frivillige (hiwi), 21. juni 1942
Tyske soldater tar dekning bak ødelagt stridsvogn, 1942
Den tyske fremrykkingen mot Stalingrad, juli-september 1942 (større versjon)
Tyske infanterisoldater i det sørlige Sovjetunionen, august 1942
Tysk enhet, med hester, sør i Sovjetunionen, august 1942
Tysk soldat, skilt med 13 km til Stalingrad, 21. juni 1942
Tyske stridsvogner nær elven Don, i 1942
Tyske soldater på motorsykkel
Røykepause for tyske kavalerister
Tysk stridsvogn, Panzer III
Tysk infanterisoldat graver dekningsgrop
Tyske infanterister med MG 34 maskingevær
,_Kräder.jpg)
,_Panzer_III.jpg)
Tysk fremrykking mot Kaukasus
Mot slutten av juli 1942 hadde tyskerne nådd elven Don, hele veien fra Voronezj til Rostov. Den 27. tok de Rostov, og dagen etter nådde de Kalatsj-na-Donu lengst øst i Don-buen, bare 70 km fra Stalingrad. Dermed hadde angriperne avansert 540 km på én måned. De hadde erobret hele Don-buen, bortsett fra to store brohoder som sovjeterne fortsatt holdt nordvest for Kalatsj-na-Donu. De siste dagene i juli gikk tyskerne over Don flere steder nær Rostov. Derfra rykket de hurtig sørover.[44] Den 9. og 10. august 1942 nådde de oljefeltene ved Majkop, men sovjeterne hadde tatt med alt utstyr som kunne flyttes, og deretter satt fyr på oljebrønnene.[45] Tyskerne gikk også mot den viktige svartehavshavnen Novorossijsk, som ble tatt 8. september. Andre styrker gikk opp i selve Kaukasuskjeden. Mot slutten av september 1942 stod de bare ca. 50 km fra Grozny, med sine store oljeforekomster. Men der ble de stanset.[45]
Sovjeterne befestet Stalingrad
De tyske målene ble nå klart for den sovjetiske ledelsen; i løpet av juli arbeidet de sovjetiske styrkene med å styrke forsvaret av Stalingrad. Sovjetiske styrker som trakk seg tilbake østover ble beordret inn i Stalingrad. Den østre grensen for byen var den brede elven Volga, og på andre siden av den ble ytterligere sovjetiske styrker plassert. Overfart til den østlige siden ble kontrollert av sikkerhetsstyrkene NKVD, så ingen skulle kunne flykte fra kampene. Denne gruppen ble den nye 62. armé under general Vasilij Tsjujkov, han tok kommando 13. september 1942.[46] Oppgaven var å forsvare Stalingrad med alle midler.[47][48][49]
Svar fra general Vasilij Tsjujkov til spørsmål fra den politiske kommisæren Nikita Khrusjtsjov om hvordan han oppfattet oppdraget.
Innledende tyske angrep mot byen
Ammunisjonsbruk
Store mengder ammunisjon gikk med i kampene. I september 1942 brukte Wehrmachts 6 armé følgende: 23 035 863 skudd med gevær eller maskingevær, 575 828 panserverngranater, 116 932 personellgranater og 752 747 bombekastergranater. Det ble lagt 14 932 miner og brukt 178 066 håndgranater. I tillegg til dette kom Luftwaffes intense bombing av byen.[50]
Den 23. juli 1942 ga Hitler ordre om at armégruppe syd skulle splittes i to. Armégruppe syd A, under kommando av Wilhelm List, skulle avansere sørover mot Kaukasus, som planlagt, med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe syd B, inkludert Friedrich Paulus' 6. armé og Hermann Hoths 4. panserarmé, skulle rykke frem østover, mot elven Volga og byen Stalingrad.[51] Nesten alle historikere anser denne ordren (førerordre 45) som Hitlers avgjørende feilvurdering.[52][53]
Det var flere grunner for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og et knutepunkt på transportruten mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen av byen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, Josef Stalin, ville også gjøre erobring av byen til et propagandakupp.[54][55][56][57][58] Hitlers besettelse av Stalingrad var imidlertid noe som utviklet seg over tid. Ved konferansen med armégruppe syd i Poltava i begynnelsen av juni 1942 ble byen knapt nevnt, fokus var på tysk erobring av oljefeltene i Kaukasus. Våpenfabrikkene i Stalingrad skulle ødelegges, og det skulle etableres en stilling ved elven Volga. Erobring av byen ble på det tidspunkt ikke ansett som nødvendig.[23][57]
Stalin hadde både strategiske, taktiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham.[57][59] Under den russiske borgerkrigen (1918–1922) hadde han deltatt i forsvaret av byen, som da het Tsaritsyn, mot den hvite armé.[60][61] Sommeren 1942 var det fremdeles slik at Sovjetunionens Den røde armé var underlegen Tysklands Wehrmacht i mobile operasjoner. Et slag inne i et stort urbant område, dominert av infanteri og artilleri, jevnet ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne.[62]
Myten om bombing
Ifølge tidligere historieskriving (blant annet av Richard J. Evans) førte et massivt bombeangrep fra Luftwaffe den 23. og 24. august til en ildstorm som drepte titusener av sivile, og forvandlet byen til et ruinlandskap.[63][64][65]
Den britiske historikeren Richard Overy hevder i boken The Bombing War (sterkt anbefalt av samme Evans) at dette er en myte, at antallet døde var knapt 10 % av det som har vært hevdet.[66]
Den 28. juli 1942 utstedte Stalin ordre nummer 227, i ettertid kjent som «Ikke et skritt bakover». En rekke tiltak skulle gjennomføres for å stoppe retrett, og at soldater overga seg.[52][67] Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi han anså at deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.[68]
Byen ble bombet i slutten av august, ifølge flere historikere førte det til titusener av døde sivile. Historikeren Richard Overy bestrider det, basert på både samtidige kilder, byens karakter (ny, mye murhus, lite trehus), og bombing fra tilsvarende styrker i andre land. Overy mener at antall døde sivile var kunder 10 % av hva som har blitt hevdet (under 4 000, mot 40 000), og at antall døde ble blåst opp av sovjetiske historikere av politiske grunner.[66]
På grunn av elven Volga var en fullstendig knipetangsmanøver ikke mulig for tyskerne, og byen måtte bombes for å kunne erobres. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av forsvaret i de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment ved Gumrak, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post, og tok opp kampen mot de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regiment skudd for skudd, inntil alle de 37 batteriene var blitt ødelagt eller erobret.[69]
Rodimtsevs 13. gardegeværdivisjon
Av de sovjetiske enhetene som ble satt inn i kampen er 13. gardedeværdivisjon, om lag 10 tusen soldater, ledet av den berømte generalen Aleksandr Rodimtsev, blant de mest kjente. Divisjonen ble satt inn 14. september 1941, på et svært kritisk tidspunkt, etter ordre fra Stalin.
Det første døgnet tapte divisjonen om lag 30 % av sin styrke, men bidro til at forsvarerne ikke ble presset ut i elven Volga. Divisjonen utmerket seg også i de intense kampene om høyden Mamajev Kurgan. Da kampen om Stalingrad var over i februar 1943 var kun rundt 320 mann av den opprinnelige styrken i live.[70]
Fortroppene til 6. armé (del av armégruppe B) nådde elven Volga nord for Stalingrad, ved Rynok, 23. august 1942.[46][71] De tyske styrkene (16. panserdivisjon) var imidlertid truet, både av sovjetiske stridsvogner nordfra, og av artilleribeskytning fra sovjetiske batterier på begge sider av elven Volga.[72] En videre fremrykking mot elven, sør for byen, av 4. panserarmé, var neste steg i erobringen. De tyske styrkene angrep Stalingrad langs to akser.[73] I slutten av august 1942 hadde Den røde armé bare rundt 40 tusen soldater for å forsvare Stalingrad mot angrepene fra Wehrmachts 6. armé og 4. panserarmé.[74] General Friedrich Paulus anslo ved angrepets start i september at Wehrmacht ville bruke ti dager på å innta byen.[75] I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på milits av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. I en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter.[76]
[note 11][77]
Fra artikkelen «I linjen for hovedfremstøtet», av Vasilij Grossman, i tidsskriftet Røde stjerne, 25. november 1942, om kampene i Stalingrad
Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av elven Volga, fra den østlige siden. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate.[67] De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var som regel under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly.[78] Samtidig som det var et krav fra Stalin at byen skulle holdes, fikk forsvarerne ikke tilført flere soldater enn at de såvidt klarte å holde ut på et stadig mindre område. Om det var et bevisst trekk fra den sovjetiske ledelsen for å trekke Wehrmachts oppmerksomhet vekk fra Den røde armés oppbygging på flankene i nordøst og sørvest, er ikke avklart.[62][79]
Einsatzkommando 4a fulgte 6. armés fremrykning, og ved ankomst i slutten av august henrettet de omgående to billaster med barn i aldersgruppen 6-12 år. Einsatzkommandos virksomhet i området omfattet ikke bare drap på jøder, men også drap på NKVD- og partifolk angitt av kosakker for overgrep mot dem. I tillegg var tysk militærpoliti opptatt ikke bare av å hindre sabotasje, men foretok også en skjult utvelgelse av sivile de mente egnet seg for tvangsarbeid i Tyskland.[80]
- Sovjetiske og tyske fotografier fra kampene i Stalingrad
Tysk soldat med sovjetisk PPSj 41 maskinpistol, Stalingrad i oktober 1942.
Kamp fra hus til hus inne i Stalingrad.
Tyske infanterister i Stalingrad, 12. november 1942.
DS «Ivan Susanin», ferge på elven Volga, senket 24. august 1942 ved Stalingrad, om lag 300 døde.
Tyske soldater fra 24. panserdivisjon (med MP40) i kamp om den sørlige jernbanestasjonen, 15. september 1942.
Soldater fra Luftwaffe (med MP40) i Stalingrads ruiner
Tysk Junkers Ju 87 (Stuka) bombefly over Stalingrad, oktober 1942.
Generalene Friedrich Paulus og Walther von Seydlitz-Kurzbach observerer kampene.
Soldater fra Wehrmacht i Stalingrad.
Pavlovs hus, hvor intense kamper mellom tyske og sovjetiske styrker fant sted.
Tysk infanteri angriper sammen med Sturmgeschütz III.
Batteri med Katjusja rakettartilleri, under slaget.
Tysk soldat i Stalingrad.
Rottekrig, nærkamp i bykjernen
Tyskerne som kjempet seg inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær doktrine var basert på prinsippet om kombinerte våpengrupper; tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes taktikk å ha frontlinjene så nær fienden som mulig, og gjerne angripe om natten, i små grupper på 8–10 soldater.[79][81][82] Generalløytnant Vasilij Tsjujkov kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Hans taktikk tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri.[79][81][83] Skyer av støv og røyk gjorde det enda vanskeligere. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne typen hittil ukjente urbane krigføring for rottekrig (tysk: Rattenkrieg),[84][85] og de avskydde den.[86]
Moral
Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13 500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.[87] Professor Jochen Hellbeck mener dette er noe Beevor har fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.[88] Fra oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater fra de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.[89]
Ruinene etter tyske bombardementer skapte gode forsvarsverker for sovjeterne, og tilsvarende hindringer for Wehrmachts fremrykking. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene, og led store tap fra stridsvognsminer. Klarte stridsvognene å trenge frem, kom de under ild fra sovjetiske panservernvåpen.[90] Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av skarpskyttere og reserver. På loftet kunne det også være bombekastere.[91] De tyske angrepene ble derfor stort sett utført av infanterister, og støtte fra stormkanonen Sturmgeschütz III nærmest en nødvendighet.[92]
Sovjeterne var mer villige til å gå i nærkamp og risikere tap, enn tyske soldater som var vant til blitzkrig, «lynkrig», med taktisk manøvrering i terrenget.[93][94] Granater, maskinpistoler og skarpe spader var vanlig utrustning for sovjetiske soldater.[95][96] Tyskerne brukte tre uker, fra 12. september til 30. september, på å erobre om lag 2/3 av Stalingrad.[97]
Generalløytnant Vasilij Tsjujkov, sjef for 62. armé, bekymret over det intense tyske angrepet 27. september 1942
Kampene om Mamajev Kurgan, en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Kontrollen over høyden skiftet flere ganger.[99][100] I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av sersjant Jakov Pavlov, befestet. Bygningen, senere kjent som «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum. Soldatene omga huset med minefelter, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i kjellerveggene for å få bedre mobilitet.[101]
Parole for slaget, fra 62. armé, den harde bakgrunn var at styrkene skulle vinne, eller dø, å trekke seg tilbake var ikke et alternativ.
Tyskerne gjorde ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den østlige siden av elven Volga. Dette ga sovjetstyrkene mulighet til å plassere store mengder artilleri der (over 700 kanoner og bombekastere) som beskjøt tyske stillinger på vestbredden (i selve Stalingrad).[103]
Sovjetiske skarpskyttere
Fire tyske angrep
Etter å ha kommet frem til Stalingrad hadde de tyske styrkene i alt fire større angrep. Første angrep begynte 13. september og stoppet 20. september, grunnet store tap og mangel på ammunisjon. Det andre pågikk fra 27. september, og brakte de tyske styrkene frem til Volga. Det tredje tyske fremstøtet begynte 14. oktober nordfra, og reduserte Den røde armés kontroll til to små brohoder på vestbredden av Volga. Det fjerde og siste angrepet, fra 11. til 17. november, var mot de to gjenværende sovjetiske brohodene.[104][105]
Sovjetiske skarpskyttere hadde suksess i ruinene av Stalingrad, de både ga tyskerne tap, og bidro til å øke den generelle utryggheten ved frontlinjen. Skarpskytteren Vasilij Zajtsev ble kreditert 242 drepte tyske soldater frem til januar 1943, hvor han ble skadet og tatt ut av tjeneste.[106] Skarpskytternes bragder ble vidt publisert i Sovjetunionen, og dette hadde en positiv innvirkning på moralen for Den røde armé.[107] Sovjetiske skarpskyttere benyttet en oppgradert 7,62mm MosinNagant eller SVT-40 rifle med kikkertsikte som enkelt kunne justeres. Tyskernes skarpskyttergevær var en Mauser, og høsten 1942 hadde de ikke kikkertsikter.[108] Skarpskytterne fant gode stillinger, og ventet tålmodig på offeret, de hadde en stor psykologisk effekt på tyskerne.[107][109]
Sovjeterne var bedre rustet for vinterkulden. De hadde varme luer, mens tyskerne brukte kalde hjelmer. Tyske hansker var trange fingervanter og hendene kunne ikke beveges inne i vantene som i sovjetisk vinterutrustning. De tyske styrkene hadde heller ikke fått vinteruniformer og måtte improvisere.[110] Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler.[111] Den sovjetiske overkommandoen Stavka flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga (storparten øremerket operasjon Uranus, styrken i selve Stalingrad fikk bare høyst nødvendige forsterkninger),[112] og overførte fly fra hele landet til området.[113] Presset på de to øverste militære sjefene var enormt:[114] Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet, og led av stadig tilbakevendende dysenteri.[115]
På tysk side var man forundret, og kritiserte general Paulus, for at det tok så lang tid å innta Stalingrad. 6. armé var Wehrmachts største enhet, med over 300 tusen mann. Hva mange ikke så var at general Paulus kun hadde 8 divisjoner i selve Stalingrad. 11 divisjoner var opptatt med å forsvare en 200 kilometer lang frontlinje nordvest og sør for Stalingrad. Paulus hadde kun én divisjon i reserve.[115] De tyske divisjonene ble etterhvert sterkt redusert, i midten av oktober var for eksempel 94. infanteridivisjon redusert til 535 frontlinjetropper, det ga en gjennomsnittlig stridsstyrke for en bataljon på 3 offiserer, 11 underoffiserer og 62 soldater.[114] En typisk infanteridivisjon i Wehrmacht ved invasjonen av Sovjetunionen var på over 17 tusen soldater.[116]
I november, etter tre måneders blodbad og langsom fremrykning, nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; de erobret 90 % av byen, og den 9. november ble de gjenværende sovjetstyrkene splittet i to små lommer.[117][118][119] I tillegg skapte isflak på elven Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene.[120] På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del.[4][75] Kampene om stålverket, traktorfabrikken og kanonfabrikken ble berømt.[121] De sovjetiske styrkene hadde over tid bedre tilgang på forsyninger og nye soldater enn tyskerne.[79][122]
Utdypende artikkel: Operasjon Uranus
De tyske styrkenes svakheter
Under beleiringen av Stalingrad hadde de tyske, ungarske og rumenske styrkene (som beskyttet armégruppe syd Bs flanker nordvest og sør for byen), presset på hovedkvarteret for å få støtte. Særlig den nordvestlige flanken var sårbar, fordi sovjeterne holdt to store brohoder ved elven Don. Det ene var ved Kletskaja, lengst nordøst i Don-buen, det andre ved Serafimovitsj, ca. 160 km nordvest for Stalingrad.[123] 3. rumenske armé måtte dekke 20 kilometer med én divisjon, bestående av kun 7 bataljoner.[124] Hitler trodde imidlertid ikke at sovjeterne var i stand til å starte noen offensiv, og var dessuten så fokusert på selve byen at krav om styrker til flankene ble avslått. Stabssjefen i den tyske overkommandoen OKW, Franz Halder, uttrykte bekymring over Hitlers fiksering på byen og viste til de svake flankene. Hitler ga general Franz Halder avskjed 24. september,[125] ny sjef for generalstaben ble general Kurt Zeitzler.[126]
Sent på høsten 1942 hadde den tyske stillingen i og ved Stalingrad flere svakheter, både taktiske (langs selve fronten) og strategiske (ressurser, rustningsproduksjon osv.):
- Tyskernes forsyningslinjer var altfor lange, desto mer etter som høstregn, snø og kulde reduserte fremkommeligheten.[32] Wehrmacht måtte også sende folk og materiell til Afrika, og en økende del av Luftwaffes styrker (fly og luftvern) måtte brukes til å forsvare hjemlandet mot vestmaktenes (USA og Storbritannia) flyangrep.[127]
- Sovjeterne var nå tyskerne tallmessig overlegne. De hadde klart å trekke hovedstyrkene tilbake under den tyske offensiven, og de fikk voksende mengder materiell og råstoffer fra vestmaktene.[128][129][130][131]
De sovjetiske styrkenes forberedelser
I løpet av høsten 1942 hadde den sovjetiske generalstabssjefen Aleksandr Vasilevskij fått utarbeidet en plan for et motangrep. Den ble iverksatt av general Georgij Zjukov, ansvarlig for strategisk planlegging i Stalingradområdet. Massive sovjetiske styrker ble samlet på steppene nordvest og sør for byen. Den røde armé skulle fortsette presset på de tyske styrkene i byen, for deretter å trenge gjennom de tynt bemannede og dårlig forsvarte flankene, så de tyske styrkene i Stalingrad kunne bli omringet. De rumenske styrkene som skulle forsvare flankene, var det svakeste leddet i 6. armé. Planen ble gitt kodenavnet operasjon Uranus.[132]
Omtrent samtidig ble operasjon Mars planlagt iverksatt, rettet mot armégruppe sentrum, en offensiv i de langvarige kampene ved Rzjev. Operasjon Mars' hensikt er i ettertid omdiskutert blant historikere, men effekten var dels å presse tyskerne vest for Moskva så mye at de ikke kunne overføre styrker til fronten ved Stalingrad.[133][134][135] Ved å utnytte de stadig lengre nettene, og perioder med tåke og snøvær, klarte sovjeterne stort sett å skjule at de brakte inn styrker. Den tyske ledelsen, i den grad de oppfattet trusselen, svarte med kosmetiske tiltak.[32][136] Styrkene som skulle delta i operasjon Uranus ble tildelt rundt 60 % av Den røde armés totale stridsvognsstyrke.[123]
- Operasjon Uranus, Den røde armés omringing av de tyske styrkene i Stalingrad
Utgangsposisjoner før operasjon Uranus, 18. november 1942 (større kart)
Sovjetiske soldater rykker frem ved Kalatsj-na-Donu i november 1942
Sovjetiske soldater omfavner hverandre, etter å ha omringet den tyske 6. armé (rekonstruksjon)
Skarpskytter Vasilij Zajtsev, til venstre med Mosin-Nagant M1891/30 instruerer nye skarpskyttere, desember 1942
Soldater fra Den røde armé på en sovjetisk T-34 stridsvogn under operasjon Uranus
Kommandopost 62. armé. Fra venstre: stabssjef, generalmajor N.I. Krylov, hærsjef generalløytnant V.I. Tsjujkov, medlem av militærrådet, generalløytnant K.A. Gurov, sjef 13. gardedivisjon, generalmajor A.I. Rodimtsev.
Tysk Panzer III stridsvogn klargjøres for innsats
Tysk Panzer III stridsvogn i det sørlige Sovjetunionen, desember 1942
«Stalingradmadonna», kullstifttegning av Kurt Reuber
Nikita Khrusjtsjov (til venstre) og tre andre studerer kart over Stalingrad
Den røde armés fremstøt i november 1942
Frontlinjenes bevegelse, november 1942 til mars 1943 (større kart)
Den røde armés knipetang
Utdypende artikkel: Operasjon Uranus
Antall omringede
Hvor mange tyske og samarbeidende styrker som ble omringet ved Stalingrad da den sovjetiske knipetangen ble lukket 23. november, er omdiskutert. Historikeren Antony Beevor anslår i boken Stalingrad at det var om lag 290 000 mann, av de 11 000 rumenere og 20 300 Hiwier (tysk for Hilfswilliger, soldater fra Den røde armé som etter å ha blitt tatt til fange, samarbeidet med tyskerne[137]).
Av de omringede tyske soldatene ble om lag 25 000 sårede og spesialister fløyet ut med Luftwaffe, før 6. armé kapitulerte.[138]
Totalt satte Den røde armé inn tre fronter (armégrupper), med om lag 1,1 millioner mann, 900 stridsvogner, 12 000 kanoner og 1200 fly i vinteroffensiven.[139] Den 19. november 1942 startet Den røde armé operasjon Uranus med en kraftig artilleriforberedelse på fronten i nordvest, med utgangspunkt i brohodene over Don,[140] om lag 150 kilometer vest av Stalingrad.[141] De fremrykkende sovjetiske enhetene, under kommando av general Nikolaj Vatutin, besto av tre hele arméer: 1. gardearmé, 5. stridsvognarmé og 21. armé.[142] Styrken inkluderte 18 infanteridivisjoner, 8 stridsvognbrigader, to mekaniserte brigader, seks kavaleridivisjoner og en antistridsvognbrigade. Forberedelsene til angrepet kunne høres av rumenerne som fortsatte å be om forsterkninger; men de ble igjen avvist. De rumenske styrkene som dekket Wehrmachts nordvestlige flanke ble knust av den sovjetiske offensiven den første dagen, og de sovjetiske styrkene rykket frem opp mot 30 kilometer. Først på kvelden samme dag fikk 6. armé ordre om å stoppe offensiven inne i selve Stalingrad.[143]
Dagen etter, den 20. november, startet en sovjetisk offensiv med tre arméer fra sør (64. armé, 57. armé og 51. armé), mot stillinger som ble holdt av det rumenske 4. armékorps.[144] De rumenske styrkene, som for det meste var kavaleri, kollapset nesten umiddelbart.[145] De sovjetiske styrkene avanserte raskt mot nordvest, som del av en knipetangsmanøver og nærmet seg Kalatsj-na-Donu. Tyskerne sendte flere divisjoner for å redde denne viktige byen. De ble slått. Den 23. november møtte de sovjetiske styrkene fra sør de sovjetiske styrkene fra nordvest ved Kalatsj-na-Donu.[141][146] Dermed var tyske, rumenske og italienske soldater i Stalingrad omringet,[147][148] i hva som raskt ble kjent som kessel (tysk for gryte).[149]
Om lag 250 000 tyske, rumenske og italienske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne.[note 12][150] Kort etter den sovjetiske omringningen var området som Wehrmacht kontrollerte om lag 60 kilometer langt (øst-vest) og 40 kilometer bredt (nord-sør),[151] eller en slags avlang form, med 65 kilometer diameter.[152] Ikke alle soldatene fra den tyske 6. armé ble fanget; om lag 50 000 ble feid til side utenfor lommen. De sovjetiske styrkene etablerte straks to forsvarslinjer; en innad for å forsvare mot utfall fra lommen, den andre utad for å forsvare mot en mulig tysk unnsetning.[153][154] Den sovjetiske etterretningen antok først at det var om lag 86 tusen tyske og allierte soldater som var omringet, ikke over tre ganger så mange.[155]
Luftwaffes luftbro til Stalingrad
Luftbro, på tysk og amerikansk
Det er ulike tall for hvor mange tonn 6. armé trengte pr. dag, men i snitt fikk de 117 tonn i de 72 dagene luftbroen fungerte. Totalt litt over 8 000 tonn, noe som var langt under behovet, om det var 300 eller 700 tonn pr. dag.[156]
I løpet av perioden med luftbro tapte Luftwaffe 488 fly, brukt for transport til Stalingrad. Det var over 1/3-del av Tysklands beholdning av fly for transport.[157]
Under Berlinblokaden i 1948–1949 var planen for allierte fly (amerikanske, britiske og franske) å levere rundt 3 500 tonn daglig. Som regel ble det dobbelte - altså rundt 7 000 tonn levert - og på det meste ble 12 941 tonn levert på én dag.
I en tale den 30. september i Berliner Sportpalast hadde Hitler erklært at den tyske arméen aldri ville forlate Stalingrad.[102] Da 6. armé ble omringet sent i november 1942 anså Hitler det som svært negativt, og ga en streng ordre om å holde nyheten skjult for det tyske folket.[158] I møter kort tid etter at styrkene var omringet hadde de tyske generalene prøvd å få til et utbrudd til en ny forsvarslinje vest for Don.[159] Luftwaffes sjef, Hermann Göring, erklærte imidlertid at Luftwaffe kunne forsyne den 6. armé via en luftbro. Slik kunne de tyske styrkene i byen fortsette å kjempe mens en unnsetningsstyrke ble samlet.[160][161] En luftbro hadde lyktes året før ved lommen ved Demjansk, men i mindre skala, et armékorps, mot en hel armé.[162]
Den tyske 6. armé var verdens største enhet av denne typen, nesten dobbelt så stor som en vanlig tysk armé. Et korps fra 4. panserarmé var også fanget i lommen. Det burde vært innlysende at Luftwaffe ikke hadde kapasitet til å forsyne styrkene; transportmengden tilsa behov for rundt ett tusen Ju-52 transportfly, og hele Luftwaffe hadde bare 750.[157] De tyske styrkene i Stalingrad trengte rundt 700 tonn per dag,[160][163] mens Luftwaffe klarte på det meste å levere rundt 300 tonn.[164] Hitler aksepterte imidlertid Görings forslag, og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg.[165]
Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet, med snø og tåke, reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpenet.[166] Bare mindre deler av behovet for materiell og mat ble dekket.[167] De transportflyene som klarte å nå frem, evakuerte tekniske spesialister og syke eller sårede, når de tok av fra den beleirede enklaven.[166] 6. armé ble sakte men sikkert sultet ut. Pilotene ble sjokkert over å se at troppene som var satt av til lossing, var for utmattet til å klare arbeidet. Sjefen for den tyske generalstaben, generaloberst Kurt Zeitzler, ble så opprørt av troppenes lidelser ved Stalingrad at han la seg på samme magre diett som de hadde. Etter to uker hadde han gått ned 13 kilo, og var blitt så utmagret at Hitler, svært irritert, beordret ham å spise normalt.[102]
Mulig utbrudd av 6. armé?
Både i samtiden og ettertiden har et mulig utbrudd av 6. armé vestover blitt diskutert. Det var tre hovedgrunner til at det ikke skjedde. Først og fremst sa Hitler nei. 6. armé skulle bli i Stalingrad og binde opp sovjetiske styrker, noe de også bidro til.
Den andre grunnen var logistikk. 6. armé hadde før de ble innesperret sendt flesteparten av sine hester og kjøretøy vestover, og de hadde svært begrenset med drivstoff og ammunisjon til stridsvogner og lastebiler. Dersom de hadde forsøkt å trekke seg tilbake vestover måtte mye av utstyret settes igjen. De fleste av soldatene måtte gått, noe som få av dem hadde overlevd, siden de allerede var sterkt svekket av lave matrasjoner, og det var vinter.
Sist, men ikke minst, hadde Den røde armé store reserver som ville angrepet ved et eventuelt forsøk på tysk retrett.[168][169]
Tysk bakkestyrkers forsøk på unnsetning
De sovjetiske styrkene konsoliderte sine posisjoner rundt Stalingrad, og harde kamper for å redusere lommens størrelse begynte. 10. desember startet tyskerne - under ledelse av feltmarskalk Erich von Manstein - en motoffensiv fra sør, operasjon vinterstorm (tysk: Operation Wintergewitter), for å komme 6. armé til unnsetning. Den hadde noe fremgang til å begynne med, og snart kunne de omringede se lysene fra von Mansteins stridsvogner i klare netter.[170] Men den 23. desember ble den tyske motoffensiven stoppet av presset fra en ny offensiv av sovjetstyrkene, operasjon lille Saturn. Det som var igjen av 6. armé var fortapt.[171][172]
Den fulle tyngden av den harde sovjetiske vinteren satte inn. Elven Volga frøs så den kunne brukes for transport 16. desember. Det gjorde det lettere for sovjetstyrkene å forsyne sine styrker i byen, fordi det tyske artilleriet nå hadde så lite ammunisjon at sovjeterne kunne krysse elven ved høylys dag, uten å bli beskutt. De innestengte styrkene gikk raskt tom for brenselolje og medisinske forsyninger, og tusener begynte å dø av frostskader, sult og sykdommer som flekktyfus.[173]
Sovjetisk offensiv mot italienske styrker
Den 16. desember 1942 startet sovjetstyrkene en ny offensiv, operasjon lille Saturn. Målet var å slå gjennom den italienske 8. armé. De sovjetiske styrkene i offensiven klarte å nå de tyske flyplassene ved Tatsinskaja og Morovsovsk. 56 tyske transportfly ble ødelagte og flyplassene kunne ikke lenger brukes i Luftwaffes luftbro til Stalingrad.[174] Den sovjetiske offensiven truet også Wehrmachts armégruppe syd A i Kaukasus og tvang von Manstein til å trekke armégruppen tilbake.[62][175]
Samtidig var 6. armé fortapt, men styrkene i Stalingrad fikk ikke beskjed om dette, og fortsatte en stund å tro at forsterkninger var underveis. 6. armé hadde fått ordre fra Hitler om å holde Stalingrad, og Paulus som øverstkommanderende ville ikke foreta noen retrett.[176] Mye tyder på at 6. armé uansett ikke hadde nødvendig mobilitet eller ammunisjon til å lykkes i et forsøk på å bryte ut vestover, og få kontakt med von Mansteins styrker.[177][178]
- Sluttstriden om Stalingrad
Skisse av de sovjetiske og tyske enhetene etter omringningen av 6. armé
Operasjon Ring, gradvis sammenpressing av lommen
Sovjetiske soldater i Stalingrad, januar 1942
Sovjetiske soldater i et hus
Skarpskyttere fra Den røde armé i Stalingrad
Sovjetiske infanterister i Stalingrad
Sovjetiske infanterister angriper
Soldater fra 95. rifledivisjon, 2. februar 1943, dagen kampene endte
Kart over områder sovjetiske styrker gjenerobret under operasjon lille Saturn (markert med blått)
_после_освобождения_завода_«Баррикады»._Февраль_1943_г.jpg)
Ammunisjonsbruk
Mellom 10. januar og 2. februar 1943 brukte Den røde armés Don-front (én av tre fronter - altså armégrupper - som deltok i offensiven) 24 millioner skudd med gevær og maskingevær, 911 000 artillerigranater og 990 000 bombekastergranater.[50]
Den endelige sovjetiske offensiven mot 6. armé (operasjon ring) begynte 10. januar, etter ledelsen for 6. armé hadde avvist et sovjetisk krav om å kapitulere. Styrken besto av 47 divisjoner (med totalt 218 000 soldater), 5 610 feltkanoner og tunge bombekastere, 169 stridsvogner og 300 fly.[179]
De tyske styrkene i lommen i og vest for Stalingrad ble stort sett angrepet fra sør og vest. De hadde dårlige forsvarsstillinger, og ble tvunget til å trekke seg gradvis tilbake, inn i selve Stalingrad.[180] Med tanke på 6. armés svært reduserte tilstand, møtte Den røde armé stor motstand, og tapte rundt 26 tusen soldater og over halvparten av stridsvognene de første tre dagene i angrepet.[181] Det tyske tapet av de to flyplassene (Pitomnik 16. januar og Gumrak 22. januar), satte så godt som stopp for forsyninger fra luften, og mulighet for evakuering av syke.[182][183] Forholdene i de provisoriske, uoppvarmede feltsykehusene var ubeskrivelige. Sårede kunne ikke lenger regne med noen som helst form for pleie. Det manglet sykesenger, medisiner, forbindingsutstyr og helsepersonell. De få leger og sykepleiere som ennå fantes, konsentrerte seg om de letteste skadene. Maten bestod av en suppeblanding kokt på muggent brød.[184]
De soldatene som ennå var operative var så utsultet og utmattede at de befant seg i en tilstand av tiltagende delirium. De var dessuten i ferd med å gå tomme for ammunisjon. De fortsatte allikevel å slåss, delvis fordi de trodde at Den røde armé ville henrette dem som overga seg.[185] Særlig de såkalte Hiwi, sovjetsoldater som sloss for tyskerne, hadde ingen illusjoner om sin skjebne hvis de ble tatt til fange.[137] De sovjetiske styrkene var på sin side overrasket over hvor store tyske styrker de hadde stengt inne, og måtte forsterke sine enheter før den endelige offensiven.[186] Harde kamper begynte igjen inne i Stalingrad, men nå var det tyskerne som ble presset tilbake til bredden av Volga. Den tyske styrken i Stalingrad ble så, 26. januar 1943, splittet opp i en nordlig og sørlig lomme av de fremrykkende sovjetiske styrkene .[187][188]
Den 30. januar, på tiårsdagen for den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, utnevnte Hitler Paulus til feltmarskalk. Ingen tysk feltmarskalk hadde noen gang blitt tatt som krigsfange, og Hitler forutsatte at Paulus enten ville slåss videre eller begå selvmord. Dagen etter overga Paulus seg likevel da sovjetstyrker nærmet seg hans hovedkvarter i ruinene av supermarkedet GUM.[97][189] Restene av 6. armé i Stalingrad overga seg 2. februar 1943; 91 000 utmattede, syke og utsultede soldater ble tatt til fange.[5][190] Blant fangene var 22 tyske generaler.[5] Hitler var rasende over feltmarskalkens overgivelse og sa «Det som går mest personlig innpå meg, er at jeg likevel forfremmet ham til feltmarskalk. Han kunne ha befridd seg selv fra all sorg og steget opp til evigheten og nasjonal udødelighet, men han foretrekker å dra til Moskva.»[191]
Av 91 000 krigsfanger overlevde bare 6 000, som hovedsakelig kunne vende hjem i 1955.[5][190][192] Da de ble tatt til fange var soldatene allerede svekket av sykdom og matmangel. Fra Stalingrad ble de sendt til fangeleirer over hele Sovjet, hvor de fleste døde av tungt arbeid og feilernæring. Før våren kom var nesten halvparten av de 91 tusen som var tatt til fange, døde.[190][193] En liten gruppe toppoffiserer ble brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble spredt med flyveblad til de tyske styrkene, etter hvert også spredd til sivile i Tyskland via fly.[194]
Den tyske befolkningen fikk ingen offisiell informasjon om katastrofen før i slutten av januar 1943, selv om tyske propagandamedia hadde sluttet å komme med positive rapporter noen uker før nederlaget. Kapitulasjonen ved Stalingrad var ikke det første alvorlige tilbakeslaget for de tyske styrkene, men dimensjonene var i en klasse for seg. Den 3.februar 1943 ble nederlaget bekjentgjort over radio: «Wehrmachts overkommando kunngjør at kampen om Stalingrad er avsluttet. Lojal mot sin troskapsed er 6. armé under feltmarskalk Paulus' eksemplariske ledelse blitt tilintetgjort av fiendens overveldende overvekt i antall ... de døde slik at Tyskland kan leve.»[195]
Det ble arrangert storslåtte markeringer for de 200 000 omkomne, ingen nevnte de 91 000 som var tatt til fange. Disse var bare avskrevet av ledelsen i Berlin; flesteparten overlevde heller ikke fangenskapet. I en rapport utarbeidet av Gestapo om stemningen i disse februardagene står det at det ikke er «tilrådelig å bære partimerket i jakkeslaget» og at Heil Hitler-hilsenen kunne resultere i et slag i ansiktet.[196] I hemmelige opinionsundersøkelser fant den tyske sikkerhetstjenesten ut at nederlaget gjorde et stort inntrykk på den tyske befolkningen.[197] Den 18. februar 1943 ga propagandaminister Joseph Goebbels sin beryktede Sportpalasstale i Berliner Sportpalast, hvor han oppmuntret det tyske folket til å godta den totale krig, som ville kreve alle dets ressurser.[198][199]
Små grupper av tyske soldater fortsatte kampen etter overgivelsen. Så sent som 5. mars 1943 ble styrker fra Den røde armé beskutt av tyske soldater, i forfølgelsen av angriperne ble 8 tyske offiserer funnet og drept.[200] Noen få tyske offiserer og soldater (ni eller ti grupper) forsøkte å bryte ut og nå frem til tyske styrker, ingen lyktes i det.[201]
- Ødeleggelser, helter og fanger etter angrepet
Sentrum av Stalingrad ved kampens slutt, 2. februar 1943
Ruiner av en fabrikk
Fontene med skulpturer av lekende barn
Ruiner av en fabrikk
Tyske krigsfanger, med Stalingrads kornsilo i bakgrunnen
Sovjetiske soldater mellom ødelagte bygninger
Sovjetisk soldat med fange
Tyske og deres allierte som fanger etter nederlaget
Tysk Nebelwerfer rakettartilleri, forlatt ved Stalingrad
Zhenya Seregin, 14 år gammel, ble tildelt medaljen For heltedåd. Stalingrad.- Sovjetisk film om slaget, fra 1943
Ihjelfrosne tyske soldater
Totale tap, begge sider, soldater og sivile
Tapstall er vanskelig å anslå fordi slagfeltet var stort, og vanskelig å avgrense. I den innledende fasen ga de tyske styrkene sovjetstyrkene store tap, men sovjetstyrkene slo tilbake og utslettet hele den 6. armé og deler av 4. panserarmé. Den britiske historikeren Antony Beevor oppgir de sovjetiske tapene til 1,1 millioner, hvorav nesten en halv million døde.[202][203] Wehrmacht og deres allierte mistet over en halv million mann, drept, såret og tatt til fange.[203]
Totalt ble 91 000 tatt til fange ved den tyske kapitulasjonen ved Stalingrad.[5][190][192][204] Et uvanlig høyt antall av de tyske tap utgjorde drepte eller tilfangetatte. I tillegg ble så mange som opp mot 50 000 sovjetiske soldater som var i tysk tjeneste (såkalte Hiwi[137]) drept eller fanget av Den røde armé.[138]
Antony Beevor oppgir at 111 465 (i tillegg til 8 928 på sykehus) ble tatt til fange av Den røde armé mellom 19. november og 31. januar, men de sovjetiske kildene opplyser ikke om dette kun var tyske soldater, eller om alle tilhørte styrkene omringet i Stalingrad.[138] Fra 19. november 1942 til 2. februar 1943 oppgir historikeren David M. Glantz at Den røde armé hadde totale tap (døde, sårede, syke og tatt til fange) på 485 735 soldater. For den tyske 6. armé oppgir han 147 000 døde og 91 000 fanger.[205] Den røde armés tap var større enn Wehrmachts og deres alliertes tap; men med sin store tilgang på soldater tålte sovjeterne tapene bedre.
En tysk soldat fra østfronten på permisjon, til en bekjent, fra boken Stalingrad, av Antony Beevor.[206]
Sivilbefolkningen led forferdelig under det langvarige slaget. Tusenvis av sovjetiske sivile omkom i Stalingrad og forstedene i løpet av en enkelt uke med bombing under 6. og 4. armés fremrykning.[66] Antall sivile drept i områdene utenfor byen er ukjent. Totalt var et sted fra rundt 1,7 millioner (døde, sårede og tilfangetatte)[203] til 1,9 millioner mennesker blitt ofre for slaget.[207] Før krigen hadde byen to millioner innbyggere, men ved den første folketelling etter kampene var bare ti tusen tilbake, av disse 994 barn. Av dem fant bare ni igjen foreldrene sine.[208]
Sovjetiske soldater i tysk fangenskap
I begynnelsen av operasjon blå og kampene om Stalingrad tok Wehrmacht og deres allierte en rekke fanger, generelt ble de behandlet ekstremt dårlig, og de fleste døde.[209]
Tyske soldater i sovjetisk fangenskap
Selv om Den røde armé ikke hadde utstedt direktiver om å skyte fanger, slik Wehrmacht hadde gjort, var det ikke uvanlig at fanger ble skutt, særlig soldater fra Schutzstaffel (SS). Sovjetiske soldater tok også ofte selv hevn på tyske soldater etterhvert som Wehrmachts fremferd i de okkuperte områdene ble kjent.[210]
De tyske fangene ble stort sett behandlet svært dårlig. De fleste døde av kombinasjonen dødelig forflytning (tvangsmarsjer, eller lange reiser med tog, stuet sammen i godsvogner) tungt arbeid, lite mat og sykdom. Et ukjent antall tyske fanger ble skutt ved kapitulasjonen, eller kort etter, som hevn for døde slektninger eller kamerater. Nær halvparten av de 91 000 mann som ble tatt til fange, var døde når våren kom, altså over 40 tusen mann i løpet av et par måneder. Blant de overlevende tyske og rumenske fangene var det mange som henfalt til kannibalisme (spise sine døde medsoldater), selv om dette var strengt forbudt og ble straffet med henrettelse.[211]
Sjansene for å overleve fangenskapet i Sovjetunionen var avhengig av rang. Av soldater og underordnet befal døde rundt 95 %, blant lavere offiserer 55 %, mens bare 5 % av offiserer med høyere rang døde.[211]
.jpg)
Nederlaget ved Stalingrad har blitt beskrevet som det største for de tyske væpnede styrkene (Wehrmacht). Det blir ofte angitt som et vendepunkt på østfronten, generelt i krigen mot Tyskland, og i hele andre verdenskrig. Etter Stalingrad hadde Sovjetunionens Den røde armé initiativet, og Tysklands Wehrmacht måtte stort sett trekke seg tilbake. Et år med fremgang hadde forsvunnet, den 6. armé var utslettet, og bortsett fra Finland var styrkene til Tysklands allierte slått ut.[212][213][214][215] Den psykologiske effekten av det tyske tapet ble forsterket av at Hitler i flere offentlige taler hadde lovet at Wehrmacht både skulle erobre Stalingrad, og at ingen deretter ville få tyske styrker vekk.[119][216][217][218]
Nederlaget fjernet også grunnlaget for at styrkene til aksemaktene Tyskland og Japan skulle kunne møtes i en fremrykking mot Britisk India, noe som ledere i begge land så som en mulighet i 1942.[219] Japanske politikere og keiseren så ingen muligheter for en tysk seier etter nederlaget ved Stalingrad, og Hirohito uttrykte i mars 1943 et ønske om at krigen ble endt snarest, noe som den militære ledelsen avviste.[220]
Slaget om Stalingrad er blant de største enkeltstående slag i historien, det varte i 199 dager og foregikk over et veldig område. Mens slaget ved Kursk i juli 1943 involverte større styrker, var slaget ved Stalingrads viktigste effekt psykologisk. Wehrmachts tap viste at de ikke var uovervinnelige.[221][note 13][197][213][16][222] Den britiske generalstabssjefen Alan Brooke skrev følgende om betydningen av det tyske nederlaget:
General Alan Brooke i sin dagbok 1. januar 1943
Den røde armés seier over Wehrmacht gjorde et dypt inntrykk i Tyskland.[197][224] Det førte til en moralsk krise i den tyske krigsinnsatsen,[225] blant annet sluttet mange medlemmer av NSDAP (nazipartiet) å bruke partiets jakkemerke.[197] Naziledelsen beordret tre dagers landesorg, restauranter og underholdningssteder ble stengt, og radioen spilte høystemt musikk.[226] Den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels holdt en tale for utvalgte partimedlemmer i Berlin (kringkastet over hele Tyskland), senere kjent som sportpalasstalen. Han ba de fremmøtte støtte en total krig.[198][199] Tilsvarende hadde seieren positiv virkning blant befolkningen i Sovjetunionen, blant de andre allierte befolkningene og styrkene, og i de okkuperte landene i Europa. Den sovjetiske seieren påvirket derfor også politikken i etterkrigstidens Europa, og ga et stort løft til den kommunistiske propagandaen på verdensbasis.[213][222][227][228][229][230] Et tegn på at de tyske lederne innså at kapitulasjonen ved Stalingrad betød et endelig nederlag for Tyskland, var forsøkene på å slette spor i konsentrasjonsleirer, som i Treblinka i 1943.[231]
Stalingrad fikk i 1945 tittelen «Helteby» etter innbyggernes oppofringer. I 1960 ble et gigantisk monument av «Mor Russland», også kjent som «Moderlandet kaller», reist på toppen av Mamajev Kurgan-høyden ved byen. Statuen er del av et kompleks med krigsminnesmerker som omfatter ruiner etter slaget. Kornsiloen, som sovjetiske styrker holdt i 58 dager,[232] og «Pavlovs hus» er begge bevart og kan besøkes. På Mamajev Kurgan kan en fremdeles finne benrester og andre spor etter slaget.
- Forskjellige minnesmerker i dagens Volgograd, og andre steder, over slaget
Volgograd med høyden Mamajev Kurgan foran. Den 85 meter høye statuen «Moderlandet kaller» ble reist i 1967
Minnestedet ved Mamayev Kurgan
Sovjetisk medalje for deltakelse i slaget ved Stalingrad
Sovjetisk frimerke utgitt i 1945, til minne om slaget
Frimerke utgitt av Tadsjikistan i 1010, til minne om slaget
Museum til minne om slaget, i Volgograd
Diverse tysk utstyr, fra utstilling i museum i Volgograd
Plakett for gate oppkalt etter 13. gardegeværdivisjon
Place de la Bataille-de-Stalingrad, et torg i 19. arrondissement, Paris, Frankrike, oppkalt etter slaget
Stalingrad metrostasjon i Paris, Frankrike
Kirkegård i Limburg, Tyskland, for tyske falne fra slaget
.JPG)
.jpg)
_-_2022-01-07_-_7.jpg)
Styrkenes moral og stridsevne
På den sovjetiske siden ble en rekke høyere offiserer skutt etter de hadde forsøkt å trekke seg tilbake fra Stalingrad og over til østbredden av elven Volga. General Vasilij Tsjujkov anså at det var et riktig og nødvendig grep,[233] skyting av høyere offiserer (kommandant og politisk kommissær for en divisjon) ble også nevnt av general Aleksandr Rodimtsev.[234] Tilsvarende ble soldater som ikke rykket frem ved angrep skutt, general Rodimtsev beskriver blant annet hvordan en gruppe usbekiske soldater ble skutt.[235] Offiserer og soldater i Den røde armé som ble ansett å ha sviktet ble som regel plassert i såkalte straffebataljoner. Disse ble brukt i spiss under angrep og i ellers svært farlige oppdrag, og et fåtall av de flere hundre tusen i Sovjetunionen som ble tvunget til slik tjeneste overlevde krigen.[236] Overfart til den østlige siden av elven Volga ble kontrollert av sikkerhetsstyrkene NKVD, så ingen skulle kunne flykte fra kampene, de som forsøkte ble henrettet, uansett rang.[49]
Sovjetiske soldater i tysk tjeneste
Et ubehagelig faktum for de sovjetiske myndighetene var de mange soldatene fra Den røde armé som tjenestegjorde på tysk side som såkalte Hiwi (tysk, Hilfswillige, hjelpevillige).
Totalt kan det ha vært så mange som opp mot 50 tusen Hiwi, og i en rekke tyske avdelinger utgjorde de en viktig del av styrken. De sovjetiske myndighetene så på de som forhenværende russere, og Hiwiene hadde ingen illusjoner om sin skjebne om de ble tatt til fange av Den røde armé.[137]
Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13 500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.[87] Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.[88] I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.[89] Rundt 50 tusen sovjetiske borgere deltok i tysk uniform under slaget om Stalingrad.[237] Desertering (overgang til tyskerne), eller mistanke om det, ble generelt straffet med henrettelse. Skader som soldater hadde påført seg selv for å slippe kamp ble ansett som desertering. Familiene til desertører kunne også bli straffet.[238]
En faktor i sovjetisk moral var romanen Krig og fred, av den berømte russiske forfatteren Lev Tolstoj, om Napoleons felttog i Russland 1812. Boken var svært populær og ble lest av både generaler, andre offiserer og soldater.[239] I 1942 tok Stalins regime også i bruk russisk historie og religion for å styrke moral blant militære og sivile. Kirker ble gjenåpnet, medaljer for heroisk innsats ble innstiftet med navnene til kjente generaler under tsaren; Suvorovordenen etter Aleksandr Suvorov (1730–1800), Kutuzovordenen etter Mikhail Kutuzov (1745–1813) og Aleksander Nevskij-ordenen etter Aleksandr Nevskij (1220–1263), den siste kun til offiserer.[240]
General Vasilij Tsjujkov fremhevet moralen og innsatsen til de mange kvinnelige soldatene som deltok i kampene om Stalingrad, han hevdet at de var modigere enn mennene.[241] Den sovjetiske majoren, senere historikeren, Pyotr Zayonchkovsky, fremhevet også kvinnelige sykepleieres oppofrelse i kampene. Han påpekte også de tyske soldatenes sterke disiplin,[242] en vesentlig faktor i tyske soldaters fortsatte kampvilje var frykt for å overgi seg til Den røde armé.[243] Stalins ordre om å ikke trekke seg tilbake ble fremhevet av general Vasilij Tsjujkov som viktig for å vinne kampen om byen.[244]
Utbredelsen av skarpskyttere i Den røde armé i Stalingrad ble et populært tiltak, og bidro til å heve moralen blant de sovjetiske styrkene. Den mest kjente av de sovjetiske skarpskytterne var Vasilij Zajtsev.[245] I løpet av den tiden han tjenestegjorde i Stalingrad ble han godskrevet å ha skutt 242 tyske soldater og offiserer.[106]
De tyske styrkene hadde generelt god moral.[246] Erstatningsstyrkene de mottok etter tap høsten 1942 var imidlertid ikke av høy nok standard, ifølge en del tyske regimentssjefer.[247] Moralen hos de tyske styrkenes allierte var generelt dårlig, særlig blant rumenerne,[145][246][247] men også ungarerne og italienerne.[247][248] Kun slovakene og rumenske fjelltropper ble av tyske generaler som Gerd von Rundstedt ansett som likeverdige soldater med tyske.[249] Utover høsten og vinteren, hvor de tyske styrkene og deres allierte ble stadig mer presset, økte antallet deserteringer av soldater over til sovjetisk side, og det var tegn på redusert moral på tysk side.[250]
Den sovjetiske generalen Georgij Zjukov om effekten av omringningen av 6. armé.[251]
Da 6. armé ble omringet sent i november 1942 anså Hitler det som svært negativt. Han ga en streng ordre om å holde nyheten skjult for det tyske folket. Det er rimelig å anta at han fryktet konsekvensene for moralen, om det ble kjent. De tyske myndighetene klarte imidlertid ikke å holde nyheten skjult, og manglende åpenhet forsterket bekymringen i Tyskland.[158] Blant de fleste soldater, befal og offiserer av lavere rang i 6. armé, var moralen god rett etter omringingen. Man trodde på løftet fra Hitler og ledelsen på at de ville bli reddet.[252] Tilsvarende førte omringningen av 6. armé til forhøyet moral i Den røde armé.[251]
I januar 1943 var 6. armé sterkt redusert, av om lag 150 tusen soldater var færre enn én av fem frontlinjesoldater. Kompanier hadde ofte kun 10–12 stridsdyktige soldater, og enheter ble i økende grad slått sammen i kampgrupper for å ha en viss stridsevne. Overgivelse uten motstand, også desertering, fortsatte å øke i januar.[253]
Kommando og etterretning
For både Sovjetunionens Den røde armé og Tysklands Wehrmacht var Josef Stalin og Adolf Hitler både formelt og reelt øverstkommanderende. Mens Stalin over tid gikk fra detaljstyring til å få en viss tillit til sine generaler,[254][255] utviklet forholdet mellom de tyske generalene og Hitler seg motsatt.[256][257][258] Under den sovjetiske offensiven for å omringe 6. armé i november 1942 (operasjon Uranus) var dette særlig negativt for Wehrmacht, overkommandoen var handlingslammet siden Hitler ikke var til stede, men ved sitt rekreasjonssted Berghof i Berchtesgaden.[259]
Før den tyske offensiven mot Kaukasus - operasjon blå, i juni 1942 - havarerte et tysk fly med en major i Wehrmacht. I strid med instruks hadde han med seg detaljerte ordre for hele operasjonen. Før tyske soldater nådde vraket, ble det funnet av sovjetiske soldater, og operasjonsplanene ble presentert for Stalin. Det var et kupp for den sovjetiske etterretningen. Stalin nektet å tro på det, anså ordrene for operasjonen som falsknerier, og holdt fast ved sin overbevisning at det tyske hovedangrepet sommeren 1942 igjen ville være mot Moskva.[34]
Etterretningsseksjonen i den 6. armé observerte og rapporterte til ledelsen om hvordan sovjetiske styrker ble bygget opp, sør og nordvest for Stalingrad. General Paulus og hans nestkommanderende mente imidlertid at meldingene var overdrevne. En viktig grunn for tysk feilvurdering av den sovjetisk styrkeoppbyggingen foran operasjon Uranus i november 1942, var Den røde armés utstrakte bruk av villedning, kamuflasje og ulike former for sikkerhetstiltak (på russisk brukes begrepet maskirovka). Store troppestyrker ble flyttet nærmere fronten om natten, og kamuflert før dagslyset kom og de kunne observeres fra tyske fly. Radiotrafikken i området ble sterkt begrenset, og ordrer ble i stedet gitt muntlig. Aktive tiltak, som økt aktivitet ved den sentrale fronten vest for Moskva, ble også benyttet for å få Wehrmacht til å tro at et angrep ville komme et annet sted. At Hitlers oppmerksomhet var mot kampene i Nord-Afrika, hvor tyske styrker tapte det andre slaget om El Alamein (23. oktober – 3. november), og den allierte invasjonen av fransk Nord-Afrika, spilte også inn.[260][261]
Ledernes strategi
Stadig større operasjonsområde
Hitler var i juli 1942 svært utålmodig for suksess, og delte styrkene i sør i armégruppe A og armégruppe B. Armégruppe A skulle ta kysten av Svartehavet og oljefeltene i Majkop, Groznyj og Baku, mens armégruppe B skulle ta Stalingrad og deretter Astrakhan.
I så godt som alle etterkrigstidens sammenfatninger av det feilslåtte tyske felttoget i Sovjetunionen blir den stadige utvidelsen av operasjonene sommeren og høsten 1942 trukket frem som den avgjørende feilvurderingen av Hitler.[53][262] Samtidig ble total styrke redusert, mens 11. armé under feltmarskalk Manstein ble sendt til Leningrad, ble pansergrenaderdivisjonene Grossdeutschland og SS Leibstandarte sendt til Frankrike.[263]
Mens Den røde armé forberedte seg på et nytt angrep av Wehrmacht mot Moskva, ble de tyske styrkene klargjort for en offensiv på sørfronten, mot oljen i Kaukasus.[262] I de innledende tyske planene for felttoget sommeren 1942 skulle selve byen Stalingrad ikke erobres. De tyske styrkene skulle kun trenge frem til elven Volga, ha elvens vestlige bredd som et støttepunkt for venstre flanke i det store angrepet for å sikre seg de sovjetiske oljekildene i Kaukasus, ødelegge våpenfabrikkene i byen, og stoppe sovjetisk transport på Volga.[264]
Sjef for generalstaben, general Franz Halder, til sin dagbok, om Hitlers utvidelse av angrepsplan og reduksjon av styrker[263]
Hitler beordret i juli en avgjørende endring i felttoget. I stedet for at 6. armé og 4. panserarmé sammen rykket frem mot Stalingrad, ble 4. panserarmé beordret sørover, for å delta i erobringen av Kaukasus. Dette kostet både tid og dyrebart drivstoff, og førte til langsommere tysk fremrykking mot Stalingrad, noe som ga Den røde armé bedre tid til å få frem styrker.[42]
Noe senere omgjorde Hitler ordren om å sende 4. panserarmé sørover, noe som kostet enda mer tid og drivstoff.[43] Den tyske fremrykkingen mot Stalingrad gikk deretter langs to akser, 6. armé fra vest og 4. panserarmé fra sør.[73] Da den 6. armé nådde Volga, rett nord for Stalingrad den 23. august, var det strategiske målet nådd. De tyske styrkene trengte ikke å gjøre annet enn å beskyte trafikken på elven og rustningsfabrikkene i byen, det var ikke noe militært behov for å innta Stalingrad. Den videre tyske offensiven inn i bykjernen var av symbolsk betydning, og bakgrunnen var stopp i fremrykkingen i Kaukasus, og derved Hitlers behov for å ha en seier å vise frem.[265]
I slutten av juli bestemte Hitler at det tyske angrepet skulle utvides ytterligere, 6. armé skulle sende styrker mot Astrakhan, mens armégruppe A skulle ta hele den østlige kystlinjen i Svartehavet og mesteparten av Kaukasus. Samtidig var både 11. armé på vei mot Leningrad, og to pansergrenaderdivisjoner ble sendt til vestover til Frankrike. Hitlers utvidelse av oppdraget og utvanning av styrkene bygget på hans overbevisning at Den røde armé var så godt som slått, noe generalstabssjef Franz Halder var svært skeptisk til.[263]
Det tyske fremstøtet mot Stalingrad mot slutten av juli truet med å dele Sovjetunionen i to. I nord tapte den britiske konvoien Konvoi PQ-17 24 av 35 handelsfartøy til tyske angrep, det ledet til langvarig stans i konvoier. Videre tysk fremgang i sør ville true allierte forsyninger via Persia, noe som ville ført til at Sovjetunionen ble kvalt av mangel på forsyninger. Stalin utstedte ordre 227, senere kjent som «Ikke ett skritt bakover».[266]
Ifølge den britiske historikeren P. M. H. Bell kan slaget om Stalingrad sees som to. I det første, som varte frem til 19. november, hadde Wehrmacht rykket langt frem og kontrollerte nesten hele byen, men hadde ikke vunnet en endelig seier. I det andre, som begynte med den sovjetiske omringingen 19. november, ble de tyske styrkene først stengt inne, deretter nedkjempet.[267]
Straks etter omringninngen av 6. armé i november 1942, men også i ettertiden, har et utbrudd blitt diskutert. Det var tre hovedgrunner til at det ikke skjedde. Først og fremst sa Hitler nei. 6. armé skulle bli i Stalingrad og binde opp sovjetiske styrker, noe de også bidro til. Den andre grunnen var logistikk. 6. armé hadde før de ble innesperret sendt sine hester vestover, og de hadde svært begrenset med drivstoff og ammunisjon til stridsvogner og lastebiler. Dersom de hadde forsøkt å trekke seg tilbake vestover måtte mye av utstyret settes igjen. De fleste av soldatene måtte gått, noe som få av de hadde overlevd. De var allerede sterkt svekket av lave matrasjoner, og det var vinter. Sist, men ikke minst, hadde Den røde armé store reserver som ville angrepet ved et eventuelt forsøk på tysk retrett.[168][169]
I begynnelsen av januar 1943 var Den røde armé klar til det endelige angrepet mot 6. armé (operasjon ring). Før angrepet ble det fra sovjetisk side forsøkt å levere et ultimatum til de innestengte tyske styrkene, hvor de ble bedt om å kapitulere overfor de overlegne sovjetiske styrkene, og slik unngå en hensiktsløs kamp. Ledelsen for 6. armé avviste det sovjetiske ultimatumet.[268]
Styrkenes taktikk
Ruinene etter tysk bombing av byen hadde skapt gode forsvarsverk for sovjeterne, og tilsvarende hindringer for Wehrmacht. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene. Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av skarpskyttere og reserver. På loftet kunne det også være etablert bombekastere.[91]
En viktig del av Den røde armés taktikk ved kampene i bykjernen i Stalingrad var å være tett på de tyske styrkene. Fienden kunne hverken benytte artilleri eller bombing fra fly, grunnet risikoen for å ramme egne styrker. Øverstkommanderende for 62. armé, Vasilij Tsjujkov, utnyttet også tyskernes motvilje til å kjempe i mørket, ved å angripe stillingene deres om natten, med små grupper på 8–10 soldater.[79][81][232]
Etter som kampene utviklet seg, og området Den røde armé kontrollerte ble stadig mindre, ble nesten alt sovjetisk artilleri flyttet til østsiden av Volga. Hensikten var dels å spare plass, dels å unngå å bruke begrensede ressurser på å transportere ammunisjon over elven Volga.[103] Beskyting av de tyske styrkene med tungt sovjetisk artilleri fra den østlige bredden av Volga, støttet av observatører som korrigerte skytingen, var det beste forsvarstiltaket for 62. armé.[269] De tyske styrkene ble også angrepet fra nordvest, av sovjetiske styrker fra Don-fronten, og fra sør, av 64. armé. Slike angrep ble særlig satt inn om forsvarerne i 62. armé var svært presset av de tyske styrkene i selve byen.[270]
I den innledende fasen av det tyske angrepet mot Stalingrad hadde Tysklands Luftwaffe herredømme i luften. Den sovjetiske ledelsen overførte snart luftregimenter fra frontene i sentrum og nord i et forsøk på å utligne forskjellen.[113] De tyske styrkene ble utsatt for stadig bombardement om natten, av sovjetiske biplan (Polikarpov Po-2, også kjent som U-2). De var enkle, med liten bombelast på kun 400 kilo, men med stor psykologisk effekt, da de holdt tyske styrker i beredskap og slet de ut.[271]
Rundt og etter omringningen av 6. armé sent i november 1942 ble støtten fra de tyske flystyrkene stadig redusert, mens de effekten av de sovjetiske flystyrkene økte. Dette var særlig vanskelig for den tyske luftbroen til Stalingrad. Langsomme tyske transportfly ble i økende grad skutt ned av Den røde armés jagerfly.[166][167][232]
Helse- og sanitetstjenesten
Fra juli 1942 fikk soldatene i Wehrmachts 6. armé stadig dårligere almentillstand. Troppene hadde en overdødelighet som den tyske generalstaben ikke så årsakene til, og som var til stor bekymring.[272]
For begge sider var sanitetstjenesten (behandling av syke og sårede soldater) dårlig, til dels elendig, og delvis ikke-eksisterende. De sovjetiske sanitetssoldatene, som regel unge kvinner, tok stor risiko for å få sårede soldater vekk fra slagmarken i Stalingrad. Ofte for liten nytte, grunnet dårlig oppfølging av transporten videre. Sårede sovjetiske soldater kunne ligge i timevis i påvente av transport til østbredden av Volga. Når de kom dit kunne de igjen ligge i timer, noen ganger dager, før de kom til et feltsykehus.[273]
Syke og sårede tyske soldater ble i tillegg svekket av mangel på mat og varme. Det var mange tilfeller av forfrysning, tilsvarende av soldater som døde av underernæring.[173] Ved den sovjetiske offensiven i november 1942 (operasjon Uranus) ble den tyske sanitetstjenesten og feltsykehus hardt rammet, og situasjonen for pasientene var katastrofale.[274] Etter at 6. armé var innesperret steg dødeligheten ytterligere. Grunnet minimalt med mat, høy arbeidsbelastning, og lus som spredte sykdommer. Under den siste sovjetiske offensiven i januar - operasjon ring - var rundt 20 tusen sårede og 40 tusen syke presset sammen i sentrum av byen, under unevnelige forhold.[275] Forholdene for de syke og sårede tyske soldatene i Stalingrad ble ikke særlig bedre i den første tiden etter de ble tatt til fange av Den røde armé.[276]
Av de rundt 160 tusen tyskerne som døde i Stalingrad mellom november 1942 og februar 1943, døde anslagsvis 110 tusen av sult og sykdom, særlig flekktyfus.[277]
Soldatenes velferd
En vesentlig del av soldatenes velferd var å kunne skrive og motta brev. Samtidig var det viktig at militære hemmeligheter ikke ble avslørt. Alle krigførende parter hadde sensur av brev til og fra fronten, men mens tyske brev til og fra soldater ble kontrollert ved stikkprøver, ble alle brev til og fra sovjetiske soldater kontrollert av sensurmyndighetene. Soldatene var kjent med sensuren, og tilpasset som regel innholdet.[278][279] Å lese gjennom alle brevene var en enorm oppgave, bare i perioden juni til august 1942 ble 30 237 000 brev kontrollert, av disse ble 15 469 brev som inneholdt klager eller defaitisme tilbakeholdt.[280] De siste brev hjem fra soldater i 6. armé ble ikke levert ut, grunnet frykt fra den tyske ledelsen for virkningen på befolkningens moral.[281]
Den røde armé organiserte badehus så soldatene i Stalingrad kunne ta seg et bad, tre ganger i måneden. Selv om badehusene også var utsatt for beskytning og bombing fra tyske styrker, var det et populært tiltak.[282] I tillegg til å få vasket seg ble soldatene også avluset.[283] Ifølge kaptein Nikolaj Aksyonov var størsteparten av de sovjetiske styrkene i Stalingrad plaget av diaré. Han tilskrev det drikking av ukokt vann fra elven Volga, som var forurenset.[284] En viktig del av Den røde armés velferd for soldatene var den daglige rasjon av tobakk, og brennevin, sistnevnte på 100 gram vodka.[285]
I motsetning til Den røde armé hadde tyske Wehrmacht store problemer med soldatenes hygiene. En tysk soldat skrev allerede så tidlig som i september 1942 at han ikke hadde fått vasket seg på fire uker.[286] De tyske soldatene ble stadig mer plaget av lus, mangelen på vann gjorde det tilnærmet umulig å bli kvitt de.[272] Mange av soldatene i 6. armé hadde heller ikke fått vinterklær, og måtte improvisere på ulike måter for å skjerme seg mot kulden.[110]
Sivilbefolkningen i og ved Stalingrad
Før det tyske angrepet mot Stalingrad i august 1942 bodde det om lag 550–560 tusen mennesker i byen, av de rundt 150 tusen flyktninger.[287] Ved Luftwaffes bombeangrep fra 23. august anslås det at rundt 4 tusen ble drept, flesteparten av dem sivile (tidligere har det blitt hevdet at 40 tusen ble drept,[63] historikeren Richard Overy hevder dette er en myte).[66] Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.[68] Barn ble også brukt av tyske styrker til det farefulle oppdraget å hente vann fra elven Volga, de ble skutt av sovjetiske styrker da de oppdaget det.[288]
Innen 14. september hadde om lag halvparten av befolkningen, om lag 315 tusen mennesker, blitt evakuert.[289][290] Under kampen om Stalingrad var det igjen mellom 150 til 200 tusen sovjetiske sivile, under tysk okkupasjon. De fleste sivile som kunne være til militær nytte ble evakuert vestover, fra 1. oktober ble 8–10 tusen samlet og marsjert vestover hver dag (uten mat eller vann), om lag 100 kilometer til nærmeste jernbane i Kalach. Mange av de sivile døde før de kom frem.[291] Ved de sovjetiske styrkenes motoffensiv i november var det rundt 15 tusen sivile igjen i tysk-kontrollert Stalingrad. De siviles situasjon ble stadig vanskeligere, de var utsatt for tyveri, overgrep, og hus de bodde i ble ofte revet for å gi de tyske styrkene materialer for å bygge stillinger.[292] Etter de tyske styrkenes kapitulasjon 2. februar 1943 var det fremdeles om lag 10 000 sivile i byen, som hadde overlevd over 5 måneders tysk okkupasjon og krig, av de rundt 1 000 barn.[293]
- Sivile i Stalingrad, og krigsforbrytelser
Utendørs matlaging.
Sivil i Stalingrad, drept av tyskerne.
Utendørs matlaging.
Russiske flyktninger ved Stalingrad
Wehrmacht henging av sovjetiske partisaner, januar 1943
Krigsforbrytelser på begge sider
Det er dokumentert en rekke eksempler på at sovjetiske soldater og offiserer skjøt tyske fanger etter de hadde overgitt seg.[294] Den sovjetiske kommandanten for et regiment, oberstløytnant Alexander Gerasimov, beskriver blant annet hva han hevder var Den røde armés generelle holdning om å ikke ta fanger, og en episode hvor en kaptein beordret skyting av 18 tyske fanger. Oberstløytnant Gerasimov hevdet at den vanlige unnskyldningen for å skyte tyske fanger var at de forsøkte å flykte.[295] Blant de tyske soldatene som uten skånsel ble skutt når de overga seg var skarpskyttere.[296] Ved offensiven som sperret den tyske styrken inne ble hundrevis av rumenske soldater som hadde overgitt seg skutt av sovjetiske soldater.[145]
Allerede fra invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941 var mange av soldatene i Wehrmachts armégruppe syd (som 6. armé var del av) kjent for å være spesielt grusomme, og massakren i Babij Jar (hvor 33 771 ukrainske jøder ble skutt) fant sted innenfor 6. armés ansvarsområde.[297] Blant krigsforbrytelsene det tyske Wehrmacht begikk i Stalingrad var tortur og skyting av fanger.[298] Under den sovjetiske offensiven i november for å omringe 6. armé (operasjon Uranus) ble sovjetiske krigsfanger, grunnet tysk mangel på hester, brukt for å trekke kanoner. Så godt som alle fangene døde. Ved offensiven kom sovjetiske styrker over en mengde sivile som hadde blitt tvunget ut av sine hjem, mange hadde også blitt tvunget til å levere det meste de hadde av klær til tyske soldater. Manglende husly og klær gjorde de sivile svært utsatt i den harde vinterkulden.[299] Ved Voroponovo og Gumrak hadde Wehrmacht rundt 3500 sovjetiske krigsfanger. De fikk knapt mat eller klær, så de sultet og frøs, og mange av fangene henfalt til kannibalisme (å spise sine døde medsoldater). Da området ble gjenerobret av Den røde armé meldte de at kun 20 av fangene fremdeles var i live.[300]
Etter den 6. armé kapitulerte i Stalingrad ble de tyske fangene behandlet ekstremt dårlig, de fikk lite eller ikke noe mat, legehjelp og ble sendt ut på rene dødsmarsjer. Innen våren kom var nær halvparten døde, altså over 40 tusen mann.[301]
Logistikk; mat, drivstoff og ammunisjon
De sovjetiske styrkene i Stalingrad fikk sine forsyninger fra den østlige bredden av elven Volga. Det var ingen broer, før elven frøs måtte forsyninger og forsterkninger sendes over med båt og disse ble kontinuerlig beskutt av tyske styrker.[302] All overfart av elven Volga ble strengt kontrollert av sikkerhetsstyrkene NKVD.[49] Etterhvert som området 62. armé kontrollerte skrumpet inn, kom tyske kanoner og maskingeværer nærmere krysningspunktene og trafikken over elven ble mer utsatt. All overfart måtte skje i mørket, og selv da var tapene av personell og materiell store.[303]
I perioden som Volga holdt på å fryse til, ble trafikken med båter hindret av isflak, og forsyninger for de sovjetiske styrkene ble sterkt begrenset.[90][120][304] Elven Volga begynte å fryse 9. november, og var helt igjenfrosset 16. desember.[173][201][305] De neste syv ukene krysset titusenvis av sovjetiske lastebiler og andre kjøretøyer den islagte elven, med forsyninger til Den røde armés styrker i byen.[173]
Ved forberedelsene til, og utføringen av Den røde armés omringing av 6. armé, ble det på sovjetisk side utført en gigantisk innsats for å få frem styrker og utstyr. Rundt 1300 jernbanevogner ble brukt for transport til de tre ulike frontene som skulle delta, Sørvestfronten, Donfronten og Stalingradfonten (en front i Den røde armé besto av flere armeer, og tilsvarte en vestlig armégruppe).[123]
En viktig faktor for Den røde armés seier ved Stalingrad var tilgang på nok stridsvogner. Mens Tyskland i 1942 produserte om lag 500 stridsvogner i måneden, produserte Sovjetunionen over 2 200 stridsvogner i måneden.[306] En annen faktor som begynte å gjøre seg gjeldende i 1942 var alliert hjelp, da særlig fra USA. Britiske og amerikanske stridsvogner fungerte dårlig, men store mengder amerikanske kjøretøy var til stor nytte, både for å forflytte soldater og utstyr. Sovjetunionen fikk også store mengder mat fra USA under Låne- og leieloven, særlig millioner av tonn med hvetemel og hermetisk kjøtt.[131]
Selv før de tyske styrkene ble omringet var logistikken utfordrende, og den ble drastisk forverret etterpå. I desember 1942 og januar 1943 fikk de tyske soldatene svært små rasjoner med mat, en fange rapporterte 200 gram brød hver dag, 40 gram hermetisk kjøtt og noe kald suppe. En annen fange informerte om 100 gram brød og hermetisk kjøtt hver dag og noe suppe.[307][308] Den tyske luftbroen til de innesperrede klarte bare å levere rundt 120 tonn om dagen, langt under de mellom 300 til 700 tonn forsyninger styrken trengte.[156][309] Mye av det som ble levert var drivstoff. Den første uken kom for eksempel kun 14 tonn mat, til en styrke på 275 tusen mann (rundt 50 gram per mann i uken).[167] I løpet av perioden med luftbro tapte Luftwaffe 488 fly, brukt for transport til Stalingrad. Det var over 1/3-del av Tysklands beholdning av fly for transport.[157]
Propaganda, mot soldater og sivile
Begge sider i slaget om Stalingrad brukte propaganda, både overfor egne styrker, befolkningen og fienden. Russiske aviser skildret frontsoldater som kastet seg mot fienden med krigsropet «Sa Stalina!» («For Stalin!») selv om soldatene ikke kjente seg igjen i dette.[310] Den røde armé slapp ut flyveblader på tysk,[311] og sendte tilbake tyske krigsfanger for å fortelle hvor bra de hadde blitt behandlet av Den røde armé.[312] Etter at 6. armé ble omringet, fikk den røde hær tyske kommunister til å lære opp «ropere» til å krype frem foran tyske linjer, og rope slagord og nyheter i megafon. «Stalingrad, en massegrav for Hitlers hær!» De fleste «roperne» ble drept. En tikkelyd ble spilt («Hvert syvende sekund faller en tysker på østfronten!»), og opptrekksgrammofoner spilte propagandaplater fra høyttalere på sleder, dyttet mot tyske linjer med en ledning festet til.[313]
Goebbels beordret oppsetting av veiskilt i tyske byer med avstanden til Stalingrad.[314] Først 16. januar 1943 ble det innrømmet at 6. armé var omringet, og «under feltmarskalk Paulus' eksemplariske ledelse tilintetgjort». Påstanden var at 6. armé falt til siste mann («De døde, slik at Tyskland skal få leve»). Ingenting ble sagt om de 91 000 tyske krigsfangene omtalt av utenlandske radiosendere.[3] Etter kapitulasjonen i februar 1943 ble tilfangetatte tyske toppoffiserer brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble spredt med flyveblad til de tyske styrkene, etter hvert også sluppet over Tyskland fra fly.[194]
- Ifølge Encyclopædia Britannica begynte slaget 17. juli 1942 (se https://www.britannica.com/event/Battle-of-Stalingrad ), mens Store norske leksikon oppgir 23. juli 1942 (se https://snl.no/Stalingrad )
- I selve slaget var det kun soldater fra Sovjetunionen som deltok, men Storbritannia og USAs deltakelse på Sovjetunionens side bidro til at Tysklands ressurser for slaget ble begrenset. Fly som kunne blitt brukt til bombing eller nedskyting av andre fly måtte gjøre tjeneste i Tyskland eller i Nord-Afrika, mens soldater, utstyr og drivstoff ble utplassert i Frankrike og andre tysk-okkuperte land.
- Ifølge Turner hadde 6. armé og 4. panserarmé den 12. september totalt 590 tusen mann, 10 tusen artillerivåpen og 100 stridsvogner. Mot de sto Stalingradfronten (1. gardearmé, 4. panserarmé, og 24., 21 og 66. armé) og sørøstfronten (62., 64, 57. og 51. armé), med totalt 590 tusen mann, 7 tusen artillerivåpen og 600 stridsvogner, Turner 2013, s. 92–93
- Ifølge Beevor var det under 40 tusen sovjetiske soldater i Stalingrad den første uken i september, Beevor 2002, s. 117
- Ifølge Turner hadde Stavka følgende styrker for operasjon Uranus: sørvestfronten (1. gardearmé, 21. og 5. panserarmé, 3. gardekavaleri og 4. panserkorps og 2. og 17. flyarmé): 398 tusen soldater, 6500 kanoner, 150 katusjaer, 730 stridsvogner og 530 fly. Don-fronten (24., 65. og 66. armé og 16. flyarmé): 307 tusen soldater, 5300 kanoner, 150 katusjaer, 180 stridsvogner og 260 fly. Stalingradfronten (51., 57., 62. og 64. armé, 4. og 13. mekaniserte korps, 4. kavalerikorps og 8. flyarmé): 429 tusen soldater, 5800 kanoner, 145 katusjaer og 650 stridsvogner, Turner 2013, s. 148
- Ifølge Beevor ble 485 751 soldater drept, av 1,1 millioner sårede. Beevor 2002, s. 358
- Noen kilder oppgir at kampen sto mellom Sovjetunionen og aksemaktene. Det er ikke korrekt. Japan var ikke i krig med Sovjetunionen før landet ble angrepet i august 1945.
- Coakley, Robert W. (1960). «9. The Persian Corridor as a Route for Aid to the USSR». Command Decisions. Washington DC: CENTER OF MILITARY HISTORY DEPARTMENT OF THE ARMY. s. 253. «In 1942 the importance of the Persian Corridor project for overall strategy was not inconsiderable. The need for speed must be evaluated in terms of developments on the Russian front in that year. While the Persian Gulf decision was in the making the Germans were moving steadily forward to their rendezvous with destiny at Stalingrad. If the Persian Gulf facilities had been ready, the amount of British and American supplies reaching the Russians during this critical battle would have been much greater. As it was, the Russians won with what they had and what the British and Americans did in fact contribute.»
- Den røde armé hadde 187 000 soldater, 360 stridsvogner og 330, mens Wehrmacht hadde 250 000 soldater, 740 stridsvogner og 1200 fly, Overy 1995, s. 66, 69.
- I understand my orders just fine, and I'll carry them out. I'll do what I can. I'll either keep them out of Stalingrad or die trying. Hellbeck 2015, s. 271
- Markelov's regiment advanced one kilometer, took up new positions, and dug in. Only in Stalingrad does one know what a kilometer truly means: one thousand meters, one hundred thousand centimeters.
- Hvor mange tyske og tysk-allierte soldater som var innesperret i er usikkert. Historikeren Rüdiger Overmans har anslått at det var 195 000 tyske soldater, 50 000 Hiwier og 5 000 rumenere, totalt rundt 250 000. Et annet og nyere anslag gir 268 900 den 18. desember, av de 13 000 rumenere og italienere, og 19 300 Hiwier. Nok et anslag gir nesten 290 000 soldater omringet per 22. november. Se Beevor 2002, s. 281, 399–400
- Ifølge professor Norman Davies var slaget ved Kursk i juli 1943 det avgjørende slaget på østfronten, etter det klarte ikke Wehrmacht å iverksette noen større offensiv, se Davies 2008, s. 124, 126–128
- I felt Russia could never hold, Caucasus was bound to be penetrated, and Abadan (our Achilles heel) would be captured with the consequent collapse of Middle East, India, etc. After Russia's defeat how were we to handle the German land and air forces liberated? England would be again bombarded, threat of invasion revived… And now! We start 1943 under conditions I would never have dared to hope. Russia has held, Egypt for the present is safe. There is a hope of clearing North Africa of Germans in the near future… Russia is scoring wonderful successes in Southern Russia.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
