The Beatles' turer til Hamburg var avgjørende i å forme The Beatles som band. Om perioden sa John Lennon at «Jeg er kanskje født i Liverpool, men jeg vokste opp i Hamburg». Harrison anså perioden som deres svennestykke i å spille live.[1]
Det var til sammen fem reiser: Den første til Indra Club og Kaiserkeller varte fra 17. august til 30. november.[2] Den andre foregikk på Top Ten Club fra 1. april til 1. juli 1961.[3] De tre siste var på Star-Club,og foregikk fra 13. april til 31. mai[4], den 1. til 14. november[5] og den siste 18.-31. desember 1962.[6]
The Beatles' første tur til Hamburg ble til etter at Allan Williams og Bruno Koschmider hadde avtalt det. Williams hadde blitt med Derry and The Seniors til London, der de skulle irettesette showmann og arrangør Larry Parnes som hadde kansellert en gig, men Williams ba dem ta med instrumentene. De spilte på The 2i's Coffee Bar, og Koschmider likte det han hørte. Han ville ha dem til Kaiserkeller, og trengte et band til Indra Club.[7] I utgangspunktet skulle Rory Storm and the Hurricanes ta jobben, men de hadde en avtale med Butlin's feriekolonier, og back-up-bandet Gerry & The Pacemakers takket også nei.[8]
Imidlertid krevde Koschmider et femmannsband, og siden The Beatles trengte en trommeslager. The Beatles besto da av tre gitarister, John Lennon, George Harrison og Paul McCartney, med Stuart Sutcliffe på bass. Den 6. august 1960 dro de på The Casbah Coffee Club, der de hørte eierens sønn, Pete Best spille trommer for The Blackjacks. Siden bandet var i oppløsning uansett, spurte de om han ville være med til Hamburg. Han prøvespilte den 12. august, og ble med.
The Beatles spilte sitt først oppdrag der fra 17. august til 3. oktober 1960.[9] Den første dagen sov de i leiligheten til Koschmider, som ikke var der selv, men så sov de ved dametoalettet til Bambi Kino.[10] Det var beskjeden vasking der, og hygienen var ikke god. Etter hvert ble det for mange klager på musikken fra kirken over gata, og bandet måtte flytte.[11] Opplevelsene fra Indra Club var imidlertid at de måtte finne på noe for å underholde i mange timer, etter at de var vant til å spille i 20 minutter. Koschmider forlangte at de skulle lage show, og det ble Lennon som tok inititativet til det.[12]
Den 4. oktober debuterte de på Kaiserkeller, der de spilte sammen med Rory Storm and The Hurricanes.[13] Koschmider hadde mistet Tony Sheridan and The Jets, og trengte en erstatter.[14] Rory Storm and the Hurricanes hadde et godt rykte som underholdere, og Williams advarte The Beatles om at de måtte skjerpe seg, fordi nå kom Rory and the Hurricanes.[15]
Imidlertid ble det fort The Beatles som tok over. Med et stadig større repertoar av låter av blant andre Little Richard, Chuck Berry, Ray Charles og Gene Vincent, og med publikums deltakelse, ble de stadig mer populære. Etter hvert kom Tony Sheridan fra Top Ten Club og Rory Storm og Ringo Starr fra Rory Storm and The Hurricanes for å høre på dem.[16] Gjestene inkluderte medlemmer av den organiserte kriminaliteten der, og de gikk gjerne åpenlyst med skytevåpen.[16] Det var ofte bråk, gjerne fra engelske soldater, men kelnerne og bartenderne var dyktige til å slåss, og bråkmakerne ble ofte kastet ut.[17]
Etter showet gikk gjerne Pete Best for seg selv mens de andre fire hang sammen, av og til med Ringo Starr.[16] Etter hvert ble de også kjent med Astrid Kirchherr, Klaus Voormann og Jürgen Vollmer, tre tyske kunststudenter som likte musikken. Voormann hadde hørt dem ved en tilfeldighet, og snart ble de venner med bandet. Kirchherr ble særlig betatt av Stuart Sutcliffe, men tok godt vare på alle ved å ordne mat og vaskemuligheter til dem. Hun og Vollmer tok bilder av bandet.[18]
The Beatles oppdaget etter hvert Top Ten Club, som de likte mye bedre. De prøvespilte der, og ble enige den 30. oktober om å komme til den nye klubben etter at kontrakten med Koschmider var over.[19] Det ble oppdaget av Koschmider dagen etter, og han ble rasende og terminerte kontrakten med tre ukers virketid.[20] Den 20. november ble det oppdaget at Harrison var under 18, og dermed ikke kunne jobbe. Han ble sendt hjem dagen etter, etter at han hadde hjulpet John Lennon med å lære gitardelene han selv spilte.[21] Den 29. november ble Paul McCartney og Pete Best kastet ut av landet etter anklage om ildspåsettelse. Lennon ble til 10. desember, og Sutcliffe til januar.
Sutcliffe dro ned til Hamburg den 15. mars. Han og Kirchherr, som var hans forlovede, ordnet opp i papirarbeidet for å få ordnet det slik at The Beatles kunne dra tilbake til Hamburg. De andre dro ned den 27. mars.[22] Konsertene på Top Ten Club varte fra 1. april til 1. juli 1961.[23] Sovemulighetene var bedre. De sov i feltsenger, og toalettet ble rengjort av en eldre dame kalt «Mutti».[24] De var nå på samme klubb som Tony Sheridan, og de samarbeidet mye. Der Astrid Kirchherr tok bilder av den i 1960, var det Vollmer som tok bilde av dem i 1961.
Oppholdet involverte mye krangling og uenighet. McCartney var misfornøyd med Sutcliffe og Sheridan, som ofte kom i håndgemeng, mente at Best var en elendig trommeslager som ofte ikke holdt samme takt med bena og hendene. Egget frem av Lennon, utfordret han Pete Best på grunn av Bests manglende evner. Best var godt trent og sterk, men Sheridan var mest vant til å slåss, og kampen endte uten en klar vinner.[25] Også McCartney og Sutcliffe Sutcliffe sloss, men i motsetning til Sheridan og Best skjedde dette på scenen etter at McCartney hadde gått over streken med en kommentar og Sutcliffe slo.[26] Etter dette var Sutcliffe så godt som ute. McCartney tok over som bassist.[27] I begynnelsen lånte han bassen til Sutcliffe, noe som viser at det ikke var varige medn. Etter hvert kjøpte han sin egen bass, en Höfner 500/1.[28] Sutcliffe ga Harrison forsterkeren han hadde kjøpt, og senere solgte han sin Hofner 333-bass til Voormann.
En av gangene de spilte, ble de oppdaget av den tyske komponisten og plateprodusenten Bert Kaempfert. Han ønsket å bruke dem som backingband for Tony Sheridan. Dette medførte at The Beatles, under navnet «The Beat Brothers», spilte inn «My Bonnie», «The Saints» og «Cry for a Shadow» den 22. juni 1961[29], de samme sangene den 23. juni[30] og «Ain't She Sweet», «Take Out Some Insurance On Me, Baby» og «Nobody’s Child» den 24. juni.[31] Sutcliffe var ikke med på denne innspillingen. Lydingeniøren Klaus Hinze mente at Best ikke holdt nivået, og Best ble fratatt stortromme og Tom-tom-tromme, og måtte greie seg med skarptromme og hi-hat. [32] Singlen ble imidlertid ikke gitt ut før 23. oktober.[33]
Allerede da de spilte i Kaiserkeller, ble de godt kjent med utkaster Horst Fascher. Fascher var med på å starte Star-Club med Manfred Weissleder, en mann med et stort navn innen Hamburgs undergrunnsmiljø.[34] Siden Fascher var en stor fan av The Beatles, var det via ham de fikk tilbudet. Den første gangen de skulle spille, var 13. april til 31. mai. Lennon, McCartney og Best dro den 11. mai, og ble møtt på flyplassen av Astrid Kirchherr, som fortalte dem at Sutcliffe døde dagen før.[35] Harrison og Brian Epstein dro ned dagen etter.[36]
Lennon valgte likevel å løse dette med humor, og på åpningsdagen kom han kledd som vaskekone som vasket og rev ned utstyret og vasket armhulene til McCartney og Harrison.[37]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
