amerikansk sanger og gitarist From Wikipedia, the free encyclopedia
Buddy Holly (egentlig Charles Hardin Holley; 1936–1959) var en amerikansk sanger, låtskriver og en av rock and rollens pionerer.
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
| Buddy Holly | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. sep. 1936[1][2][3][4] Lubbock | ||
| Død | 3. feb. 1959[1][2][3][4] (22 år) Clear Lake[5] | ||
| Beskjeftigelse | Gitarist, sanger, låtskriver, komponist, plateprodusent | ||
| Utdannet ved | Lubbock High School | ||
| Ektefelle | María Elena Holly (1958–1959) (avslutningsårsak: personens død) | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | Rock and Roll Hall of Fame (1986)[6] Grammy Lifetime Achievement Award (1997) Stjerne på Hollywood Walk of Fame | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Pseudonym | Buddy Holly | ||
| Sjanger | Rock, rockabilly, beatmusikk, countrymusikk | ||
| Instrument | Gitar, fiolin, vokal | ||
| Stemmetype | Tenor | ||
| Aktive år | 1952– | ||
| Plateselskap | Decca Records, Brunswick, Coral | ||
| Nettsted | http://www.buddyholly.com | ||
| IMDb | IMDb | ||
Buddy Holly giftet seg 15. august 1958 med Maria Elena Santiago.
Holley ble født i Lubbock i Texas som det fjerde barnet i familien med faren Lawrence Odell «L.O.» Holley (1901–1985) og moren Ella Pauline Drake (1902–1990). Han fikk kallenavnet Buddy tidlig i barndommen. Familien Holley, med unntak av «L.O.», var musikalske og i tidlig alder lærte Buddy å spille fiolin, piano og gitar.[trenger referanse]
Høsten 1949 møtte han Bob Montgomery på Hutchison Junior High School. De delte en felles interesse i musikk og startet ganske snart å opptre som duoen Buddy and Bob. Tidlige påvirkninger var bluegrassmusikk, og de sang la seg til å synge tradisjonelle harmoniduetter i lokale klubber og var med på talentkonserter på skoler. Holleys store gjennombrudd ble da de varmet opp for Bill Haley and His Comets ved en lokal rockeforestilling som ble organisert av Eddie Crandall, som også var manager for Marty Robbins. Som et resultat av denne opptredenen, ble Holley tilbudt en kontrakt med Decca Records som soloartist, men noen tidlig suksess som soloartist ble det ikke.[trenger referanse]
Tilbake i Lubbock laget Holley seg sitt eget band, The Crickets, og begynte å spille inn plater i Norman Pettys studio i Clovis i New Mexico. Blant de sangene som ble spilt inn var «That'll Be the Day». Petty hadde gode kontakter innen musikkindustrien, og han hadde tro på at «That'll Be the Day» kunne bli en hitsingel. Buddy Holly and The Crickets fikk kontrakt med Coral Records (et selskap som var eid av Decca). Dette gjorde at Buddy var i den uvanlige situasjonen å ha to platekontrakter samtidig. Før «That'll Be the Day» ble sluppet fra kyst til kyst i USA og ble en kjempehit, spilte han hovedgitar på hitsingelen «Starlight» som var spilt inn i april 1957 for Jack Huddle. Under platesigneringen med Coral Records ble navnet hans ved en stavefeil gjort om til Holly, og slik oppsto hans artistnavn.[trenger referanse]
Buddy Holly var også den artisten som fremfor noen gjorde Fender Stratocaster til et kjent og kjært instrument. Denne gitartypen, med sine revolusjonerende magnetmikrofoner, ga musikken hans en helt spesiell sound, som senere ble etterstrebet både av beatmusikere, folkrockmusikere og andre:
... i mellomtiden hadde en annen texaner, Leo Fender (1909-1991), kommet opp med sitt singlecoil-system for el-gitarer, der hver av de seks magnetene var langt svakere, slik at samtlige fikk ringe fritt under akkordspill. Dette skapte en lys og luftig klang som gjorde at plankegitaren fikk sitt endelige gjennombrudd i 1957 i form av Fender-fabrikkens Stratocaster, ved hjelp av nok en texaner, sangeren, låtskriveren og gitaristen Buddy Holly...
Herman Willis: Instant Karma. 2001, s. 69.
Etter at The Crickets hadde gitt ut flere veldig suksessrike sanger, reiste Buddy Holly og bandet i mars 1958 på turné til Storbritannia. I salen satt det to tenåringer ved navn John Lennon og Paul McCartney, som senere har fremholdt at Holly var den viktigste forutsetning for deres eget musikalske uttrykk. De gjenlevende medlemmer av The Crickets svarte på denne tributten at de ikke kunne tro sine egne ører, at de hadde påvirket historiens mest innovative og populære band: «What? Say that once more, please,» var deres muntre kommentar. Det ble også gjort kjent at navnet, The Beatles (= billene, men skrevet med -ea- som i beat), ble valgt nettopp for å hedre Buddy Hollys insekter, The Crickets (= sirissene). The Beatles gjorde en cover av «Words of Love» som er nesten en helt perfekt gjengivelse av Hollys originalversjon. Gruppen spilte også en rekke av Hollys låter på konserter og radioprogrammer for BBC. Også The Rolling Stones gjorde en Holly-cover med sangen «Not Fade Away». Gruppen The Hollies valgte sitt navn for nokså utilslørt å hedre minnet om Buddy Holly.[trenger referanse]
Hollys personlige stil var mer kontrollert enn Elvis' stil. Den var også mer ungdommelig og oppfinnsom enn den tids Country and Western-stjerner og hadde i flere tiår en sterk innvirkning på ungdomskulturen på begge sider av Atlanterhavet. Dette gjenspeiler seg spesielt i New Wave-bevegelsen gjennom artister som Elvis Costello og Marshall Crenshaw, men også tidligere i folkrock-band som The Byrds og The Turtles. Elton John begynte med briller for å likne Buddy Holly, bare for å oppdage at han faktisk trengte briller.[trenger referanse]
I 1959 brøt Buddy Holly med The Crickets og dro ut på soloturne med kjente artister som Ritchie Valens, og J.P. Richardson (kjent som «The Big Bopper»). En av tilhørerne under konserten i Duluth i Minnesota, var den unge Robert Zimmerman, som senere ble kjent som Bob Dylan.
I 1986 ble Rock and Roll Hall of Fame opprettet, og Holly var i den første gruppa som ble invotert i galleriet.
Etter en konsert 2. februar i Surf Ballroom i Clear Lake i Iowa bestilte Buddy Holly fly for å slippe å reise i turnébussene, uten varmeapparat. Bussene brøt stadig sammen, og det fortelles at en av artistene i desperasjon blant annet tente bål i en av bussene. Det var meningen at Hollys band skulle sitte i flyet, men «The Big Bopper», en heller stor mann, fikk snakket seg til en av plassene. Valens kastet kron og mynt med Hollys bassist, Waylon Jennings om den siste plassen. Det firepassasjers Beechcraft Bonanza-flyet tok av i kraftig snøvær uten det minste sikt, og turen endte med krasj i maisåkeren til Albert Juhl, flere mil etter avgangen klokken 01.05 lokal tid. Både Holly, Valens, Richardson og piloten Roger Peterson ble drept. Waylon Jennings hadde fått influensa og fulgte turnébussen videre: «Håper bussen fryser til is», fleipet Buddy. «Håper flyet ditt ramler ned», svarte Waylon. Det skulle altså gå «troll i ord», og Waylon slet med samvittigheten etter den replikken i årevis.[7]
Holly etterlot seg sin gravide kone, Maria Elena Holly, som mistet barnet kort tid etter. Begravelsen ble holdt i Tabernacle Baptist Church i Lubbock i Texas og Holly ble gravlagt på Lubbock gravlund.[trenger referanse]
Gravstenen har den korrekte stavingen av navnet hans, Buddy Holley. Den inneholder også en inngravering av hans favorittgitar. I sentrum av Lubbock er det laget en «walk of fame» med plaketter for områdets kjente artister som Mac Davis og Waylon Jennings. Midt på plassen er det også plassert en statue av Holly i full størrelse.[trenger referanse]
Det tragiske flykrasjet inspirerte Don McLean til å skrive den populære balladen American Pie,[8] som ble en stor hit i 1971 og gjorde 3. februar til «dagen musikken døde». Et feilaktig rykte knyttet til sangen «American Pie» er at dette også var navnet på flyet som styrtet.[trenger referanse]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
