britisk multi-instrumentalist, komponist og låtskriver From Wikipedia, the free encyclopedia
James Paul McCartney (født 1942) er en britisk multi-instrumentalist, komponist, skuespiller og låtskriver. Han er mest kjent som ett av de to mest kreative medlemmene i musikkgruppen The Beatles. Ved siden av musikken har han engasjert seg i flere politiske spørsmål, som vegetarianisme og kampen mot landminer.
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
| Paul McCartney | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | James Paul McCartney 18. juni 1942[1][2][3][4]  (82 år)Liverpool[5] Walton Hospital[6] | ||
| Beskjeftigelse | Gitarist, sanger og låtskriver, kunstmaler, pianist, filmmusikkomponist, bassgitarist, sangtekstforfatter, plateartist, skuespiller, manusforfatter, filmprodusent, trommeslager, sanger, komponist, musiker, filmskuespiller | ||
| Utdannet ved | Liverpool Institute High School for Boys Liverpool Institute for Performing Arts West Kirby Grammar School | ||
| Ektefelle | Linda McCartney (1969–1998) (avslutningsårsak: ektefelles død, bryllupssted: Marylebone) Heather Mills (2002–2008) (avslutningsårsak: skilsmisse, bryllupssted: Castle Leslie) | ||
| Far | Jim McCartney | ||
| Mor | Mary McCartney | ||
| Søsken | Mike McGear (familierelasjon: yngre bror) | ||
| Barn | Stella McCartney Heather McCartney Mary McCartney James McCartney Beatrice McCartney | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
American Academy of Arts and Letters
American Academy of Arts and Sciences The Beatles (1960–1970)[7][8] Wings (1971–1980)[9] The Quarrymen The Beat Brothers Rockestra | ||
| Utmerkelser | 24 oppføringer
Medlem av Den britiske imperieordenen (1965)[10]
Grammy Lifetime Achievement Award (1990) MusiCares Person of the Year (2012) Grammypris for beste historiske album (2011) (for verk: Band on the Run) Rock and Roll Hall of Fame (1999)[11] Oscar for beste originalmusikk (1970) (for verk: Let It Be, tema for: 43rd Academy Awards)[12] Genesis Award Silver Clef Award Kennedy Center Honors Knight Bachelor (1997)[13] Polar Music Prize Gershwin Prize (2010) Wolf-prisen (kunst) (2018) Storkors av Solordenen Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Companion of Honour (2017)[14] Orden al Mérito Docente y Cultural Gabriela Mistral Offiser av Æreslegionen (2012)[15] Honorary doctor of the Yale University (2008)[16] Stjerne på Hollywood Walk of Fame Solordenen Premios Oye! Grammy Award Classic Brit Awards | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Pseudonym | Percy "Thrills" Thrillington, Paul Ramon, Apollo C. Vermouth | ||
| Sjanger | Rock, kunstrock, psykedelisk rock, poprock, klassisk musikk, beatmusikk, rock and roll[17][18] | ||
| Instrument | Bassgitar, gitar, piano, mandolin, ukulele, kontrabass, blokkfløyte, melodika, cello, fiolin, sitar, trompet, tangentinstrument, slagverk | ||
| Stemmetype | Tenor | ||
| Aktive år | 1957– | ||
| Plateselskap | Apple Records, Capitol Records, Parlophone, Columbia Records, Hear Music | ||
| Nettsted | https://www.paulmccartney.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Notable verk | |||
| Ram, Band on the Run, Maybe I'm Amazed, Band on the Run, Live and Let Die | |||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
McCartney begynte sin musikkarriere med bandet The Quarrymen (1957–1960), der John Lennon var ubestridt leder og sologitarist. I en kort periode tok McCartney over som sologitarist, før hans venn George Harrison ble bandets faste sologitarist. Da ble McCartney rytmegitarist, før han gikk inn som bassist etter at den første bassisten sluttet i 1961. Innen da hadde bandet skiftet navn til The Beatles. McCartneys første innspilling (en privat i ett eksemplar), «In Spite of All the Danger», var et samarbeid med Harrison, men deretter samarbeidet han med Lennon. Sammen ble låtskriverparet Lennon/McCartney blant verdenshistoriens mest suksessrike komponistpar. The Beatles hadde til sammen 20 hits som toppet de amerikanske hitlistene. Av disse var McCartney kreditert låtskriver sammen med Lennon for samtlige[a] McCartney spilte mange instrumenter, inkudert sologitar («Taxman»), blokkfløyte («The Fool on the Hill»), trommer («Back in the USSR») og piano («A Day in the Life»). McCartney interesserte seg for moderne musikk, kunst og litteratur, og engasjerte seg i en rekke prosjekter i London.
Etter at The Beatles ble oppløst, begynte han som soloartist, før han så dannet bandet Wings (1971–1980). Etter perioden med Wings har han drevet solokarriere, der han også har samarbeidet med blant andre Stevie Wonder, Michael Jackson og Kanye West. Han har hatt ni listetopper som soloartist eller med Wings. Så sent som i 2018 toppet ett av hans album albumistene til Billboard. Han har også gitt ut flere klassiske verk.
Han startet Liverpool Institute for Performing Arts, en høgskole for scenekunst, musikk og lydteknikk. Han har også en rekke ganger holdt forelesninger for studentene og utdelt diplomer til avgangsstudenter.
McCartney står oppført i Guinness rekordbok som den mest fremgangsrike komponist innenfor moderne populærmusikk. Han har skrevet over 50 sanger som har kommet på «topp ti» på hitlistene. I 1965 ble han, sammen med de andre medlemmene i The Beatles, utnevnt til medlem av Order of the British Empire av dronning Elizabeth II. I 1997 ble han adlet til ridder. Musikkmagasinet Rolling Stone rangerer McCartney som tidenes nest beste låtskriver, foran John Lennon og kun forbigått av Bob Dylan.[19]
McCartney ble født den 18. juni 1942 i Liverpool i England. Han kom fra en familie fra Irland og Isle of Man, og vokste opp i fattige kår. Faren, Jim McCartney, var selv musiker, og påvirket Paul McCartney musikalsk. Fjorten år gammel mistet Paul McCartney moren, og ett år senere møtte han John Lennon. De to inkluderte også George Harrison og en roterende gruppe utfyllende bandmedlemmer. Sammen med Pete Best og Stuart Sutcliffe dro de til Hamburg i Tyskland, der de gjennomførte mange svært tøffe konsertprogram i kjellere i Hamburgs røde distrikt. Dette førte til at de ble svært gode til å underholde og opptre. McCartneys styrke som sanger var å synge høye toner, og å kunne synge annenstemmen.
I 1962 fikk The Beatles, etter mange avslag, endelig kontrakt med George Martin i EMIs datterselskap Parlophone, der de lyktes å spille inn egenkomponerte sanger. Fra da av har McCartney fremført i hovedsak egne sanger. McCartney utviklet seg både i The Beatles og etterpå som en låtskriver som kombinerte gode melodier med avansert musikkforståelse, og skapte en rekke banebrytende sanger. I tillegg til solokarriere, hadde han sitt eget band, Wings, på 1970-tallet, og har flere samarbeid med andre artister bak seg.
På et personlig plan var han den eneste i The Beatles som i mesteparten av sin karriere ikke var gift. Han hadde et forhold til skuespilleren Jane Asher, men de to gled fra hverandre, og i 1969 giftet han seg istedet med Linda Eastman og adopterte hennes datter fra et tidligere ekteskap, Heather. Familien, som ble utvidet med Mary i 1969, Stella i 1971 og James (1977), flyttet til Skottland til en liten gård, og etter noen år ble begge overbeviste vegetarianere. Linda døde i 1998, og fire år senere ble Paul McCartney gift med Heather Mills. Dette ekteskapet varte i under seks år, før de skilte seg i 2008. I 2011 giftet McCartney seg for tredje gang, da med Nancy Shivell.
Paul McCartney har irske røtter på både mors- og farssiden. Hans oldefar på farssiden James McCartney II ble født i Irland ca. 1845.[20] James var sønn av en polstrer som sannsynligvis rømte fra Irland på grunn av den store hungersnøden da James ble født. Vi vet at James møtte Elizabeth Williams, en datter av en kjelemaker, og at de to giftet seg i 1864. To år senere ble Joseph McCartney, Paul McCartneys farfar, født. Oldefaren på farssiden het Owen Moan, og i 1880 fikk han sønnen Owen Mohan (altså med h), som rømte tolv år gammel fra Tullynamalrow i Monaghan i Irland til Glasgow i Skottland. Der jobbet han med å levere kull. Tretten år senere, i 1905, giftet han seg med Mary Theresa Danher, født 1877. Hun ble født i Liverpool etter at faren, John Danher flyttet fra Limerick til England der han reiste om for å installere gasslys. Han var gift med Jane Baines. Owen og Mary Theresa fikk datteren Mary Patricia Mohin den 29. september 1909. Hun var det andre barnet av fire, der tre vokste opp. I 1919 døde Mary Theresa i barsel, og faren dro først hjem til Irland før han giftet seg på nytt, visstnok på grunn av en medgift på £100, og dro tilbake til England. Mary mislikte den nye moren sterkt, og rømte til morens familie.[21]
Joseph McCartney jobbet hele livet sitt som bladskjærer på Copes tobakkfabrikk.[20] Selv om det var strengt forbudt, tok han med seg tobakk fra jobben og solgte det i bytte for mat. På fritiden spilte han ess-tuba i fabrikkens brass-band, og ble dermed den første i familien McCartney som opptrådte med å spille musikk. 29 år gammel giftet han seg med 21 år gamle Florence «Florrie» Clegg, datter av fiskehandleren Paul Clegg. Florence og Joseph fikk til sammen ni barn, men bare syv overlevde barndommen. Av disse var James «Jim» McCartney nummer fem i rekken, om enn den tredje som overlevde barndommen. Familien McCartney var tett sammenknyttet, og det var lite krangel internt. Joseph oppfordret barn til å bli med på å synge eller spille instrumenter da han øvde på tuba, og Jim viste seg som en brukbar sanger og en god pianist. Jim var døv på det ene øret etter å ha falt av en mur som ung gutt. Han jobbet også på teater, men hans karriere var innen bomull, en tradisjonelt stor inntektskilde i Liverpool. Jim, ofte kalt «Gentleman Jim» på grunn av sine gode manerer, dannet sitt eget band kalt Jim Mac's Syncopated Band eller bare Jim Mac's Band. I 1925 giftet Mary Mohins fetter, Bert Danher, seg med Jim McCartneys søster Anne. Det tok imidlertid en god stund før da femten år gamle Mary og Jim fattet interesse for hverandre. I mellomtiden valgte Mary å bli jordmor, og utviste stor dyktighet[21][22][23]
Jim og Mary møttes ettersom Mary bodde hos Jims mor. Under et bombeangrep i 1940 rakk de å bli bedre kjent, og de to giftet seg 8. april året etter. Mary McCartney var katolsk, og selv om Jim McCartney var protestantisk, anså han seg som agnostiker. De giftet seg derfor i det katolske kapellet St. Swithin's. Hun tok hans etternavn.[24]
Fjorten måneder etter at paret giftet seg, ble deres eldste sønn, James Paul McCartney, født på Walton Hospital i den nordlige del av Liverpool der moren jobbet. Fødselen var en komplikasjon der sønnen fikk pusteproblemer av typen som på den tiden ble kalt «hvitlig asfyksi», men etter munn-til-munn-metode og hjertemassasje var han i orden igjen.[25]
Familien bodde først i Sunbury Road 10, og så på en rekke adresser på kort tid. Jim McCartney jobbet i forskjellige jobber for å hjelpe til med krigsinnsatsen ettersom bomullsproduksjonen ble redusert på grunn av problemer med import av råvarer. I januar 1944 fikk Paul McCartney en bror, Peter Michael, som fikk kallenavnet Mike. Da krigen var over fikk Jim McCartney tilbake jobben på bomullsfabrikken, men tidene hadde forandret seg, og lønnen var lavere. Moren måtte der for slutte som hjemmeværende for Paul og Mike og i stedet bli helsesøster. I 1947 ble hun bydelsjordmor, noe som inkluderte et nytt hus som de ikke måtte betale leie for i Western Avenue 72 i Speke. Dette var et byggeområde i en relativt fattig del av Liverpool. Byen var en typisk arbeiderklasseby, og McCartney-familien definitivt arbeiderklasse. Det var kaldt og lite mat. Likevel var Western Avenue 72 et av de bedre stedene ettersom de ikke betalte leie og kunne fyre litt ekstra. Siden faren fikk tilbake jobben på bomullsfabrikken etter krigen, ble økonomien også noe bedre. Den nye boligen ble også et sted storfamilien ofte møttes til lystige lag.[26]
De flyttet etter hvert Ardwick Road 12. Selv om det var kort unna og uten noen større plass eller fasiliteter, ble det regnet som et bedre strøk. Dette var sannsynligvis mest viktig for moren, Mary. Hun var opptatt av at Paul og Mike ikke skulle snakke bred Liverpool-dialekt og at de skulle være høflige. Familien var stor og kjærlig, musikalsk og glade i sammenkomster. Paul McCartneys favorittante var Jinny, eller Jin.[27]
Paul McCartney var venstrehendt, noe som tradisjonelt ble forsøkt «korrigert», men på Joseph Williams Primary School ble det aldri et poeng. Paul McCartney fortsatte derfor å skrive og tegne, med et stort talent, med venstre hånd. Paul viste også som sjuåring en klar og sterk sangstemme. Ofte fikk han ofte hovedrollen i skoleforestillinger og under julestanger. Han hadde også blitt lært opp i å synge annenstemme, og han sang ofte en tenkt annenstemme til sanger han hørte på radio.[27] Den 17. april 1953 prøvesang han for Liverpools anglikanske katedrals korsangerlaug. Han bommet på noen av de høye tonene han vanligvis greide uten problemer, sannsynligvis med vilje.[b][28] I stedet begynte han i koret til St. Barnabas-kirken. Jim ville fortsatt utnytte Pauls musikalske talent, og sendte sønnen til pianoskole. Det skar seg, og pianoskoletiden ble svært kort. I stedet lærte Jim opp Paul selv og tok ham med på janitsjarkonserter. Paul og Mike ble også med i Liverpools 16. og senere 19. byspeidertropp.[27][29]
I 1953 kom Paul inn på Liverpool Institute, og samme år vant han en skrivekonkurranse som handlet om kroningen av dronning Elizabeth II. På Liverpool Institude gjorde han svært godt inntrykk på skoleelever, særlig fordi han var dyktig til å etterlikne komikerne på det populære radioprogrammet «The Goon Show» som var svært populært blant unge. Som elev var han imidlertid svært middels.[30]
I 1956 gjennomførte McCartney-familien en form for klassereise geografisk. Fra det kriminelle arbeiderklasseområdet i Speke flyttet de til middelklassestrøket Allerton og Forthlin Road 20.[c][31] Ett år etter fikk Mary McCartney bekreftet brystkreft, noe hun selv hadde antatt. Den 31. oktober 1956 døde hun, 47 år gammel. Paul McCartney selv fikk vite det kort tid etter. I en tid der man ikke viste følelser, skapte han et skall rundt seg selv. En av de første utsagnene han kom med var «Hvordan skal vi greie oss uten pengene hennes?». Poenget var i og for seg godt, selv om det var upassende. Mary McCartney tjente mest av de to foreldrene.[32][30][33]
McCartneys første musikkjøp var singlen «Be-Bop-a-Lula» av sangeren Gene Vincent sommeren 1956.[34] Paul McCartney oppdaget Elvis Presley og Little Richard samme år, og ble øyeblikkelig fan av begge. Stemmeleiet til Little Richard gikk høyt, noe som lå godt til for stemmeleiet til Paul McCartney, selv om mange andre mislyktes i å kopiere ham.[35] The Goon Show ble nå byttet ut med rockestandarder når Paul skulle imponere i skolegården. Faren til Paul og Mike lot dem høre på rock ved å gi dem hodefelefoner så de kunne høre på Radio Luxembourg mens faren hørte på sin musikk nede i stuen.[36]
Rundt denne tiden ble også Paul bedre kjent med den nesten ni måneder yngre gutten George Harrison.[37] De møttes ofte i andre etasje på 86-bussen på vei til eller fra skolen, da begge gikk på Liverpool Institute. Faren var sjåfør flere ganger. George var allerede da gitarspiller, mens Paul spilte trompet, en bursdagsgave fra faren. Begge hadde latt seg inspirere av en avart av blues kalt skiffle. Skiffle var enkel, krevde få og enkle instrumenter man kunne finne i skuret hjemme (vaskebrett, vaskekjele og tebokser) og var lett å reprodusere. Det var særlig skotske Lonnie Donegan som var stjernen i Storbritannia. Da Donegan gjestet Liverpool i 1956, dro Paul på konserten. Han hang ved inngangen for å få se stjernen, og lot seg imponere da Donegan skrev en melding til sjefen for noen fabrikkarbeidere om at de ikke måtte straffes for å ha dratt på hans konsert i arbeidstiden.[38] Denne vennligheten gjorde sterkt inntrykk, og konserten fikk Paul til å overtale faren til å bytte trompeten til en gitar.[39]
McCartney lærte seg stadig flere akkorder og kort tid etter skrev han sin første låt, «I Lost My Little Girl». På tross av at han var låtskriver og en habil gitarist med egen gitar, tok det tid før Paul ble rekruttert til et band. 6. juli 1957, nesten et år etter morens død, ble Paul med en venn fra skolen, Ivan Vaughan, med på en hagefest i Woolton. Ivan bodde vegg i vegg med lederen for et skiffleband som skulle opptre der, og ville introdusere Paul til dem. Paul selv var mer opptatt av å imponere jentene, men ble likevel imponert av bandet, The Quarrymen. Etter første opptreden på hagefesten fikk han møte bandet og bandlederen John Lennon. De to snakket sammen om rock and roll, og Paul viste sine kunster ved å spille «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, «Be-Bop-a-Lula» av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.[40] Etter en stund fikk Paul tilbud om å bli med i bandet og takket ja. 6. februar 1958 ble George Harrison også med i The Quarrymen etter anbefaling fra Paul.[41] Den 15. juli 1958 døde John Lennons mor, Julia.[42] Paul mente at det at begge hadde mistet sin mor gjorde at de kom tettere sammen.[33]
Bandet fikk noen spilleoppdrag, men et gjennomgående tema var at arrangørene mente det ikke holdt med tre gitarer, de trengte også bass og trommer. George Harrison hadde også spilt med et annet band, Les Stewart Quartet, men dette bandet ble oppløst da Stewart ble rasende etter at George kom for sent til en konsert. Dette betydde at de måtte kansellere åpningen av en ny klubb i området, Casbah. George tok i stedet kontakt med Paul og John, og de tre opptrådte både på åpningen av Casbah den 29. august 1959 og mange konserter senere.[43] Et annet tidligere medlem av Les Stewart Quartet, Ken Brown, var også med, men passet ikke inn, og ble etter hvert fjernet.[44] Da John Lennons venn og medstudent fra kunstskolen, Stuart Sutcliffe, solgte sitt abstrakte bilde «Summer Painting» for £90, brukte John, Paul og George mye tid på å overbevise Stuart om å kjøpe enten bass eller trommesett. Selv om Sutcliffe selv ønsket å investere i kunsten, endte han opp med en Hofner 333 firestrengers bassgitar.[45] Sutcliffe kunne ikke spille bass, og anstrengte seg heller aldri stort for å lære det.[46] Det var imidlertid få spilleoppdrag, selv om de hadde en slags manager i Allan Williams og fikk spille av og til på Williams klubb The Jacaranda. 8. august fikk Williams et tilbud fra Bruno Koschmider, en tysk nattklubbeier, om at han ønsket et nytt band etter at Derry and The Seniors hadde blitt et stort navn. De tre første bandene, Cass and the Cassanovas, Gerry & The Pacemakers og Rory Storm and the Hurricanes (bandet til Ringo Starr), takket nei enten fordi de ville (Gerry and thje Pacemakers), ikke kunne (Rory Storm and the Hurricanes) eller begge deler (Cass and the Cassanovas). Dermed fikk The Beatles tilbud om å dra til Hamburg, men under den forutsetning at de hadde med en trommeslager. Paul McCartney ringte selv til Pete Best, en trommeslager de visste om, men som de hadde unngått en stund. Pete var sønn av Mona Best, eieren av Casbah Coffee Club der de hadde spilt, men som de sluttet med på grunn av uenigheter om betalingen. Nå, derimot, trengte de en trommeslager, og den stille gutten var grei nok.[47][d]
Hamburg-opplevelsene på Indra Club og Kaiserkeller gjorde dem bedre og mer samkjørte, men samtidig var George, John og særlig Paul kritiske til de to andre. Lennon kommenterte at Paul hatet Sutcliffe. Temaene i kranglene med Pete varierte fra damer til tempo.[48] Forholdet mellom Paul og Stuart (og Stuarts kjæreste Astrid Kirchherr) var svært dårlig utover 1960, samtidig som det var åpenbart for flere at Stucliffes evner var for dårlige. McCartney regnet med at dersom Sutcliffe forlot bandet, måtte han ta over bassen, som han anså som «tykke menneskers instrument».[49] Likevel fortsatte han å presse Sutcliffe, som måtte forsvare seg uten bestevennen John Lennons hjelp. McCartney reflekterte at han ble gitt rollen som syndebukk, enda alle var enige om at Sutcliffe måtte øve for å bli bedre.[50] Han var også skarp mot Pete Best tilbake i Hamburg, men han var ikke alene om å se problemer; Pete sovnet under konsertene på grunn av at han hadde sin egen døgnrytme, og han hadde et svært beskjedent repertoar[51] Til slutt ble Sutcliffe stadig sjeldnere med på konsertene, og McCartney måtte ta over bassen. Han lånte først Sutcliffes store Hofner 333 og kort tid etterpå kjøpte han seg en Hofner 500/1, men denne ble spesiallaget til ham som venstrehendt. For første gang slapp han å bytte strengene eller å spille opp-ned. Kort tid senere ble forholdet mellom McCartney og Sutcliffe så dårlig at de to sloss på scenen. Da The Beatles (som The Beat Brothers) spilte inn sin første single med Tony Sheridan, var det med Paul McCartney på bass. Den 1. juli 1961 var Sutcliffes siste konsert med The Beatles. Fra da av var McCartney bassisten i bandet.[52]
Da The Beatles hadde sikret seg en kontrakt med George Martin og Parlophone, inngikk også McCartney og Lennon en avtale om alltid å dele på sangrettighetene og inntektene. Slik ville de få 50% hver av inntektene uavhengig av hvem som skrev mest. Dette var en høyst uvanlig fordeling. De ble enige om at rekkefølgen skulle vektlegge den som skrev mesteparten. I begynnelsen, da «Love Me Do» var den første signlen, var det McCartney/Lennon, og siden også B-siden, «P.S. I Love You» var en McCartney-sang i hovedsak, forble første singel bare McCartney/Lennon. Nettopp denne inndelingen gjorde også at Harrison og Starr ikke fikk stort, selv om de bidro med forslag til de fleste sangene. Harrsion har selv sagt om perioden at han merket at under den tiden (sent i 1962) ble den tidligere likestilte rollen i bandet erstattet gradvis av at Lennon og McCartney dominerte.[53] Fra With The Beatles av ble imidlertid rekkefølgen sementert Lennon/McCartney.[54]
Paul ble tidlig gitt rollen som «den søte» i The Beatles, men han var også populær blant pressen. Pressen, som selv var vant til artister med fantasiløse og ferdigskrevne svar på alle intervjuer, satte pris på humoren til The Beatles. De andre hadde en markant Liverpool-aksent og var ofte enten ordknappe (George og Ringo) eller sarkastiske (John), mens Paul hadde tid til alle og svarte høflig på alle spørsmål, selv de kjedelige, med høflighet og åpenhet. Han er beskrevet som et naturltalent for pressen.[55] McCartney var også drivkraften til The Beatles, ofte omtalt som «arbeidsnarkoman» og perfeksjonist, der bandets offisielle leder, John Lennon, var mer avslappet. Dette førte til at både George Martin og deres pressetalsmmann Tony Barrow vurderte å presentere bandet som Paul McCartney & The Beatles (bandnavn var stort sett alltid «hovedsanger og backingband» før The Beatles slo gjennom og i den tidlige suksessen deres, jamfør Elvis Presley & The Jordanaires, Gerry and the Pacemakers, Buddy Holly & The Crickets, Johnny Kidd & the Pirates med flere).[56][57]
Mot slutten av 1963 ble McCartney kjæreste med skuespilleren Jane Asher. Dette fikk betydning for McCartney blant annet fordi han ble introdusert til finkultur han tidligere ikke kjente til. De gikk på teater og dro etter hvert til Athen. McCartney var svært ofte i Janes families hus i Wimpole Street 57, og det var her han og John Lennon skrev «I Want to Hold Your Hand».[58] På midten av 1960-tallet ble McCartney kjent med Barry Miles og Miles' avantgarde-musikk som eksperimentell jazz og musique concrète. McCartney og Miles røykte hasj og lyttet til eksperimentell musikk av blant andre John Cage og Karlheinz Stockhausen. Dette fikk betydning for McCartneys videre musikalske karriere.[59] Via Miles, Peter Asher (Janes bror) og en annen venn, John Dunbar, ble den alternative bokhandelen Indica til. McCartney var også engasjert, og deltok mye med oppussing. Bøkene som ble kjøpt inn før åpningen, ble lagret i kjelleren til familien Asher, og McCartney leste en rekke av dem. Han ble dermed en del av et nettverk av kulturpersonligheter, og utviklet seg stadig innen motkultur innen musikk, kunst og litteratur.[60] Det var i Indica at John Lennon oppdaget The Psychedelic Experience: A Manual Based on the Tibetan Book of the Death av Timothy Leary, som gjorde at han skrev «Tomorrow Never Knows»[61]
George Martin forlangte en single hver tredje måned, i tillegg til at John Lennon og Paul McCartney måtte dermed lage to spillefilmer, turnere og komponere til både singler og to album per år mellom 1963 og 1966. Sangene ble i begynnelsen kreditert med den som bidro mest, men etter kort tid ble krediteringen Lennon/McCartney etablert. Selv om McCartney til tider protesterte på rekkefølgen, ble den etablert som en merkevare, og den hjalp også andre artister.[62] Av disse sangene skrev McCartney alene «Love of the Loved» (nummer 35 i Storbritannia) og «It's For You» til Cilla Black, «I'll Keep You Satisfied» (nummer 4 i Storbritannia, 30 i USA) og «From a Window» (10 i Storbritannia, 23 i USA) til Billy J. Kramer and the Dakotas, ««A World Without Love» (nummer 1 i Storbritannia og USA), «Nobody I Know» (10 i Storbritannia, 12 i USA) og «I Don't Want to See You Again» (16 i USA) for Peter & Gordon (Peter var broren til McCartneys kjæreste Jane Asher), «Like Dreamers Do» til The Applejacks i tillegg til den mislykkede «One and One is Two» for The Strangers med Mike Shannon. Han skrev også «I'll Be on My Way» (nummer 2 i Storbritannia) for Kramer, «I Wanna Be Your Man» (nummer 12 i Storbritannia) for The Rolling Stones og «Tip of My Tounge» (ikke på listen) for Tommy Quickly sammen med Lennon.[63]
Paul bestmte seg tidlig i 1966 for at han ønsket å investere penger i eiendom, både fordi det var skattefordeler av det (The Beatles betalte tidvis over 90 % skatt), og fordi han ønsket å være mest mulig forberedt på tiden etter The Beatles. Han kjøpte High Park Farm på Kintyre i Skottland. Den lå på en halvøy, som lokalt ble kalt en «mull». Han og Jane dro dit fra tid til annen etter at selgerne flyttet ut i november 1966, og det ble mye vedlikehold og oppussing der.[64] Han tilbrakte også en del tid med Tara Browne, arvingen til Guinness-imperiet. De to var i Liverpool da McCartney falt av en moped og skadet overleppen. For å dekke over stingene, anla McCartney en bart, noe de tre andre i the Beatles også gjorde kort tid etterpå.[65]
Rett foran første innspillingsdag av albumet Revolver, ble Geoff Emerick utnevnt til ny lydtekniker. Han opplevde at de tre andre i the Beatles var mellomfornøyde, mens Paul McCartney var positiv. Han fikk et inntrykk av at McCartney og George Martin hadde pratet sammen på forhånd, noe som indikerer at McCartney gjerne jobbet bak kulissene for å få til ting som han ønsket.[66] Albumet var også et stort skritt fremover for McCartney. Han traff tidsånden godt med sin eoptimistiske og velkomponerte soulpregede sanger («Got to Get You into My Life», «Good Day Sunshine») og den mer alvorlige «Eleanor Rigby».[67] Han skrev også «Here, There and Everywhere», den eneste McCartney-sangen Lennon innrømmet at han likte.[68] McCartney fikk også inn den kjente hornisten Alan Civil til å spille på «For No One».[69] McCartney hadde også tatt initiativ til å bruke studioet mer aktivt som et instrument i seg selv, og de fire overgikk hverandre i eksperimentering. Paul pratet også med Geoff Emerick om hvordan man kunne få bassen dypere og mer dominerende enn den allerede var, og de hørte på importplater fra USA for å lære. Da Emerick fant ut av det (han brukte en høyttaler som mikrofon), måtte selv McCartney, som var langt mer teknisk begavet enn John, gi opp å forstå.[70] McCartney var også aktiv på andres sanger. Da George Harrison slet med sin egen solo på «Taxman», foreslo George Martin at Paul skulle prøve. Resultatet ble, ifølge Emerick en solo som var «slående i sin råskap - gitarspillet hans hade en flamme og energi som hans yngre bandmedlem sjelden matchet - og ble gjennomført i bare et eller to opptak».[71]
En stund etter at albumet var ferdig, diskuterte John og Paul med George Martin. De forklarte at fremtiden nå lå i at de skulle spille inn låter de ikke trengte å fremføre for et publikum, da de ikke lenger skulle dra på turné. Dette skulle bli begynnelsen på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». Låtene var nå total fri fra krav om gjennomføring på scene. Da McCartney spilte inn en av sine eldste sanger, «When I'm Sixty-Four», diskuterte han, ifølge Emerick, som vanlig for en McCartney-sang, mye med George Martin. Han hadde klare meninger om hvordan sangene skulle være, i dette tilfellet noe som både ga ham en yngre stemme (litt raskere tempo på båndet) og en litt godmodig stemning (ordnet med klarinetter). På «Penny Lane» hadde han klare ideer om instrumentering. Han ønsket tverrfløyte, trompet, pikkolofløyte, flygelhorn og, etter forslag fra Martin, obo, engelsk horn og dobbel bass. Etter inspirasjon fra Johann Sebastian Bachs andre Brandenburgerkonsert, inkluderte han også en pikkolotrompet. I denne perioden framsto McCartney stadig mer som en perfeksjonist.[72]
Dette gikk også utover Martin. Da McCartney ble inspirert til å spille inn «She's Leaving Home» og Martin ikke var tilgjengelig, brukte han en annen arrangør i stedet for å vente én dag. Dette til tross for at de to hadde jobbet sammen tett i fire år[73] Martin har senere kommenterte at det var den en av de gangene i hans liv han følte seg mest såret.[74]
Da The Beatles' manager Brian Epstein døde, ble det McCartney som tok over lederrollen i bandet. Hans lederskap var preget av detaljfiksering og kreativ kontroll, og Lennon forsvant inn i heroinmisbruk mens Harrison ble stadig mer frustrert.[77] Under innspillingen av dobbeltalbumet The Beatles (også kjent som The White Album), var han den eneste som var virkelig engasjert og konsentrert, noe Harrison og Lennon oppfattet som sjefete og masete.[78]
McCartney var god med barn, og selv Lennon lot seg imponere over hvor lett han hadde det med å leke med Julian Lennon, Johns sønn med Cynthia Lennon, en sønn som John selv ikke behandlet spesielt godt. Da det ble klart at Cynthia og John Lennon skulle skilles, var McCartney den eneste i den nære kretsen som ikke boikottet henne og sønnen, men tvert imot tok vare på begge. Det var i denne sammenhengen at han skrev «Hey Jude» til Julian Lennon om at han ikke måtte ta all verdens sorger på sine skuldre.[79]
Alle i The Beatles hadde investert i Apple Corps, en multibedrift som drev blant annet med klesbutikk og plateselskapet Apple Records. Selv om de andre delene av bedriften ble en fiasko, var plateselskapet verd å ta vare på. I tillegg til egne låter, skapte de låter og karrierer for artister som Mary Hopkin[f][80][81], James Taylor[82][g] og Badfinger (originalt The Iveys).[83][h]
Etter lang tid med en økonomi på vei over styr, ble det klart at Beatles måtte ha en ny manager. McCartney foreslo Lindas bror John Eastman, mens de andre var skeptiske, og fant Eastman kjølig og uinteressert.[84] Lennon introduserte i stedet Allen Klein, manageren til Rolling Stones. Klein hadde en egen evne til å få mest mulig til sine klienter, og han hadde gjort Stones svært rike. Han lyktes også å smiske med John Lennon for å få ham på sin side. Det at han var assosiert med 50 søksmål mot ham og at han var under etterforskning, dempet ikke Lennon, Harrison eller Starrs begeistring. McCartney prøvde å få Mick Jagger til å komme med motargumenter, ettersom Stones under Kleins managerskap hadde så store skatteutgifter at de måtte emigrere til Frankrike, og flere av deres største hits var kjøpt av Klein fra deres tidligere manager, Andrew Loog Oldham. Jagger trakk seg da han så Klein på møtet, og dermed ble det ingen protester utover McCartneys. Klein fikk lov til å starte en stor opprydning av The Beatles' affærer.[85] McCartney nektet å samarbeide med Klein, og dermed ble mange avtaler ikke gjennomført. Stones selv måtte gjennom rettssak med Klein på 1980-tallet, der de mistet rettighetene til samtlige sanger til og med «Let It Bleed»-albumet.[86]
Allen Klein var en av flere grunner til at The Beatles ble oppløst. I 1970 var det bare én ting igjen, å få lappeteppet fra et ett år gammelt studioprosjekt kalt «The Get Back Sessions» til å bli utgitt. Dette ble utgitt som albumet Let It Be, et album som i stor grad hvilte på McCartneys sanger, som tittelsporet, «Get Back» og «The Long and Winding Road». Alt dette ble spilt inn med Phil Spector, og det ble tatt en rekke valg som var sterkt ukarakteristisk for The Beatles, deriblant overdreven bruk av strykere. Dette gjorde en allerede rasende McCartney enda sintere. Han hadde for lengst sluttet å snakke med Klein, og han sendte sin advokat til møtene.[87]
For McCartney tok kampen mot sine venner hardt på. Han, Linda og barna dro til Kintyre. De forble der utenfor verdens kunnskap fram til 7. november, da magasinet Life lyktes i å finne ut om ham. Han sa at «Beatles-greia er over». Mot slutten av året dro han tilbake til London.[88]
Et stridsaspekt mellom bandmedlemmene handlet om at McCartney skulle slippe sitt eget soloalbum, og da albumet Let It Be ble framskyndet, ba de McCartney om å flytte utgivelsestidspunkt på hans debutalbum, noe han nektet å gjøre. Han ble rasende da Starr kom på besøk for å overtale ham til å gjøre dette.[87] Selve albumet, McCartney, ble skrevet og innspilt av McCartney uten hjelp fra noen. Enkelte av låtene var låter som resten av The Beatles ikke fant verdige til å være med på noe Beatles-album.[89] McCartney var en blanding av solide, hjemmesnekrede låter, men fikk bare lunken mottakelse av musikkritikere og publikum.[90] Sangen «Maybe I'm Amazed» fikk imidlertid glimrende mottakelse, og ble øyeblikkelig ansett som en klassiker.[91][92] Mest kjent ble kanskje markedsføringen, der han la med et presseskriv formet som et intervju med seg selv. Blant annet kommenterte han at Allen Klein ikke skulle involveres (Klein prøvde å få gitt ut albumet), at han ikke savnet de andre i Beatles, at han sa at soloalbumet muligens var et brudd med the Beatles og at det uansett var et brudd med Lennon/McCartney og at han ikke hadde noe forhold til Klein. Slik var det nesten en krigserklæring, men Daily Mirror erklærte den 10. april at «Paul slutter i The Beatles» med store bokstaver.[93]
McCartney visste godt at pengene fra salget av McCartney, i seg selv relativt beskjedent, kom til å gå inn i en felleskasse og Allen Klein ikke ønsket å betale ut dette til ham. Skulle McCartney leve av musikken sin, måtte han komme seg unna Klein. Dessverre for McCartney var det ikke mulig å saksøke Klein, fordi Klein ikke var en part i saken. Han måtte saksøke de som hadde ansatt ham, det vil si de andre tre medlemmene i The Beatles. McCartney levde på Lindas midler, og hadde dermed ingen valg. Nyttårsaften 1970 leverte ha inn stevningen, der han krevde en erklæring om at kompaniskapet be oppløst. Mellom utgivelsen av McCartney og stevningen hadde samtlige andre Beatles-medlemmer gitt ut sine soloalbum, alle med større kommersiell suksess. Lennon ga også ut et invervju der han skjelte ut McCartney-albumet som svært svakt. Da saksøkingen forelå, kom McCartney i enda dårligere lys, også i pressen.[94][95] Rettssaken begynte 19. februar 1971, og varte i elleve dager. Retten ga McCartney medhold på alle punkter. De tre andre varslet øyeblikkelig at de ønsket å anke, men 26. april ble anken trukket tilbake[96] I 1973 bestemte de tre resterende medlemmene av The Beatles seg for å saksøke Allen Klein.[97]
Under rettssaken lyktes det Paul McCartney å utgi sin første single, «Another Day». Denne sangen ble av trommeslageren Denny Seiwell omtalt som «Eleanor Rigby i New York», og omtalte en kvinne som levde et fargeløst liv med «mannen i hennes drømmer som brøt illusjonen»[98] Låta nådde andreplass i Storbritannia og femteplass i USA. McCartney var dermed tilbake på toppen av hitlistene igjen.[99]
Singelen «Another Day» ble gitt ut før det nye albumet Ram, men var ikke inkludert på det. Albumet ble en stor kommersiell suksess med førsteplass i Storbritannia og andreplass i USA. Imidlertid ble det ingen suksess blant kritikere, som omtalte det vekselsvis som «utrolig uvesentlig», «følelsesmesig innholdsløst» (Rolling Stone), «et klassisk tilfelle av feilblanding av form og innhold» (Village Voice) og at McCartney valgte «det enkle fremfor substans» (Playboy). Coveret, med bilde av to biller som kopulerte, spilte sannsynligvis på hvordan han følte seg behandlet av de andre i The Beatles (≈«billene»). Det var også enkelte stikk til Lennon (se under). [100] Albumets singel, «Uncle Albert/Admiral Halsey» nådde førsteplass i USA. Her lot han også musikere i større grad bidra med sine forslag, der han tidligere var kjent for å ha klare ideer.[101]
Utdypende artikkel: Wings
Utpå sommeren i 1971 foreslo McCartney for Seiwell og gitaristen Hugh McCracken at de skulle danne et band. Seiwell takket ja, men McCracken takket nei grunnet sin familiesituasjon. I stedet ble Danny Laine, tidligere fra Moody Blues tilbudt plassen, og han takket ja. Han avslørte etter hvert at Linda McCartney også skulle være med i bandet.[102]
Bandet hadde spilt noe sammen og fikk etter hvert navnet Wings, men de begynte konsertopplevelsene ved å ha konserter ved universtiteter i Nottingham og omegn for et lite antall publikum for å få bandet samkjørt. Førstealbumet, Wild Life ble en fiasko hos både musikere og kritikere, men den kom på topp ti i USA og ellevteplass i Storbritannia. Hans nye PR-mann opplevde at McCartney var vanskelig å selge til pressen.[103] Det hjalp ikke at sangene «Give Ireland Back to the Irish» (som riktignok toppet listene i Irland) og en reggae-versjon av barnesangen «Mary had a Little Lamb» ble gitt ut - og slaktet.[104]
Neste album skulle opprinnelig ha vært et dobbeltalbum, men McCartney ble overbevist om å korte dette ned til et enkeltalbum ettersom han slet med to narkotikadommer (begge endte bare med bøter). Før albumet ble ferdig, fikk han et tilbud om å skrive tittellåten til James Bond-filmen «Å leve og la dø». Hans sang, «Live and Let Die», var en atypisk Bond-låt, fordi disse stort sett ble framført av kvinnelige eller til tider mannlige croonere, ikke av band. Dessuten var dette en rock-reggae-aktig sang, i seg selv også atypisk. Både denne låten, det neste albumet, Red Rose Speedway og singlen «My Love» toppet listene i USA. McCartney selv var imidlertid ikke spesielt mett av suksess.[105]
.jpg)
Det neste albumet skulle spilles inn på et eksotisk sted, og McCartney valgte Nigeria. Dårlig betaling og konflikter om musikalsk utfoldelse førte til at flere medlemmer forlot bandet før turen startet, og bare Denny Laine ble med. I tillegg ble Geoff Emerick med. Studioet var annenklasses, og måtte fikses med snekkere og Emericks «magiske» evner. McCartney ble ranet, men mistet bare bagen med kassetter og sangtekster, noe McCartney allikevel kunne utenat. Båndene med opptak ble så fraktet til George Martins studio, og etter hvert ble albumet Band on the Run utgitt. Dette ble det kunstneriske gjennombruddet for McCartney. Etter litt tid havnet albumet på toppen av listene både i Storbritannia (albumet lå på listene i tilsammen 124 uker, med tre uker på topp) og i USA (tre separate ganger på topp, og solgte til platinaalbum).[106][107]
Med et nesten helt nytt band ga Paul McCartney og Wings ut to album på kort tid, Venus and Mars og Wings at the Speed of Sound med respektive «Listen to What the Man Said» (Venus and Mars), «Let 'Em In» og «Silly Love Songs» (Wings at the Speed of Sound) som store hits. Det førstenevnte albumet ble en stor suksess, og bandet startet på en internasjonal turné. Under en liten pause i turneen ble album nummer to skerevet og kort tid etter utgitt. I 1977 tok Wings en liten pause mens McCartney ga ut albumet Thrillington under psevdonymet Percy «Thrills» Thrillington samt at han hjalp Denny Laine med et soloprosjekt. Deretter ga Wings ut sangen «Mull of Kintyre» sammen med Laine. Låta ble ingen suksess i USA, men det er den fjerde mest solgte singel i Storbritannia noensinne[i]. Wings var nå et svært suksessrikt band, og bandets to siste album, London Town og Back to the Egg solgte godt. Deretter var det slutt for Wings.[108][109][110]
Åttitallet begynte ikke spesielt godt for Wings og McCartney. I Japan ble han fengslet for narkotikabesittelse og etter ni dager ble han kastet ut av landet, noe som medførte store personlige utgifter. Et lite høydepunkt ble at han spilte alle instrumenter og selv produserte sitt neste soloalbum, McCartney II samme år, og at det gikk rett til topps på hitlistene. Det gjorde også singlen «Coming Up».[111]
Langt verre var det at John Lennon ble skutt og drept i New York 8. desember 1980. Dette kom som et sjokk på McCartney. Hans reaksjon til pressen, med «It's a drag» (omtrent «det er noe dritt») ble slaktet, og mange opplevde ham som svært ufølsom. Han forklarte det med at han var svært sjokkert og ute av stand til å uttrykke seg skikkelig. Han ga senere en litt mer følsom kommentar om at han fortsatt ikke kunne begripe det som hadde skjedd, før han så skrøt av Lennons bidrag til kunst, musikk og fred. I realiteten var han svært nervøs i lang tid etterpå.[112]
Da McCartney begynte å spille inn musikk igjen, gikk han tilbake til George Martin. Albumet Tug of War (=tautrekking), har blitt omtalt som nettopp det, en tautrekking mellom sort amerikansk soul og hvit europeisk pop, mellom naiv optimisme og kjølig observasjon. Og ikke minst handlet det om samarbeidet mellom McCartney og Stevie Wonder. De to sang duett på to sanger på albumet, den naive listetopp-singlen «Ebony and Ivory» og den elektroniske funk-låten «What's That You're Doing?». Både singlen og albumet ble en kjempesuksess. Innimellom de mer velproduserte sangene var en mer nedtonet låt ved navn «Here Today», en ode til John Lennon. Albumet kom ut på forsommeren 1982.[113] [114]
Låten «The Girl Is Mine» ble spilt inn sammen med Michael Jackson og var med på Jacksons svært suksessrike album Thriller, som også kom ut i 1982. Jackson, som også tidligere hadde fått hjelp av McCartney, bidro på to sanger til Pipes of Peace, McCartneys neste album – «Say Say Say» og «The Man». Samarbeidet mellom Jackson og McCartney ble imidlertid ødelagt av at Jackson kjøpte rettighetene til sangene til The Beatles «foran nesen» på McCartney, som ble svært fornærmet og brøt alle bånd. Det ble observert at McCartney ikke hadde opptrådt særlig profesjonelt under forhandlingene.[115]
Albumet Pipes of Peace var en slags Tug of War-«del to» med den todelte tematikken omkring krig og fred. Albumet ble anklaget for å være noe for lettbent, og fikk ikke like god kritikk. Dette var også siste gang i McCartneys karriere (per mars 2021) at han nådde førsteplassen på hitlistene.[116][117][118]
I 1984 slapp McCartney filmen Give My Regards to Broad Street med seg selv i hovedrollen i det som har blitt beskrevet som «en rotete historie».[119] Den kjente filmkritikeren Roger Ebert ga den én av fire stjerner og anbefalte at man kunne holde seg til filmmusikken.[120] Han omtalte det også som «det nærmeste du kommer en ikke-film». Den ble også slaktet av Variety («Intetsigende, blodfattig og meningsløs») og Washington Post («[så] kvelende kjedelig at du skriker etter luft»). I komiprogrammet Spitting Image ble han servert sin egen film av en kelner som sier «Kalkunen Deres, sir.»[121] Singelen «No More Lonely Nights» nådde sjetteplass i USA.[122]
Selv om han hadde en rekke suksesser også etter Give My Regards to Broad Street, var det ikke lenger McCartneys musikk som lå på toppen av musikklistene. Det neste albumet, Press to Play, ble heller ingen suksess. Med ny manager, Richard Ogden, ga McCartney ut et samlealbum og fokuserte i større grad på å finne tilbake til åttitallets stil heller enn å prøve å tilfredsstille gamle Beatles-fans. Samlealbumet gikk helt til andreplass og solgte til dobbelt platina. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rockens æresgalleri og McCartney skulle komme, men på grunn av uenigheter etter reforhandling av kontrakten som ga ham 1% mer inntekter enn Ringo, George og Yoko, ble han saksøkt og trakk seg fra seremonien.[123]
Det neste albumet var noe pussig. McCartney og nye musikere han skulle bruke hadde varmet opp med mange gamle rockenumre. McCartney ville gi dem ut, men Ogden mente at det hørtes for likt ut som John Lennons album Rock 'n' Roll. Dermed ble det foreslått utgitt som en liksom-russisk-bootleg. Advokatene protesterte, og Ogden fikk i stedet et faktisk russisk plateselskap til å gi den ut. Albumet het Снова в СССР, en russisk oversettelse av sangen «Back in the U.S.S.R.», etter en Beatles-låt han selv spilte trommer på. Denne ble svært vellykket både i Sovjetunionen og utenfor. Deretter samarbeidet han med Elvis Costello med å skrive låter som havnet på albumet Flowers in the Dirt, som ble et stort comeback i Storbritannia og som fikk ham til å turnere etter mange års pause. Turneen, som var strengt vegetarisk, ble en stor suksess. Mye av suksessen lå i at han erkjente sin fortid i The Beatles og spilte mange Beatles-låter på konsertene. Han brukte også turneen til å fortelle sin versjon av blant annet mynten om at det var Lennon som var den eksperimentelle mens han var den trygge. Med hjelp av TV-reklame fra VISA fikk han også stort publikum i USA og i Brasil.[124]
McCartney besøkte sin gamle skole for å få inspirasjon, men ble sjokkert over hvor dårlig tilstand skolen var i. Etter litt tenking og samtaler med George Martin, bestemte han seg for å bygge om den falleferdige skolen til Liverpool Institute for Performing Arts eller LIPA på folkemunne. Liverpool kommune var selv ute i et liknende ærend, og dermed gikk samarbeidet raskt. Høyskolen for skuespill, dans, management, musikk, lydteknologi og teaterdesign åpnet 7. juni 1996 av dronning Elisabeth II.[125]
The Beatles' roadie Neil Aspinall hadde blitt administrerende direktør for Apple da det startet opp, og var en av få som overlevde Allen Kleins utvasking. Han drev selskapet godt, og planla tidlig etter at The Beatles brøt opp at det skulle lages en dokumentar om bandet. På grunn av problemer med krav fra de enkelte medlemmene av bandet, hadde prosjektet ligget på hylla. Det forandret seg rundt 1990. Harrison var svært skeptisk til McCartney, og ville ikke samarbeide mer enn han trengte, men økonomien hans var svært dårlig, og han hadde ikke noe valg. Likevel var Harrison alt annet en samarbeidsvillig, og kom med stikk mot McCartney når han kunne. Tittelen på dokumentaren måtte forandres fra «The Long and Winding Road» til mer nøytrale «The Beatles Antologien». Dokumentaren besto av ubrukte klipp fra alle og nye intervjuer med Paul, George og Ringo i tillegg til Aspinall selv, George Martin og pressetalsmannen Derek Taylor.[j] I tillegg til selve dokumentaren, ble tre doble album med materiale fra tidlig Betales-perioden gitt ut, noe som sikret Pete Best gode inntekter, og en bok som samlet opp en rekke sitater fra intervjuer presentert kronologisk gjennom The Beatles' karriere.[126]
Utgivelsen av de tre albumene Anthology 1, Anthology 2 og Anthology 3 var i utgangspunktet ment å fjerne ethvert behov for bootleg-utgivelser, og det var nok å ta av. Likevel var det sanger fra svært tidlig av, som «Like Dreamers Do», «You Know What to Do» (en Harrison-sang som skulle ha vært med på «A Hard Day's Night») og «That Means a Lot».[127] En helt ny singel, «Free as a Bird», ble sluppet samtidig som Anthology 1. Låten var basert på en sang fra en demo av Lennon som aldri spilt inn i studio. McCartney fikk opptakene av Yoko Ono da Lennon ble innlemmet i Rockens æresgalleri i 1994, og han tok dem imot forutsatt at det ikke fulgte med noen betingelser. Singelen gikk rett inn på de britiske listenes andreplass da den ble gitt ut, men nådde aldri førsteplass. Den tilhørte McCartneys gamle fiende, Michael Jackson.[128]
McCartney var sterkt påvirket av Linda McCartneys skrantende helse, men lyktes likevel å holde seg aktiv musikalsk. Han ga ut album med svært varierende stilarter og samarbeidet med flere store navn i musikkverdenen.
I 1996 tok Linda McCartney inititativ til å få krediteringen til akkurat sangen «Yesterday» forandret til McCartney/Lennon på vegne av Paul. Paul McCartney fikk negativt svar, da Yoko svarte at flere sanger var kreditert med McCartney selv om Lennon hadde skrevet så godt som alt. Selv om det ikke var snakk om å fjerne Lennon fra krediteringen, tolket Ono det i retning av at det ville være et angrep på historien om dem.[129] Denne konflikten kom tilbake igjen med jevne mellomrom, blant annet i 2002, da McCartney byttet om rekkefølgen på krediteringen på Beatles-sangerpå et live-album og Ono truet med å saksøke, en avgjørelse hun senere trakk.[130]
Den 11. mars 1997 ble også McCartney slått til ridder for sin innsats for musikkens tjeneste. Hendelsen ble i noen grad overskygget fordi kona Linda kjempet en tøff kamp mot kreft, og var for svak til å kunne være til stede på seremonien.[131] Musikalsk ble det også en opptur. Mellom «Flowers in the Dirt» (1989) og 1997 hadde McCartney sluppet «Off the Ground» til svake resultater både kommersielt og kritisk. Nå var han pålagt ikke å komme med nytt materiale mens han holdt på med Anthology-prosjektet, så i stedet ga han ut låter han hadde skrevet før og ikke gitt ut, inkludert samarbeid med Ringo Starr og sønnen James på gitar. Albumet, «Flaming Pie», sikret McCartney suksess igjen, og han lyktes å nå topp ti i USA for første gang siden 1982.[132]
Ett år etter Linda McCartneys død (hun døde 17. april 1998) arrangerte hennes nære venner Chrissie Hynde og Carla Lane en konsert til ære for henne. Paul McCartney lot seg overtale av Hynde til å fremføre «Lonesome Boy» av Rick Nelson; dette var hans første opptreden på over ett år.[133]
I 1999 gjentok han eksperimentet med å spille coverlåter fra Снова в СССР ti år tidligere, denne gangen med albumet Run Devil Runmed hjelp av blant andre Pink Floyds David Gilmour på gitar og Deep Purples Ian Paice på trommer. Albumet inneholdt tre egne låter og ellers coverlåter av relativt kjente rockestjerner fra 1950-tallet, om enn ikke de mest åpenbare, slik Lennon gjorde på Rock 'n' Roll, et album han ble sammenliknet med.[134] [135]
I 2001 kom to nye tragedier raskt på. Han hadde tilbrakt mye tid i New York, og ble som de fleste andre i byen sjokkert da terrorangrepet 11. september 2001 inntraff. Etter samtale med Harvey Weinstein, ble han medarrangør for konserten The Concert for New York City den 20. oktober samme år. Konserten samlet mange stjerner både fra musikken og andre sjangre. Litt over en måned senere døde George Harrison av kreft. Harrison hadde noen dager tidligere blitt transportert til et privathus som McCartney leide, og det var der han døde, skjult for pressen.[136]
Albumet Driving Rain ble sett på som det siste i en trilogi etter Flaming Pie og Run Devil Run som taklet Linda McCartneys død i musikk.[137] Albumet ble fulgt av et live-album fra den svært vellykkede turneen, en tendens han hadde lagt til seg siden Flowers in the Rain[138] McCartney deltok også i flere andre konserter, deriblanet en minnekonsert til George Harrison den 29. november 2002, ettårsdagen siden han døde. I tillegg fikk McCartney endelig gitt ut albumet Let it Be som han ville ha det selv, med navnet Let it Be... Naked. Albumet solgte til platina i USA.[139]
Det neste albumet, Chaos and Creation in the Backyard, var et nytt album der McCartney gjorde alt selv, akkurat som på McCartney og McCartney II.[140] Albumet ble produsert av Nigel Godrich (som har produsert Radiohead) etter George Martins anbefaling, og det var han som foreslo et mer «vågalt» og «intimt» album. Godrich og McCartney jobbet tett selv om de begge hadde sterke meninger. McCartney uttalte at han måtte gi og ta. Albumetm som er blitt karakterisert som «kunst-pop», nådde sjetteplass i USA (debutplasseringen) og topp ti i Storbritannia.[141]
McCartney var et stort navn, og han ble bedt om å være med på Live 8 i juli 2005 akkurat som han var med på Live Aid 20 år senere. Det var han og U2s Bono som startet showet med sangen «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som starter med linjen «It was twenty years ago today» (det var tyve år siden i dag), med referanse til Live Aid.[142]
Ettersom McCartney hadde flere konserter og dessuten et vanskelig ekteskap, ble det ingen nye album før Memory Almost Full (2007). Dette albumet var spesielt fordi det ble spilt inn på EMI Studios, men da dette ble kjøpt opp av et investeringsselskap etter store tap, valgte McCartney å hoppe av. Han befant seg i den vanskelige situasjonen at ingen tradisjonelle plateselskap var villige til å investere i ham. Han lyktes til slutt å gjøre en avtale med Hear Music, plateselskapet til Starbucks kaffekjede, og albumet ble hans første de ga ut. Albumet ble ofte spilt på Starbucks' mange utsalgssteder, og det hjalp McCartney å selgetopp fem både i USA og Storbritannia.[143][144]
Samme år måtte han gjennom en hjerteoperasjon sannsynligvis påvirket av stress etter at han og Heather Mills skilte seg og den påfølgende rettssaken.[145] Rettssaken mot Mills ble avsluttet 18. mars 2008.[146]
McCartney hadde et ukarakteristisk langt opphold mellom popalbum etter Memory Almost Full. Han ga i 2012 ut Kisses on the Bottom, men dette var en innspilling av kjente jazz-låter. Det ble først den 11. oktober 2013 at Paul McCartney ga ut det første studioalbumet med nytt materiale, med den passende tittelen New. Albumet debuterte på 1.-plass på VG-lista i uke 43.[147] Det var første gang siden Flowers in the Dirt fra 1989 at et album av Paul McCartney toppet VGs albumliste.[148] Albumet hadde også langt flere studiomusikere enn de fleste foregådende album. Likevel var McCartney svært aktiv, og står oppført som vokalist og å ha traktert gitar, bassgitar, steel gitar, piano, cembao, celeste, wurlitzer-orgel, synthesiser, mellotron, klokkespill, vibrafon, rørklokker, trommer, slagverk, tamborin, conga, maracas med mer. Albumet nådde tredjeplass i Storbritannia og i USA.[149]
Innimellom dette ble han med på en nyinnspilling av sangen «He Ain't Heavy, He's My Brother» med en rekke andre artister under navnet The Justice Collective for å minnes de som døde 25 år tidligere under Hillsborough-tragedien. Sangen toppet de engelske hitlistene.[150] Det var ikke det eneste samarbeidet han hadde. I 2014 samarbeidet han med Kanye West på balladen «Only One», son nådde 35.-plass.[151] Et senere samarbeid ble ifølge McCartney til ved at McCartney klimpret på gitar ved siden av West, og han selv trodde West var uinteressert helt til han oppdaget at West hadde brukt McCartneys gitardeler som del av den nye sangen «FourFiveSeconds». Den ble spilt inn med Rihanna som vokalist kort tid etter. Den nådde fjerdeplass i USA, og var dermed den første topp ti siden 1986.[152][153]
Det neste albumet til McCartney, Egypt Station, kom først fem år senere, den 7. september 2018.[154] Det debuterte på 3.-plass på VG-lista i uke 37.[155] Albumet var McCartneys første topplassering på Billboard Hot 200 siden Tug of War i 1982.[156] Albumet ble omtalt som et konseptalbum inspirert av Sgt. Pepper's, som nylig hadde femtiårsjubileum. Tankene var at sangene er stasjoner på en imaginær rute. Albumet, som ble produsert av Ryan Tedder og Greg Kurstin, er også sett på som McCartneys betraktninger om dødelighet, søken og bekymringer. McCartney uttalte selv at han ble sterkt imotsagt av spesielt Tedder, som ønsket at McCartney fulgte instruksene hans mer.[157][158][159]
Rett før jul i 2020 utga han albumet «McCartney III». Som på de to foregående «McCartney»-albumene fra 1970 og 1980, spilte han alle instrumentene selv og sto for sang, komposisjon og produksjon. Albumet fikk jevnt over relativt gode kritikker og gikk rett inn på førsteplassen på Billboards salgsliste. Vinylutgaven førte til den tredje største salgsuken for vinylplater siden 1991.[160]
I årenes løp har Paul McCartney utgitt verk under et utall av alter ego-er. Det har som regel dreid seg om arbeider av mer eksperimentell art og av mindre kommersiell verdi.
| Psevdonym | År | Årsak |
|---|---|---|
| Bernard Webb | 1966 | Gi en single, «Woman», til Peter and Gordon for å se om den solgte uten hans navn på singlen.[k][161] |
| Apollo C. Vermouth | 1968 | Produsent for Bonzo Dog Doo-Dah Bands hitsang «I'm the Urban Spaceman».[162] |
| Percy «Thrills» Thrillington | 1977 | Utgivelse av en orkesterversjon av albumet Ram[163] |
| The Fireman | 1993–2008 | Samarbeid med produsent og musiker Youth |
Paul McCartney har flere ganger prøvd seg som komponist av mer klassiske verker. Via omveier ble Paul McCartney kjent med komponistern og dirigenten Carl Davis. Davis ville gjerne at McCartney skrev et stykke til ære for at Liverpool filharmoniske orkester fylte 150 år. Davis forventet at de skulle jobbe hver for seg der McCartney sto for melodien og Davis «oversatte» den til passende stil. I stedet jobbet de tett med hverandre for å skape en musikalsk opplevelse. Det var McCartney som bestemte seg for at sjangren var et oratorium, og stykket fikk navnet Paul McCartney's Liverpool Oratorio. Selv om Davis bidro stort, ville McCartney ikke dele sangrettighetene.[164]
I 1995–1997 var McCartney knyttet til Anthology-samarbeidet, og pålagt ikke å gi ut klassisk musikk. Denne regelen gjaldt ikke klassiske verk, og i 1997 kom også hans andre klassiske korverk, «Standing Stone», som tok utgangspunkt i McCartneys undring over hvordan keltiske mennesker i gamle dager undret seg over «livets begynnelse og eksistensens mysterium». McCartney forfattet et dikt om emnet som ble utgangspunktet for strukturen for verket, selv om korverket er uavhengig av diktet. Verket toppet de klassiske listene.[165]
I forbindelse med Standing Stone skrev McCartney stykket «Stately Horn» for waldhornvirtuosoen Michael Thompson. Stykket, som var selvstendig fra korverket, ble fremført, men aldri spilt inn.[166][l]
Etter to korverk på rad, kom McCartney i 1999 med et mer instrumentalt verk Working Classical. Dette er en samling kortere stykker av McCartneys populærmusikk omgjort for orkester (London Symphony Orchestra på de tre lengste sporene) og strykerkvartett (Loma Mar Quartet på de øvrige sporene).[167]
I 2006 kom nok et klassisk album, også dette et korverk, Ecce Cor Meum (omtrent «Se mitt hjerte»). Albumet ble møtt av den tradisjonelle kritikken for McCartneys klasiske verk at det var flotte melodier, men den klassiske utviklingen og arrangeringen av dem ikke holdt, spesielt i forhold til de største klassiske komponistene.[168][169]
Det femte og hittil siste klassiske verket til McCartney var denne gangen en ballett i samarbeid med datteren, designeren Stella McCartney. Verket fikk navnet Ocean's Kingdom, og debuterte i 2011.[170] Kritikere var skeptiske i begynnelsen, og McCartney og New York Ballet ble begge anklaget for kynisk å utnytte førstnevntes navn. Imidlertid fikk musikken relativt pen gjennomgang, og selv om librettoen ble anklaget for å være en klisjé, ble det også påpekt at balletter sjelden har spesielt originale librettoer. McCartney ble også anklaget og lovprist for å ha latt seg inspirere av store klasisske ballettkomponister, deriblant Pjotr Tsjaikovskij, Maurice Ravel, Samuel Barber og Leonard Bernstein.[171]
McCartney hadde lenge vært fascinert av moderne musikk og bruk av elektroniske hjelpemidler for å skape en eksperimentell lyd. I 1993 inngikk han et asamarbeid med bassisten i bandet Killing Joke, Martin Glover, med artistnavnet «Youth». Sammen dannet de kjernen i det kollektive psevdonymet The Fireman, hentet fra McCartneys sang «Penny Lane». Hensikten med The Fireman var, som på 'Sg. Pepper, å løsrive seg fra den artisten man var i alles øyne og prøve det man ville. Det var ingen regler, og man kunne prøve alt. Detes første album hadde navnet Strawberries Oceans Ships Forest. Albumet besto i hovesak av mikser fra McCartneys nyeste album, «Off the Ground», men også «Back to the Egg» (fra Wings-perioden) og et par låter McCartney spilte inn i studio for Youth.[172][173]
I 1995 ble flere låter spilt inn til et oppfølgingsalbum, Rushes. Albumnavnet spiller også på «Penny Lane»., men det er også foreslått andre tolkninger. Albumet ble ikke fullført da, men tatt opp igjen på begynnelsen av 1998. Det fikk en naturlig stopp da Linda McCartney døde den 17. april samme år. Albumet ble gitt ut senere på året i 1998. Musikalsk var Rushes mer var iert enn forgjengeren, og besto også i større grad av originale verk. I motsetning til det første albumet, var det nå godt kjent at McCartney var del av The Fireman.[174][175]
I år 2000 kom et nytt album. Selv om han jobbet med Youth igjen, og også bandet Super Furry Animals, ble ikke dette albumet kreditert The Fireman, delvis fordi dette var tungt McCartney-dominert. Albumet, Liverpool Sound Collage, var inspirert av musique concrète, noe McCartney hadde holdt på med siden 1960-tallet. Albumet ble gitt ut i forbindelse med McCartneys utstilling på Tate Modern i Liverpool.[176]
McCartney fortsatte å eksperimentere med elektronika, nå med Roy Kerr (eller «The Freelance Hellraiser») på albumet Twin Freaks utgitt i 2005. Dette var gamle låter av ham med tung miksing.[177]
Det nyeste albumet, Electric Arguments, kom først i 2008, nå med McCartneys og Youths navn på krediteringen. Youth hadde forelsått at dette albumet skulle ha vokal på, og McCartney, som ikke hadde noen sanger klare, bestemte seg for å improvisere. Selv om det må anses som et elektronika-album, hadde det større variasjon, og hadde trekk fra hard rock, country og gospel.[173]
Paul McCartney er en svært variert musiker med stor kapasitet på en rekke instrumenter. I tillegg til bass, spilte også McCartney minst 25 instrumenter.[178] McCartney var også den som var mest opptatt av hvordan opptaket hørtes etter at de hadde spilt inn en sang.[179] Hans perfeksjonisme som musiker kunne ofte føre til at han irettesatte Starkeys trommespill og Harrisons gitarsoloer.[180]
Paul McCartney var en dyktig sanger. En annen musiker, Tony Carricker, kommenterte at
McCartney og Lennon var de som oftest sang hovedstemmen og annenstemmen i sangene. Ettersom McCartney hadde en rekkevidde på fire oktaver da han framførte i The Beatles, var det ofte sånn at da Lennon sang hovedstemmen, sang McCartney annenstemmen i et høyere leie, mens dersom McCartney sang hovedstemmen, var Lennon som oftest i et lavere leie. Flere av harmoniene var i uvanlige akkorder og med annerledes vektlegging enn samtidige populære sanger. Til tider kunne annenstemmen til McCartney være en hel oktav over førstestemmen. Inkluderingen av Harrison gjorde at sangstilen ble enda mer uvanlig i forhold til tradisjonelle popsanger.[180][182][183]
Paul McCartney spiller for det meste med plekter, og karakteriserer sin spillestil som selvlært, spesielt fingerspill. Han gjorde et forsøk på å lære seg korrekt fingerspill sammen med Lennon, men bare Lennon fikk det til.[184]
Selv om McCartney tidlig ble flyttet ned fra sologitar til rytmegitar og derfra til bassgitar, ble han svært god på instrumentet. Da blivende lydtekniker Geoff Emerick hørte dem for første gang i 1962, var han lite imponert over de andre, men mente at «det kraftige og melodiske basspillet sannsynligvis var det mest imponerende gjennom hele framføringen».[179]
McCartney har selv oppgitt bassisten James Jamerson som sin største innflytelse, men også Brian Wilson var sentral; Jamerson fordi han var dyktig og melodiøs, Wilson fordi han tok bassen til uante steder.[185][186] Allerede fra tidlig av viste McCartney stor forståelse for forskjellige typer basspill til de varierte sangene.[187] McCartney spilte i begynnelsen for det meste på sin Höfner 500/1 fiolonbass, men i 1965 fikk han en Rickenbacker bass gratis som promotering fra lederen av Rickenbacker-konsernet. Rickenbacker-bassen var lettere å holde stemt, der Höfner-bassen oftere ble sur hvis man ikke passet på.[185] Med Rickenbacker-bassen ble også McCartneys basslinje mer melodisk allerede på Rubber Soul-albumet. Tradisjonell basstemme gikk ut på å spille tonene i akkordene man spilte i for å understreke melodien, mens melodisk bass legger inn andre noter innimellom for å skape melodi og gjør overgangen både for bassen for de andre instrumentene mykere. Melodisk bass er altså også med på å understreke selve hovedmelodien.[187] Dette så vi blant annet på «Nowhere Man», og det utviklet seg langt mer på albumet «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» der flere tilleggsnoter til akkordnotene ble lagt inn, og der de var av varierende lengde (åttendedelsnoter, halvnoter, fjerdedelsnoter og så videre) i stedet for samme lengde.[188]
John Lennon, selv lite kjent for å gi komplimenter, sa følgende om McCartneys basspill i 1980:
I sin kritikk av Driving Rain beskriver journalist Greg Kot i Rolling Stone McCartney som «one kick-ass bassist».[190]
Selv om McCartney spilte både akustisk og elektrisk gitar flere ganger både under Beatles-perioden og etterpå, kommenterte han at han aldri var like opptatt av gitar som av bass, og at han ikke er særlig teknisk.[184]
Paul McCartney var sammen med John Lennon hoveddrivkraften bak repetroaret til The Beatles. Av de 214 sangene[m] utgitt av The Beatles er 22 skrevet av George Harrison,[191], to skrevet av Ringo Starr[192] og 25 covre (inkludert «Maggie Mae», ellers bare beregnet på utgivelse, se The Beatles' diskografi og Past Masters). Det betyr at flesteoarten av sangene er skrevet av McCartney og Lennon. Selv om samtlige sanger er kreditert begge, er det en rekke som var skrevet nesten utelukkende av én av dem. Det er imidlertid også blitt argumentert for at det å splitte opp i helt eller delvis enkeltkomponisters sanger er å misforstå hvordan de to samarbeidet.[193]
Det er sagt at deres forskjellige stil gjorde hverandre komplette, og Lennons nærmeste venn (muligens McCartney unntatt) Pete Shotton sa at «Pauls nærver hindret John fra å bevege seg for langt inn i det bskure og selvopptatte, akkurat som Johns innflytelse holdt de enklere og mer sentimentale trekkene i Pauls låtskriving i sjakk». Gjennom provokasjon, oppfordring, støtte, hjelp og konkurranse gjorde de hverandre bedre.[194] Et typisk eksempel på dette er da John Lennon skrev «Strawberry Fields Forever» og McCartney forsto at han måtte øke nivået sitt, og skrev «Penny Lane».[193] Blant alle sangene som ble signert «Lennon/McCartney» var flere av dem skrevet av bare én av dem, som «Yesterday» (McCartney)[195] og «Julia» (Lennon)[196]. Det betyr ikke at det alltid er hensiktsmessig å dele opp diskografien mellom de to.[193] I tillegg er sangen «Tomorrow Never Knows» primært tillagt Lennon[197], men ifølge lydteknikeren Geoff Emerick ble den til som et samarbeid der han selv ordnet lyden av «Dalai Lama som messer på en fjelltopp mange mil unna», Geore Harrison foreslo å bruke en tambura for å gi den karakteristiske basslyden, McCartney og Starkey samarbeidet om den spesielle trommerytmen, Emerick selv skapte den unike trommelyden ved å putte en åtteermet genser inn i basstrommen og plassere mikrofonen nærmere og Paul McCartney sto for lydbåndene som skapte blant annet den karakteristiske «måke»-lyden.[198]
Lennon og McCartney hadde likevel klare forskjeller som gjør at det er mulig til en viss grad å identifisere dem. McCartney hadde ofte større intervall mellom høyeste og laveste tone, ettersom han også hadde høyere register. Det var også mer lange melodier med mange noter hos McCartney, mens Lennon ofte hadde mer riff-baserte sanger. I fortsettelse av dette var ofte John rytmebasert også i sangstilen med klar trykk på stavelser, mens McCartneys sangstil og komposisjon hadde en mer flytende bevegelse. Selv om Lennon kunne variere i musikkstiler, var McCartneys repertoar langt større, fra rock and roll til music hall («Honey Pie»[199], «Martha My Dear»[200], parisisk ballade («Michelle», klassisk/samtidsmusikk («Eleanor Rigby»[201] og heavy metal («Helter Skelter»)[202]. Samtidig kunne Lennons tekster være subtile, og skapte inntrykk som lytteren selv måtte knytte sammen, mens Paul McCartney skrev tekster som i seg selv var klartekst, og ikke krevde like mye abstraksjon.[201][203] En annen forskjell var at McCartney skrev musikken først og la til teksten etterpå, mens Lennon gjorde det motsatte. Dette støtter en etablert, men ikke nødvendigvis korrekt, oppfatning om at McCartney er en mer sofsistikert musiker, mens Lennon er en bedre tekstforfatter.[180]
McCartney har siden midten av 1980-årene vært en ivrig maler, noe som ikke er uvanlig for musikere. McCartneys malerier var av privat art inntil han i april 1999 stilte ut sitt arbeid for første gang i Siegen, Tyskland, hvor de vakte begeistring.[204][205] McCartney har senere fått stilt ut i England, først og fremst i Liverpool. Kritikerne er delt, enkelte har vært enda mer nådeløse mot ham enn de som vurderte hans klassiske musikk, mens andre ser en «som tenker og føler i maling». Stilen hans er sett på som abastrakt ekspresjonisme, surrealisme og til dels pop art.[206][207]
Som forfatter debuterte McCartney med diktsamlingen «Blackbird Singing». Boken var en blanding av tekster til tidligere sanger, som «Eleanor Rigby» og «Maxwell's Silver Hammer» og egne dikt skrevet uten at de var gitt ut som sanger. Han fikk bedre kritikk for diktene enn for malingen og den klassiske musikken, men fortsatt stor variasjon mellom de enkelte kritikerne. New York Times uttalte at Lennons spøkelse henger over boken i tillegg til Linda McCartneys ånd. [208]
I 2005 utga han sin første barnebok, High in the Clouds: An Urban Furry Tail, som forteller historien om en et ekorn som blir kastet ut av sitt bosted av den onde Gretsch[n], og søker sammen med en frosk og flere andre dyr etter fabellandet Animalia. Boken var et samarbeid med barnebokforfatteren Philip Ardagh og kunstneren Geoff Dunbar.[209] Den ble lenge vurdert filmet, og i 2019 ble det annonsert at Netflix skulle involveres, og at den skulle slippes i 2022.[210]
I 2019 kom hans andre barnebok, «Hey Granddude». Denne handler om en gammel bestefar med magiske evner som tar barnebarna på eventyr.[211]
McCartney var tidlig en kvinnebedårer, og han hadde en rekke forhold før han, som den siste Beatle, giftet seg. Han forble gift med sin første kone, Linda McCartney til hennes død. Deretter giftet han seg med Heather Mills og så Nancy Shevell. Han har til sammen fem barn, ett adoptert, tre med Linda og ett med Heather. Han er en engasjert vegetarianer og han har flere historier med marijuana knyttet til seg. McCartney var, og er, den eneste Beatle som holdt nær kontakt med hjembyen Liverpool.
Paul McCartneys første seriøse forhold ble til mot slutten av 1959 i Casbah, da han møtte Dot Rhone.[212] Tidlig i 1960 ble Rhone gravid, noe som kunne medføre at han måtte gifte seg med henne og avslutte musikkarrieren. Rhone spontanaborterte etter te måneder, og forholdet ble kort tid etter avsluttet.[213] Etter Rhone var den neste seriøse kjæresten Iris Caldwell, søsteren til Roy Caldwell, bedre kjent som Rory Storm (frontmannen i Ringos band før The Beatles). Begge ble for opptatt med sin karriere til at forholde fungerte, og i tidlig 1963 ble det slutt.[214]
Jane Asher var en skuespiller fra barn av, og hun ble med på TV-programmet «Juke Box Jury», et program som skulle dømme hva som ble og ikke ble en hit. Gjennom dette ble hun kjent med The Beatles. Det var i hovedsak McCartneys engelskkunnskaper som gjorde inntrykk på henne, og de ble kjærester kort tid etter. Han bodde i et eget rom i boligen deres, der han ble introdusert til mye innen kunst, kultur, musikk og akademia (se over). Da fansen fant ut hvor han bodde, måtte han snike seg ut bakveien, gjennom en nabos leilighet.[58] Det ble etter hvert klart for McCartney at han måte flytte ut, og i april 1965 kjøpte han et hus i Cavendish Avenue 7, men oppussing gjorde at han ikke kunne flytte inn før elleve måneder senere. Det lå kort vei fra studioet i Abbey Road, og heller ikke langt fra West End.[215] Jane Asher ble likt selv fans av McCartney. Asher fikk mange store roller på Old Vic i Bristol, og det ble avstand mellom dem.[216]
Forholdet varte godt ut i 1968, selv om de begge hadde vært utro og oppdaget at de vokste fra hverandre. For hennes del var det en ikke navngitt mann i Bristol, mens han hadde innledet et forhold med Maggie McGivern, en skuespiller og modell som jobbet som praktikant hos McCartneys venn John Dunbar og hans kone Marianne Faithfull. Han innledet også et forhold til Francie Schwarz, en amerikansk kvinne som jobbet på Apple.[217]
Den 17. mai 1967 møtte han for første gang den amerikanske fotografen Linda Eastman via bandet The Animals. De møttes også igjen sommeren samme år, og startet et forhold.[218] Forholdet til Jane Asher ble offisielt over den 20. juli 1968, etter at et forsøk på å ordne opp i det mislyktes.[219]
Paul og Linda giftet seg den 12. mars 1969 i Marylebone Register Office. De to oppholdt seg både i Kintyre i Skottland og London i England. Den 28. august 1969 fikk de sitt første barn, Mary. Omtrent samtidig ble Heather, Linda McCartneys barn fra et tidligere ekteskap, adoptert av Paul McCartney. Den 13. september, under innspillingen av det som skulle bli det første Wings-albumet, ble Stella McCartney født.[220] James McCartney ble født 12. september 1977.[221]
I 1975 kjøpte McCartney eiendommen Waterfall Cottage i East Sussex, i utgangspunktet et helgested. I 1978 flyttet familien dit nesten permanent.[222] Paul og Linda bodde sammen, for det meste i East Sussex, til Linda døde av brystkreft den 17. april 1998.[175]
I juni 2002 giftet McCartney seg med Heather Mills, en tidligere modell og talskvinne mot landminer, et prosjekt McCartney også ble involvert i. De fikk datteren Beatrice Milly i 2003, men i mai 2006 ble det kjent at paret skulle skilles. Etter en to år lang rettssak ble skilsmissen endelig i mars 2008.[223]
Via programlederen Barbara Walters ble McCartney kjent med Nancy Shevell, datter av en logistikkforretningseier og selv visepresident i selskapet i tillegg til å ha jobbet for New Jerseys transportdirektorat. Shevell var selv svært lite opptatt av pressen, og uttalte seg sjelden til media.[224] Paret giftet seg den 9. oktober 2011.[225]
Av barna har Stella McCartney hatt den største suksessen. Stella har slått gjennom som klesdesigner både i etablerte selskaper og på egen hånd.[226] Heather Eastman McCartney er en kunstner og pottemaker med flere utstillinger,[227] Mary McCartney er en fotograf og kokebokforfatter,[228] og James McCartney er en musikkartist.[229][o]
Paul og Linda McCartney bestemte seg i 1976 for å bli vegetarianere.[p][230] McCartney og hans kone Linda ble talspersoner for vegetarianisme og aktivister for dyrevern. Ifølge Paul McCartney var det få alternativer for vegetarianere på 1970-tallet, og han og kona begynte å eksperimentere med å lage måltider. Linda McCartney ga ut en egen kokebok i 1991 for å gjøre folk oppmerksom på vegetarianske alternativer. Paul McCartney er vegetarianer, men ikke veganer.[231]
McCartney har jobbet for vegetarianisme på flere måter, blant annet startet han og døtrene Mary og Stella i 2009 en kampanje for kjøttfrie mandager.[232] Linda og Paul McCartney deltok i The Simpsons der Lisa Simpson ble vegetarianer på betingelse av at hun forble det.[233]
I Beatles-perioden hadde McCartney røkt marijuana regelmessig, men han hadde også prøvd både kokain og LSD. Han var den siste Beatle som prøvde det, men han ble symbolet på rockestjerner som brukte ulovlige rusmidler da han i juni 1967 sa i et intervju med magasinet Queen at
Da jeg tok det [LSD], åpnet det øynene mine. Vi bruker bare en tiendedel av hjernen. Bare tenk på hva vi kunne oppnå hvis vi kunne utnytte den skjulte delen. Det ville bli en helt ny verden[234].
Dette ble den 17. juni trykket av magasinet Life, noe som skapte skandale, og McCartneys forsøk på å rette opp i det ved å gå til angrep på media og spesielt Independent Television News, slo tilbake på ham..[234]
McCartney prøvde kokain i en ettårstid, men mislikte ettereffekten av narkotikumet, og sluttet med det frivillig.[235]
Det var likevel marijuana som var den store interessen til Paul og Linda McCartney. Selv om de to var svært beskjedne på sitt inntak av rusmidler, fikk de sin første utfordring under en konsert i Göteborg, da en hotellansatt tok kontakt med politiet etter mistanke om narkotikasmugling, noe som var korrekt; Linda hadde ønsket seg litt marijuana, og Seiwell hadde en kontakt i London som hadde sendt det. Samtlige ble arrestert, men slapp unna med en bot på 1 000 britiske pund, siden de påsto de hadde blitt tilsendt stoffet av en fan uten at de visste om det. Da han kom tilbake i Storbritannia viste det seg at hans hus i Kintyre hadde blitt rutinemessig sjekket for ulovlige rusmidler, og store mengder ble funnet. Han sto i fare for å bli fengslet, men på grunn av formelle feil fra påtalemyndighetene ble han bare ilagt en bot på 100 pund.[236] Den 16. januar 1980 ble han tatt på Narita internasjonale flyplass med store mengder marijuana (218 gram) og måtte tilbringe ni dager i fengsel med svært liten kontakt med omverdenen. Dette var også med på å ødelegge for Wings-turneen.[237]
I 2015 uttalte McCartney at han ikke røyket marijuana, og at han ikke hadde gjort det på lang tid.[238]
Ettersom McCartney saksøkte sine tidligere bandmedlemmer,[trenger referanse] var det et vanskelig forhold han hadde til dem. Tidligere erfaringer med det flere opplevde som McCartneys detaljerte kontroll over innspillingene var også probematiske.
.jpg)
Forholdet mellom McCartney og Lennon ble av begge parter beskrevet som et familieforhold, og at de sto svært nær hverandre, selv om det var opp- og nedturer.[239]
Rett etter at The Beatles ble oppløst var det store konflikter mellom McCartney og de andre, spesielt Lennon. Der Lennon ble irritert fordi McCartney gjorde bandets brudd offisielt i forbindelse med et presseskriv i anledning soloalbumet sitt - noe Lennon uttalte at han skulle ønske at han gjorde først - kontret McCartney at han var den som forlot bandet sist, ettersom Starkey sluttet i to uker i 1968 og Harrison i kortere tid i januar 1969 før Lennon erklærte at bandet var oppløst i september 1969. Krangler rundt utgivelser og Allen Kleins rolle var med på å øke spenningen de to imellom.[239]
Dette ble etter hvert også åpenbart innen musikken. Da McCartney ga ut albumet Ram, inneholdt sangen «Too Many People» flere angrep på en unevnt person som preker væremåter, og som tok sin gylne sjanse og delte den i to. Lennon tolket dette som et angrep på ham. Han tolket også flere sanger som ikke handlet om ham, («Dear Boy» (om Lindas eksmann), «3 Legs», «Smile Away» og «The Back Seat of My Car» om Maggie McGivern) som et angrep på ham. Lennon svarte med et sviende angrep på McCartney i sangen «How Do You Sleep?», et angrep som beveger seg langt over i fri fantasi, blant annet der han sa at det eneste McCartney gjorde som var bra var «Yesterday».[240][q]
Året etter, i 1972, dro McCartney til Lennon og de ble enige om å begrave stridsøksen.[248] Deretter fikk de to et lite opphold ettersom Lennon ble forsøkt kastet ut av USA mens McCartney på grunn av narkotikadom ikke kunne dra inn dit. I september 1973 dro imidlertid Yoko Ono til London og ba Paul McCartney om hjelp med John Lennon. Lennon var kastet ut av hjemmet og dro til Los Angeles sammen med sekretæren, May Ping. Ideen var at han skulle feste bort usikkerhet, sjalusi og morskomplekser. Imidlertid taklet begge det dårlig, og Yoko ville at Paul skulle hjelpe John til å komme på rett kjør. Våren 1974 fikk McCartney visum til USA, slik at han rakk både Oscar-utdelingen og å treffe John. Han møtte John flere ganger, og Lennon var i godt humør og tok til seg beskjeden fra Yoko Ono som Paul formidlet.[249] McCartneys budskap kan ha hjulpet, ettersom Lennon var tilbake i New York senere det året. I november framførte Lennon en konsert der han spilte en låt av «En gammel og fjern forlovede av meg ved navn Paul», det vil si «I Saw Her Standing There».[250]
McCartney har selv sagt at han fortsatt drømmer om Lennon, og at drømmene er gode.[239]
Harrison og McCartney var de eldste vennene, men Harrison opplevde at McCartney ble kontrollerende og dominerende. McCartney hadde tidligere latt Harrison spille, men senere i Beatles-perioden hadde McCartney tatt over enkelte soloer og gitt beskjeder om hvordan Harrison skulle spille på andre. Under innspillingen av en av sangene under Get Back-tiden i januar 1969, foregikk følgende replikkveksling fanget på kamera:
Forholdet ble ikke bedre etter saksøkingene, og George sa på 70-tallet rett ut at han kunne godt bli med i et band med Lennon igjen, men ikke et med McCartney. Harrison var også selv lite interessert i å bli tilknyttet The Beatles.[252] Bakgrunnen for dette var at Harrison følte seg oversett eller presset av McCartney. En av Harrisons låter fra debutalbumet All Things Must Pass, «Run of the Mill», handler om Harrisons kompliserte forhold til The Beatles og særlig McCartney.[253] Harrison hadde også provosert Lennon som den sterkeste kritikeren til Lennons forhold til Yoko Ono, så det var ikke bare McCartney han hadde problemer med.[254]
Paul McCartney sa i samtale med radioverten Howard Stern at han undervurderte Harrison, ettersom Harrison brukte mye lenger tid til å modnes som komponist.[255] McCartney uttalte også at han fortsatt snakker til Harrison via et tre Harrison ga ham.[256]
Likevel var det ikke nødvendigvis slik at det bare var dårlige relasjoner. Da George Harrison spilte inn «All Those Years Ago», deltok McCartney (og Linda McCartney og Denny Laine) med backing-vokal. Harrison besøkte McCartney på 80-tallet da de to og Starkey ville besøke Spike Milligan, McCartneys nabo. I 1988 sa Harrison at han og Starkey var glade i Paul.[257] McCarntey møtte Harrison ti dager før han døde, og sa at de to lo og spøkte om sprø saker. Dette ble den siste gangen de møttes.[258]
Da The Beatles var i ferd med å bli oppløst, tok Starkey den 31. mars 1970 et brev fra de andre til Paul for å be ham om å utsette utgivelsen av debutalbumet, noe McCartney ble rasende for, og han kastet ut Starkey. Det er blitt foreslått det det tok flere år for at dette forholdet bedret seg.[259]
Starkey ga i 1971 ut singlen «It Don't Come Easy» med «Early 1970» som B-side. På B-siden spør han seg hvordan det går med vennene sine, inkludert den som bor på en gård med mye sjarm, ny kone og familie, det vil si Paul. I teksten lurer Ringo på om Paul kom til å spille med ham (de andre medlemmene fikk også hvert sitt vers).[260][261][262] McCartney gjorde det på 1973-albumet Ringo, der også de to andre medlemmene deltok, om enn ingen deltok på samme låt.[263]
Siden hadde de to et bedre forhold enn McCartney har hatt med de andre. På 1990-tallet deltok også Starkey på McCartneys album, og McCartney deltok senere både på Starkeys album og en og annen konsert.[264] McCartney uttalte til radiovert Howard Stern at han hadde et nært forhold til Ringo, og at han så på Ringo som en bror.[265] Starkey selv uttalte at det ikke var én spesiell person han følte seg nærmest til, at alle tre var like. [266]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
