tysk diplomat og politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Walter Hallstein (født 17. november 1901 i Mainz, død 29. mars 1982 i Stuttgart) var en tysk jurist og politiker (CDU). Han var den første presidenten for Europakommisjonen (1958–1967), og en ivrig forkjemper for det felles europeiske markedet. Han regnes av EU som en av deres grunnleggere.
| Walter Hallstein | |||
|---|---|---|---|
 Hallstein 1957 | |||
| Født | 17. nov. 1901[1][2][3][4] Mainz | ||
| Død | 29. mars 1982[1][2][3][4] (80 år) Stuttgart | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, universitetslærer, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universidad Autónoma del Estado de Morelos Humboldt-Universität zu Berlin Rabanus-Maurus-Gymnasium | ||
| Parti | Christlich Demokratische Union Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1934–)[5] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Waldfriedhof Stuttgart | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
Karlsprisen (1961)[6]
Den bayerske fortjenstorden Storkorsridder av Sankt Sylvester-ordenen Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Storkors av Den islandske falkeorden Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Storkors av Sydkorsordenen Ridder av Sankt Sylvester-ordenen Honorary doctorate of the University of Oviedo (1968)[7] Doctor honoris causa from the University of Nancy (1966)[8] | ||
Som statssekretær i den tyske regjering hadde han allerede i 1950 blitt internasjonalt kjent gjennom den såkalte Hallsteindoktrinen. Ifølge doktrinen var Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) den eneste lovlige representant for det tyske folk, noe som utelukket DDR fra en tilsvarende status. Kjernen i doktrinen var å knytte bånd mellom det unge demokratiet vest i Tyskland og Vest-Europa.
I 1959 fremla han Hallsteinplanen om styrking av de overnasjonale strukturer i EEC og innføringen av et felles marked. Hallsteins ønske om europeisk føderalisme gikk lengre enn de Gaulles «fedrelandenes Europa», og han måtte derfor gå av som president for Europakommisjonen.
Walter Hallstein ble født som sønn av en protestantisk bygningsingeniør i Mainz. Etter Abitur studerte han jus i Bonn, München og Berlin. I 1925 ble han dr. jur. med et arbeide om internasjonal privatrett, og arbeidet for en professor i Berlin.[9] I 1927 ble han eksaminator ved universitetet i Rostock og i 1929 foreleser samme sted.[9] Han habiliterte seg (fikk professorkompetanse) i 1929 og virket som privatdosent i Berlin. Fra 1930 til 1941 var han professor i privat- og selskapsrett ved Universität Rostock. Han var deretter fra 1941 til 1942 professor i borgerlig rett ved universitetet i Frankfurt am Main og dessuten direktør for Institut für Rechtsvergleichung.
Han trådte motvillig inn i den tyske hæren i 1942,[9] og tjenestegjorde som premierløytnant (Oberleutnant) i Nord-Frankrike. Han ble tatt som krigsfange av amerikanerne i 1944 og sendt til fangeleir i USA. Her organiserte han et leiruniversitet for sine medfanger, hvor han holdt juridiske forelesninger.[9]
Han ble repatriert i november 1945 og ble professor i privatrett, folkerett og selskapsrett ved universitetet i Frankfurt året etter. I april 1946 ble han universitetets rektor, en stilling han innehadde til 1948, da han ble gjesteprofessor ved Georgetown-universitetet i USA.[9]
Under Haag-kongressen i 1948 kom Hallstein første gang i kontakt med Konrad Adenauer.[10] Hallstein ble sjef for Forbundskanslerens kontor under forbundskansler Konrad Adenauer, fra 1949 til 1950. I juni 1950 var Hallstein leder av den tyske delegasjonen ved grunnleggelsen av det europeiske kull- og stålfellesskap, forløperen til dagens EU.
Han ble en av Konrad Adenauers nærmeste medarbeidere, og bidro i stor grad til å utforme utenrikspolitikken i Adenauers regjeringstid. Hallstein var statssekretær i utenriksdepartementet fra 1951 til 1958. I 1951 ble den velkjente Hallsteindoktrinen oppkalt etter ham. Den var en nøkkeldoktrine i vesttysk utenrikspolitikk, helt frem til Willy Brandts regjeringstid. Hallstein deltok ved den første fransk-tyske konferansen i Paris i 1954.[9]
Fra 1958 til 1967 var han Europakommisjonens første president. I 1959 offentliggjorde han blant annet Hallsteinplanen. Planen gikk ut på å styrke de overnasjonale strukturer for å forsere den europeiske integrasjon og gjennomføringen av et felles europeisk marked.[11] Han var en ivrig føderalist og motstander av Charles de Gaulles tanker om et «fedrelandenes Europa». Dette førte imidlertid til at han måtte gå av som kommisjonens president.[12]
Han var fra 1968 til 1974 president for den internasjonale Europabevegelsen. Han valgt inn i Forbundsdagen i 1969, men ga avkall på en ny periode i 1972.[12]
I 1961 fikk han Karlsprisen i Aachen for sitt arbeid for europeisk integrasjon,[13] i 1968 Europaprisen og i 1969 Robert Schuman-prisen. Han ble utnevnt til æresdoktor ved ni europeiske og amerikanske universiteter, inkludert universitetene i Hamburg, Padova, Columbia, Georgetown og Harvard. Walter Hallstein Institut für Europäisches Verfassungsrecht ved Humboldt-universitetet bærer siden 1997 hans navn, og det akademiske året 1995-1996 ved Europa-colleget ble oppkalt etter ham. EU regner ham som en av sine grunnleggere.[9]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
