Fremskrittspartiets landsmøte 1994 ble avholdt fra 15. til 17. april på Bolkesjø Turisthotell i Bolkesjø i Telemark. Landsmøtet ble preget av en opprivende strid mellom partiets liberalistiske og tradisjonalistiske («populistiske») fløy og personstrid rundt partiformann Carl I. Hagen, og fikk på grunn av den harde striden og de etterfølgende utmeldingene tilnavnet «Dolkesjø».[1][2]
På 1980-tallet hadde Frp programfestet liberalismen som ideologisk forankring. Inn på 1990-tallet gikk imidlertid Carl I. Hagen noe bort fra denne linjen, og uttalte seg blant annet for en strengere innvandringspolitikk og sådde tvil om partiets linje i EØS- og EU-spørsmålet. Hagen åpnet også for å fjerne partiets programfestede skattelettelser,[3] noe som opprørte mange av liberalistene i partiet. Etter det dårlige valgresultatet i stortingsvalget 1993 ble motsetningene åpenbare innad i partiet, og flere av liberalistene var også skeptiske til Hagens lederstil.
Frem mot landsmøtet i 1994 var det stor debatt i partiorganisasjonen om veien videre, med motstridende resolusjonsforslag fra Hagen-fløyen og liberalistene. På selve landsmøtet vant Hagen en klar seier, noe som resulterte i at nestformann Ellen Wibe trakk seg med øyeblikkelig virkning. I etterkant av årsmøtet brøt også fire av ti av Frps stortingsrepresentanter og en rekke andre tillitsvalgte med partiet, og et par måneder etterpå valgte ungdomsorganisasjonen FpU å legge ned seg selv på et ekstraordinært landsmøte.
Mange av de utmeldte liberalistene valgte å organisere seg i FRIdemokratene, som imidlertid ikke kom til å få noen større innflytelse på norsk politikk. FpU ble også straks gjenopprettet i mer lojal form. Landsmøtet regnes likevel som et avgjørende skille i Fremskrittspartiets historie, da Hagen ble sittende med full kontroll over partiet.
EU-spørsmålet
På begynnelsen av 1990-tallet var EU-spørsmålet igjen blitt sentralt i norsk politikk, og uenighet om EU hadde blant annet ført til Syse-regjeringens fall. I 1991 sendte Frp-ledelsen EØS-saken rundt på høring i partiorganisasjonen, og medlemmene gikk klart inn for at partiet skulle stemme ja. Samme år fikk liberalistene i partiet vedtatt en EU-vennlig resolusjon, og i februar 1992 gikk Hagen offentlig ut og støttet norsk EU-medlemskap på landsmøtet til Fremskrittspartiets Ungdom. Debatten i partiet fortsatte utover året, men ved landsmøtet 1992 ble det med to tredels flertall vedtatt å støtte norsk medlemskap, samtidig som man skulle arbeide for å få på plass en EØS-avtale.[4]
Hagen hadde på 1992-landsmøtet lovet ro rundt EU-saken, men allerede i mai gikk FpU ut med en kampanje der de brukte layouten på gamle NS-plakater og bilder av Sp-leder Anne Enger Lahnstein, SV-leder Erik Solheim og den ytterliggående innvandringsmotstanderen Arne Myrdal sammen under overskriften «Nasjonal Samling». Mange lokallagsledere i Frp reagerte, og krevde at partiledelsen stoppet kampanjen. Bråket førte til en styrking av de i Fremskrittspartiet som ønsket en nøytral linje i EU-spørsmålet, og Frps utenrikspolitiske talsmann Fridtjof Frank Gundersen ønsket å utsette partiets EU-vedtak. Flere stortingsrepresentanter fra nei-fylker fryktet for stortingsplassen sin og støttet derfor Gundersens initiativ.[5]
Dette førte til at Hagen i stadig mindre grad profilerte Fremskrittspartiet som et ja-parti. Etter danskenes nei til Maastricht-traktaten og Den økonomiske og monetære union økte også nei-siden kraftig på meningsmålingene i Norge, og Hagen ønsket ikke å støte disse potensielle velgerne fra seg.[6] Høsten 1992 tok Gundersen en omkamp om EØS-avtalen med Hagens velsignelse. Gundersen var tilhenger av både EU og EØS, men gikk ut og truet med å stemme avtalen ned dersom den ikke ble lagt ut til folkeavstemning. Dette ville i såfall føre til at det ikke var det nødvendige 2⁄3 flertall i Stortinget for å få godkjent EØS-avtalen. Nei-siden i partiet, med John Alvheim i spissen, gikk inn for at stortingsgruppen skulle støtte Gundersen. Liberalistene i partiet protesterte og kalte det et «kupp».[7]
Tor Mikkel Wara påpekte at stortingsgruppen ikke kunne sette til side landsmøtevedtaket om EØS, og kompromisset ble at Gundersen og Wara skulle forfatte hvert sitt notat om saken og sende disse ut på høring i partiorganisasjonen. Samme kveld gikk imidlertid Gundersen ut på Dagsrevyen og hevdet at han hadde stor støtte i stortingsgruppen. En sint Wara tok til motmæle i mediene, noe som ble startskuddet til en offentlig maktkamp mellom de to sidene. Liberalistene hadde imidlertid mobilisert partiapparatet, og høringsrunden endte med at stortingsgruppen måtte følge partiorganisasjonens vilje og holde fast på støtten til EØS. Hagens håndtering av hele EØS-spørsmålet førte til at han ble kraftig kritisert av sitt eget fylkeslag i Oslo på et ekstraordinært fylkesårsmøte, og mye av kritikken kom også fra hans egne støttespillere slik som Sissel Dagslet, Einar Lonstad og Siv Jensen.[7]
Valgkampen i 1993
Striden rundt EU-spørsmålet og partiets liberalistiske arv hadde også gjort at flere av Frps dominerende liberalister fra 1980-tallet var på vei til å trekke seg ut av politikken. Stortingsrepresentantene Tor Mikkel Wara og Petter Bjørheim hadde på nyåret 1993 kunngjort at de ikke søkte gjenvalg,[8] og også Pål Atle Skjervengen var på vei ut.[9] Jan Erik Fåne søkte gjenvalg, men nominasjonsmøtet i Akershus FrP valgte likevel å sette tradisjonalisten Fridtjof Frank Gundersen på førsteplass. Fåne ble tilbudt andreplassen på listen, men valgte å takke nei.[8] Åtte måneder senere viste det seg at andreplassen likevel hadde ført til stortingsplass for Fåne.
I valgkampen før stortingsvalget 1993 uttalte Hagen at han gikk imot lettelser i inntektsskatten til neste års statsbudsjett.[3] Utspillet brøt med partiets vedtatte politiske plattform, men Hagen beklaget ikke at han lot være å informere partiorganene på forhånd. «Dersom alle politikere skal klarere alt i partiorganisasjonen, blir det helt umulig å knekke noen hjertesaker. Jeg måtte ta et selvstendig initiativ», uttalte Hagen til VG, og møtte sterk kritikk fra partiets tidligere skattepolitiske talsmann Steinar Maribo og fra nestformann Ellen Wibe.[10] Partiorganisasjonen var ikke orientert om utspillet, og en uforberedt Lars Erik Grønntun møtte til skoledebatt mot Per-Kristian Foss uten å vite hva han skulle svare på spørsmål om partiets skattepolitikk. I Oslo Frps valgbod på Karl Johan ble Sverre Frich jr. spurt om hva som egentlig var partiets syn på skatter. «Mener du nå eller klokken fire i morgen?» svarte Frich.[11]
Skattepolitikken holdt liberalister, konservative og populister i partiet sammen,[11] og skatteutspillet ble i ettertid sett på som startskuddet til den åpne striden mellom liberalistene og Hagen-fraksjonen.[12] I stortingsvalget samme høst fikk FrP 6,3 prosent og 10 mandater, en nedgang på 12 mandater fra perioden før. Etter valget bestemte Hagen seg for å endre politisk fokus, og gikk bort fra å snakke om skatt til fordel for heller å fokusere på «lov og orden» og eldreomsorg. I partiavisen Fremskritt skrev han den 25. september at partiet måtte nedprioritere «forsøkene på å holde en akademisk, ideologisk høy profil for å vinne velgere i den lille gruppen høyt utdannede og velstående personer i Oslo Vest» – Hagen mente partiet nå måtte begynne å appellere til tømmerhuggere og transportarbeidere.[13]
| Navn | Fylke | Navn | Fylke |
|---|---|---|---|
| Fast plass | |||
| Fridtjof Frank Gundersen | Akershus | Stephen Bråthen1 | Akershus |
| Roy N. Wetterstad1 | Buskerud | Hans J. Røsjorde | Hordaland |
| Carl I. Hagen | Oslo | Ellen Chr. Christiansen1 | Oslo |
| Jan Simonsen | Rogaland | John Alvheim | Telemark |
| Oscar D. Hillgaar1 | Vestfold | Øystein Hedstrøm | Østfold |
| Varaplass | |||
| Bente Bjørnstad | Akershus | Geir Thoresen1 | Buskerud |
| Inger-Marie Ytterhorn | Hordaland | Arve Lønnum jr. | Oslo |
| Øyvind Vaksdal | Rogaland | Terje Ottar | Telemark |
| Erik Andersen | Vestfold | Jon Jæger Gåsvatn | Østfold |
1 = Forlot Fremskrittspartiet etter landsmøtet i 1994
1994
Fra 15. januar til 6. april avholdt fylkeslagene i partiet årsmøtene sine. Disse valgte delegater til det kommende landsmøtet. Hagen var etterhvert kommet på kant med flere partifeller og fylkeslag, og deler av sentralstyret var skeptiske til Hagens utspill og sterke rolle i partiet. Dessuten hadde ungdomsorganisasjonen FpU også kommet i konflikt med Hagen, og FpU-formann Lars Erik Grønntun måtte overtales av andre i partiet til å ta gjenvalg etter det han opplevde som «anklager og skittkasting». Før landsmøtet foreslo Grønntun en «fredskonferanse» der Frps og FpUs topptillitsvalgte møtes, noe han mente kunne «bidra til å samle partiet og unngå ethvert tilløp til splittelse».[14]
Den 3. januar la Hagen frem et tipunktsforslag til partiets handlingsprogram som fylkesårsmøtene skulle ta stilling til. Den 7. januar kom imidlertid Wibe med sitt eget resolusjonsforslag sammen med stortingsrepresentantene Oscar D. Hillgaar og Ellen Chr. Christiansen og fylkesformannen i Buskerud Geir Thoresen. I resolusjonsforslaget gav forslagsstillerne uttrykk for at «Frps største problem er dårlig organisasjonskultur og mangel på kommunikasjon», og at «større programendringer og profil bare skal skje etter en grundig debatt og vedtak på landsmøtet, ikke gjennom soloutspill fra partiets ledende tillitsmenn».[15]
I et intervju til NTB sammenlignet Wibe partiet med en «karismatisk bevegelse», og gikk inn for større makt til sentralstyret «slik at partiet står fram som et demokratisk parti».[15] Selv om Wibe ikke var på valg i 1994 varslet Øystein Hedstrøm et mistillitsforslag mot nestformannen, mens Wibe på sin side uttalte til Aftenposten at hun ville «kjempe med nebb og klør for å beholde sin posisjon» og at hun talte for «samling og atter samling».[16] Et par måneder før landsmøtet ble også Wibes ektemann Odd Magnar Brubæk trukket inn i maktkampen, da Hagen avsatte ham som gruppesekretær for Frps stortingsgruppe.[17]
Nominasjonsmøtene
I helgen 4.–6. februar ble det avholdt årsmøter i elleve fylkeslag, og i tillegg til Hagens eget partilag i Oslo holdt Buskerud, Finnmark, Telemark, Vest-Agder, Hordaland, Nordland, Østfold, Troms, Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal nominasjonsmøtene sine. Formannen i Oslo Fremskrittsparti, Peter N. Myhre, hadde med fylkesstyret i ryggen innstilt på at Hagens resolusjonstekst ikke ble vedtatt. Generalsekretær Hans Andreas Limi mente det knyttet seg størst spenning til årsmøtene i Oslo, Buskerud og til dels Finnmark, mens han ventet at Hagen ville vinne gehør for synet sitt i Telemark, Vest-Agder, Hordaland, Nordland, Østfold, Troms, Nord-Trøndelag og sannsynligvis i Møre og Romsdal.[16] Den 7. februar meddelte Hagen valgkomiteen at han ville fortsette både som partiformann og parlamentarisk leder, samtidig som han på visse vilkår også kunne tenke seg å fortsette som FrP-politiker om partiet skulle få en ny formann.[18]
FrPs landsstyre kom sammen den 19. februar i Bolkesjø. Med 24 mot 11 stemmer vedtok landsstyret å legge debatten om partiets profil og verdivalg bak seg, og at saken ikke skulle diskuteres på landsmøtet senere på våren. Nestformann Ellen Wibe tilhørte mindretallet, men erklærte seg enig i intensjonen om å unngå behandling av partiprofilen på landsmøtet.[19]
15 fylkespartier (inkludert Oslo) hadde vedtatt det landsstyret anså som relativt sammenfattende uttalelser om FrPs profil, linje og verdivalg, og landsstyret mente derfor at et klart representativt flertall sluttet opp om hovedlinjene i Hagens resolusjon.[19] Likevel hadde Wibe oppnådd støtte fra en tredel av årsmøtedelegatene etter at det siste fylkesårsmøtet i partiet var over.[20] Like før landsmøtet uttalte Hagen at det verste av uroen i partiet nå var over, men la også til at «vi aldri kan vite hva som vil skje på et landsmøte i FrP».[21]
Frem mot landsmøtet
Ting roet seg de neste par månedene, og Hedstrøm uttalte i april at det ikke lenger var grunn til å fremme mistillitsforslag mot nestformann Wibe.[22] Aslak Bonde skrev i Aftenposten at partene i FrP hadde inngått et kompromiss etter bråket vinteren før, og det var «uklart hvordan og i hvor stor grad motsetningene kommer til å bli synlige» på landsmøtet.[23] Wibe varslet at hun likevel ville fremme en resolusjon, men at denne ville være «konstruktiv og fremtidsrettet» og «dreie seg om hvordan partiet igjen kan nå nye høyder», og ikke ville være ment som noen videreføring av vinterens stridigheter.[22]
Dagen etter skrev imidlertid Aftenposten på lederplass at resolusjonsforslaget var en «sammenhengende kritikk av Carl I. Hagen», da forslagsstillerne blant annet krevde «en fornyelse av partiet slik at populiststemplet og andre etablerte myter forsvinner».[24] Resolusjonsforslaget var undertegnet av Oscar D. Hillgaar, Ellen Chr. Christiansen, Stephen Bråthen og Roy N. Wetterstad i tillegg til Wibe. I VG ble Wibe sitert på at «det politiske grunnlaget jeg ble valgt på for ett år siden, må ligge fast for at jeg skal fortsette som nestformann. Dette må landsmøtet gi signaler om»,[25] men dagen etter avviste hun dette. «Jeg har aldri stilt noe ultimatum. Jeg har ikke koblet min posisjon til resolusjonsforslaget eller noe annet», uttalte Wibe til Aftenposten.[26]
Carl I. Hagen beskriver i sin selvbiografi Ærlig talt (2007) hvordan han gikk rundt i salen og hilste på delegater og observatører før talen. Noen skal ha unngått ham som om han var «en sann drittsekk», mens andre igjen var oppmuntrende. Hagen så frem til en endelig avklaring på striden. Ifølge Hagen hadde partiets landsstyre fattet et demokratisk vedtak på bakgrunn av fylkeslagenes innstillinger, og nå måtte det bli ro: «Hvis de ikke ga seg nå heller, måtte de ut av partiet. Vi kunne ikke fortsette med intern krangling og slåssing om veien videre.»[27]
Hagens åpningstale ved landsmøtet ble avbrutt 19 ganger av applaus.[28] Partiformannen oppfordret til samling, og understreket at det var en misforståelse å tro at FrP er et kristent-konservativt parti. Hagen trakk videre frem det han mente var liberalisme i Bibelen:[29]
«I tilfelle man ønsker en merkelapp, måtte det i henhold til vårt ideologiske grunnlag være et kristent-liberalistisk parti. Det Nye Testamentet er nemlig stappfullt med liberalistisk frihetstenkning og fremhevelse av frivillighet og personlig ansvar. For de som kritiserer vårt verdigrunnlag, vil jeg på det varmeste anbefale litt bibellesing.»
Hagen gikk inn for å ta opp saker det var bred enighet om innad i partiet for å unngå ytterligere strid. Hagen selv mente talen gikk «tålelig bra», men at han fikk mest applaus fra «populistene og de konservative. De ytterliggående, teoretiske liberalistene og Lars Erik Grønntuns FpU klappet mer av høflighet».[27]
Wibes avgang og bråket rundt «firerbanden»
En av de første sakene på dagsordenen var EU-spørsmålet. Hagen foreslo at landsmøtet ikke skulle realitetsbehandle EU-saken, noe som ble vedtatt med 113 mot 44 stemmer. Dette medførte at FrPs landsstyre på et senere tidspunkt skulle ta stilling til hvilket råd FrP skulle gi folket i spørsmålet om norsk EU-medlemskap.[30]
Nederlaget i avstemningen om FrPs syn på EU fikk nestformann Ellen Wibe til å offentliggjøre sin avgang. «Jeg har vært i tenkeboks lenge og har kommet fram til at jeg ikke helt forstår hva partiets nye profil går ut på og derfor kan jeg heller ikke sitte i den nye ledelsen», sa hun til NTB.[31] Wibe offentliggjorde avskjeden fra talerstolen etter at hun hadde hatt et privat møte med partiformann Hagen, andre nestformann Hans J. Røsjorde og FpU-formann Lars Erik Grønntun, og beslutningen om å trekke seg skal også ha kommet blant annet etter råd fra Tor Mikkel Wara.[12] Også Ellen Chr. Christiansen trakk seg, noe som gjorde FpU-formann Grønntun til den eneste klare liberalisten igjen i sentralstyret.[28] Grønntun reagerte sterkt på Wibes avgang, og sa til Bergens Tidende at[17]
«Det som har skjedd er grusomt. Wibe er en ung og intelligent kvinne, og er en representant for partiets fremtid. Det er grenser for hvor lenge de unge i partiet vil finne seg i å bli tråkket på og hundset med. Fremskrittspartiet eter opp sine egne.»
NTB mente at striden i FrP neppe var over med Wibes avgang, og at «opposisjonen lar seg neppe kue på lengre sikt». Ifølge nyhetsbyrået skulle heretter liberalistene kjempe for politikken sin mer i det stille i partiapparatet og i stortingsgruppen.[32]
Like etter at Wibe kunngjorde at hun gikk av gikk Jan Simonsen på talerstolen. Simonsen støttet Hagen og oppfordret til full oppslutning om partiformannen, noe som ikke var tegn til forsoning ovenfor Wibe.[32] Simonsen mente også at måten Wibe gikk av på var «skammelig fordi det stjal oppmerksomheten fra Hagens tale», mens Fridtjof Frank Gundersens kommentar var at man «har hatt nok kvinnemas i politikken».[33] Hagens resolusjonsforslag, «En fremtid med rot i fortiden», ble så vedtatt med 94 mot 50 stemmer.[34] Hagen gikk også hardt ut mot muslimsk fundamentalisme og ville oppheve adgangen til kirkeasyl, starte storstilt hjemsendelse av flyktninger til trygge land og nekte adgang for alle han mente satte «islamsk lov foran norsk lov». Han lanserte også en politisk kampanje for omorganisering av offentlig sektor, der økt bruk av private tjenester stod sentralt.[35]
Lørdag ettermiddag hadde de fire i stortingsgruppen som stod på Wibes side – Ellen Chr. Christiansen, Stephen Bråthen, Oscar D. Hillgaar og Roy N. Wetterstad – holdt sin egen pressekonferanse der de sa de ønsket å være en egen fraksjon i stortingsgruppen. I saker der de var uenige med resten av gruppen ville de ha rett til å følge sin egen politiske linje. Hagen skal ha blitt rasende da han samme kveld så et innslag fra pressekonferansen på Dagsrevyen, og sammen med kona Eli samlet han sine lojale støttespillere under landsmøtefesten for å planlegge et oppgjør med den såkalte «firerbanden» dagen etter.[36]
Debatten på søndagen gikk som Hagen hadde planlagt.[37] I sine avslutningsord til landsmøtet gjorde Hagen det også klart at «illojal adferd vil bli oppfattet som aktiv utmeldelse av partiet».[38] En rekke delegater gikk samtidig hardt ut mot «firerbanden». «De fire opererer hinsides FrPs program og alt vi står for. Dette er et kupp, og nå må landsmøtet sette foten ned», sa Vidar Kleppe, mens Frøydis Lange fra Sør-Trøndelag oppfordret de fire til å danne et nytt parti med navnet «Anarkistpartiet».[39] Øystein Hedstrøm bad firerbanden «ta teoribøkene og gå», mens Kenneth Svendsen forlangte at «de nå blir ferdig med å vurdere sin stilling».[40]
Samme dag holdt FrPs sentralstyre et ekstraordinært møte under en pause i landsmøteforhandlingene.[41] Samtidig vedtok et enstemmig sentralstyre i FpU å følge den linjen «firerbanden» la opp til. VG spekulerte i at store deler av FpU, med Lars Erik Grønntun i spissen, kunne komme til å følge de fire stortingsrepresentantene hvis de gikk ut av partiet.[42]
Kampvotering om ny nestformann
Det var flere aktuelle kandidater til å ta over som nestformann etter Wibe. Den verdikonservative John Alvheim fra Telemark og den pragmatiske Lodve Solholm ble nevnt, mens Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Hans Andreas Limi ble sett på som outsidere.[33] Valgkomiteen endte med å innstille tidligere ordfører i Oslo Peter N. Myhre, mens Lodve Solholm fra Møre og Romsdal ble foreslått fra landsmøtesalen. Myhre var det liberale mindretallets foretrukne kandidat, da liberalistene ikke var interessert i å stille med en av sine egne.[43] Solmholm vant nestformannsvalget med 90 stemmer mot 58 for Myhre. Hagen ble gjenvalgt uten motkandidat, men avstemningen viste at 44 stemmesedler var blanke.[44] Tidligere stortingsrepresentant Terje Nyberget ble den eneste uttalte liberalisten i sentralstyret. Nyberget karakteriserte landsmøtet som et «folkemord» der «delegatene drepte sine motstandere med ord», og varslet at han ville arbeide videre for at landsmøtevedtakene i 1989 og 1990 skulle følges opp.[45]
Et par dager etter landsmøtet lurte valgforsker Frank Aarebrot ved Universitetet i Bergen på om betegnelsen «Dolkesjø» ville gli inn i norsk politisk litteratur. Aarebrot mente landsmøtet var noe av det «underligste som har skjedd i norsk politisk historie», og mente alle med ideologi ble rensket ut:[46]
«Landsmøtet i Fremskrittspartiet har gitt Hagen frie tøyler til å glemme ideologi. Vanligvis er det dem som har feil ideologi som blir rensket ut i politiske partier, men på Bolkesjø fjernet man dem som har en ideologi! […] Hagen har tømt partiet for ideologi og står igjen med utspillspolitikk.»
NTB oppsummerte landsmøtet med at «Carl I. Hagen vant landsmøtet, men tapte Fremskrittspartiet. […] Han er igjen den eneveldige partileder fordi landsmøtet sørget for utrenskning av den liberale opposisjonen som er moset i stykker». NTB brukte også «Dolkesjø»-begrepet, og nyhetsbyrået skrev at «delegatene og tilhørerne ved landsmøtet har opplevd en ordbruk og en karakteristikk av partifeller som er uten sidestykke i FrPs historie».[47]
«Firerbandens» brudd med FrP
Allerede på landsmøtets andre dag ble det spekulert i at den såkalte «firerbanden» Oscar D. Hillgaar, Roy N. Wetterstad, Ellen Chr. Christiansen og Stephen Bråthen ville forlate partiet. Hillgaar hadde varslet at de ikke kunne «være med på å bekrefte politiske synspunkter vi er dypt uenige i», og at de ønsket å opptre som en «mer markert liberal fraksjon».[48] Hagen lot seg ikke presse av trusselen om å bryte med stortingsgruppen, og uttalte på talerstolen at «hvis de tror de kan forhandle med trussel om å bryte ut, så sier jeg: Så pell dere vekk! Hvis de forlater stortingsgruppen, så er det en utmeldelse».[49] Han trodde likevel ikke at det ville bli reist eksklusjonssak.[49] Hagen beskyldte også Hilgaar for å «dikte en begrunnelse» for truslene om utmelding, og for å «tegne et vrengbilde av Fremskrittspartiets utvikling som et påskudd for å melde seg ut».[50] Øystein Hedstrøm omtalte liberalistenes krav som «uakseptable». «Vi kan ikke leve med en slik fraksjon i stortingsgruppen. Det vil være uholdbart dersom mindretallet ikke nå bøyer seg for det profil- og linjevalget som Hagen har fått gjennomslag for», sa han til VG.[51]
Wibe oppfordret folk til å forbi i Fremskrittspartiet, selv om hun ikke personlig hadde planer om å engasjere seg videre.[52] Wetterstad uttalte at «det blir overhodet ikke aktuelt å melde seg ut av partiet», mens Hillgaar fortalte at «alle muligheter står åpne».[42] Hillgaar sammenlignet også landsmøtet med Moskvaprosessene, betegnet kvinnesynet i FrPs program som «umulig for vettuge folk å gå god for», og beklaget at partiprogrammet nå bygget på «ekstrem fremmedfrykt».[53]
Oscar D. Hillgaar forlot partiet den 22. april. De tre andre liberalistene i stortingsgruppen fulgte foreløpig ikke Hillgaars eksempel, og valgte heller å møte fylkeslederne i partiet for å fortsette dialogen.[54] Henning Holstad i Oslo FrP mente at man på møtene oppnådde en god og konstruktiv dialog,[55] mens Hagen ikke anerkjente møtene med den begrunnelse at grupper som ikke finnes i FrPs system og vedtekter heller ikke hadde noe mandat eller rettigheter.[56] Den 30. april foreslo Øystein Hedstrøm for partiets sentralstyre at de tre gjenværende «opprørerne» måtte undertegne en «lojalitetserklæring» til Hagen og partiets nye politiske linje.[57] Forslaget om en skriftlig lojalitetserklæring ble ikke vedtatt, men sentralstyret understreket at de krevde «full lojalitet til fattede vedtak». Formannen for Fremskrittspartiets Ungdom, Lars Erik Grønntun, mistet samtidig plassen i partiets arbeidsutvalg.[58]
De tre gjenværende liberalistene i stortingsgruppen endte med å bryte med partiet den 3. mai. På en pressekonferanse gjorde medlemmene av «firerbanden» det klart at de ikke kom til å melde seg inn i noe annet parti, men at de ville organisere seg som en egen gruppe på Stortinget. Wetterstad minnet om at det var 20 år siden Carl I. Hagen brøt ut av det daværende Anders Langes parti for å danne Reformpartiet med den begrunnelse at Hagen ikke kunne være med i et énmannsparti, og fremholdt at han hadde det på samme måte selv.[59] Dagen etter trakk også Per Aage Pleym Christensen, formann i Akershus FrP, seg ut av partiet.[60]
Fremskrittspartiets ungdom
Etter firerbandens brudd med partiet fortsatte stridighetene i FpU. Den 8. mai slo FpU-landsstyret fast at moderpartiet måtte vise romslighet og respekt for deres selvstendige politiske manifest for at de skulle fortsette i partiet. Det ble også varslet et ekstraordinært landsmøte i ungdomsorganisasjonen, og VG antok at dette ville ende med at Lars Erik Grønntun og tusenvis av medlemmer ville bryte med FrP.[61] Formann i Oslo FpU, Kim M. Høistad, hadde foreslått å legge ned ungdomsorganisasjonen, men det var ventet at Hagen-vennlige FpUere ville gjenopprette ungdomspartiet dersom liberalistene la det ned.[62] Høistads forslag ble støttet av Per Magnus Pedersen i Buskerud FpU og Trine Beate Samuelsen i Akershus FpU, og da fylkeslagene i Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Oppland og Rogaland også var positive til forslaget hadde åtte av 19 fylkeslag vendt seg mot Hagen.[63] Politisk nestformann i FpU sentralt, Ole Tom Nomeland, ønsket ikke å kommentere forslaget, men hadde på Bolkesjø omtalt Wibe som «et av de fineste menneskene i norsk politikk».[62][64] Nomeland var også blitt truet med eksklusjonsforslag fra partiet i forkant av FpU-landsmøtet.[63]
To dager før det ekstraordinære landsmøtet gikk FpU-landsstyret enstemmig inn for å oppløse organisasjonen. «Det har vært uutholdelig å skulle drive FpU under et moderparti som gjør alt for å ta fra oss vår selvstendige linje», sa FpU-formann Grønntun på en pressekonferanse.[65] Hagen mente Grønntun og de andre sentralstyremedlemmene i FpU oppførte seg «nøyaktig lik SUF (ml) gjorde da de i 1969 brøt ut av gamle Sosialistisk Folkeparti og dannet det som senere ble AKP (ml)», mens Grønntun på sin side lanserte planer for en fellesorganisasjon med Unge Høyre og Unge Venstre.[66] Unge Høyre-leder André Støylen var positiv til samarbeidsplanene.[65]
Med 63 mot 21 stemmer vedtok det ekstraordinære landsmøtet å legge ned FpU.[67] Vedtaket ble umiddelbart overprøvd av Fremskrittspartiet gjennom den såkalte «Stalin-paragrafen», som innebar at moderpartiet kunne overprøve ungdomsbevegelsens vedtak i viktige saker.[68] Hagen uttalte at oppløsningsvedtaket var «leit», og syntes det var synd at en generasjon ungdomspolitikere forsvant:[67]
«Dette er en seier når det gjelder å gjenskape en helhetlig fremskrittsbevegelse, men det er selvsagt et nederlag når vi mister mange unge mennesker som jeg skulle hatt på den riktig siden i kamp mot skatter og avgifter og offentlige inngrep.»
Ulf Leirstein fra Østfold ble ny formann etter at FpU ble gjenopprettet. «Jeg vil bøye meg for eventuelle vedtak i Fremskrittspartiet som overprøver FpU i fremtiden, men jeg tror vi nå får et godt samarbeid og håper det er lenge til en vil bruke dette» uttalte den nye FpU-formannen til NTB.[67]
Andre utmeldelser
Allerede før landsmøtet på Bolkesjø hadde partilaget på Osterøy oppløst seg selv, i hovedsak på grunn av striden rundt EU-spørsmålet. Osterøy FrP-formann Gunnar Gundersen beskrev Hagens nye ja-standpunkt som «dråpen som fikk begeret til å flyte over», og FrPs ene representant i kommunestyret fortsatte som uavhengig ut perioden.[69] Dagen etter landsmøtet gikk også FrP-veteranen Kristian Eidesvik ut i mot Hagen, og meddelte at han ville melde seg ut av partiet så fort perioden som representant i fylkestinget i Hordaland var over.[70] Tidligere stortingsrepresentant og FpU-formann Pål Atle Skjervengen meldte seg ut samme dag etter 13 år som folkevalgt for partiet, og kommenterte til VG at liberalistene var «bedt av partiledelsen om å dra til helvete».[9] Skjervengen var sammen med Wibe, Tor Mikkel Wara og Jan Erik Fåne blitt angrepet av Hagen fra landsmøtets talerstol, der Hagen omtale gruppen som «umoden» og «uten livserfaring».[39] Skjervengen gikk senere inn i Høyre.[71] Harald Eide Ellingsen, bystyrerepresentant fra FrP i Stavanger, forlot også partiet.[72]
I Røyken kommune forlot tre av fem kommunestyrerepresentanter partiet, og tidligere stortingsrepresentant Steinar Maribo vurderte det samme. Det samme gjorde Odd Magnar Brubæk,[73] og tidligere varamann til Stortinget for Hordaland Paal Bjørnestad.[74] Terje Nyberget forlot sentralstyret tidlig i mai.[61] Også fylkesformann i Finnmark FrP, Bjørn Magne Solvik, meldte seg ut den 13. mai. Han begrunnet utmeldingen med det vei- og profilvalget som flertallet på landsmøtet hadde valgt, og fryktet at partiet ville fremstå mer som «en vinglete protestbevegelse enn et gjennomført liberalistisk parti».[75] Steinar Maribo takk seg i løpet av måneden, og i slutten av mai hadde generalskretær Hans Andreas Limi mottatt 270 utmeldinger, selv om partiet også hadde fått 76 nyinnmeldte.[76] Limi selv, trakk seg som Generalsekretær og gikk ut av politikken like etter.[77] Kommunestyre- og fylkestingsrepresentant Liv Skrede forsvant etter det ekstraordinære landsmøtet i FpU,[78] og det samme gjorde Tor Mikkel Wara,[79] Ellen Wibe, Jan Erik Fåne og Petter Bjørheim.[67] Fylkestingsrepresentant i Hordaland Lene C. Møgster Løtvedt forlot FrP til fordel for Høyre i oktober.[80]
Fridemokratene
Pål Atle Skjervengen gikk tidlig ut og trodde det kunne vært mulig å lage et nytt liberalt parti i Norge.[9] De fire stortingsrepresentantene som brøt med Hagen avviste først at det var aktuelt å danne et nytt parti,[58] og ville heller ikke melde seg inn i et eksisterende. De fire utmeldte uttalte at de ønsket å «stå lojalt på FrPs program»,[59] og ble fra Stortingets side sett på som fire enkeltrepresentanter i resten av perioden. Utbrytergruppen ønsket imidlertid å organisere en «støttegruppe» rundt seg som kunne hjelpe til med praktiske gjøremål.[81] Tidligere gruppesekretær Odd Magnar Brubæk gav også fra tid til annen gruppen praktiske råd i formelle spørsmål.[74] I løpet av mai var de to støtteorganisasjonene Fridemokratene Akershus og Buskerud Liberale Forum dannet, og det ble planlagt en formell konferanse i juni for å etablere en ny politisk landsomfattende organisasjon.[76]
På konferansen tok gruppen navnet FRIdemokratene. Stiftelsesmøtet samlet medlemmer fra 10 fylker, de aller fleste tidligere medlemmer og tillitsvalgte i Fremskrittspartiet. Den nye organisasjonen fikk raskt over 200 medlemmer, og Per Aage Pleym Christensen (Akershus), Geir Thoresen (Buskerud), Roy Venge Tollefsen (Oslo) og Thor Simonsen (Østfold) ble fylkesledere. Wibe takk seg imidlertid ut av aktiv politikk.[82] I slutten av august la styret i Aust-Agder FpU ned arbeidet og meldte overgang til Fridemokratene.[83] Ellen Chr. Christiansen uttalte at «tiden får vise om vi blir et politisk parti», og beskrev Fridemokratene som «en organisasjon som skal drive politisk arbeid basert på liberalismen og dens sentrale elementer».[82] På Fridemokratenes landsmøte i september ble det diskutert om organisasjonen burde bli et politisk parti, uten at noen formell beslutning ble tatt.[84] Fridemokratene i Vestfold ønsket å stille til valg i 1995 og 1997 for å beholde stortingsmandatet til Oscar D. Hillgaar,[85] uten at dette ble noe av.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
