Hirden

Denne artikkelen omhandler organisasjonen under NS. For kongelige livvakter i middelalderen, se Hird og hirdmenn.

Hirden var en ideologisk, paramilitær særorganisasjon i det norske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) fra 1934 til 1945. Hirden fungerte som partiets politiske tropper, tilsvarende Sturmabteilungen («stormavdelinger») i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Organisasjonen bestod opprinnelig av den aktive kjernen i partiet, men medlemskap i Hirden ble obligatorisk for alle NS-medlemmer i løpet av andre verdenskrig.

Hirden
Stiftet		1940
Fører		Vidkun Quisling
Avis		Hirdmannen
Antall medlemmer		ca. 8 500 - 20 000

Det blir vanligvis antatt at det var om lag 8 500 medlemmer i Hirden, mens NRK-journalist Eirik Veum mener at et sannsynlig anslag kan ha vært inntil 20 000 etter at medlemskap i hirden ble obligatorisk for NS-medlemmer i 1943, men mange av disse forble passive.^[1]

NS-arrangement utenfor Herredshuset i Verdalsøra, trolig 1943 eller 1944. NS-taleren er flankert av uniformerte hirdmenn fra partiets paramilitære organisasjon. Bygningen er dekorert med en propagandaplakat av Harald Damsleth, norsk flagg og NS' eget røde og gule partiflagg.

Foto: Franz-Josef Tintrop / Statsarkivet i Trondheim

Historie

Hirdens forløper ble dannet i 1933 under navnet «Specialavdelingen» eller «Særavdelingen» (SA), en frivillig organisasjon for NS-medlemmer opprettet kort tid etter at Nasjonal Samling var stiftet. De første medlemmene kom i stor grad fra «Leidangen» som hadde gitt frivillig militæropplæring til folk ned i 14-årsalderen. Noen av instruktørene kom fra Forsvaret, og SA samarbeidet flere ganger med andre høyreradikale grupper ved gatekamper. Kvinner var velkomne om de kunne tenke seg sanitetsarbeid.^[2]

Oppmarsj av Hirden på Universitetsplassen i Oslo 1. november 1941. Nasjonal Samlings leder Vidkun Quisling på talerstolen og Orvar Sæther, stabssjef i Hirden, like ved, hilser med «gammel norsk hilsen».

Foto: Riksarkivet

Det var neppe mer enn 200 aktive medlemmer i SA, som etter noen måneder endret navn til Hirden. Internt i NS ble Hirden ofte kalt «ordensvernet», selv om oppdraget iblant var det motsatte, å skape bråk ved motpartens møter. Den første hirdlederen, Rolf Stenersens bror Carl Johan Stenersen, var kjent for mottoet «vi vil, vi kan, vi tør» og trente opp Hirden som en vanlig militæravdeling. Han var kaptein i Forsvaret, tok etter hvert avstand fra NS og kjempet under krigen på alliert side. Etter krigen ble han dekorert av britene. Johan B. Hjort tok over som hirdleder og sa at «vi måtte opprette Hirden for ikke å bli slått i hjel».^[3] Stort sett hadde Hirden vært aktiv i det vestlige Oslo, Bærum og på Nordstrand; men Hjort lyktes i å etablere grupper fra Finnmark til Agder. I 1935 begynte politiet å reagere på at Hirden trengte inn på deres arbeidsområder som ordensvern. I oktober samme år besluttet partileder Vidkun Quisling at ingen kunne få høyere verv i NS uten å gjennomgå hirdopplæring. I retningslinjene het det blant annet:

• Bedre med få fanatikere enn mange tilhengere.
• Har du sjanse til å vinne et slagsmål, er alle midler tillatt.
• Slå først, da slår du best.
• Spør ikke hvorfor? - som regel vet du det.^[4]

Hirdmannskapene ble offisielt definert som partiets «politiske og ideologiske soldater», men hovedsakelig fungerte de som vaktmannskap under politiske møter og taler, etter utallige angrep fra og konflikter med kommunist- og daværende arbeiderbevegelse, som også var hovedgrunnlaget for Hirdens dannelse. Under okkupasjonen fikk imidlertid Hirden nye oppgaver og avdelinger. Hirdmedlemskap ble obligatorisk for unge, mannlige partimedlemmer fra 1941, og seinere også for kvinner og eldre medlemmer, men ordningen ble ikke helt gjennomført. Alle medlemmer bar uniform på arrangementer og i medlemstjeneste.

Allsang var et fast innslag på møter og stevner:

Løfter om Quislings Norge lever i Hirdens tro.

Verges av sosialister, ungdom av nordisk blod.^[5]

eller lån som På Vikingtog, en oversettelse av Legion Condors Teufelslied («djevlesang»):

På vikingtog til fremmed land dro menn av nordisk ætt,

på kongeskip sto mann ved mann av Hirden kampberedt.

Hirden ble oppløst ved frigjøringa i mai 1945, og mange medlemmer ble dømt i landssvikoppgjøret.^[6]

Navn og begreper

Begrepet «hird» ble tatt i bruk i 1934 og var opprinnelig middelalderens navn på kongers og stormenns livvakt og følge. Nasjonal Samlings hird hadde tilsvarende oppgaver overfor partiets og Hirdens leder Vidkun Quisling. Ideen bak navnet Hirden var å trekke linjer tilbake til Norges storhetstid, norgesveldet.^[7] Fascinasjonen for det gamle nordiske kom til uttrykk i navn og begreper som Hirden brukte. Et godt eksempel var begrepet «sveit» som ble brukt om en undergruppe i organisasjonen. Et annet eksempel er at en av de mest beryktede divisjoner ble kalt for 7. hirdregiment Viking.^[8]

Under okkupasjonen ga Hirden uttrykk for, gjennom sitt eget tidsskrift Hirdmannen, at Norge hadde krav på landområder som tidligere hadde utgjort deler av norgesveldet. Denne overbevisningen var en viktig årsak til at flere av medlemmene i organisasjonen deltok på tysk side i kampen mot Sovjetunionen.^[9] «Den nye tid» skulle dermed bygges på gamle røtter.^[10]

Quisling og Josef Terboven, tysk rikskommissær for «de okkuperte norske områder» og den reelle lederen i Norge under andre verdenskrig, inspiserer en hird-avdeling.

Foto: Riksarkivet

Oppbygging og oppgaver[11]

Hirden utgjorde NS' aktivistiske kjerne og virket som ordensvern ved NS' møter. Hirden skulle dessuten disiplinere og skolere medlemmene. Hirdens andre leder, den seinere høyesterettsadvokaten Johan Bernhard Hjort, var som skapt for denne oppgaven med sin prøyssiske bakgrunn, sersjantutdanning og naturlige autoritet. Han åpnet friskt et møte for flere tusen frammøtte på Gjøviks torg Kristi himmelfartsdag 1936 med følgende hilsen: «Landsmenn, landsforrædere, apekatter og annet folk».^[12] Hjort kom imidlertid snart på kant med Quisling og meldte seg ut av partiet i 1937.

Hirden var organisert i en militær korpsstruktur med flere forskjellige forband på samme måte som det tyske nazistpartiet NSDAPs paramilitære Sturmabteilungen (SA). Organisasjonen fikk ytterligere militært preg under andre verdenskrig, da NS-staten blant annet opprettet Hirdmarinen og et flykorps. Hirden fikk politimyndighet i mars 1941 og ble innlemmet i «rikets væpnede styrker» 14. august 1943.

Hirden inngikk også i vaktmannskaper i fangeleirer for østeuropeiske krigsfanger i Norge, og framviste - særlig de yngre - stor brutalitet som tyske offiserer fant det nødvendig å gripe inn overfor. Under rettsoppgjøret kom det for dagen at brutale og bestialske overgrep og tortur av fanger var vanlig; tyskerne fratok norske vaktsoldater bajonettene fordi de stakk fanger i øynene med dem.^[13] Ran Lykke Himberg konkurrerte med en annen vaktsoldat om hvem som tok livet av flest jugoslaviske fanger. Etter hvert drap laget de et hakk i geværkolben, og sammenlignet på frivaktene hvem som lå best an.^[14]

72 hirdmenn deltok under utsendelsen av 532 jøder med DS «Donau» 26. november 1942. Deltagerne ble betalt med kr 20 hver; ialt kr 1.440. Fakturaen var underskrevet av nestsveitfører og SS-økonomiansvarlig i hirdstaben Jens Berentzen og stemplet «7. Hirdregiment Viking, fylking II».^[15] Rikshirden og hirdstaben hadde kontorer i Tollbugata 10, i gangavstand fra politidepartementets lokaler i Akersgata 44.^[16]

Rikshirden og annet

Hirden var samlebetegnelse for Rikshirden, for menn over 18 år, og liknende NS-organisasjoner for andre medlemsgrupper. Propagandaplakaten fra 1945 viser «Hirdens politiske soldater» i Rikshirden, Førergarden, Hirdens bedriftsvern (HBV), Hirdens Flykorps, Hirdmarinen og som frontkjempere i Waffen-SS.

Foto: Fra utstilling i Justismuseet 2019, ukjent illustratør

Rikshirden var den første formasjonen og den egentlige Hirden, og de fleste andre forbund utgikk fra den. For øvrig er begrepet «hird» etter krigen blitt brukt som et fellesnavn på hele hirden, også Kvinnehirden og Ungdomsfylkingens hirdgrupper. Opprinnelig omfattet imidlertid Hirden bare hirdavdelingene som tilhørte Hirdstaben og Førergarden.

Symbol	Navn	Periode	Beskrivelse
	Rikshirden	1933–1945	Rikshirden var politisk ordensvern og hadde viktige propagandaoppgaver. Hirdmannen var rikshirdens partiavis og sentralt organ for propaganda.
	Hirdvaktbataljonen	1942	De fleste medlemmene tjenestegjorde hos SS-Vaktbataljon fra 1943, til tross for at de administrativt ble overført til den norske legion.
	Førergarden	1942–1945	Vidkun Quislings personlige livvakt og partiets paradeavdeling som bestod av 150 håndplukkede frivillige. Livvakten var en selvstendig enhet direkte underlagt føreren og ble ledet av sveitfører Per Carlsson (20. april 1942–1. april 1944), Sverre Henschien (1944–1945) og sveitfører Sophus Kahrs (februar–mai 1945).
	Hirdens Flykorps	1942–1945	Stiftet i mars 1942 for å danne grunnlaget for framtidens norske luftforsvar. Flere titalls medlemmer gikk etter hvert inn i det tyske flyvåpenet Luftwaffe i ulike posisjoner.[17] Korpset tilsvarte det tyske Nationalsozialistisches Flieger-Korps og tok sikte på å utdanne flyvere og flypersonell. HFK ble ledet av Reidar Aagaard i 1942, Erling. W. Eliassen 1942–1944 og av Per Carlson 1944–1945.
	Hirdmarinen	1942–1943	Skulle legge grunnlaget for framtidas norske sjøforsvar. Flere av disse gikk etter hvert inn i den tyske Kriegsmarine, hvor mellom 200 og 400 nordmenn tjenestegjorde, noen også som befal, og totalt 16 nordmenn dør i tjeneste.[18]
	Hirdens Alarmenheter	1943–1945	Dreiv vakthold og hjalp Statspolitiet som en del av Rikets væpnede styrker.
	Hirdens Bedriftsvern	1943–1945	Var væpnede styrker som skulle beskytte industri og statsinstitusjoner mot sabotasje.
	Hirdbataljonen	1945	var en militær mobilisering av NS-medlemmer.[19]

Enkelte hirdgrupper var ikke direkte underlagt Rikshirden:

Symbol	Navn	Periode	Beskrivelse
	Kvinnehirden	1934–1945	Dette var partiets sanitetstropp og service-stab ved store arrangementer. Kvinnehirden var egentlig underlagt NS Kvinneorganisasjon (NSK) og hadde egen landsleder.
	Germanske-SS Norge	1941–1945	GSSN het opprinnelig Norges SS og var et rent tysk initiativ mer eller mindre underlagt det tyske elitekorpset Allgemeine SS. GSSN var formelt en underavdeling av Hirden, men meget kontroversiell innad i NS-miljøet på grunn av sine tette bånd med Tyskland.[trenger referanse]

NS hadde flere barne- og ungdomsorganisasjoner, deriblant:

Unghirden, Guttehirden, Jentehirden (skrevet Gjentehirden etter rettskrivningen av 1941^[20]) og Småhirden. De organiserte barn og unge fra 10 til 18 år. Organisasjonene var underlagt NS Ungdomsfylking (NSUF), ikke Hirden selv om de brukte betegnelsen «hird».^[21] også de unge ville vær. NS-statens forsøk på å innføre tvunget medlemskap i disse organisasjonene førte til stor motstand fra foreldre og lærere, og til brudd med Den norske kirke. Det ble også opprettet ungdomsavdelinger av Hirdmarinen og Hirdens Flykorps.

Organisasjon

Hirden var organisert militært med Rikshirden øverst. Hirden hadde ellers en desentralisert struktur med regionale og lokale avdelinger med egne hirdførere.

1. NS' fører (Vidkun Quisling)
2. Hirdsjefen og Rikshirdstaben
3. Hirdfordelingen (Hirddivisjonen)
4. Regimentet (3 fylkinger)
5. Fylkingen (2–6 sveiter)
6. Sveiten (inntil 4 tropper, minimum 130 mann)
7. Troppen (3 lag og stab, rundt 40 mann)
8. Laget (10–12 mann)

Regimenter

Rikshirden var delt i sju regimenter:^[22]

1. Regiment Viken, medlemmer fra Østfold, Vestfold, deler av Akershus og Buskerud
2. Regiment Eidsivating, medlemmer fra Hedmark og Oppland
3. Regiment Hafrsfjord, medlemmer fra Rogaland, Agder-fylkene, Telemark
4. Regiment Gulating, medlemmer fra Hordaland, Sogn og Fjordane, søndre del av Møre og Romsdal
5. Regiment Frostating, medlemmer fra Nordre del av Møre og Romsdal, Trøndelag, søndre del av Nordland
6. Regiment Hålogaland, medlemmer fra store deler av Nordland, Troms og Finnmark
7. Regiment Viking, medlemmer fra Oslo og deler av Akershus

Fra februar 1944 ble ordningen med Hirdregimenter droppet til fordelt for tre hirdfordelinger.

1. Hirdfordeling

Fører: Regimentfører Thorvald Thronsen

Stabssjef: Fylkingfører Harald Normann Sødahl

2. Hirdfordeling

Fører: Nestregimentfører Arthur Qvist (februar-september 1944)

Befalsskole: Kaptein Karsten Ivar Sveen

Kaptein John Braseth

Overløytnant Tor Marstrander

3. Hirdfordeling

Fører: Nestregimentfører Erling Arnljot Søvik (1944–1945), Nestregimentfører Othar Eivind Lislegaard (1945)

Stabssjef: Fylkingfører Per Bernhard Carlson

Landshirdsjefer

Quisling og Oliver Møystad, hirdsjef og sjef for sikkerhetspolitiet, inspiserer Rikshirden i Grefsrudleiren, en SS-leir i Holmestrand, i 1943. Mannskapene er utstyrt med «tyskerhjelmer».

Foto: Riksarkivet

Nasjonal Samlings fører Vidkun Quisling var øverste hird-sjef. Ellers var følgende landshirdsjefer:

• Carl Johan Eckersberg Stenersen – 1934–1. mars 1935
• Johan Bernhard Hjort – mars 1935–1. januar 1937
• Orvar Sæther – 1. januar 1937–august 1940
• Konrad Sundlo – august 1940–1941
• Oliver Møystad – 12. januar 1942–30. mars 1944
• Karl Marthinsen – 30. mars 1944–8. februar 1945
• Henrik Rogstad – 8. februar 1945–9. mai 1945

Grader[23]

Grader^[24][25]

Hirden	Norges SS / GSSN	Allgemeine SS
Hirdmann	SS-mann	SS-Mann
Nestspeider	SS-stormmann	SS-Sturmmann
Speider	SS-rodefører	SS-Rottenführer
Nestlagfører	SS-nestlagfører	SS-Unterscharführer
Lagfører	SS-lagfører	SS-Scharführer
Kommandersersjant	SS-nesttroppfører	SS-Oberscharführer
Troppsfører	SS-troppfører	SS-Hauptscharführer
Nestsveitfører	SS-neststormfører	SS-Untersturmführer
Sveitfører	SS-stormfører	SS-Obersturmführer
–	SS-høvedsmann	SS-Hauptsturmführer
Fylkingfører	SS-stormbannfører	SS-Sturmbannführer
Nestregimentfører	SS-neststandartfører	SS-Obersturmbannführer
Regimentfører	SS-standartfører	SS-Standartenführer
–	SS-nestbrigadefører	SS-Oberführer
–	SS-brigadefører	SS-Brigadeführer
Stabssjef	Stabsleder	–

Uniformer

Medlemmene i hirdorganisasjonene bar uniform, men ikke våpen som frontkjemperne.^[26] Bildet viser mørk gråblå rikshirduniform med kepi, brun skjorte og Frontkjempermerket etter tjeneste i Waffen-SS. Hirdens emblem var NS' solkors med to sverd. Nederste propagandaplakat viser en hirdmann i kamp «mot bolsjevisme og pengevelde» i form av menneskeormer med davidstjerner, hammer og sigd, dollar- og pundtegn. V-tegnet symboliserer seier og gjengjeldelse. Plakaten over viser svart hirdflagg, NS' røde og gule korsflagg og norsk nasjonalflagg.^[27]

Foto: Fra Lofoten Krigsminnemuseum 2019

Fra sommeren 1933 ble politiske uniformer forbudt i Norge gjennom uniformsforbudloven. Den skulle forhindre uro mellom politiske massebevegelser som på kontinentet, og ble endelig vedtatt i 1937.^[28] I april 1940 krevde imidlertid Quisling dispensasjon fra forbudet, og de første hirdstyrkene bar norske militæruniformer med solkors-bind om armen.^[29] Da loven høsten 1940 ble opphevet, tok Hirden til å bære egen uniform^[30] og opptrådte i sluttede formasjoner i nasjonalsosialistisk og militær tradisjon.

De fleste hirdmedlemmer måtte anskaffe uniform på egen regning, da hirdtjenesten ble regnet som en «fritidsaktivitet». Quisling og andre i partiledelsen brukte ofte Hirdens mørke uniform istedenfor den grågrønne parti- og embetsuniformen til ministre og «politiske førere».

Såvel NS' politikk som partiets organisering og symboler var sterkt påvirket av det tyske nazistpartiet NSDAP. Også uniformene hadde tyske modeller, og den mørke hirduniformen var inspirert både av brunskjortene i SA med sine kepier og bandolærer, og av den elegante, svarte uniformsdressen til den idealiserte «naziadelen» i SS. Vektleggingen av visuelle effekter, opptog og bannermønstring skulle skape et sterkt indre samhold om felles verdier, men også lokke nye grupper og gi inntrykk av disiplin, lov og orden.

Rikshirdens uniform

Rikshirdens uniform var mørk gråblå.^[23] Hodeplagget var en sylinderformet, men myk skyggelue (skilue) med «stormreim» til å feste under haka. Jakka var dobbelt-, seinere enkeltknappet, hadde store slag og fire, påsydde lommer med klaffer og knapper. I tillegg bestod uniformen av brun uniformsskjorte med svart slips, svart kryssbandolær, strekkbukser og beksømstøvler. Befal hadde ridebukser og høye støvler. På venstre overarm bar medlemmene svart armbind med solkors i rødt og «gull», partiets hovedsymbol, supplert med to sverd, som var hirdmerket. Om sommeren kunne en gå i skjorte uten jakka på. Rangdistinksjonene var striper på skulderklaffene. Knappene var dekorert med partiets «solørn» og var mørke for menige og gylne for ledere.

Vinteruniformene til Ung- og Guttehirden liknet, bortsett fra at ungdommene hadde båtluer og grønne armbind med solkors og sverd. Ellers brukte guttene kortbukser, skjorter og speiderskjerf som Hitlerjugend. Kvinnehirden hadde grågrønn uniform med jakke, skjørt og båtlue, hirdmerke på gulhvit, ruteformet bunn på armen, og gulhvit skjorte med svart sløyfe.

Uniformer og merker for Rikshirden^[23] og Kvinnehirden. Politiske uniformer ble forbudt i Norge fra 1933,^[28] men uniformsforbudloven ble opphevet i løpet av okkupasjonsåret 1940. NS, landets eneste lovlige parti fra 25. september dette året, ble for alvor en uniformert bevegelse etter nasjonalsosialistisk, militær tradisjon inspirert av det tyske nazistpartiet. Plansjer fra NS Årbok 1944.

• 
  Quisling besøker Germanske SS Norges avdeling på leirområdet i nasjonalparken ved kongegravene i Borre under NS' pinsestevne 1943. Hirden til høyre. Bevegelsens ønske om å knytte an til vikinger og eldgammel «germansk» storhetstid er tydelige.

  Foto: Riksarkivet
• 
  Ung- og Jentehird i NS Ungdomsfylking defilerer med NS' solkorsflagg foran Quisling. Fra en minnehøytidelighet for falne frontkjempere, holdt i Frognerparken under «8. riksmøte», partiets landsmøte i Oslo i september 1942.^[31]

  Foto: Riksarkivet
• 
  Førergarden i galla møter Qusiling på Fornebu flyplass etter hans statsbesøk hos Hitler i Berlin etter «Statsakten» i februar 1942. Hirdavdelingen Førergarden var Quislings personlige livvakt og partiets paradeavdeling.

  Foto: Riksarkivet
• 
  «Føreren» taler til Hirden og NS-sympatisører under slagordene «Norskdom – Fridom – Kristendom» under et sommerstevne i Sarpsborg i Østfold 1942.

  Foto: NS Presse- og propagandavdeling. Billed og filmkontoret/Riksarkivet
• 
  Quisling inspiserer hirdkvinner på Slottsplassen 16. og 17. mai 1943. Kvinnehirden var partiets sanitetstropp og service-stab ved store arrangementer og ikke direkte underlagt Rikshirden, men NS Kvinneorganisasjon (NSK).

  Foto: NSUF/Riksarkivet

Referanser

1. Veum, side 59
2. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 33), Kagge forlag, 2013, ISBN 978-82-489-1051-0
3. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 35)
4. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 36-37)
5. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 55)
6. Fredsbildet som lyver Arkivert 2. september 2009 hos Wayback Machine., Aftenposten 11. august 2000, besøkt 31. oktober 2014
7. Sæther, Orvar (1904-1991) (1941). Hirdboken: hirdens historie og oppgaver. Oslo: I kommisjon hos Stenersen. s. 40.
8. Sæther, Orvar (1904-1991) (1941). Hirdboken: hirdens historie og oppgaver. Oslo: I kommisjon hos Stenersen.
9. Hirdmannen. "Vi vil et fritt Norgesvelde og et Storgermansk folkesamband", 1. årgang, nr. 5 (1940): s. 4
10. Orvar Sæther. "Et nytt Europa", Hirdmannen, 2. årgang, nr. 3 (1941): s. 4
11. Håndbok for Rikshirden, Centralforlaget, 1943
12. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 39)
13. Øyvind Schou: «Mange får vite om sin fars krigsgjerninger for første gang», Drammens Tidende 4. november 2013
14. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 545)
15. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 193-94)
16. Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 373)
17. Veum, side97-98
18. Veum, side 101
19. Sigurd Bakke Styrvold: Heil og Sæl. Jeg er utdannet morder! Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., Den norske SS Vaktbataljon 1942–1945, masteroppgave i historie Universitetet i Oslo,V2009, s. 138
20. Veum, side 92
21. Sæther, Orvar (1904-1991) (1941). Hirdboken: hirdens historie og oppgaver. Oslo: I kommisjon hos Stenersen. s. 42.
22. Veum, side 62-64
23. Håndbok for Rikshirden side 19–29
25. Andrew Mollo:Uniforms of the SS, vol. 2: Allgemeine-SS 1923-1945, London 1971, side 42
26. Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 172. ISBN 8252525490.
27. Jensen, Tom B. (1941-) (1988). Parti og plakat: NS 1933-1945. Oslo: Samlaget. s. 186. ISBN 8252131026.
28. Lov av 6. juli 1933 nr. 14, og senere Lov av 13. mai 1937 nr 1: Lov om forbud mot å bære uniform m.v.
29. Lars Borgersrud: "Unngå å irritere fieden..." side 64
30. Sæther, Orvar (1904-1991) (1941). Hirdboken: hirdens historie og oppgaver. Oslo: I kommisjon hos Stenersen. s. 39.
31. Jamfør søkbare digitalkopier av Program for Nasjonal samlings 8. riksmøte i Oslo i Oslo 25-27 september 1942 og NS 8. riksmøte (1943)

Se også

• Rikshirden
• Førergarden
• Kvinnehirden
• Unghirden, Guttehirden
• Jentehirden, Småhirden
• Germanske-SS Norge
• Frontkjemper

Litteratur

• Eirik Veum: Nådeløse nordmenn - Hirden, Kagge Forlag, Oslo 2013, ISBN 978-82-489-1451-8
  • Veums bok inneholder en oversikt over 72 hirdmedlemmer som deltok i deportasjonen av jødene i Norge, og 962 hirdmenn som ble dømt i landssvikoppgjøret for å ha deltatt direkte eller som organisatoriske ledere av tortur og overgrep mot krigsfanger i Norge under andre verdenskrig.

Eksterne lenker

• (en) Hirden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Norsk krigsleksikon om Hirden
• Hirdopplæringa under 2. verdenskrig (nedlastbart dokument)
• Unghirdmarinen under 2. verdenskrig (nedlastbart dokument)
• Jentehirden 1940–1945 (nedlastbart dokument)
• Dom mot Kvinnehirdmedlem
• Søk i stor bilde- og filmdatabsen med søkeordet %hird% i rubrikken «tekstsøk»

Portal: Andre verdenskrig