Frontkjemper er en betegnelse på en soldat som kjemper ved fronten i en krig. Uttrykket ble brukt i Det tyske keiserrike om tyske soldater (Frontkämpfer) som kjempet ved fronten i første verdenskrig, og det ble laget egne medaljer til disse fra 1934 (Ehrenkreuz für Frontkämpfer).
I Norge betegner «frontkjemper» særlig nordmenn som frivillig deltok i tysk krigstjeneste under andre verdenskrig, først og fremst i Regiment Nordland (januar 1941), Norges SS (mai 1941), Germanske SS Norge (juli 1942), SS-skijegerkompani (seinere -bataljon) (august 1942) og fire politikompanier (1942–45).[1] Det var i alt over 5 000 norske frontkjempere, deriblant flere hundre frontsøstre (sykepleiere).[2] Disse ble dømt som landssvikere etter krigen.
![Thumb](#/media/Fil:Bundesarchiv_Bild_101III-Bang-004-19,_Russland,_Angehörige_der_Legion_"Norwegen".jpg)
I Norge brukes uttrykket primært om nordmenn under andre verdenskrig som vervet seg til tysk krigstjeneste i Waffen-SS fra januar 1941 og kjempet på tysk side mot Sovjetunionen på Østfronten. De første som dro ut meldte seg i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» og ble med på angrepet på Sovjetunionen i 1941. Senere ble flere avdelinger satt inn på Østfronten, blant annet ved Leningrad, i Finland og under tilbaketrekkingen ved Narva-fronten. De ble med under hele det tyske tilbaketoget fra Leningrad/Narva til Kurland (Vest-Latvia) gjennom Polen og fram til sammenbruddet i Berlin i mai 1945.
Frontkjemperne ble opprinnelig rekruttert for å bistå Finland i kampen mot Sovjetunionen etter deres ydmykende våpenhvilebetingelser etter vinterkrigen. De ble også vervet for å kjempe mot bolsjevismen, spesielt fra 1942 og utover, da de norske nazistiske myndighetene lovet å sette dem opp som norsk avdeling, under norsk flagg og kommando, som en oppbygging av en ny, norsk hær (Den norske legion). Men senere ombestemte tyskerne seg, og de norske frontkjemperne ble spredt på ulike Waffen-SS avdelinger under tysk kommando. Disse kontrakts- og løftebruddene skapte stor forbitrelse i mange frontkjemperkretser mot NS' leder Vidkun Quisling og hans medhjelpere.
En kjent frontkjemper som deltok på flere frontavsnitt, var Olaf T. Lindvig som etter hvert fikk graden SS-Hauptsturmführer. Den høyest dekorerte norske frontkjemperen er SS-Obersturmführer Fredrik Jensen, som fikk det tyske kors i gull som soldat i et tysk panserregiment i desember 1944.
Skijegerkompaniet ble dannet sommeren 1942 av Nasjonal Samlings ungdomsfylking (NSUF). Skijegerne skulle kartlegge de sovjetiske styrkenes bevegelser og posisjoner i Karelen. Enheten ble nyorganisert og forstørret til bataljon i 1943 som SS-skijegerbataljon Norge.
Ved sluttkampene i Berlin antas det at ca. 150 norske frontkjempere deltok. I alt 15 500 nordmenn prøvde å verve seg under okkupasjonen. Omkring 5 000 nordmenn slapp gjennom nåløyet som frontkjempere. Det antas at 836 ble drept;[3] av disse har 308 status som savnet. De fleste drepte og savnede befant seg i daværende Sovjetunionen, noen i Finland og Tyskland. Fire ble drept i aksjoner høsten 1944, da tyske tropper gjennomførte massive tiltak for å slå ned oppstanden i Warszawa. I tillegg gjorde mellom 400 og 500 kvinner tjeneste i tysk Røde Kors som såkalte frontsøstre. Av disse var den senere SV-politikeren Hanna Kvanmo den mest kjente fra Norge.[4]
Rundt 18 % av alle frontkjempere var yngre enn tyve år.[5] De var altså umyndige, for den daværende myndighetsalderen i Norge var 21 år.
Overgrep
Det er dokumentert at norske frivillige i Waffen-SS deltok i massakre mot sivile på østfronten,[6] og det er ett av flere forskningstemaer ved Holocaustsenteret i Oslo. I boken De som falt fra 2009 vises det til at det var en håndfull norske frontkjempere som kan ha vært med på å slå ned Warszawaoppstanden. Disse soldatene var tilknyttet 36. Waffen-grenaderdivisjon av SS, bedre kjent som SS-Sturmbrigade «Dirlewanger», ledet av Oskar Dirlewanger.
Oppgjøret etter krigen
De fleste fikk til dels lange krigsfangeopphold hos de allierte. Av dem som endte i sovjetisk krigsfangenskap, omkom mange, og de siste som kom hjem, kom i midten av 1950-årene. I alt 4 816 frontkjempere ble dømt for landssvik i det norske landssvikoppgjøret, vanligvis til fengsel, straffarbeid og/eller inndragning av borgerlige rettigheter. Frontkjemperne har etter krigen kjempet for å få sakene sine opp igjen, og hevder seg urettmessig behandlet, blant annet fordi de mener lover fikk tilbakevirkende kraft under oppgjøret.[trenger referanse]
DDRs samling av opplysninger
I 2012 sa historikeren Helmut Müller-Enbergs at DDRs samling av opplysninger om blant annet norske frontkjempere neppe «kan ha sammenheng med ren historieskriving», men at «dette var materiale som kunne brukes i en politisk sammenheng, for å tjene DDR og østblokkens sak i kampen mot USA og NATO».[7]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
