Fremskrittspartiet (FrP) er et liberalistisk politisk parti i Norge.[12] Partiet ble grunnlagt av Anders Lange i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977.
Fremskrittspartiet Framstegspartiet Ovddádusbellodat | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Leder(e) | Sylvi Listhaug | ||
| Generalsekretær | Finn Egil Holm | ||
| Grunnlegger(e) | Anders Lange | ||
| Grunnlagt | 8. april 1973 | ||
| Forgjenger | Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep | ||
| Hovedkvarter | Karl Johans gate | ||
| Avis | Anders Langes Avis (1973–1974) Fremskritt (1974–) | ||
| Ungdomsorg. | Fremskrittspartiets Ungdom | ||
| Donasjoner | 5 563 750 (2021)[1] | ||
| Antall medlemmer | 15 796[2] (2022) | ||
| Ideologi | Liberalisme (1983–) | ||
| Politisk posisjon | Høyresiden | ||
| Slagord | «For en enklere hverdag» «For folk flest» | ||
| Nettsted | frp.no (no) (1997–)[3] | ||
| Stortinget | 21 / 169
| ||
| Ordførere | 14 / 357
| ||
| Kommunestyrer | 1 007 / 9 122
| ||
| Fylkesting | 87 / 664
| ||
| Sametinget | 1 / 39
| ||
a^ Som definert av partiet selv, se FrPs prinsipprogram 2013–2017 | |||
| År | Bef. | ±% |
|---|---|---|
| 1973 | 1 020 | — |
| 1982 | 10 000 | +880,4% |
| 1990 | 15 553 | +55,5% |
| 1991 | 14 926 | −4,0% |
| 1992 | 14 158 | −5,1% |
| 1993 | 4 370 | −69,1% |
| 1994 | 3 671 | −16,0% |
| 1995 | 4 976 | +35,5% |
| 1996 | 5 654 | +13,6% |
| 1997 | 6 816 | +20,6% |
| 1998 | 7 905 | +16,0% |
| 1999 | 11 224 | +42,0% |
| 2000 | 11 824 | +5,3% |
| 2001 | 12 567 | +6,3% |
| 2002 | 16 746 | +33,3% |
| 2003 | 18 839 | +12,5% |
| 2004 | 17 660 | −6,3% |
| 2005 | 16 848 | −4,6% |
| 2006 | 19 581 | +16,2% |
| 2007 | 20 961 | +7,0% |
| 2008 | 21 019 | +0,3% |
| 2009 | 22 876 | +8,8% |
| 2010 | 22 623 | −1,1% |
| 2011 | 22 310 | −1,4% |
| 2012 | 22 243 | −0,3% |
| 2013 | 18 894 | −15,1% |
| 2014 | 16 342 | −13,5% |
| 2015 | 15 820 | −3,2% |
| 2016 | 15 200 | −3,9% |
| 2017 | 14 585 | −4,0% |
| 2018 | 17 968 | +23,2% |
| 2019 | 15 735 | −12,4% |
| 2020 | 17 258 | +9,7% |
| 2021 | 15 896 | −7,9% |
| 2022 | 15 796 | −0,6% |
| 2023 | 16 075 | +1,8% |
| Kilde: [4][5][6][7][8][9][10][11] | ||
Partiets stortingsgruppe består av 21 stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 2021. FrP deltok i Erna Solbergs regjering fra høsten 2013 til januar 2020 og hadde sju statsråder da partiet gikk ut av regjeringssamarbeidet.
FrPs ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom og ledes av Simen Velle (valgt 2022).[13]
Politisk plattform
_(cropped2).jpg)
I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk og plasseres som regel til høyre for Høyre på høyre-venstre-skalaen. Faglige kilder omtaler for en stor del FrP som et populistisk parti samtidig som partiet har beveget seg noe mot sentrum på en del saksområder på 2010-tallet.[14][15][16][17] Partiets velgere var i utgangspunktet spredte på et spekter fra sentrum til ytre høyre.[14] Omkring 2013 nærmet partiets velgere seg Høyres og partienes standpunkter hadde også nærmet seg hverandre.[14] Partiet hadde opphav i ytre-høyre bølge preget av populistisk skatteprotest og anti-establishment-holdning; etter Anders Langes død ble partiprogrammet utvidet med tradisjonalistiske og anti-moderne punkter.[18] Partiet har siden 1980-tallet var særlig markert seg med kritikk av innvandringspolitikk som har vekslet med skatt, helse og eldreomsorg som de viktigste sakene for velgerne.[19][18]
Fremskrittspartiet er et parti som oppstod først og fremst som en protestbevegelse, og har huset mange grupper med forskjellige målsettinger og ideologier stort sett forent av et ønske om reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er derfor vanskelig å oppsummere partiet innenfor tradisjonelle politiske begreper. Partiet har selv vedtatt at det er et liberalistisk parti som «bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn».
Gjennom 1980- og 90-åra ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land en viktig sak for partiet. I 1990-åra fikk partiet en sterkere sosial profil, med spesiell vekt på situasjonen til eldre og pleietrengende.[20] I forbindelse med landsmøtet i 1994 ble liberalistene i partiet presset ut, samtidig trakk partiet en grense mot ytterliggående høyre og tok oppgjør med blant annet rasistisk innslag i partiet.[21]
På 2000-tallet har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn det de andre partiene vil.[trenger referanse] I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av også karakterisert som høyrepopulisme. Dette gjelder særlig partiets tidlige fase og forhistorie som Anders Langes parti.[22][23][24][25][26][27]
Anders Todal Jenssen beskriver partiets opphav som høyrepopulistisk og gjengir tre kjennetegn ved høyrepopulismen: folket anses som ensartet, utgrupper blir eller ønskes ekskludert og kritikk av eliten – der «folket» anses som ensartet og uten indre motsetninger med unntak av noen spesielle kategorier som utsettes for utstøting. Jenssen skriver at partiets politikk og velgergrunnlag har blitt stadig mer likt Høyre særlig i perioden 2013-2017. Ifølge Jenssen er det per 2017 bare angrepet på «utgrupper» som klart gjenstår av de tre kjennetegn på høyrepopulisme og at FrP i 2017 ikke lenger kan regnes som høyrepopulistisk men at FrP i 2017 et vanlig høyreparti preget av markedsliberalisme.[28] Anders Ravik Jupskås mener FrP stadig er preget av populistiske ideer blant annet om motsetning mellom folk og elite der mediene blir regnet som del av eliten.[29][30]
Tor Bjørklund, professor i statsvitenskap, skrev i 2004 at Fremskrittspartiet er et høyrepopulistisk parti på linje med Dansk Folkeparti og Ny Demokrati. FrPs ønske om å redusere statens makt til fordel for markedet er ifølge Bjørklund nyliberalistisk innslag i populismen. Populismen legger vekt på motsetning mellom eliten og folket, og at det øves motstand mot den mektige eliten. I Anders Langes tid ble navn som «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» vurdert.[31] Populisme har til dels blitt brukt som en nedlatende betegnelse på partiets politiske profil.[32] Det er blant annet på områdene innvandring, skatt og bruk av oljeinntekter til å dekke statens utgifter at partiet har blitt kritisert for populisme.[33] Høyrepopulisme vokste frem i mange europeiske land på slutten av 1900-tallet og dreide seg ofte om kritikk av byråkratisert velferdsstat, dominerende sosialdemoratiske partier og kultureliter samt motstand mot innvandring. Partiet og Carl I. Hagen har ikke sett seg selv som populistiske. Hagen har forsvart det representative demokratiet og lagt vekt på konstitusjonelt korrekte prosesser.[34][35]
Friheter
Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; FrP mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som FrP anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.[36]
FrP peker ut uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn, ved at partiets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.[36]
Modell for statsstyringen
FrP er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. FrP ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt innstilt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av tiltredelsesvotering. Partiet vil dessuten arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.[36]
Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Partiet mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.[36]
Økonomisk politikk
Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Grunntanken i den økonomiske politikken er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og at byråkratiet må bygges ned, slik at staten bare skal utføre oppgaver som det private ikke kan løse selv.[36]
Som en konsekvens av dette ser FrP det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.[37]
Fremskrittspartiet støtter frihandel, ønsker et løsere regulert arbeidsmarked og vil ha et lavere skatte- og avgiftsnivå.[37]
Partiet stiller seg ikke udelt negativt til vekst i offentlig sektor, men mener at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. FrP ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget skal kunne fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.[37]
FrP ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, uten politiske inngrep eller reguleringer.[37]
Helse- og sosialpolitikk
FrP mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. FrP mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan FrP tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.[38]
Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener dessuten at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er FrP motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.[38]
I narkotikapolitikken mener FrP at opplysning og holdningsskapning må være hjørnesteinen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. FrP støtter også forsøk med bruk av sprøyterom.[38]
Partiet stemte imot legalisering av kjønnsnøytrale ekteskap i 2008,[39] men vedtok under landsmøte i 2013 å åpne for både kjønnsnøytralt ekteskap og adopsjon. [40] Flere i FrP har også foreslått legalisering av bloddonasjon for homofile.[41][42]
Innvandrings- og flyktningspolitikk
FrP ønsker generelt en reduksjon av innvandring, spesielt fra land utenfor EØS-området.[43]
FrP har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta imot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker.[43] I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.[44]
FrP har foreslått en modell der flyktninger sendes til norskdrevne mottak i utlandet for å hindre folk som ikke har rett på opphold i å komme til Norge[45]. FrP ønsker at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger.[43]
Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.[43]
Historie
1973–1980
Fremskrittspartiets historie skriver seg tilbake til et massemøte på Saga kino den 8. april 1973. Partiet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet på dette møtet, og over tusen av de nesten 1 400[46] tilstedeværende tegnet seg som medlemmer.[47][48] På møtet holdt Anders Lange en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet.[49] Forretningsmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke var til stede på stiftelsesmøtet og var blant de første kjente personene som knyttet seg til partiet.[47] Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter.
Den 15. mai holdt Lange sin første tale på Youngstorget, for rundt 4 000 tilhørere.[50][51] Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av Mogens Glistrups parti i Danmark, Fremskridtspartiet,[47] og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom TNS Gallups første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet bemerket seg med 5,1 prosents oppslutning.[52] Under valgkampen foran stortingsvalget 1973 lovte Lange avskaffelse av statsskatten og kutt i statsbudsjettet på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel).[49] Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0 prosent i valget og fire stortingsmandater.
Sørafrikaneren Eschel Rhoodie hevdet i den selvbiografiske boka The Real Information Scandal (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet at sørafrikanerne finansierte en ukesavis for partiet samt en valgkampanje i 1973. Fremskrittspartiet vedgikk at «Anders Lange hadde samtaler med regimet i Sør-Afrika», men avviste påstandene om pengestøtte.[53][54]
Med mange sterke personligheter og manglende enighet gikk det mot ulikt syn på styring av partiet, og det endte i splittelse. I 1974 brøt deler av ALP, med Kristofer Almås og Anders Langes vararepresentant til Stortinget, Carl I. Hagen, i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og ifølge partiet selv vendte 90 prosent av Reformparti-medlemmene tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet Fremskrittspartiet i 1977. På landsmøtet i 1978 ble Carl I. Hagen valgt til formann og Fremskrittspartiets Ungdom etablert med Peter N. Myhre som formann.[trenger referanse]
1980–1989
Ved Stortingsvalget 1981 kom FrP tilbake på Stortinget med fire mandater. Ved Stortingsvalget 1985 gikk FrP tilbake og kom bare inn på Stortinget med to mandater, men sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget, slik at FrP kom i vippeposisjon på Stortinget. 30. april 1986 stilte Willoch kabinettsspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt. Året etter prøvde Willoch-partiene å gjenerobre regjeringsmakten gjennom å rette mistillitsforslag mot den sittende AP-regjeringen, men 11. juni 1987 kunngjorde Hagen at FrP ikke kunne stille seg bak de andre borgerlige partienes mistillitsforslag mot Brundtland-regjeringens landbrukspolitikk. Da Senterpartiet på sin side nektet å støtte et generelt mistillitsforslag, ble regjeringen sittende. Disse to episodene bidro til et dårlig klima på borgerlig side.
Under valgkampen i 1987 mottok partiformann Hagen Mustafa-brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer som fortalte om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, og leste høyt fra dette. Brevet viste seg senere å være falskt,[55][56] men gav partiet en oppslutning på over tolv prosent ved valget, mer enn tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Enda Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før etter valget i 1987 at innvandring ble en frontsak for partiet.
Etter valget i 1987 fikk FrP sin første ordfører, Bjørn Bråthen i Råde kommune i Østfold, og en uke senere ble Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland partiets andre ordfører. 24. oktober 1990 fikk partiet sin tredje ordfører da Peter N. Myhre overtok som ordfører i Oslo etter den mangeårige Høyre-ordføreren Albert Nordengen som ble tvunget til å gå av. Også stortingsvalget 1989 gav fremgang for partiet.
1990–1999
Inn i 1990-åra begynte den liberale fløyen å gjøre seg sterkere bemerket, og intern uro og splittelse preget partiet. Særlig kom FpU til å skape uro og irritasjon innad, med verdiliberale utspill om innvandring og homofili, og utad, som da de 1. mai 1992 presenterte plakater med tittelen «Nasjonal Samling mot EF», der Sp-leder Anne Enger Lahnstein og SV-leder Erik Solheim ble avbildet sammen med den kontroversielle innvandringsmotstanderen FMI-leder Arne Myrdal. Ved valgene i 1991 og 1993 ble partiets oppslutning nær halvert.
I 1994 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet samme år, meldte fire av ti stortingsrepresentanter seg ut og etablerte den partipolitisk uavhengige organisasjon FRIdemokratene. 2. juli vedtok FpU å legge seg selv ned, men vedtaket fikk ingen praktisk betydning ettersom organisasjonen umiddelbart ble erstattet av et nytt, Hagen-lojalt ungdomsparti. Dermed var sluttstrek satt for Hagens oppgjør med partiets verdi-liberale fløy.
Ved Stortingsvalget 1997 fikk partiet 15,3 % av stemmene, partiets beste valg til da. Etter valget ble John I. Alvheim leder av stortingets sosialkomité - en posisjon han kom til å inneha i to perioder. Gjennom denne posisjonen fikk Alvheim en fremtredende rolle i den pågående debatten om helse- og omsorgssektoren, og han oppnådde betydelig respekt i alle politiske leire. Slik ble han en viktig brobygger for FrP.
2000–2005
.jpg)
Ved valget i 1999 oppnådde FrP et svært godt resultat i Os kommune i Hordaland med 36,6 prosent av stemmene, med den følge at Terje Søviknes ble ny ordfører og for alvor etablerte FrP som et nytt ordførerparti i Norge. Høsten 2000 opplevde FrP svært høy oppslutning på meningsmålingene. I løpet av september ble partiet flere ganger målt som det største partiet, med oppslutning på opptil 34 prosent.[57][58]
I kjølvannet av de mange kontroversene knyttet til Kleppe, Hedstrøm og enkelte andre markante innvandringskritikere i partiet innså parti-ledelsen at det måtte ryddes opp i egne rekker dersom partiet skulle ha håp om å få slippe inn i varmen sammen med de andre borgerlige partiene. Et ledd i strategien var å reservere sikre plasser på partiets valglister i henholdsvis Oslo og Hordaland for nestformennene Siv Jensen og Terje Søviknes. Dette innledet en ny periode med interne uenigheter og stridigheter i partiet. 3. desember 2000 ble storingsrepresentant Dag Danielsen og flere andre sentrale aktører i Oslo FrP suspendert eller ekskludert som følge av fraksjonsvirksomhet. Saken ble brakt inn for namsretten som 11. desember fastslo at partiets sanksjoner var lovlige. I februar 2001 meldte Fridtjof Frank Gundersen seg ut av partiet etter å ta tapt nominasjonen i Akershus. Under Hordaland FrP’s årsmøte, 10. februar, stod Cathrin Rustøen frem og hevdet at hun var blitt voldtatt av en sentralt tillitsvalgt i partiet. Rustøen hevdet videre at sju unge kvinner og to unge menn skal ha blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt på annen måte av andre tillitsvalgte i partiet.[59] Dette utløste igjen Søviknes-saken som resulterte i at Terje Søviknes måtte trekke seg fra alle nasjonale verv i partiet som følge av at han hadde hatt sex med en 16 år gammel jente i FpU året før. Det vakte ytterligere bestyrtelse da det ble kjent at både Søviknes og Siv Jensen hadde løyet da de ble konfrontert med saken på TV2 programmet Tabloid.[60] Strafferettslig ble saken mot Søviknes senere henlagt som «intet straffbart forhold», men det satte en foreløpig stopper for hans karriere i rikspolitikken. John I. Alvheim overtok Søviknes' posisjon som 2. nestformann.
I kjølvannet av de interne stridighetene i partiet forlot en rekke av FrP’s mest profilerte representanter partiet i løpet av 2001. 18. mars meldte Vidar Kleppe seg ut av partiet etter å ha blitt suspendert i 9 måneder, og 19. oktober ble Jan Simonsen ekskludert. Kleppe, Simonsen og flere andre FrP-utbrytere endte etter hvert opp i Demokratene.
Ved Stortingsvalget 2001 ble det borgerlig flertall, med det resultat at FrP sørget for parlamentarisk flertall for Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Hagens håp var at man i løpet av stortingsperioden kunne bygge opp et tillitsforhold til de andre borgerlige partiene og slik legge til rette for at FrP kunne bli en del av et borgerlig regjeringsalternativ i 2005. Det viste seg imidlertid raskt at motviljen mot FrP fortsatt var stor blant de potensielle samarbeidspartnerne. 8. oktober 2001 fikk Hagen beskjed om at de tre regjeringspartiene foretrakk Arbeiderpartiets Jørgen Kosmo som ny stortingspresident i stedet for Hagen.
Høsten 2003 gjorde FrP sitt til da beste lokalvalg, med 17,9 prosent av stemmene, og fikk tolv nye ordførere.
2005–2010
Til tross for at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i 2005 gikk til valg på et felles regjeringsalternativ, nektet de tre Bondevik-partiene fortsatt å inkludere FrP i sitt borgerlige regjeringsalternativ. I FrP-kretser var det særlig statsminister Kjell Magne Bondevik som ble oppfattet som hinder for et slikt samarbeid. Våren 2005 hadde partiet fått nok og 20. juni 2005 erklærte partiet at man ikke under noen omstendighet ville støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister etter valget. Fremskrittspartiet ble ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti og størst på borgerlig side, med 22,1 prosents oppslutning og 38 mandater.
I sin siste periode på Stortinget ble Hagen etter valget visepresident på Stortinget. 5. oktober 2005 ble slutten på Hagen-æraen innledet ved at Siv Jensen overtok som FrP’s parlamentariske leder etter Carl I. Hagen. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5. – 7. mai 2006, da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk FrP som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen leder. Også før stortingsvalget i 2009 var det fortsatt motvilje mot at FrP skulle bli tatt med i et forpliktende samarbeid på borgerlig side. Venstres leder Lars Sponheim gikk så langt som til å lansere erklæringen «heller Jens enn Jensen».[61]
Ved valget i 2009 fikk FrP en liten fremgang til 22,9 prosent, partiets beste valgresultat noensinne. Med 41 mandater beholdt partiet dermed posisjonen som landets nest største parti på landsbasis, og ble på fylkesbasis størst i Vest-Agder[62] og Rogaland[63]. Valget gav fortsatt mandatflertall til de tre rød-grønne partiene og koalisjonsregjeringen Stoltenberg II.
2011–2013
I løpet av 2011 ble FrP hardt rammet av en rekke utenompolitiske skandaler. 20. mars ble FrP’s ordførerkandidat i Stavanger, Trond Birkedal, siktet for snikfilming av unge gutter i dusjen i sitt hjem. Senere ble han også tiltalt for seksuell omgang med en mindreårig gutt. 21. september kunngjorde TV2 at partiets samferdselspolitiske talsmann Bård Hoksrud hadd kjøpt seksuelle tjenester i Latvias hovedstad Riga.
I kjølvannet av terroraksjonene 22. juli falt partiet på meningsmålingene og til kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011, der fikk FrP gikk tilbake og med 11,4 % av stemmene på landsbasis oppnådde det svakeste resultatet sitt siden 1991. Nedgangen kunne tilskrives terroraksjonene 22. juli, ved at hver tredje FrP-velger fra valget i 2007 lot være å stemme. Partiets innvandringspolitiske ytringsrom ble mindre, og flere velgere opplevde retorikken som for tett opptil den gjerningsmannen, tidligere partimedlem Anders Behring Breivik, brukte..[64] Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde fremgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at FrP likevel beholdt posisjonen som Norges tredje største parti.
Økt usikkerhet på meningsmålingene
På grunn av vekting ble spriket mellom FrP’s råtall og barometertall etter hvert stort på meningsmålingene. Under intervjuer ville bare 10–12 % oppgi at de stemte FrP i 2009, enda valgresultatet den gangen var 22,9 %, og enkelte målinger viste opptil dobbelt så høyt barometertall som råtall.[65] Det viste seg at råtallet gjerne lå på samme nivå som valgresultatet i 2011, og på grunn av den store usikkerheten valgte Aftenposten (Respons Analyse) og VG (InFact) å legge om til å vekte meningsmålinger mot kommunevalget i 2011 istedenfor stortingsvalget i 2009. Det første til tidvis betydelige forskjeller mellom målingene fra «2009-byråene» og «2011-byråene», og det var helt frem mot stortingsvalget 2013 uvisst hvor stor oppslutning partiet egentlig hadde. Råtallet til FrP lå hos Aftenposten i valgkampen mellom 8,7 % og 10,0 %, og var dermed også under resultatet fra referansevalget (kommunevalget 2011). Første landsdekkende meningsmåling publisert etter valget viste dessuten en nedgang på 2,0 prosentpoeng fra valgresultatet. På bakgrunn av disse opplysningene kom valgnettstedet Poll of polls frem til at FrP kunne bli vanskelig å måle også etter valget.[66] Nettstedets materiale viste at FrP etter valget og ut året ble målt til et stabilt nivå, men, med ett unntak, konsekvent lavere enn valgresultatet.[67] I samme periode etter valget i 2009 fordelte målingene seg jevnere rundt valgresultatet.[68] Pollofpolls har også seinere diskutert meningsmålingenes vekting og treffsikkerthet, med særlig fokus på Fremskrittspartiets sprikende oppslutning.[69][70]
2013–
På FrP’s landsmøte våren 2012 erklærte Siv Jensen at det etter valget i 2013 ville være uaktuelt for FrP å støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Som begrunnelse viste hun til tidligere dårlige erfaringer som støtteparti for de andre borgerlige partiene.
Med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande som nye ledere i henholdsvis Kristelig Folkeparti og Venstre, og kloke av skade etter det borgerlige nederlaget i 2009-valget åpnet de andre borgerlige partiene, for første gang, for å gå til valg på et samlet borgerlig regjeringsgrunnlag bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Høyre-leder Erna Solberg fremstod som de borgerliges naturlige statsministerkandidat.
Ved stortingsvalget, 9. september 2013 oppnådde FrP 16,3 prosent av stemmene og fikk 29 mandater. Til tross for betydelig tilbakegang både prosentvis og i antall mandater ble valgresultatet feiret som en stor seier på partiets valgvake, for det første fordi valgresultatet lå nesten fem prosentpoeng over det svake 2011-valget, men særlig fordi det banet veien for FrP’s historiske, første deltakelse i regjeringssamtaler.
Til sammen oppnådde de borgerlige partiene et klart flertall på Stortinget med 96 mandater, hvorav 77 til Høyre og FrP sammenlagt. Dermed kunne disse to partiene danne flertall sammen med kun ett av de to samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre. 16. september deltok Fremskrittspartiet, for første gang i partiets 40-årige historie, i regjeringssonderinger på Radisson Blu i Nydalen i Oslo representert av leder Siv Jensen og de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg. Dagen etter arrangerte FrP en internasjonal pressekonferanse for å tilbakevise utenlandske mediers tendens til å knytte partiet opp mot den terrordømte Anders Behring Breivik i sine reportasjer fra det norske valget.
1. oktober gikk FrP for aller første gang i reelle regjeringsforhandlinger med Høyre på Sundvolden Hotel i Hole kommune representert av leder Siv Jensen, de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg og generalsekretær Finn Egil Holm. Bruken av Sundvolden Hotel til dette formålet var på forhånd avklart med Arbeiderpartiet, som har sterke minner knyttet til stedet etter at overlevende fra Massedrapene på Utøya ble tatt imot der. Regjeringsplattformen ble presentert 7. oktober.
Onsdag 16. oktober 2013 ble Erna Solbergs regjering utnevnt med sju statsråder fra Fremskrittspartiet. Etter mindre justeringer i desember 2015 og desember 2016, hadde partiet åtte statsråder inntil januar 2018 da Venstre kom med i regjeringen, og antallet FrP-statsråder igjen ble sju.
Etter fallende oppslutning på meningsmålingene utover i regjeringsperioden, opplevde Fremskrittspartiet en periode med oppgang i forbindelse med uvanlig høy tilstrømming av migranter til Europa i 2015. I månedene før valget 2017 var partiet i en svakt stigende trend,[71] og ble i august for andre gang etter valget 2013 målt over dette valgresultatet, i en måling som viste fortsatt flertall for Regjeringen med samarbeidspartiene.[72][73]
Per Sandberg var 1. nestleder til 13. august 2018[74] og Ketil Solvik-Olsen var 2. nestleder.
20. januar 2020 vedtok partiets landsstyre å gå ut av Ernas Solbergs regjering.[75]
Geir Ugland Jacobsen ble kastet som fylkesleder i Oslo FrP og ekskludert som partimedlem av FrPs sentralstyre 15. desember 2020. Jacobsen hadde vært fylkesleder siden februar 2020 og hadde arbeidet for at Fremskrittspartiet skulle bli et nasjonalkonservativt parti, uttalelser som utfordret Siv Jensens posisjon som partileder og førstekandidat.[76][77] Jacobsen ble i januar 2021 fylkesleder i Demokratene i Oslo.[78][79]
Stortingsrepresentanter
Ved stortingsvalget i 2021 fikk partiet valgt inn 21 representanter for perioden 2021–2025. Etter at Christian Tybring-Gjedde ble ekskludert fra partiet 14. juli 2024, ble antallet redusert til 20.
Ordførere
Fremskrittspartiets første ordfører var Bjørn Bråthen i Råde kommune i Østfold. Den neste ble Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland som var ordfører i 1988 og 1989 for FrP, men har siden 1995 representert Høyre og vært ordfører for dette partiet i en årrekke (1999-2011). Da Albert Nordengen (H) gikk av som ordfører i Oslo i 1990 rykket varaordfører Peter N. Myhre (FrP) opp som ordfører i ett år.
FrP hadde ingen ordførere etter kommunevalgene i 1991 og 1995. Men i 1999 ble Terje Søviknes valgt til ordfører i Os kommune i Hordaland. Han ble i 2015 gjenvalgt for en femte periode som ordfører i kommunen. Søviknes er partiets lengstsittende ordfører og den første som har vært ordfører i en hel fireårsperiode. Han har samtidig representert partiet i Hordaland fylkesting, som gruppeleder og medlem av fylkesutvalget, noe han fortsatt er i perioden 2015-2019.
Ved kommunevalget i 2003 slo FrP for første gang gjennom som ordførerparti over hele landet, noe som delvis skyldtes at ordningen med direkte ordførervalg ble innført i enkelte kommuner. FrP fikk da 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune).
Ved kommunevalget i 2007 fikk FrP 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 i Vest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa). I tillegg fikk FrP en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann (H) i Enebakk.
Ved kommunevalget i 2011 fikk FrP 11 ordførere: 1 i Østfold (Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Telemark (Bamble), 2 i Hordaland (Austevoll og Os), 4 i Møre og Romsdal (Fræna, Midsund, Skodje og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 1 i Finnmark (Vardø). I tillegg fikk partiet varaordfører i 49 kommuner og fylkesvaraordfører i Buskerud og Rogaland.
I perioden 2015-2019 hadde Fremskrittspartiet ordføreren i Hvaler, Mandal, Os, Ullensaker og Ulstein. I perioden 2019–2023 har Fremskrittspartiet tre ordførere: i Ulstein, Sola og Flekkefjord.
Ved kommunevalget i 2023 fikk Fremskrittspartiet seks ordførere på Vestlandet (Ålesund, Sykkylven, Samnanger, Bjørnafjorden, Stord og Klepp), fire på Sørlandet (Flekkefjord, Farsund, Lyngdal og Lindesnes) og fire på Østlandet (Bamble, Nore og Uvdal, Nes og Ullensaker), til sammen 14 ordførere.
Fremskrittspartiet har inngått i byrådssamarbeid i Oslo, Bergen og Tromsø. Etter valget i 2023 sitter Fremskrittspartiet, sammen med Høyre og Senterpartiet, i Bergens byråd.[80]
Partiledelse
På landsmøtet i 2006 overtok Siv Jensen som leder etter Carl I. Hagen, som hadde innehatt vervet i 28 år. På landsmøtet i 2019 ble Sylvi Listhaug og Terje Søviknes valgt som henholdsvis 1. og 2. nestleder. Siv Jensen kunngjorde i februar 2021 at hun ikke tok gjenvalg som leder og ikke ville stille til valg til Stortinget i 2021. Hun pekte på Sylvi Listhaug som ny leder og Ketil Solvik-Olsen som ny nestleder.[81] Etter landsstyremøte 8. mai 2021 gikk Siv Jensen av som partileder, og Sylvi Listhaug ble satt inn i lederposisjonen.
| # | Navn | Fra | Til | |
|---|---|---|---|---|
| 1 | Anders Lange (1904–1974) |
 |
8. april 1973 | 18. oktober 1974 |
| 2 | Eivind Eckbo (1927–2017) |
18. oktober 1974 | 26. mai 1975 | |
| 3 | Arve Lønnum (1911–1988) |
26. mai 1975 | 11. februar 1978 | |
| 4 | Carl I. Hagen (1944–) |
 |
11. februar 1978 | 6. mai 2006 |
| 5 | Siv Jensen (1969–) |
 |
6. mai 2006 | 22. mai 2009 |
| 22. mai 2009 1) | 8. mai 2021 | |||
| 6 | Sylvi Listhaug (1977–) |
.jpg) |
8. mai 2021 | |
| 1) Tittelen endret fra formann til leder. | ||||
| # | Navn | Fra | Til | |
|---|---|---|---|---|
| 1 | Anders Lange (1904–1974) |
|
8. april 1973 | 18. oktober 1974 |
| 2 | Erik Gjems-Onstad (1922–2011) |
 |
1. november 1974 | 1. oktober 1976 |
| 3 | Harald Slettebø (1922–2018) |
1. oktober 1976 | 30. september 1977 | |
| 4 | Carl I. Hagen (1944–) |
|
2. oktober 1981 | 5. oktober 2005 |
| 5 | Siv Jensen (1969–) |
|
5. oktober 2005 | 17. oktober 2013 |
| 6 | Harald Tom Nesvik (1966–) |
.jpg) |
17. oktober 2013 | 2. oktober 2017 |
| 7 | Hans Andreas Limi (1960–) |
.jpg) |
2. oktober 2017 | 27. januar 2020 |
| 8 | Siv Jensen (1969–) |
|
27. januar 2020 [82] | 12. mai 2021 |
| 9 | Sylvi Listhaug (1977–) |
|
12. mai 2021 |
| # | Navn | Fra | Til | |
|---|---|---|---|---|
| 1 | Bjørn Erling Ytterhorn (1923–1987) |
11. februar 1978 | 1982 | |
| 2 | Eivind Eckbo (1927–2017) |
1982 | 1984 | |
| 3 | Helge N. Albrektsen (1950–) |
1984 | 1985 | |
| 4 | Anne Beth Moslet (–) |
1985 | 1987 | |
| 5 | Pål Atle Skjervengen (1960–) |
1987 | 1991 | |
| 6 | Tor Mikkel Wara (1964–) |
1991 | 23. april 1993 | |
| 7 | Ellen Margrethe Wibe (1965–) |
23. april 1993 | 16. april 1994 | |
| 8 | Lodve Solholm (1949–) |
 |
16. april 1994 | 2. mai 1999 |
| 9 | Siv Jensen (1969–) |
|
2. mai 1999 | 6. mai 2006 |
| 10 | Per Sandberg (1960–) |
 |
6. mai 2006 | 13. august 2018 |
| 11 | Sylvi Listhaug (1977–) |
 |
3. september 2018 1) | 5. mai 2019 |
| 5. mai 2019 | 8. mai 2021 | |||
| 12 | Ketil Solvik-Olsen |  |
8. mai 2021 | 30. april 2023 |
| 13 | Hans Andreas Limi | |
30. april 2023 | |
| 1) Konstituert[83] | ||||
| # | Navn | Fra | Til | |
|---|---|---|---|---|
| 1 | Carl I. Hagen | |
1973 | 1974 |
| 1 | Hans Andreas Limi (1960–) |
|
1988 | 1994 |
| 2 | Geir Anderson Mo (1966–) |
 |
1994 | desember 2009 |
| 3 | Erland Vestli (1955–) |
desember 2009 | oktober 2010 | |
| 4 | Geir Anderson Mo (1966–) |
|
18. oktober 2010 | 2012 |
| 5 | Finn Egil Holm (1968–) |
 |
1. januar 2012 | 1. mai 2016 |
| 6 | Fredrik Färber (1979–) |
.jpg) |
4. mai 2016 | 2020 |
| 7 | Finn Egil Holm (1968–) |
|
1. oktober 2020 |
| # | Navn | Fra | Til | |
|---|---|---|---|---|
| 1 | Eivind Eckbo (1927–2017) |
11. februar 1978 | 1980 | |
| 2 | Hugo Munthe-Kaas (1922–2012) |
 |
1980 | 1982 |
| 3 | Tore Andreas Haaland (1963–) |
1982 | 1985 | |
| 4 | Hroar Hansen (1947–2015) |
1985 | 1991 | |
| 5 | Jan Simonsen (1953–2019) |
 |
1991 | 23. april 1993 |
| 6 | Hans J. Røsjorde (1941–) |
23. april 1993 | 2. april 1995 | |
| 7 | Vidar Kleppe (1963–) |
2. april 1995 | 2. mai 1999 | |
| 8 | Terje Søviknes (1969–) |
.jpg) |
2. mai 1999 | 12. februar 2001 |
| 9 | John Alvheim (1930–2005) |
29. april 2001 | 22. mai 2005 | |
| 10 | Per Arne Olsen (1961–2022) |
.jpg) |
22. mai 2005 | 26. mai 2013 |
| 11 | Ketil Solvik-Olsen (1972–) |
|
26. mai 2013 | 5. mai 2019 |
| 12 | Terje Søviknes (1969–) |
|
5. mai 2019 |
Valghistorikk
Valgresultater
Stortingsvalget 2017
Stortingsvalget 2021
Stortingsrepresentanter
| Valgkrets | 1973–1977 | 1977–1981 | 1981–1985 | 1985–1989 | 1989–1993 | 1993–1997 | 1997–2001 | 2001–2005 | 2005–2009 | 2009–2013 | 2013–2017 | 2017–2021 | 2021–2025 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Østfold |
Hedstrøm |
Hedstrøm |
Hedstrøm Stang |
Hedstrøm Rød |
Gåsvatn Leirstein Giltun |
Gåsvatn Leirstein Giltun |
Wiborg Leirstein |
Wiborg Leirstein |
Wiborg | ||||
| Akershus |
Onstad |
Gundersen |
Gundersen Thoresen Fåne |
Gundersen Bråthen |
Gundersen Evje |
Høglund Evje Kvakkestad |
Høglund Thomsen Kjos Asmyhr |
Høglund Thomsen Kjos Asmyhr |
Limi Thomsen Kjos |
Limi Gulati Kjos |
Limi Gulati | ||
| Oslo |
Lange |
Hagen |
Hagen |
Hagen Skjervengen Wara |
Hagen Christiansen |
Hagen Jensen Danielsen |
Hagen Jensen |
Hagen Jensen Gjedde |
Myhre Jensen Gjedde |
Jensen Gjedde |
Jensen Gjedde |
Gjedde | |
| Hedmark | Bredvold | Bredvold | Bredvold | Bredvold | Johnsen | Johnsen | Johnsen | ||||||
| Oppland | Ramsrud | Nistad | Nistad | Nistad | Johansen | Johansen | Johansen | Hagen | |||||
| Buskerud |
Maribo |
Wetterstad |
Knudsen |
Knudsen |
Knudsen Rytman |
Knudsen Rytman |
Wold Rytman |
Wold Helgheim |
Wold | ||||
| Vestfold |
Hillgaar |
Hillgaar |
Monsen Width |
Monsen Width |
Anundsen Width |
Anundsen Olsen |
Anundsen Stordalen |
Stordalen |
Stordalen | ||||
| Telemark |
Alvheim |
Alvheim |
Alvheim |
Alvheim |
Hoksrud Fostervold |
Hoksrud |
Hoksrud |
Hoksrud |
Hoksrud | ||||
| Aust-Agder | Marcussen | Andersen | Andersen | Andersen | Godskesen | Godskesen | Gundersen | Nilsen | |||||
| Vest-Agder |
Kleppe |
Kleppe |
Michaelsen Skumsvoll |
Michaelsen Skumsvoll |
Michaelsen |
Saudland |
Saudland | ||||||
| Rogaland |
Erland |
Marcussen |
Simonsen Bjørheim |
Simonsen |
Simonsen Vaksdal |
Simonsen Vaksdal |
Horne Vaksdal Olsen |
Horne Vaksdal Olsen Thorsen |
Horne Steffensen Thorsen |
Horne Steffensen Halleland |
Steffensen Halleland | ||
| Hordaland |
Slettebø |
Ytterhorn |
Ytterhorn |
Røsjorde Hanselmann Ytterhorn |
Røsjorde |
Røsjorde Knudsen |
Sortevik Hagesæter Woldseth |
Sortevik Hagesæter Woldseth |
Sortevik Hagesæter Woldseth Reiertsen |
Njåstad Hagesæter |
Njåstad Hjemdal |
Njåstad Hjemdal | |
| Sogn og Fjordane | Starheim | Starheim | |||||||||||
| Møre og Romsdal |
Solholm |
Solholm Nesvik |
Solholm Nesvik |
Solholm Nesvik |
Grimstad Nesvik Hanekamhaug |
Grimstad Nesvik |
Listhaug Dale |
Listhaug Sve | |||||
| Sør-Trøndelag |
Risvik |
Stensaker |
Stensaker |
Lien Sandberg |
Lien Sandberg |
Bjørnstad Sandberg |
Bjørnstad |
Bjørnstad | |||||
| Nord-Trøndelag | Sandberg | Sandberg | Eriksson | Eriksson | |||||||||
| Nordland |
Jensen |
Svendsen |
Svendsen Ellingsen |
Svendsen Ellingsen |
Svendsen Ellingsen Trældal |
Svendsen Ellingsen |
Freiberg Søttar |
Olsen | |||||
| Troms |
Nyberget |
Korsberg |
Korsberg |
Korsberg Amundsen |
Korsberg Amundsen |
Korsberg |
Amundsen |
Amundsen | |||||
| Finnmark | Fredriksen | Fredriksen | Fredriksen | Strifeldt | Strifeldt | ||||||||
| Norge | 4 | 0 | 4 | 2 | 22 | 10 | 25 | 26 | 38 | 41 | 29 | 27 | 21 |
I perioden 1973–1977 var representantene innvalgt for Anders Langes Parti. Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
Se også
Litteratur
- Eide, Torbjørn (1974). Anders Lange som han var. Lyche. ISBN 8270080837.
- Lønnum, Arve (1973). Gamle mann, hva nå?. no#: Elingaard. ISBN 8250500288.
- Lønnum, Arve (1974). Vett og uvett i velferdsstaten. no#: Elingaard. ISBN 8250501349.
- Arve Lønnum: ALP – partiet med ni liv, utgitt av ALP, Oslo, desember 1975
- Lønnum, Arve (1985). Gammel i Velferds-Norge. no#: Grøndahl. ISBN 8250407601.
- Utkast til handlingsprogram for Stortingsvalget 1977, Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, ALP-Trykk, Oslo, 1976
- Handlingsprogram for stortingsvalget 1977, utgitt av Fremskrittspartiet, 1977
- Program 1981-85 (Vedtatt på landsmøtet i Drammen). xx#: Fremskritt Norsk Forlag A/S. 1981.
- Hagen, Carl I. (1984). Ærlighet varer lengst. no: Aventura. ISBN 8258803050.
- Magnus E. Marsdal: FrP-koden, Forlaget Manifest 2007, ISBN 978-82-92866-00-9
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
