Remove ads
Infanteri er en våpenart bestående av soldater som hovedsakelig kjemper til fots. Opprinnelig var infanteriet en av to forskjellige våpenarter; den andre var kavaleriet. Etter hvert som det har kommet flere og flere nye våpenarter har det relativt sett blitt færre infanterister, men i dag er infanteriet fremdeles den viktigste våpenarten.
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Infanteri historisk har vært delt opp i lett infanteri og tungt infanteri. I dag deles infanteriet gjerne opp etter hvordan de forflytter seg: Luftmobilt infanteri, motorisert infanteri, mekanisert infanteri, marineinfanteri og annet. Tidligere slåss infanteriet med hånd- og prosjektilvåpen, for eksempel spyd og bue. I dag er de satt opp med automatgeværer og maskingeværer i tillegg til en rekke spesialvåpen for å bekjempe trusler fra for eksempel stridsvogner og fly.
Remove ads
Ordet kommer fra mellomfransk infanterie (i betydningen nyfødt, dum og stum) - hvor det betød en enkel fotsoldat som ikke passer for kavaleriet. I praksis ble betegnelsen brukt om en soldat som marsjerer og slåss til fots.[1]
De fleste væpnede styrker i historien har blitt bygget rundt en kjerne av infanteri. Disse soldatene har brukt sine egne føtter for transport til slagfeltet og for taktiske bevegelser. Opprinnelig var infanteriet bare en mobb som slåss på en linje under direkte kommandorop. Etter hvert ble det klart at trening og organisering hadde fordeler, og etter hvert ble infanteriet organisert i avdelinger som kunne utføre manøvre under et slag.
Antikken
I antikken fikk man for første gang organiserte militærstyrker. To fremtredende eksempler på organisert infanteri var hellenske falankser og romerske legioner. Infanteriet var den viktigste våpenarten i perioden, både av kulturelle og tekniske grunner. En av de viktigste grunnene var at prosjektilvåpen fra denne perioden var lite effektive. Man kunne ikke holde fienden på avstand på noen god måte, og var avhengig av å møte ham «mann mot mann».
Romerriket hadde sine berømte legioner med tungt infanteri, store avdelinger på mange tusen mann. En høy grad av organisasjon og disiplin var nødvendig for å opprettholde slike store avdelinger. Da Romerriket falt på 400-tallet var det ingen stater som var i stand til å opprette og trene store infanteriformasjoner før i middelalderen.
Romerske og greske hærer besto imidlertid ikke utelukkende av tungt infanteri. Det var også nødvendig med hjelpestyrker (latin: auxilia) som kunne manøvrere i ulendt terreng, beskytte hovedstyrkenes flanker og fungere som tiraljører. Romerne brukte ofte ikke-romere i denne funksjonen. Der hvor legionærene var utstyrt med kortsverd, skjold og korte spyd, var disse hjelpestyrkene ofte utstyrt med kastespyd eller slynger.
Middelalderen og senere
I middelalderen var hestekavaleriet mye i fokus. Pansrede riddere ble rekruttert fra adelen, og infanteriet ble dannet av bønder. Dette ledet til stagnering av teknologien og metodene for infanteristrid. Man brukte fremdeles sverd, spyd og skjold, og ikke før senere i middelalderen ble det noen vesentlig utvikling på våpensiden. Billigere råvarer, spesielt jern, gjorde at våpen som sverd ble videre tilgjengelig.
Senere i middelalderen ble buer brukt mer effektivt til å motvirke kavaleriangrep, som for eksempel i slaget ved Agincourt. Over i renessansen førte også bruk av piker (lange spyd) og hellebarder som nærstridsvåpen til at direkte kavaleriangrep ikke lenger var effektivt. Infanteriet ble da igjen den ledende våpenarten.
Etter hvert som skytevåpnene ble utbredt ble det enklere å trene opp infanterister. Å bli god med bue krevde mange års trening, mens musketerer kunne trenes opp i løpet av uker. Til slutt ble infanteriformasjoner nesten usårlige for kavaleriangrep.
Etter hvert som skytevåpen ble enerådende på slagmarken utviklet man avdelinger og metoder som utnyttet skytevåpnenes egenskaper og demmet opp for deres svakheter. Avdelingene stilte opp på linje, innenfor hørevidde i forhold til befalet. Da skytevåpen var trege å lade om, stilte man opp i flere geledd bakover. De forskjellige geleddene byttet da på å skyte og lade, slik at avdelingen alltid hadde noen som var skuddklare. Tiraljører opererte foran egne linjer for å skape uorden i fiendens linjer.
Mot slutten av 1800-tallet ble skytevåpnene så hurtige å lade at det begynte å bli vanskelig å rykke fram mot en ventende fiendtlig avdeling. Under Krimkrigen og den amerikanske borgerkrigen så man dette flere ganger under slag som endte i rene blodbad.
Moderne tid
Etter hvert som moderne transportmidler kom til, spesielt jernbane, ble infanteriet mer mobilt. Tidligere hadde de kommet til slagmarken til fots eller med skip, men nå kunne infanteristyrker flyttes raskt over lange avstander. Fra 1890-tallet satte noen nasjoner opp infanteri på sykkel (hjulryttere), men den store revolusjonen i mobilitet kom på 1920-tallet, da lastebilen kom for alvor.
Tendensen med at hurtigskytende våpen gjorde det vanskelig å rykke fram fikk sin endelige konklusjon da maskingeværet kom på banen. Kombinasjonen maskingeværer, piggtråd og manglende beskyttelse for angriperen gjorde at krigføringen stivnet i skyttergravskrig der det ble konsentrert nok soldater, slik som på vestfronten under første verdenskrig. To faktorer var med på å bryte stillstanden; det ene var utviklingen av stridsvognen, det andre var utviklingen av ild og bevegelse, en infanteritaktikk som la vekt på at infanteriet skulle rykke fram i små grupper, bruke tilgjengelig skjul og dekning på slagmarken, og gjensidig støtte hverandre med ild for å få fienden til å holde hodet nede. Tyske stormtropper, tilbake fra Østfronten etter at Russland trådte ut av krigen, ble trent i denne taktikken og satt inn på vestfronten for å bryte stillstanden.
Erfaringer i verdenskrigene tilsa at infanteriet burde beskyttes bedre mot fiendtlig ild, og det ble utviklet pansrede personellkjøretøyer og stormpanservogner. For å ytterligere øke mobiliteten ble også fallskjermstyrker tatt i omfattende bruk under andre verdenskrig, og under Vietnam-krigen ble helikoptere brukt for å transportere infanteri raskt.
Remove ads
Infanteriet brukes oftest til angrep, forsvar eller patruljevirksomhet.
Patruljevirksomhet foregår hele tiden. Målet er å samle etterretning om fiendens styrker, både for å planlegge egne operasjoner og for å unngå å bli overrasket av fiendens trekk. Mellom frontene er det et par hundre meter til et par kilometers avstand, og det er her mesteparten av patruljeringen foregår. Den største faren på patrulje er å havne i et fiendtlig bakhold. I tidligere tider med soldatene oppmarsjert på lange linjer opererte patruljer som tiraljører og skarpskyttere.
Angrep foregår i moderne tid ideelt sett ved at eget artilleri og flyvåpen knuser fiendens stillinger, hvorpå eget infanteri spaserer inn og samler sammen de overlevende og gjør krigsfanger av dem. Hvis etterretningen på egen side, og spesielt patruljevirksomheten, har vært vellykket har man oversikt over de fleste av fiendens posisjoner. Disse kan beskytes med eget artilleri og luftstøtte. Man prøver å ta ut de viktigste posisjonene, så angrepet kan omgå andre posisjoner. Dette er med på å minske egne tap. Godt trente og ledede soldater vil kunne fullføre et angrep selv mot motstand. Tankeløst mot hjelper ikke – det bare øker tapene på egen side. Dette har blitt vist av japanske banzai-angrep under andre verdenskrig og av erfaringer under krigene mellom Israel og araberlandene.
Forsvar foregår ideelt sett når infanteristene har forberedt seg ved å befeste egne stillinger som er godt skjult, med eget artilleri klart til å gi støtte og godt samband til bakre hovedkvarter som har reserver i bakhånd. Fiendens artilleri vil da ikke klare å knuse egne styrker. En tropp er fordelt på et titalls stillinger i et sirkulært område 100–200 meter i diameter. Når artilleriilden opphører, flyttes lags- og støttevåpen ut i stillingene sine og soldatene forbereder seg på angrepet. Hvis fiendens angrep er i ferd med å lykkes, vil ofte egne styrker falle tilbake til neste linje med stillinger.
Andre oppdrag infanteriet får er eskorteoppdrag, bygging av stillinger, forflytning og reorganisering.
En spesiell type oppdrag som har blitt vanligere etter andre verdenskrig er fredsbevarende oppdrag. Det er ofte infanteri som er hovedstyrken her, og tjenesten er en blanding av patruljer, ofte ute blant lokalbefolkningen, etablering av observasjonsposter og vakthold og veiposter. En konvensjonelt trenet infanteristyrke vil trenge tilleggstrening for denne typen oppdrag, da det ofte bærer preg av mer tradisjonelt politiarbeid.
Remove ads
Alle slags våpen som kan brukes av én eller noen få personer har vært brukt i infanteriet. I tidlige tider var spyd, stridsøkser og noen ganger sverd vanlig. De tidligste spydene var bare spisse trepinner, ofte herdet i ilden, eller med spisser av stein eller bein. Senere fikk man våpen av bronse, og så av jern og til slutt stål. De første jernvåpnene var underlegne gode bronsevåpen, men var billigere på grunn av at jern var mer tilgjengelig.
Våpen i antikken og middelalderen
I antikken var kortsverd gjeldende, for eksempel den romerske gladius på 60-70 cm. Romerne introduserte også de litt lenger spatha, og fra da av ble «langsverd» et begrep for sverd som var forholdsmessig lange for tidsperioden. I Østen ble sverd med enkel egg populære, mens sverd i Vesten som regel hadde dobbelt egg. Da tyngre kroppspansring ble vanlig i middelalderen ble også sverdene lengre og tyngre for å ha effekt mot pansrede motstandere, men mot slutten av perioden var de umoderne uansett, og ble utviklet til lettere våpen mer egnet for fekting.
Etter hvert ble buer vanlige, og spesielt den engelske langbuen var et viktig infanterivåpen under hundreårskrigen mot franskmennene fra 1337. Skytevåpen tok over for buer og armbrøster, og bajonetten tok over for spyd og sverd. Moderne infanterister er utstyrt med geværer, maskingevær, panservernmissiler og bombekastere.
Skytevåpen
Fra slutten av 1800-tallet fram til midten av andre verdenskrig hadde et typisk infanterigevær med kaliber mellom 7 og 8 mm og 5-6 skudd i et internt magasin. Som regel hadde det en manuell sylinderlås. Eksempler er tyske Gewehr 98 og norske Krag-Jørgensen. Fra slutten av andre verdenskrig og fram til 1960-tallet var kaliberet det samme, men ofte var mekanismen semiautomatisk eller helautomatisk, og våpenet hadde rundt 20 skudd i et avtakbart boksmagasin. Eksempler er amerikanske M14 og sovjetiske SKS.
Et moderne infanterivåpen i dag er et automatgevær med kaliber mellom 5 og 6 mm og et magasin med 20 eller 30 patroner. Det er i stand til å avfyre hele magasinet på under tre sekunder. Det som skiller et automatgevær fra et maskingevær er at automatgeværene har lette løp, og blir raskt for varme til å brukes. Etter rundt 100 skudd i rask rekkefølge må de kjøles ned. Eksempler på automatgeværer er amerikanske M16 og britiske L85.
Lagsvåpen
I tillegg til sine personlige våpen disponerer infanteriet forskjellige lagsvåpen. I antikken kunne dette være forskjellige typer katapulter eller ballistaer. Etter hvert ble slike våpen overført til artilleriet, som utviklet seg som en egen våpengren. Infanteristene har likevel egne våpen som har lengre slagkraft eller rekkevidde enn vanlige våpen, slik som maskingevær. Et slikt trenger et par mann for å betjenes. En mann sikter og skyter, mens en annen mann hjelper til med ladingen og observerer. Et panservernmissil eller luftvernmissil betjenes ofte av to eller tre mann. Bombekastere trenger enda flere menn, ettersom våpenet er veldig tungt – opptil 100 kg. De som betjener disse våpnene har spesialtrening i det, men ofte er alle på laget kjent med den generelle virkemåten.
Andre typer våpen inkluderer landminer, både stridsvognminer og antipersonellminer. Disse brukes for å styre fienden inn dit infanteriet vil ha dem. Ulempene med miner er vekten. Som en tommelfingerregel trengs det et tonn miner for å dekke 100 meter front, og det tar omtrent 10 arbeidstimer per tonn å legge dem.
Rustning og vernedrakter
Fra antikken brukte man rustninger av lær og metall. Etter hvert som skytevåpen ble vanlige, falt dette ut av bruk da det uansett ikke beskyttet mot kuler. Artilleriets eksplosive granater medførte at hjelm igjen ble tatt i bruk. Utviklingen av nye materialer på 1900-tallet medførte at kroppspanser igjen ble praktisk, først som splintvester og senere skuddsikre vester. Fra begynnelsen av århundret måtte infanteriet også bære med seg beskyttelse mot kjemisk krigføring. I sin enkleste form er dette en vernemaske, men i ytterste konsekvens må en hel gummiert drakt, komplett med støvler og hansker, tas med.
Transport
I tidligere tider gikk infanteriet til og fra slagmarken. Jernbane ble senere brukt for å forflytte både soldater og utstyr. I mellomkrigstiden ble de best utstyrte infanteriavdelingene satt opp med lastebiler, men selv langt ut i andre verdenskrig hadde man ikke kapasitet til å forflytte alt infanteriet slik. Mot slutten av krigen ble en helt ny klasse kjøretøyer utviklet for infanteriet, kalt pansrede personellkjøretøyer (PPK). Dette var lett pansrede kjøretøyer med hjul- eller beltedrift. De kunne stå i mot de fleste artillerisplinter og håndvåpen, og ble hovedsakelig brukt for å frakte soldatene fram til det punktet hvor man regnet med kontakt med fienden. Et eksempel på hjulgående PPK er sovjetiske BTR-60. Et eksempel på beltegående PPK er amerikanske M113, også brukt i Norge.
I etterkrigstiden slo motoriseringen gjennom for fullt, og tidlig på 1960-tallet kom en ny kjøretøytype for infanteriet, kalt stormpanservogn. Det første eksempelet var sovjetiske BMP-1. En stormpanservogn har kraftigere bevæpning enn en PPK, og skal støtte infanteriet i kamp. I Norge er infanteri på stormpanservogn underlagt våpenartenKavaleriet.
I tillegg til våpen og rustning har infanteriet med seg mer personlig utstyr. Litt vann, en sammenleggbar feltspade, førstehjelpsutstyr, motmiddel mot nervegass, sovepose eller teppe, ekstra klesskift (først og fremst sokker), solbriller og feltbestikk.
Elektronisk infanteriutstyr
Siden 1980-tallet har lysforsterkende nattbriller vært fast utstyr i hærer med god økonomi. Disse gjør infanteriet i stand til å operere mye mer effektivt om natten, så mye at en hær med nattkapasitet vil hovedsakelig velge å kjøre operasjoner på natten mot en hær uten. Dette ble vist under Gulfkrigen i 1991.
I takt med at elektronikken har blitt mindre, har også portable radioer gjort avdelinger i stand til å operere lenger og lenger fra hverandre. En annen vanlig bit infanteriutrusning er kart og kompass, på 1990-tallet supplert med bærbare GPS-mottakere. I takt med et økende antall elektroniske hjelpemidler har også ekstra batterier blitt en del av en infanterists oppakning på samme måte som ekstra ammunisjon.
Remove ads
Antikken
Som et eksempel kan nevnes de romerske legioner. Under det andre århundre besto keiserrikets hær av 300 000 mann, hvoran halvparten var organisert i cirka 28 legioner. Gjennomsnittlig styrke på en legion var 5 000 mann, fordelt på 10 kohorter på 500. Kohorter var delt opp i centurier på omtrent 80 mann, kommandert av en centurion. Denne organisasjonen stammet i all hovedsak fra 331 f.Kr., da krigene ble hyppigere og militærvesenet ble mer formalisert.
Den amerikanske borgerkrigen
Under den amerikanske borgerkrigen hadde en infanterist størst tilhørighet til regimentet sitt. Fire til seks infanteriregimenter var satt sammen til en brigade, under ledelse av en brigader. Dette var primærorganisasjonen brukt i felten. To til fire infanteribrigader ble en infanteridivisjon. Høyere avdelinger var satt sammen av flere våpenarter.
Regimentet var ledet av en oberst, oberstløytnant og major, og inneholdt over 1 000 mann. Tap, både i slag og ved sykdom, gjorde at noen av infanteriregimentene ved slaget ved Gettysburg bare telte rundt 200 mann. Et regiment var delt i ti kompanier med 100 mann hver, og i hvert kompani var det to tropper. Hvert kompani var kommandert av en kaptein, med to løytnanter under seg som ledet hver sin tropp. Troppene var igjen delt i lag som ble ledet av en sersjant med en korporal som nestkommanderende.
På denne tiden slåss regimenter fremdeles på linje. Dette fordi skytevåpnene var trege å lade om, og kommunikasjon mellom avdelinger var vanskelig. Soldatene i regimentet måtte da bytte på å lade våpen og skyte, slik at noen var skuddklare mens andre var i ladeprosessen. Regimentet måtte også holde sin linje i lengre tid, da ordrer fra oven brukte lang tid på å bli spredt.
Noe av grunnen til at den amerikanske borgerkrigen ble så blodig var at geværene hadde blitt mye mer presise siden Napoleonskrigene, og at taktikken ikke hadde fornyet seg i tråd med dette. Erfaringer fra denne krigen førte til at man begynte med løsere formasjoner, noe man blant annet så i den fransk-prøyssiske krig. På slutten av 1800-tallet kom også bakladergeværene, noe som gjorde at soldatene kunne ta dekning samtidig som de ladet.
Moderne tid
Den minste avdelingen er et lag, gjerne på 8 til 15 mann. Det er ofte delt opp i to gjenger eller patruljer, hver organisert rundt et tyngre lagsvåpen, for eksempel et maskingevær eller en bombekaster. Denne typen organisering kommer fra erfaring i første verdenskrig, hvor man fant ut at mesteparten av ildkraften til infanteriet kom fra lagsvåpnene. Lagsvåpnene krever flere soldater for å betjene dem; for eksempel krever et maskingevær én soldat for å bære og betjene selve våpenet, og én soldat for å bære ammunisjonen og hjelpe til med å lade. Disse kalles henholdsvis «MG-ener» og «MG-toer». Laget kommanderes vanligvis av en sersjant, og er den største avdelingen som utelukkende består av infanterister.
Tre til fire lag danner en tropp med 30–50 mann, hvorav 90% er infanterister. Resten er forskjellige typer spesialister fra andre våpenarter (for eksempel sanitet eller samband). Vanligvis er troppen kommandert av den laveste offisersgraden (i Norge fenrik) eller den høyeste underoffisersgraden.
Et kompani har tre eller fire tropper og består av 100 til 250 mann. Det er alltid en offiser som har kommandoen over et kompani. Hvis det er en fjerde tropp så har den vanligvis noen form for tyngre våpen, som panservernmissiler.
En bataljon inneholder tre til fem kompanier og består av 400 til 1 500 mann. Sjefen er major eller oberstløytnant. Dette er den minste avdelingen som består av underavdelinger fra flere våpenarter, noen ganger med stridsvogner eller artilleri. Avdelingen består av mellom 40 og 80 prosent infanterister.
Et regiment består av tre eller fire bataljoner, altså 1 500 til 4 500 mann. I mange vestlige land brukes ikke regimenter lenger som operativ avdeling. Et regiment har sine egne støtteavdelinger, og består av 25 til 60 prosent infanteri.
Større avdelinger, som brigader og divisjoner, inneholder proporsjonalt mindre deler infanteri, og kalles som regel ikke infanteriavdelinger. De fleste divisjoner i moderne tid inneholder mindre enn 10% infanteri. Resten er forskjellige andre typer kamp- og støtteavdelinger.
Remove ads
.jpg)
Lett infanteri er lett utrustet og fungerer ofte som tiraljører. I antikken hadde de spyd og gikk i forkant av hovedstyrken for å forstyrre fiendtlige styrker, eller ble satt inn der det var behov for dem. Fra 1600-tallet ble dragoner mye brukt i denne rollen; de er infanteri som rir til slagstedet, men går av hesten for å slåss. Fra 17- og 1800-tallet ble det satt opp lette kompanier, som ofte var bedre skyttere og opererte i en mer uavhengig rolle. Storbritannia og Frankrike satte opp hele regimenter som lett infanteri.
Fra sent på 1800-tallet ble strid i formasjon gradvis faset ut, og forskjellene mellom lett og tungt infanteri ble utvisket. I dag er lett infanteri definert som infanteri som ikke er satt opp med pansrede kjøretøyer, som kan flyttes med helikopter eller fly og som mangler tungt utstyr som artilleri. Lette infanteriavdelinger brukes ofte for å settes raskt inn i problemområder. I Norge er Jegerkompaniet, store deler av HM Kongens Garde og Heimevernet lett infanteri.
Tungt infanteri hadde i antikken rustninger og sverd i tillegg til spyd. De slåss i tett formasjon, og var hovedtyngden i en hær. Etter skytevåpnenes inntog slåss de fremdeles i formasjon, men på slutten av 1800-tallet gjorde inntoget av maskingeværer og piggtrådsperringer at formasjonene måtte oppløses. I dag kalles tungt infanteri gjerne mekanisert infanteri hvis de har stormpanservogner eller motorisert infanteri hvis de er satt opp på lastebiler eller PPKer.
Spesialstyrker har ofte bedre opplæring og opererer med en stor grad av uavhengighet. De tar oppdrag ukonvensjonelle oppdrag som fjernoppklaring, sabotasje og kontraterrorisme.
Remove ads
- Coldstream Guards er det eldste kontinuerlig tjenestegjørende regimentet i den britiske hæren. Det ble grunnlagt av Oliver Cromwell i 1650.
- 101. luftbårne divisjon ble satt opp av USA under andre verdenskrig som fallskjermavdeling. De hadde nøkkelroller i invasjonen i Normandie. Under Vietnamkrigen ble de konvertert til en luftmobil divisjon.
- Alta bataljon var en av de få norske avdelingene som høstet internasjonal anerkjennelse under felttoget i Norge i 1940. De var med i kampene rundt Narvik.
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads