From Wikipedia, the free encyclopedia
Den europeiske unions historie omhandler dannelsen og utviklingen av den europeiske økonomiske- og politiske union, fra slutten av andre verdenskrig frem til i dag.
 |
| Artikkelserien om Den europeiske unions institusjoner og forfatning |
|
|
Paneuropabevegelsen avholdt sin første kongress i Wien, 3. oktober 1926. Det er den eldste europeiske samlingsbevegelse og begynte med utgivelsen av Richard von Coudenhove-Kalergis manifest Paneuropa, der ideen om en samlet europeisk stat ble lagt frem.[1]
Aristide Briand som da var fransk utenriksminister, fremla i 1929 en plan for Folkeforbundet om etableringen av et føderalt Europa. Planen ble fremlagt for de 27 landene som var medlemmer av forbundet. Planen ble diskutert i Folkeforbundet 1. mai 1930, og det ble vedtatt å nedsette en kommisjon for å utrede en europeisk union. Det var lite fremskritt i arbeidet. Delingen av Europa i demokratiske og autoritære områder, førte til at det stoppet helt opp. Planen ble trukket frem etter andre verdenskrig, og bidro til utviklingen av dagens europeiske union.[2]
Den belgisk-luxembourgske økonomiske union fra 1921 var en forløper til Benelux-avtalen fra 1944. Gjennom et memorandum fra 1955 bidro Benelux til etableringen av EU[3]
I 1946 uttalte den britiske statsministeren Winston Churchill i en tale på universitetet i Zürich et ønske om å etablere et «Europas forente stater». I sin tale beskrev han flere steg mot en europeisk geopolitisk føderasjon, hvor det første steget ville være å etablere et europeisk råd.[4] I 1949 ble Europarådet som Churchill skisserte, en realitet.
Brussel-traktaten i 1948 etablerte Vestunionen, en forsvarspakt mellom Storbritannia, Frankrike og Be-Ne-Lux-landene. Den var en oppfølger etter Dunkerque-traktaten mellom Storbritannia og Frankrike, fra året før.[5]
Haag-kongressen i 1948 med delegater flere europeiske land, USA og Canada, foreslo et politisk, økonomisk og monetært forent Europa,[6] og ble i 1949 fulgt opp med etablering av Europarådet.[7] Europabevegelsen og Europa-colleget ble som følge av Haag-kongressen opprettet på slutten av 1940-tallet.[8] [9] Dannelsen av OEEC i 1948 og Europarådet i 1949 innebar en gryende splittelse mellom Storbritannia og EFTA-landene på den ene siden og de seks landene som dannet EEC på den andre. Storbritannia var mot det overnasjonale innslaget i OEEC og flertallsløsninger. Storbritannia gikk mot det fransk-belgiske forslaget fra Haag-kongressen om en europeisk parlamentarikerforsamling som skulle basere seg på flertallsavgjørelser.[10]
I 1948 ble også Brussel-traktaten underskrevet, hvor man etablerte forsvarsalliansen Den vesteuropeiske union, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Italia og Benelux-landene. Avtalen var en utvidelse av den anglo-franske militærpakten fra 1947 (Dunkerque-traktaten), og hadde som mål å hindre Vest-Europa fra å falle under kommunistisk styre. Året etter ble NATO etablert; en forsvarsallianse som omfattet Brussel-traktatlandene, så vel som Canada, Danmark, Island, Italia, Norge, Portugal og USA. Videre integrasjon i NATO, hvor man ønsket å inkludere Vest-Tyskland, ble fort et viktig tema som et resultat av den første sovjetiske atombombesprengingen, og Koreakrigens utbrudd.
Det ble i 1948 også skissert en plan for en skandinavisk forsvarsunion mellom Norge, Sverige og Danmark, men planen ble lagt på is som et resultat av at Norge og Danmark gikk inn i NATO året etter. Likevel ble det etablert en skandinavisk komité for økonomisk samarbeid, som førte til en tollunion under det nordiske råd, som holdt sitt første møte i 1953. En liknende union ble også etablert mellom Benelux-landene. Allerede siden krigen hadde Belgia, Nederland og Luxembourg hatt en tollunion, som i sin tur førte til en økonomisk union i 1960.
Siden 1947 hadde Ruhr-området og Saarland vært under fransk overherrdømme, med bakgrunn i Monnet-planen. Denne planen gikk ut på å umuliggjøre en tysk militær gjenopprustning ved å ta kontroll over landets viktigste kullområder. Dette ville gi Frankrike et sterkt løft i sin industriproduksjon, på bekostning av Tyskland. Den franske statsministeren, og senere utenriksministeren Robert Schuman ønsket imidlertid å styre fransk politikk overfor Tyskland vekk fra en gaullistisk tilnærming. Dette førte til opprettelsen av den internasjonale Ruhr-autoriteten i 1949. Området ble styrt etter det såkalte Ruhrstatuttet.
Alcide De Gasperi, Jean Monnet, Robert Schuman og Paul-Henri Spaak så for seg økonomisk samarbeid som tiltak for forsoning særlig mellom Frankrike og Tyskland, og for å motvirke nye kriger.[11] Italia og Benelux-landene ble trukket[når?] inn i det fransk-tyske samarbeidet, og disse landene ble samlet kalt de indre seks.[12]
Schuman-planen 9. mai 1950 (som senere ble kjent som Europadagen) var begynnelsen på det som senere ble Den europeiske union.[13] Frankrikes utenriksminister, Schuman, presenterte en plan om å etablere et overstatlig organ som skulle kontrollere tysk-fransk kull- og stålproduksjon. Deltakelse i dette fellesskapet, som skulle inkludere et felles marked, skulle være åpent også for andre europeiske land.[10] Målet med fellesskapet var tredelt: Ved å legge produksjon og handel under en overstatlig myndighet umuliggjorde man en eventuell re-militarisering. (Kull og stål var sentralt i datidens krigsindustri.) En viktig intensjon var at det ville bli vanskelig å forberede krig mellom Frankrike og Tyskland dersom stål- og kullindustrien var lagt under felles institusjoner.[14] Avtalen kunne videre legge et fundament for et øko-politisk samarbeid mellom Frankrike og Tyskland, som lenge hadde vært bitre fiender. Handel mellom landene med kull og stål var ventet å bidra til økonomisk vekst for begge parter.
Schumandeklarasjonen førte til Paris-traktaten av 1951, hvor Vest-Tyskland og Frankrike, i tillegg til Italia og Benelux-landene gikk sammen om å danne Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF).[10][13] Traktaten skisserte et indre felles marked for kull og stål for de seks landene[15], som ble etablert i 1953.[trenger referanse] Formålet med kull- og stålunionen var å trappe ned og fjerne handelshindre mellom landene, og på sikt skape en felles handelspolitikk utad. Det langsiktige målet var en stadig tettere sammenslutning (union) mellom europeiske folk. Forebygging av krig mellom Tyskland og Frankrike var et av motivene, frykten for kommunisme og sovjetisk ekspansjon var et annet motiv for samarbeidet. Gjennoppbygging etter krigen var høyt prioritert og økonomer argumenterte for at grenser åpne for handel og dermed større markeder ville stimulere den økonomiske utviklingen. Frankrike ble det ledende landet i samarbeidet og innebar også at Vest-Tyskland kom inn i det «gode selskap».[16]
De første institusjonene i EUs historie ble etablert gjennom Paris-traktaten. Hovedaktøren var fellesskapets høye myndighet (nå en del av Europakommisjonen), med Jean Monnet som dets første president, og totalt ni representanter fra medlemslandene (to fra Frankrike og Vest-Tyskland, én fra resten) med sete i Luxembourg. Hvert enkelt lands regjeringer var representert gjennom Ministerrådet (nå Den europeiske unions råd), hvori presidentskapet roterte mellom medlemslandene hver tredje måned. Ministerrådets mål var å harmonisere medlemslandenes politikk med hva som ble bestemt i den høye myndighet, samtidig som å være et forum for dialog mellom statenes styresmakter og den høye myndighet. Sammenliknet med dagens råd hadde Ministerrådet dermed begrenset makt ettersom den høye myndighet kun kontrollerte saker som omhandlet kull og stål.
Europaparlamentet (EP) ble òg opprettet gjennom Paris-traktaten, og hadde i utgangspunktet 78 representanter. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979, tidligere ble utsendinger til parlamentet utpekt blant representanter i medlemsstatenes parlamenter.[10]
Det ble også opprettet en domstol bestående av sju dommere utnevnt av medlemslandenes regjeringer i tillegg til to advocates general, hvis oppgave var å overvåke at kull- og stålfellesskapets lovverk ble fulgt. I tillegg ble det etablert en sosial og økonomisk komité, som representerte produsenter, arbeidere, konsumenter og forhandlere innenfor kull- og stålsektoren.
Den franske politikeren René Pleven foreslo i 1950 en pan-europeisk forsvarsstyrke (Pleven-planen), som svar på USAs ønske om re-militarisering av Vest-Tyskland. Avtalen om å etablere det europeiske forsvarsfellesskapet ble underskrevet i 1952, og skulle omhandle landene som tok del i kull- og stålfellesskapet. Pleven-planen blir imidlertid forkastet etter at forslaget blir nedstemt i den franske nasjonalforsamling.[17] Året etter gikk Vest-Tyskland inn i NATO.[18]
Som et resultat av Pleven-planens feiling velger man å opprette Den vesteuropeiske union i 1954. Unionen omfatter EKSF-medlemmene i tillegg til Storbritannia. Den vesteuropeiske union var imidlertid ikke ment å skape et felles overstatlig forsvar slik som pleven-planen, men snarere for å hindre kommunistisk innflytelse i Vest-Europa, samt å stimulere til økonomisk re-stabilisering gjennom mellomstatlig samarbeid.
Utenriksministrene i EKSFs medlemsland møttes i 1955 på den såkalte Messina-konferansen, for å utnevne en ny president i Den høye myndighet. Under konferansen kom man frem til at det var nødvendig å opprette felles institusjoner og et felles marked for å nå målet om tettere europeisk integrasjon. Det var et generelt ønske på politisk nivå om å koble nasjonale økonomier tettere sammen for å øke samordningen mellom medlemslandene. Under Messina-konferansen ble det satt ned en komité ledet av den belgiske utenriksministeren Paul-Henri Spaak. Komiteen kom frem til at det var ønskelig å opprette et europeisk økonomisk fellesskap og et atomenergifellesskap. Spaak-komiteens rapport ble godkjent på toppmøtet i Venezia i 1957, og ble et forhandlingsgrunnlag for medlemslandene for videre europeisk integrasjon.
Etter at Spaak-rapporten ble ratifisert forhandlet medlemsstatene seg frem til en avtale som ble signert den 25. mars 1957 (Roma-traktaten), hvor man gikk inn for å danne Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF eller EEC) og Euratom.[13] Avtalen trådte i kraft 1. januar 1958.[19] EØF-traktaten inneholdt bestemmelser for å opprette en tollunion og en felles politikk innen handel, transport og konkurranse. Målet var å danne et felles marked med fri bevegelser av varer, tjenester, kapital og personer, som senere skulle bli kjent som de fire friheter. I EØF-samarbeidet inngikk prinsippene om fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser («de fire friheter»). Roma-traktaten uttrykte ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom land og områder.[14] Til 1973 var over to tusen vedtak og forordninger gjort på grunnlag av Roma-traktaten.[14] EEC var i til å begynne med en tollunion.[16] Gjennomføring av tollunion og felles landbrukspolitisk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.[20]
Etableringen av en felles europeisk landbrukspolitikk (CAP) var kanskje spesielt viktig. Dette ble fastslått på Stresa-konferansen i 1958, hvor man gikk inn for å innføre et system med garanterte priser til bønder. Med denne politikken ønsket man å favorisere varer fra europeiske produsenter innenfor det økonomiske fellesskapet. Målet var også å løse problemer de ulike statene hadde på sine innenriksmarkeder. Frankrike hadde for eksempel høy subsidiering av sitt landbruk, og led av overproduksjon. Tyskland derimot produserte ikke nok landbruksprodukter til eget forbruk, og var avhengige av import (hovedsakelig fra USA) for å brødfø egen befolkning.
Samtidig ble det også opprettet nye institusjoner basert på de som allerede eksisterte innenfor EKSF. Disse var Europaparlamentet, Europakommisjonen, Rådet og EF-domstolen. Det ble også opprettet en europeisk investeringsbank som skulle tilby lån for å fremme regional utvikling for å jevne ut regionale økonomiske ulikheter som for eksempel var særlig fremtredende mellom Sør- og Nord-Italia.
Suezkrisen i 1956, hvor den Anglo-franske kontrollen av Suezkanalen ble tapt til Egypt under Gamal Abdel Nasser var et sterkt økonomisk tilbakeslag ikke bare for Frankrike, men også for Storbritannia. Da britene trakk seg ut ble det på politisk nivå raskt klart at den internasjonale innflytelsessfæren hadde endret seg etter andre verdenskrig. Britene stod imidlertid utenfor EØF, og tettere integrasjon mellom de seks medlemslandene i EKSF som var traktatfestet i Roma truet den britiske økonomien med å seile akterut. Britene tok derfor initiativ til Stockholmkonvensjonen i 1960, hvor land som stod utenfor EØF skulle drøfte muligheten for å etablere en alternativ handelsorganisasjon. Resultatet ble opprettelsen av Den europeiske frihandelsorganisasjonen (EFTA) samme år mellom Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike. EFTAs mål var å skape fri handel mellom medlemslandene, men til forskjell fra EØF skulle det ikke opprettes en tollunion eller en felles handelspolitikk utad.
Imidlertid gikk det ikke mer enn halvannet år før Storbritannia gikk bort fra EFTA, og heller søkte EF-medlemskap. Land som Irland, Danmark og Norge valgte samtidig også å søke medlemskap i EF, ettersom Storbritannia som initiativtaker og en viktig handelspartner ønsket å tre ut. De fire landene leverte sin EF-søknad i august 1961.
I mai 1958 kollapset Frankrikes fjerde republikk under René Coty. Etter en folkeavstemning i september samme år opprettes den femte republikken, og Charles de Gaulle utnevnes som ny president to måneder senere. Dette preget spørsmål om utvidelse og utdyping av EEC på hele 1960-tallet. De Gaulle hadde en mer nasjonalistisk tilnærming og foretrakk mellomstatlig integrasjon overfor overstatlige institusjoner.[trenger referanse]
EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC ved Stockholm-konvensjonen av 1960 (etter innledende forhandlinger i 1959[14]). EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.[10]
Som et resultat av dette politikkskiftet initierte franskmennene i 1961 Fouchet-planen, utviklet av Frankrikes ambassadør til Danmark Christian Fouchet, med hjelp fra de Gaulle. Planen gikk ut på å opprette et system av regelmessige møter mellom statsledere og regjeringer for å igangsette et mellomstatlig samarbeid innenfor blant annet politikk, økonomi, kultur og forsvar. Planen anbefalte å peke ut en rådgivende forsamling utpekt av EFs nasjonalforsamlinger, og en kommisjon bestående av utenrikstjenestemenn. Planen ble nedstemt av Nederland med støtte fra Belgia og Luxembourg i 1962, da de mindre medlemslandene fryktet den ville føre til at EF utviklet seg til en tysk-fransk hegemonimakt.
Året etter, i 1963, la Frankrike ned veto mot britisk medlemskap i EEC. Bakgrunnen for dette kan til dels tilskrives uheldige omstendigheter. De Gaulle var sterkt kritisk til amerikansk innflytelse i den europeiske integrasjonsprosessen, og også mistenksom overfor britene, da han mente de ville fungere som USAs forlengede arm inn i fellesskapet. I desember 1962 inngikk USA og Storbritannia en avtale i Nassau om at amerikanerne skulle tilby rakettsystemer til britenes atomvåpenprogram. De Gaulle var i motsetning til britene kritisk til et NATO drevet etter amerikanske ønsker, og så problematisk på at en stor nasjon som Storbritannia skulle få innflytelse i EF. Britene var også sterkt knyttet opp mot Samveldet av nasjoner, og hadde en landbrukspolitikk som var lite forenelige med CAP, noe britene selv også så som et problem i forhandlingene om medlemskap.
Storbritannias statsminister, Harold Macmillan, erklærte i 1961 at landet burde bli medlem av EEC, søknaden ble godtatt i september 1961 og langvarige forhandlinger ble innledet. Danmark søkte dagen etter Storbritannia og Norge søkte i 1962. I 1963 la den franske president Charles de Gaulle ned veto mot at skulle bli Storbritannia og erklærte at Storbritannia ikke var modent for medlemskap på grunn av bånd til USA og det britiske samveldet. Storbritannia ønsket blant annet 12-15 år overgangsperiode for sitt landbruk.[10] Norge, Danmark og Irland trakk deretter sine søknader om medlemskap.[21]
Den 22. januar 1963 undertegnet De Gaulle og den tyske kansleren Konrad Adenauer Elysée-avtalen mellom Frankrike og Tyskland. Vennskapsavtalen var en milestein i forholdet mellom de to landene.[22] Traktaten tilrettela dessuten for samarbeid mellom Frankrike og Tyskland på flere punkter. Det skulle organiseres regelmessige møter mellom landenes utenriksministre, og det ble også initiert samarbeid innenfor forsvar, sikkerhet og utdanning.
«Den tomme stols politikk» ble ansett som ett av de største tilbakestegene for integrasjonsprosessen gjennom 1960-tallet, og gikk over sju måneder mellom juni og desember 1965. I denne perioden nektet Frankrike, på initiativ av de Gaulle, å ta del i møter i Rådet. Bakgrunnen var blant annet uoverensstemmelser i forhold til hvordan CAP skulle finansieres. Frem til den tomme stols krise var bøndenes garanterte priser finansiert av nasjonale bidrag, men denne ordningen skulle erstattes ved å bruke tollfortjenestene fellesskapet fikk ved import av varer fra tredjeland. Denne tollen skulle EF stå for, og gjøre CAP gjennomførbart med egne midler. Frankrike var imidlertid urolige for at dette ville gi Europaparlamentet økt budsjettmyndighet på bekostning av nasjonale parlamenter.
Den viktigste grunnen til den tomme stols krise tilskrives imidlertid ofte uenighetene knyttet til bruk av kvalifiserende flertallsvotering (QMV). De øvrige EEC-landene ønsket å innføre dette fremfor enstemmighetsplikt på enkelte områder i Rådet, og skulle være implementert i den siste etappen mot en felles tollunion som var planlagt å tre i kraft ved inngangen til 1966. Frankrike gjorde det klart at de ikke ville returnere til rådet før de øvrige medlemslandene aksepterte at Rådet ikke kunne tvinge politikk på medlemsland. Løsningen på krisen ble kjent som Luxembourg-kompromisset, hvor man inngikk en uoffisiell avtale om at medlemslandene fortsatt skulle ha vetorett i saker som var av særlig nasjonal interesse for en medlemstat.
Det franske vetoet mot britisk medlemskap i EEC i 1963 førte til at ingen av søkerlandene gikk inn i fellesskapet. Danmark, Irland, Norge og Storbritannia leverte derfor inn en andre søknad i mai 1967, hvor Frankrike fem måneder senere igjen legger ned veto mot britene. I april 1969 går imidlertid de Gaulle av som fransk president, og erstattes av Georges Pompidou.
Til 1973 var over to tusen vedtak og forordninger gjort på grunnlag av Roma-traktaten.[14] EEC var i til å begynne med en tollunion.[16] Gjennomføring av tollunion og felles landbrukspolitisk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.[20]
Basert på Brussel-traktaten (1965) (også kjent som Samlingstraktaten) ble De europeiske fellesskap etablert i 1967 ved sammenslåing av EEC, EURATOM og EKSF.[19] Disse tre hadde opprinnelig hvert sitt utøvende organ «høy myndighet» for EKSF og «kommisjon» for de to andre, disse tre ble slått sammen til en kommisjon som administrerte både Roma-traktaten og Paris-traktaten. Walter Hallstein som hadde vært president for EEC-kommisjonen, ble EF-kommisjonens nye president. Senere ble dette til Europakommisjonen.[23][24][25][26][10]
Pompidou gjorde det raskt klart at han ønsket å distansere seg fra gaullismen som hadde preget Frankrikes tilnærming til EF gjennom 60-tallet. På toppmøtet i Haag i desember 1969 ønsket han å diskutere mulighetene for en utvidelse av EF, og kom frem til at man skulle gjenoppta forhandlingene med søkerlandene. De fire landene valgte dermed å re-initiere sine søknader. Man ble videre enige om å se på muligheten på å etablere et sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid gjennom dialog mellom medlemslandenes utenriksministre.
Kort tid etter at EFs tollunion var ferdigstilt i juli 1968, 18 måneder før planen, legges Barre-memorandumet frem. Den franske kommisjonæren, Raymond Barre, presenterte en plan for å etablere en økonomisk og monetær union mellom medlemslandene, for å bidra til enda tettere integrasjon. Memorandumet følges opp av Werner-planen, initiert av den luxembourgske stats- og finansministeren Pierre Werner. Det ble nedsatt en komité som skulle legge frem en plan for å oppnå en økonomisk og monetær union innen 1980. Rapporten ble lagt frem i 1970, og innebar en tredelt prosess hvor man blant annet skulle redusere fluktuasjoner mellom de europeiske valutaene for å stimulere til økt handel på det indre markedet.
Werner-planen ble imidlertid aldri gjennomført. I 1970 økte Frankrike prisen på gulleksport, og året etter fjernet USA den faste vekslingskursen mellom dollar og gull. Dette førte til avviklingen av Bretton Woods-systemet, som siden opprettelsen i 1944 hadde styrt det finansielle samvirket mellom verdens industriland innenfor finans- og valutaforhold. Jom Kippur-krigen i 1973, som ledet til oljekrisen hvor OPEC-landene firedoblet oljeprisen skapte dessuten stor markedsuro som satte en stopper for Werner-planen allerede i første fase. For å redusere fluktuasjonene mellom de europeiske valutaene innførte man en ny vekslingskursmekanisme – valutaslangen, hvor det ble satt et bunn- og taknivå for hvor mye valutakursene kunne svinge. Oljekrisen førte blant annet til at franske franc lå langt utenfor det slangemodellen tillot, og med dette stagnerte hele planen.
I mai 1967 søkte Storbritannia på nytt, i juli 1967 søkte også Norge. Sverige (uspesifisert tilknytningsform), Danmark og Irland søkte også medlemskap. Charles de Gaulle sa igjen nei i 1967, da han gikk av i 1969 var det åpent for britisk medlemskap.[21][27] Forhandlinger med søkerne ble innledet i 1969. Avtalen var ferdig i januar 1972 og utvidelsen av EEC ble godtatt ved folkeavstemning i Frankrike (67,7 % stemte ja) i april 1972. Folkeavstemningen i Norge flertall (54 %) mot medlemskap, mens det i Danmark ble flertall for (63,5 % for). Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale fra 1973.[10] EFTA ble opprettet som et frihandelsforbund der toll mellom landene skulle avskaffes, men mulighet til ulike tollsatser overfor tredjeland. EEC ble opprettet som en tollunion uten toll innad og med felles tollsatser utad. EFTA-landene ble også kalt «de ytre syv».[14]
Danmark, Irland, Norge og Storbritannias søkeprosess var mer eller mindre ferdig i 1972. Det ble holdt folkeavstemninger i de fire landene i forbindelse med å tre inn i EF høsten og vinteren 1972. I alle landene unntatt Norge var befolkningen for medlemskap. Danmark, Irland og Storbritannia trådte inn i fellesskapet med virkning fra 1. januar 1973.
Britisk handel ble med medlemskapet mer rettet mot Europa og mindre mot de tidligere koloniene.[28] USA støttet opprettelsen av EF, men mente at samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk burde ligge i NATO med USA i lederrollen. Frankrike gikk tidlig inn for en mer uavhengig europeisk utenrikspolitikk innenfor rammen av EF, og fikk en viss tilslutning til dette utover 1970-tallet, mens de mest USA-orienterte landene (Storbritannia, Vest-Tyskland og Nederland) holdt fast ved at sikkerhetspolitikk og militære saker hørte til i NATO. På det økonomiske området ble EF på 1970- og 1980-tallet trukket mellom utdypet økonomisk samarbeid på den ene siden og nasjonal politisk kontroll over økonomien på den andre.[29]
Mot slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-årene inntraff det en stillstand i det europeiske samarbeidet, og uttrykket «eurosklerose» oppsto (av latin sklerose=forherding). Utviklingen hadde hovedsakelig økonomiske årsaker. De nasjonale økonomiene i Europa opplevde en nedgang, samtidig som konkurransen fra USA og Japan var stor. Det var ikke rom for stadig å utvide EUs budsjett.[30][31]
EF var på 1970-tallet i grove trekk preget av lite endring i samarbeidet[10] grunnet mangel på konkrete tiltak og feilede planer, som Werner-planen. Videre var det politiske fokuset i stor grad nasjonalt, og problemer den internasjonale konteksten skapte ble derfor forsøkt løst innenfor hver enkelt stat i stedet for innen EF. Dette hadde til dels bakgrunn i manglende tillit til Europakommisjonen, spesielt fra Frankrike, som mente de var ute av stand til å løse problemene fellesskapet stod ovenfor. På 1970-tallet var tiåret også preget av en stagnasjon i den europeiske økonomien.[30] Mye av arbeidet i EF handlet om den felles landbrukspolitikken (CAP) og tautrekking om Storbritannias bidrag til EFs felles budsjett.[10] Britisk handel ble med medlemskapet mer rettet mot Europa og mindre mot de tidligere koloniene.[19] USA støttet opprettelsen av EF, men mente at samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk burde ligge i NATO med USA i lederrollen. Frankrike gikk tidlig inn for en mer uavhengig europeisk utenrikspolitikk innenfor rammen av EF, og fikk en viss tilslutning til dette utover 1970-tallet, mens de mest USA-orienterte landene (Storbritannia, Vest-Tyskland og Nederland) holdt fast ved at sikkerhetspolitikk og militære saker hørte til i NATO. På det økonomiske området ble EF på 1970- og 1980-tallet trukket mellom utdypet økonomisk samarbeid på den ene siden og nasjonal politisk kontroll over økonomien på den andre.[16]
Mot slutten av tiåret ble det imidlertid igangsatt tiltak for å gjenoppta integrasjonsprosessen. På toppmøtet i Brussel i 1978 ble Rådet enige om å etablere et valutasamarbeid – Det europeiske monetære system (EMS). Etter valutaslangens kollaps så man nødvendigheten i å etablere et system som kontrollerte uønskede fluktuasjoner mellom de europeiske valutaene. Den europeiske vekslingsmekanismen (ERM) ble derfor innført i 1979, hvor medlemslandene forpliktet seg å ikke la sine nasjonale valutaer svinge mer enn 2,25 % i begge retninger i forhold til hverandre. Det ble også opprettet en kunstig valutaenhet (ECU) til bruk i tekniske beregninger. Deltakelse i EMS var imidlertid frivillig, og ved opprettelsen valgte Storbritannia å stå utenfor. EMS hadde som mål å forene valutaene som tok del i EFs felles marked, og det var også et nytt forsiktig steg mot en felles monetær union – et prosjekt som hadde feilet under Werner-planen.
I 1979 fikk man også innført direkte valg i Europaparlamentet. Dette var fastslått som et mål allerede i Roma-traktaten, som slo fast at representantene skulle velges av fellesskapets befolkning i et allment valg. Frem til 1979 var alle EPs representanter hentet fra fellesskapets nasjonale parlamenter.
I 1975 la den belgiske statsministeren Leo Tindemans frem en rapport på oppdrag fra Rådet, hvor han befattet seg med tanken om sentrale komponenter innenfor en mulig europeisk union. Rapporten tok også for seg hvordan EF i fremtiden kunne integreres tettere, og konkluderte med at en sterkere satsing på en felles utenrikspolitikk samt å innføre direkte valg i Europaparlamentet var viktige steg mot dette. Selv om Tindemans-rapporten ikke fikk noen spesiell virkning på kort sikt ble mange av tiltakene den skisserte gjennomført.
Da militærregimet som kontrollerte Hellas kollapset i 1974 og landet gikk tilbake til demokratiet søkte grekerne raskt mot EF. I juni 1975 blir søknaden overlevert, og forhandlingene i Brussel ble satt i gang året etter. I 1975 dør også general Franco, som markerer slutten på Spania som en totalitær stat, med re-innsettelsen av kong Juan Carlos som statsoverhode. Nellikrevolusjonen i 1974 fører også Portugal vekk fra diktatur, og gjennom PREC faller Estado novo til fordel for demokratiet. Spania og Portugal søker også EF-medlemskap kort tid etter revolusjonene; Portugal i mars 1977 og Spania i juli samme år etter landets første frie valg etter Franco-æraen.
Kontrastene mellom de etablerte EF-landene og de nye demokratiene var imidlertid store, både innenfor økonomi, infrastruktur og levekår. Det var derfor flere problemer knyttet opp mot en middelhavsutvidelse av EF. De tre landene hadde til sammen en befolkning på omkring 60 millioner relativt fatte innbyggere, og å igangsette regionale økonomiske investeringer for å jevne ut sosiale ulikheter mellom sør og nord ville være kostbart for EF. Spesielt betent var også utvidelsen i forhold til CAP. Økonomien i Hellas, Portugal og Spania (spesielt sistnevnte) var i mye større grad sentralisert rundt landbruk enn i de mer industrialiserte sentraleuropeiske landene. Sammenliknet med Frankrike og Tyskland var disse dessuten lavinntektsland, som ville skape sterk konkurranse mot de etablerte EF-landene på jordbruksvarer. Dette førte til at forhandlingene om medlemskap ble langvarige. Hellas ble tatt opp som medlem i 1981, og Portugal og Spania så sent som i 1986.
Begynnelsen av 80-tallet var på europeisk nivå preget av sikkerhetsspørsmål i kjølvannet av den sovjetiske invasjonen i Afghanistan i 1979. Utenriksministrene Genscher og Colombo foreslo i 1981 å gi Europaparlamentets praksis større betydning, en utvidelse av unionen til kulturelt og juridisk samarbeid, og i tillegg institusjonelle reformer.[32]Initiativet ble imidlertid forkastet til fordel for Den vesteuropeiske union, og EPC ble ikke revidert før under Maastricht-avtalen i 1992 med iverksettelsen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP).[trenger referanse]
Altiero Spinelli foreslo i 1984 for Europaparlamentet at det skulle vedta en europeisk forfatning. Utkastet innebar en radikal omorganisering av EU i retning av en føderal union. Et eksempel på dette er det såkalte unionsborgerskapet.[33]
Europakommisjonens daværende leder Jaques Delors, utarbeidet i 1985 en såkalt «hvitbok», med en tidsplan for å etablere det indre marked innen 1. januar 1993.[34][35][36]
Utdypende artikler: Det indre marked og Enhetsakten
Det første ministermøtet mellom EF og EFTA ble avholdet i Luxembourg i april 1984 og møtet resultertet i en felles erklæring om fleksibelt og pragmatisk samarbeid. I 1989 tok Delors initiativet til et mer strukturert og omfattende samarbeid. På EFTAs toppmøte i mars 1989 i Oslo ble det tatt initiativ til et Europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS). I mai 1991 ble tema for en EØS-avtale lagt frem etter forhandlinger.[37] En folkeavstemning i Sveits i 1992 sa nei til at landet skulle gå inn i EØS.[38] EØS-avtalen trådte i kraft i 1993 og var i EFTA-landene primært motivert av markedsadgang.[39]
I 1986 kom den første større revisjonen av Roma-traktaten. Enhetsakten ble signert i Luxembourg og Haag i 1986, og trådte i kraft 1. juli året etter. Storbritannia, Danmark og Hellas mente det var unødvendig å endre Romatraktaten. Med Enhetsakten ble EFs indre marked etablert, for å fjerne handelshindringer mellom medlemslandene.[40] [41]En kommisjon (Delors-kommisjonen) ble i forkant av avtalen satt ned for å finne ut hvordan forskjellene i regelverk og konkurransedyktighet mellom landene kunne jevnes ut. Videre gikk man inn for å fjerne de resterende handelsbarrierene mellom landene, og satte som mål at det indre marked skulle være ferdigstilt innen 1992. EF hadde på den tiden 12 medlemmer. Utforming og iverksetting av det indre markedet preget EF i siste halvdel av 1980-årene.[42][40][41]
Som et ledd i å demokratisere EF ytterligere ble det også innført en samhandlingsreform (co-desicion), hvor beslutninger og lovverk på flere områder også måtte godkjennes i Europaparlamentet så vel som i Rådet.[trenger referanse] Ved at parlamentets representanter ble direkte valgt, var dette ment å bøte på det demokratiske underskuddet som hadde preget fellesskapet. Kvalifiserte flertallsvotering ble også innført på flere områder.
EF ble i 1990 utvidet ved at Øst-Tyskland ble gjenforent med Forbundsrepublikken og var med det innenfor EF.[43] Finland, Sverige og Østerrike ble medlemmer med virkning fra 1. januar 1995.[19][44] Disse tre landene var nøytrale under den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd var en viktig bakgrunn for at de kunne gå inn i EU med nær tilknytning til NATO.[45]
Amsterdam-traktaten (signert i 1997, med virkning fra 1. januar 1999[44]) innebar innlemmelsen av Schengen-avtalen i unionens første søyle, samt den endelige tilrettelegging for innføringen av euro. Valutaen ble lansert som en elektronisk valuta i 1999 og senere som et fysisk betalingsmiddel i femten medlemsstater i 2002.
I 2000 ble det avholdt et EU-toppmøte i Nice, de mest langvarige til da. Et viktig tema på møtet var reform av EUs institusjoner, blant annet stemmeregler og krav til kvalifisert flertall i ministerrådet.[46] Bakgrunnen var blant annet at utvidelser ville komplisere beslutningstakingen dersom alle nye medlemmer skulle få stemmevekt som eksisterende medlemmer. Tyskland var dessuten misfornøyd med at deres stemmetall ikke var korrigert for innlemmingen av Øst-Tyskland med 16 millioner innbyggere. Løsningen ble relativt færre stemmer til små land som fortsatt fikk flere stemmer enn størrelsen skulle tilsi.[47] Frykt for at stadige utvidelser ville redusere EUs institusjonelle styringsdyktighet var bakgrunnen for at Nice-traktaten (signert 2001, ikrafttredelse 2003) på flere politikkområder erstattet krav om enstemmighet med regler om flertallsbeslutninger.[trenger referanse] Nice-traktaten ble ratifisert av alle land, i Irland etter to folkeavstemninger.[48] Europaparlamentet ble gjennom denne traktatendring tildelt reell lovgivningsmakt i visse sammenhenger.
Det europeiske råd vedtok under sitt møte i Laken i 2001, en gjennomgåelse av unionens politiske system. For å utrede en rekke spørsmål i den forbindelse, ble Det europeiske konvent opprettet. Konventet skulle blant annet utarbeide forslag til en grunnlov for de europeiske borgerne, dersom det var mulig å komme til enighet om dette. Konventet som ble ledet av Valéry Giscard d'Estaing, avla sin innstilling til regjeringskonferansen i Roma i 2004, blant annet med forslag til en europeisk grunnlov. Forslaget til grunnlov ble ikke ratifisert av samtlige land, og ble dessuten forkastet i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Nye forhandlinger mellom medlemsstatene førte til Lisboa-traktaten, som ble vedtatt i 2007.[49]
Den 1. mai 2004 ble den til da største utvidelse fullført, da ti land – hovedsakelig fra den tidligere Østblokken – ble medlemmer. Romania og Bulgaria ble medlemmer 1. januar 2007 og med det var alle tidligere medlemmer (unntatt Albania og Sovjetunion) av Warszawa-pakten del av EU.[50] Folkeavstemning i Kroatia 2012 ga stort flertall (67 %) for medlemskap og medlemskapet trådte i kraft sommeren 2013.[51]
I 2009 trådte Lisboa-traktaten i kraft. Den enighet som var medlemsstatene seg imellom om at Nice-traktaten ikke hadde vært drastisk nok i sine endringer førte til at Lisboa-traktaten tok opp den samme tråd, og plasserte Europaparlamentet på like fot med nasjonale regjeringer (Rådet) i lovgivningsprosessen på mange politikkområder, og forenklet Rådets stemmeregler ytterligere. Også EUs rammeverk for agering utad ble samordnet ved denne traktatendringen, ved at Europakommisjonens og Rådets relevante kompetanser på dette området skulle driftes samlet.[trenger referanse]
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»[52] Prisen ble overrakt i Oslo i desember 2012 til EUs representanter José Manuel Barroso, Herman Van Rompuy og Martin Schulz som representerte EU-parlamentet. Angela Merkel, Francois Hollande og andre stats- og regjeringssjefer var til stede.[53]
Finanskrisen fra 2008 hadde avslørt mangler ved den økonomiske og monetære union, og det ble etterlyst regler for banktilsyn, avvikling av kriserammede banker og garantier for innskyternes penger. De ordninger som ble etablert ved siste ikrafttredelse 1. januar 2015, kalles Den europeiske bankunion. Medlemslandene ble enige om regler for Den felles tilsynsmekanisme (2014) og Den felles krisehåndteringsmekanisme (2015). Den grenseoverskridende sikring av innskyternes midler ble det ikke enighet om, men ordningen ble satt i videre planlegging.[54]
.jpg)
Utdypende artikkel: Brexit
I folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap 23. juni 2016 stemte 51,89 prosent av velgerne for å forlate («leave») EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli («remain») i EU. Den 29. mars 2017 ble et brev om Storbritannias utmeldelse fra EU overlevert til presidenten for Det europeiske råd, Donald Tusk. Artikkel 50 i Traktaten om Den europeiske union ble dermed aktivert. Den gir en frist på to år for forhandlinger dersom et land melder seg ut av unionen.[55] Storbritannias utmeldelse kalles brexit.
Forhandlingene ble stipulert til å vare i to år. Statsminister Theresa May la opp til en omfattende frihandsavtale med EU til erstatning for medlemskap.[56] Overgang til EFTA og eventuelt EØS ble lansert som en aktuell løsning for Storbritannia,[57][58] en løsning den britiske regjeringen avviste etter folkeavstemningen.[59]
Den 15. januar 2019 ble regjeringen Mays avtaleforslag for utmeldelse nedstemt med 230 stemmer (432 mot, 202 for), hva som ble regnet som et betydelig politisk tilbakeslag, og er det tallmessig verste avstemningsnederlaget på 95 år i parlamentet.[60][61]
Etter den økonomiske krisen som ble utløst av koronapandemien, ble EUs ledere i 2020 enige om å ta opp felles gjeld for å finansiere den europeiske gjenoppbygningsplanen kalt NextGenerationEU (NGEU).[62]
Utdypende artikkel: Russlands invasjon av Ukraina 2022
Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022. EU bevilget 550 millioner euro til humanitær bistand, utløst av krisen som fulgte invasjonen. EU vedtok også sanksjoner med sikte på å hindre Russlands evne til å finansiere krigen, ramme Russlands elite med økonomiske og politiske tiltak og redusere landets økonomiske basis. Krigen avslørte samtidig at flere av EU-statene var avhengige av leveranser av olje og gass fra Russland.[63]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
