From Wikipedia, the free encyclopedia
Massakren i Verden var en hendelse der den frankiske keiser Karl den store beordret mer enn 4 000 saksere henrettet i oktober 782. Karl den store strevet i 30 år med å kristne sakserne, og i 772 fikk han ødelagt det hellige treet Irminsul, et sentrum i saksisk hedendom. Massakren fant sted i Verden i det nåværende Niedersachsen, Tyskland. Hendelsen er dokumentert i frankiske kilder, inkludert De kongelige frankiske annaler.
Saksernes høvding og anfører i opprøret, Widukind, kom levende fra det og døde først i 807. Han skal ha latt seg døpe og av keiser Karl blitt utnevnt til hertug av Sachsen. Han falt i kamp med hertugen av Schwaben.[1] I en annen versjon overga Widukind seg og ble døpt, men deretter innesperret i et kloster resten av livet.[2] Noen pålitelig kilde til hva som faktisk skjedde med ham, finnes ikke. Trolig var han en slektning av Mathilde som var gift med Henrik I av Sachsen, «Henrik fuglefangeren». Widukind ble snart en helt i sagn og legender, og senere skildres han som helgen og kirkebygger. I middelalderen ble det sagt at han lå gravlagt i Enger, nær Herford.[3] I Enger finnes også et museum for ham.[4]
For året 782 noteres i De kongelige frankiske annaler et saksisk opprør, etterfulgt av en frankisk seier i slaget ved Süntel, før keiser Karl den store kom og slo ned opprøret. Han beordret deretter mer enn 4 000 saksere halshogd der elvene Aller og Weser møtes, i det som nå er Verden.
Om massakren lyder annalen slik:
- Da Karl den Store hørte dette, gav han ordre til alle frankerne han kunne samle på kort varsel, og rykket frem til stedet hvor elven Aller renner inn i Weser. Der samlet han alle saksere som hadde støttet opprøret og tvang dem til overgivelse. Deretter dømte han de ansvarlige for opprøret til døden - fire tusen fem hundre av dem. Dommen ble fullbyrdet på stedet. Widukind var ikke blant dem, siden han hadde flyktet til Normannia (dvs. Danmark).
Blodbadet skal ha pågått hele dagen og huskes som das Blutgericht, tysk for «blodretten». Hendelsen må ha vært et lammende sjokk for sakserne. Karls soldater brente ned landsbyer og kornhøsten, og 10 000 saksere ble deportert til ulike deler av riket hans. De måtte ta dåpen og avsverge blotskikkene sine. Keiserens kronikør, Einhard, omtaler ikke massakren i Verden med et eneste ord.[5] Den skotske filosofen David Hume var også interessert i historie, og den første som påpekte at vikingeferdene mot de britiske øyer kunne være en reaksjon på Karl den stores brutale tvangskristning med rene massakrer på sakserne. Hume mente at mange saksere flyktet nordover og ble vel tatt imot, dvs. av danene (Hume selv brukte ikke selv nasjonalitetsbetegnelser). Vikingferdene var da et rent selvforsvar etter Karl den stores 33 krigstokter inn i Sachsen. Historikeren Edward Gibbon tok senere opp Humes tanker om en mulig sammenheng mellom keiser Karls brutalitet og vikingetoktene.[6]
Professor Anders Winroth ved UiO[7] uttalte i 2014 at Karl den store lovprises av EU som symbol på Europas samling, men EU har valgt å glemme at han begikk folkemord i prosessen.[8]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.