From Wikipedia, the free encyclopedia
Daniel Boone (født 22. oktoberjul./ 2. november 1734greg., død 26. september 1820) var en amerikansk pioner og jeger hvis grensearbeid gjorde ham til en av de første folkeheltene i USA. Boone er mest kjent for sin utforsking og bosetting av det som i dag er den amerikanske staten Kentucky, som på den tiden var bortenfor de vestlige grensene til de tretten koloniene. På tross av motstand fra indianerne, som opprinnelig hadde Kentucky som sin jaktmark, stormet Boone i 1775 nedover Wilderness Road via passasjen Cumberland Gap og inn i Kentucky. Der grunnla han Boonesborough, en av de første engelskspråklige bosettingene vestenfor Appalachene. Ved slutten av 1800-tallet hadde mer enn 200 000 mennesker inntatt Kentucky ved å følge ruten som var brukt og oppmerket av Boone.[10]
| Daniel Boone | |||
|---|---|---|---|
 Oljemaleriet av Chester Harding fra 1820 er det eneste portrettet av Daniel Boone laget i hans levetid. Boone var 85 år og bare måneder fra sin død, og måtte bli støttet opp av sin venn mens portretteringen pågikk. | |||
| Født | 2. nov. 1734[1][2][3][4] Oley Valley (Provinsen Pennsylvania, Britisk Amerika) | ||
| Død | 26. sep. 1820[5][1][6][7] (85 år) Daniel Boone Home (Missouriterritoriet) | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, politiker, jeger, reisende | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Rebecca Boone | ||
| Far | Squire Boone[8] | ||
| Mor | Sarah Morgan[8] | ||
| Søsken | Squire Boone | ||
| Barn | Daniel Morgan Boone[9][8] Susanna Hays[9] Jesse Boone Jemima Callaway[9] | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Frankfort Cemetery | ||
| Signatur | |||
 | |||
Boone var militsoffiser under den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783), som i Kentucky var hovedsakelig en kamp mellom nybyggere og britisk-allierte indianere. Boone ble tatt til fange av shawneene i 1778 og tilsluttet stammen, men klarte å rømme og fortsatte med sitt arbeid for å forsvare bosettingen i Kentucky. Han ble valgt til den første av sine tre perioder i Virginias lovgivende forsamling under krigen, og kjempet i slaget ved Blue Licks i 1782, en av de siste kampene i den amerikanske revolusjonen. Boone jobbet som landmåler og handelsmann etter krigen, men endte opp veldig gjeldstynget som følge av landspekulasjon. Han opplevde rettslige problemer knyttet til områdene han hadde gjort krav på, og en frustrert Boone slo seg til ro igjen i Missouri i 1799, hvor han bodde frem til sin død.
Boone er fortsatt et ikon i amerikansk historie. Han var en legende på sin egen tid, spesielt etter at en beretning om hans eventyr ble utgitt i 1784, som gjorde ham kjent i Amerika og Europa. Etter sin død var han en gjenganger i røverhistorier og oppdiktninger. Hans eventyr—ekte såvel som legendariske—var viktige for dannelsen av bildet om den arketypiske Western-helten i amerikanske folkeminner. I amerikansk populærkultur huskes han som en av de fremste tidlige nybyggerne, selv om mytologien ofte overskygger de historiske detaljene om hans liv.[11]
Boone ble født den 22. oktober 1734. Hans fødselsdato blir noen ganger oppgitt til å være 2. november 1734 — som er datoen ifølge den gregorianske kalender som ble innført i hans levetid — men Boone brukte oktoberdatoen. Han var den sjette av elleve barn i en familie av kvekere. Hans far, Squire Boone, Sr. (1696–1765), innvandret til Pennsylvania fra den lille byen Bradninch, Devon, England i 1713. Squire Boones foreldre, George og Mary Boone, fulgte etter sin sønn til Pennsylvania i 1717. Squire, som jobbet hovedsakelig som vever og smed, giftet seg med Sarah Morgan (1700–1777) i 1720, hvis familiemedlemmer var kvekere fra Wales. I 1731 bygde Boones familie en tømmerhytte i Oley Valley, nå Daniel Boone Homestead i Berks County, hvor Daniel ble født.[12]
Boone tilbrakte sine første år i det som den gang var det vestlige grenseområdet av Pennsylvania. Det fantes flere landsbyer med innfødte amerikanere i nærheten. De pasifistiske kvekerne fra Pennsylvania hadde generel et godt forhold til indianerne, men presset fra den stadig økende hvite befolkningen tvang mange indianere til å flytte vestover. Boone fikk sin første rifle i 1747 og lærte å jakte av lokale hvite og indianere, noe som markerte starten på hans livslange kjærlighet for jakt. Amerikanske folkeminner la ofte vekt på Boones jaktferdigheter. I én historie dro den unge Boone på jakt i skogen med noen andre gutter. Skriket fra en puma skremmer guttene vekk, med unntak av Boone, som rolig ladet pistolen sin og skjøt dyret i hjertet idet det passerer ham. Historien kan både være sann og usann, i likhet med mange andre historier om Boone, men den ble fortalt så ofte at den ble en del av folks populære tankebilde av ham.[13]
I Boones ungdom sto familien hans i sentrum av en kontrovers i kvekermiljøet. Hans foreldre ble i 1742 tvunget til å unnskylde seg offentlig etter at deres eldste barn, Sarah, giftet seg med en såkalt «worldling», eller ikke-kveker, mens hun var synlig gravid. Da Boones eldste bror, Israel, også giftet seg med en ikke-kveker i 1747, støttet Squire Boone sin sønn og ble derfor utstøtt av kvekerne. Hans kone fortsatte derimot å treffe sine barn jevnlig på månedlige møter. Som en mulig konsekvens av denne kontroversen, solgte Squire eiendommen sin i 1750 og tok med seg familien til Nord-Carolina. Daniel Boone gikk aldri i kirken igjen, selv om han anså seg for å være kristen og passet på å få døpt alle barna sine. Familien Boone slo seg omsider ned ved elven Yadkin, i det som er dagens Davie County, omtrent 3 km vest for Mocksville.[14]
Fordi han brukte så mye tid på jakt i sin ungdom, endte Boone opp med lite formell utdannelse. Ifølge et familiesagn skal en skolelærer en gang ha uttrykt sin bekymring over Boones utdannelse, men hans far var ubekymret og skal ha sagt «la jentene ta seg av stavingen, så vil Dan ta seg av skytingen…». Boone fikk noe opplæring fra sine familiemedlemmer, men hans rettskrivning forble uortodoks. Historikeren John Mack Faragher advarer derimot om at folkebildet av Boone som udugelig er misvisende, ved å påstå at Boone «oppnådde et nivå av lese- og skrivekyndighet som var likt de fleste menn på hans tid». Boone tok jevnlig med seg lesestoff på sine jaktturer — Bibelen og Gullivers Reiser var favorittene — og han var ofte den eneste lese- og skrivekyndige personen i gruppene med nybyggere. Boone underholdt iblant sine jaktkolleger ved å lese for dem rundt kveldsbålet.[15]
Som ung mann tjenestegjorde Boone i det britiske militæret under den franske og indianske krig (1754–1763), som var en kamp om kontrollen over landet vestenfor Appalachene. I 1755 var han vognkjører under general Edward Braddocks forsøk på å drive franskmennene ut av Ohio Country, som endte med katastrofe i slaget om Monongahela. Boone vendte hjem etter nederlaget, og den 14. august 1755 giftet han seg med Rebecca Bryan, som var fra en nabogård i Yadkin Valley. I starten av ekteskapet bodde paret i en hytte på farens gård. De fikk ti barn sammen.
I 1759 brøt det ut en konflikt mellom britiske kolonister og cherokeer, som var deres tidligere allierte i den franske og indianske krig. Etter at Yadkin Valley ble raidet av cherokeer, rømte mange familier, inkludert Boones, til Culpeper, Virginia. Boone tjenestegjorde i Nord-Carolinas milits under det såkalte cherokee-opprøret og var borte fra sin kone i omtrent to år. Ifølge én historie var Boone borte så lenge at Rebecca antok at han var død, og inngikk et forhold med hans bror Edward («Ned»), og fødte datteren Jemima i 1762. Historien forteller videre at Boone skal ha vært forståelsesfull og ikke blitt irritert på Rebecca da han kom tilbake. Det er ikke klart om historien er sann eller ei, men Boone oppdro Jemima som sitt eget barn. Boones tidlige biografer kjente til denne historien, men publiserte den aldri.[16]
Jeg kan ikke si at jeg noen gang var bortkommet, men jeg var en gang fortumlet i tre dager.
Daniel Boone[17]
Boones arbeid førte også til lange opphold hjemmefra. Familien vokste, og han forsørget den ved å arbeide som profesjonell jeger og fangstmann. Nesten hver høst dro Boone på «langjakt» i flere uker eller måneder. Noen ganger jaktet han alene, andre ganger sammen med en liten gruppe menn. En slik langtur kunne om høsten resultere i hundrevis av hjorteskinn som kunne selges på markedet, og om vinteren var det først og fremst bever og oter som var byttedyrene. Jegerne vendte hjem hver vår for å selge fangsten til kommersielle pelshandlere. Hjorteskinn (engelsk: «buckskin») ble kalt «bucks», og dette er opphavet til at den amerikanske dollaren den dag i dag kalles «buck» i amerikansk slang.[18]
Nybyggere skar ofte inn meldinger på trær og skrev sine navn på grottevegger, og Boones navn eller initialer har blitt funnet flere steder. En av de mest kjente inskripsjonene ble skåret inn i et tre i dagens Washington County i Tennessee, som viser «D. Boon Cilled a. Bar [killed a bear] on [this] tree in the year 1760». En lignende har blitt bevart i museet til Filson Historical Society i Louisville, Kentucky; der står det at «D. Boon Kilt a Bar, 1803». Med tanke på at navnet til Boone ble stavet uten en «e» til slutt, kan disse inskripsjonene være senere forfalskninger; det eksisterer en rekke forfalskninger knyttet til Boone.[19]
På midten av 1760-tallet begynte Boone å se seg om etter et nytt sted å bo. Befolkningen vokste i Yadkin Valley etter at den franske og indianske krig var over, og dette hadde ført til at det ble færre dyr å jakte på. Boone fikk derfor problemer med å få endene til å møtes; han ble ofte stilt for retten fordi han ikke hadde betalt gjelden sin, og han solgte jorda han eide for å betale kreditorene sine. Etter at faren hans døde i 1765 reiste Boone sammen med broren Squire og noen andre menn til Florida, som var blitt britisk territorium etter krigen, for å se an muligheten for å slå seg ned der. Ifølge familiehistorien kjøpte Boone en tomt i Pensacola, men Rebecca nektet å flytte så langt fra venner og familie. Familien Boone flyttet i stedet til et mer avsidesliggende område i Yadkin River Valley, og Boone begynte å jakte vestover i Blue Ridge Mountains.[20]
Boone kom først til Kentucky om høsten 1767 da han var ute på en langjakt sammen med sin bror Squire Boone, Jr. Under Braddock-ekspedisjonen noen år tidligere hadde Boone hørt om Kentuckys fruktbare land og rikelige viltbestand av sin vognkompanjong John Findley, som hadde vært i Kentucky for å handle med indianerne. I 1768 møttes Boone og Findley igjen, og Findley skrøt enda mer av Kentucky. På samme tid hadde nyheten om Fort Stanwix-avtalen kommet, hvor irokeserne hadde oppgitt sitt krav på Kentucky og overgitt området til britene. Dette, sammen med uroen i Nord-Carolina, var sannsynligvis hovedårsaken til at Boone utvidet det området han utforsket.[21]
I mai 1769 begynte Boone på en to års jaktekspedisjon i Kentucky. Den 22. desember 1769 ble han og en medjeger tatt til fange av shawneer, som konfiskerte alt skinnet deres og ba dem om å forlate området og aldri komme tilbake. Shawneene hadde ikke skrevet under på Fort Stanwix-avtalen, og siden de regnet Kentucky som sin egen jaktmark, anså de alle amerikanske jegere for å være tjuvjegere. Boone fortsatte imidlertid å jakte og utforske Kentucky frem til han vendte tilbake til Nord-Carolina i 1771, og dro tilbake dit for å jakte på høsten 1772.
Den 25. september 1773 dro Boone med familien og en gruppe på 50 emigranter ut på det første forsøket av britiske kolonister på å etablere en bosetting i Kentucky. Boone var fortsatt en obskur jeger og feller på den tiden. Ekspedisjonens mest fremtredende medlem var William Russell, en velkjent virginianer og fremtidig svoger til Patrick Henry. Den 9. oktober ble Boones eldste sønn James og en liten gruppe menn og gutter, som hadde forlatt hovedgruppen for å hente forsyninger, angrepet av en gruppe delawarer, shawneer og cherokeer. I etterkant av Fort Stanwix-avtalen hadde indianerne i området holdt en debatt for å løse problemet med innstrømmingen av nybyggere. Denne gruppen hadde valgt, med historiker John Mack Faraghers ord, «å sende en beskjed om deres opposisjon mot bosettingen…». James Boone og William Russells sønn Henry ble tatt til fange og på grusomt vis torturert til døde. Drapets brutalitet sendte sjokkbølger i nybyggerområdene, og Boones gruppe avlyste umiddelbart ekspedisjonen.[22]
Denne massakren var en av de første hendelsene i det som senere ble kjent som Lord Dunmores krig, en strid mellom Virginia og hovedsakelig shawneer fra Ohio Country, om kontroll over det som er dagens Vest-Virginia og Kentucky. Sommeren 1774 dro Boone og en kamerat frivillig til Kentucky for å varsle landmålerne der om krigens utbrudd. De tilbakela totalt mer enn 1 300 km i løpet av to måneder for å varsle de som ennå ikke hadde kommet seg ut av området. Etter tilbakekomsten til Virginia hjalp Boone til med å forsvare kolonistenes bosettinger langs elven Clinch og ble forfremmet til kaptein i militsen og hyllet av sine medborgere. Etter den korte krigen, som endte like etter virginianernes seier i slaget ved Point Pleasant i oktober 1774, gav shawneene opp sine krav på Kentucky.[23]
Richard Henderson, en velkjent jurist og dommer fra Nord-Carolina, leide Boone i etterkant av Lord Dunmores krig for å reise til cherokeebyene i dagens Nord-Carolina og Tennessee for å informere dem om det forestående møtet. I traktaten fra 1775 kjøpte Henderson cherokeenes rett på Kentucky for å etablere kolonien kalt Transylvania. Senere leide han inn Boone for å storme det som senere ble Wilderness Road, som gikk gjennom Cumberland Gap og inn sentralt i Kentucky. Sammen med en gruppe på 30 arbeidsmenn blinket Boone ut en vei til elven Kentucky, hvor han etablerte Boonesborough. Andre bosettinger, derav Harrodsburg, ble også etablert på denne tiden. På tross av et par indianerangrep, returnerte Boone til Clinch Valley og tok med seg familien og andre nybyggere til Boonesborough den 8. september 1775.[24]
Volden i Kentucky økte da den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783) brøt ut. Innfødte amerikanere som var misfornøyde med tapet av Kentucky som følge av traktater, anså krigen som en mulighet for å drive ut kolonistene. Enkeltvise nybyggere og jegere ble deres vanlige angrepsmål, noe som førte til at mange valgte å forlate Kentucky. På senvåren 1776 var det færre enn 200 kolonister igjen i Kentucky; de oppholdt seg for det meste i godt beskyttede bosteder i Boonesborough, Harrodsburg og Logan's Station.[25]
Den 14. juli 1776 ble Boones datter Jemima og to andre tenåringsjenter tatt til fange utenfor Boonesborough av indianere, som førte jentene nordover mot shawneenes byer i Ohio country. Boone og en gruppe menn fra Boonesborough fulgte etter. To dager senere tok de igjen indianerne og gjennomførte et bakholdsangrep på indianerne mens da de hadde stoppet for et måltid. Jentene ble reddet og indianerne jagd vekk. Dette ble den mest feirede hendelsen i Boones liv. James Fenimore Cooper skapte en fiktiv versjon av situasjonen i sin klassiske bok Den siste mohikaner (1826).[26]
I 1777 begynte Henry Hamilton, den britiske viseguvernøren av Canada, å rekruttere indianske krigere for å raide bosettingene i Kentucky. Den 24. april angrep shawneene Boonesborough under ledelse av høvding Blackfish. Boone ble skutt i ankelen utenfor sitt eget fort, men ble båret i sikkerhet innenfor palisadene av Simon Kenton, som nettopp var ankommet til Boonesborough, mens kulene haglet fra alle kanter. Kenton ble senere Boones nærmeste venn og en legendarisk nybygger.
Shawneene fortsatte sine angrep utenfor Boonesborough og drepte kveg og ødela avlinger. Da nybyggernes matlagre begynte å gå tomme behovet for salt for å berge den gjenværende beholdningen av kjøtt bestemte Boone seg i januar 1778 for å ta med 30 mann for å hente salt i saltkildene ved elven Licking. Den 7. februar 1778 ble han overrasket og fanget av Blackfish sine krigere mens han jaktet etter kjøtt til ekspedisjonen. Boones gruppe var tallmessig kraftig underlegen, og han forsikret derfor sine menn om at det var lurere å overgi seg enn å kjempe imot.
Blackfish ønsket å fortsette til Boonesborough for å erobre bosettingen siden det nå bare var en liten forsvarsstyrke der, men Boone overtalte ham til å tro at kvinnene og barna ikke var tøffe nok til å overleve en vintervandring. I stedet lovet Boone at Boonesborough skulle overgi seg til shawneene den kommende våren. Boone hadde imidlertid ikke mulighet til å fortelle sine menn om at han brukte bløff for å forhindre et umiddelbart angrep på Boonesborough. Han gjennomførte sin strategi så overbevisende at mange av hans egne menn konkluderte med at Boone hadde gått over til britenes side.
Boone og hans menn ble tatt med til Blackfish sin by Chalahgawtha, hvor de ble tvunget til å gå spissrot. På sedvanlig måte adopterte shawneene noen av fangene inn i stammen for å erstatte falne krigere. De andre ble ført til Hamilton i Detroit. Boone ble adoptert inn i en shawneefamilie i Chillicothe, muligens i familien til Blackfish selv, og gitt navnet Sheltowee («Store Skilpadde»). Den 16. juni 1778, da han fikk nyss om at Blackfish skulle vende tilbake til Boonesborough med en stor styrke, klarte Boone å rømme og vendte hjem. Han red 260 km på hesteryggen, og etter at hesten hans måtte gi tapt fortsatte han til fots.[27]
Mens Boone var fraværende hadde hans kone og barn (med unntak av Jemima) dratt tilbake til Nord-Carolina fordi hun fryktet at han var død. Da han returnerte til Boonesborough var flere av hans egne menn i tvil om han virkelig var til å stole på, siden han tilsynelatende hadde levd i fred og fordragelighet sammen med shawneene i månedsvis etter at han var blitt tatt til fange. Boone svarte med å lede et forkjøpsangrep mot shawneene over elven Ohio, og deretter ved å hjelpe dem med å forsvare Boonesborough gjennom en ti dagers beleiring som Blackfish innledet 7. september 1778.
Etter beleiringen fikk kaptein Benjamin Logan og oberst Richard Callaway — som begge hadde nevøer som fortsatt var i fangenskap hos Blackfish — reist tiltale mot Boone for hans nylige aktiviteter. I krigsretten som fulgte, ble Boone funnet «ikke skyldig» og ble i tillegg forfremmet etter rettens høring. På tross av frifinnelsen ble Boone ydmyket av krigsrettsdommeren, noe han sjelden snakket om i ettertid.[28]
Etter rettssaken dro Boone til Nord-Carolina for å ta med seg familien sin tilbake til Kentucky. Høsten 1779 startet ferden, sammen med en stor gruppe emigranter, inkludert bestefaren til Abraham Lincoln. I stedet for å bli i Boonesborough, grunnla Boone et nytt nybyggersted i et nærliggende område som ble kalt Boone's Station. Boone tjente på denne tiden gode penger på å finne brukbare landområder der andre nybyggere kunne slå seg ned. Etter at Virginia grunnla Kentucky County måtte nybyggere inngå avtaler med Virginia om nye landkrav. I 1780 fikk Boone omtrent $20 000 fra diverse nybyggere og reiste til Williamsburg for å kjøpe ordne skjøter på de eiendommene de gjorde krav på. Under et opphold på et vertshus på vei til Williamsburg ble imidlertid disse pengene stjålet fra rommet hans da han sov. Noen av nybyggerne tilgav Boone dette tapet, mens andre insisterte på at han skulle betale tilbake det stjålne beløpet, noe som tok ham flere år å gjennomføre.
Nybrottsmennene hadde lite til overs for et «sivilisert» samfunn, og flyttet vekk fra steder som Boonesborough når de ble «for overbefolket». Boone derimot var en ledende borger i Kentucky på denne tiden. Da Kentucky ble delt inn i tre Virginia fylker i november 1780, ble Boone forfremmet til oberstløytnant i Fayette Countys milits. I april 1781 ble han valgt til representant i Virginias lovgivende forsamling, som ble holdt i Richmond. I 1782 ble han valgt til sheriff i Fayette County.[29]
I mellomtiden fortsatte den amerikanske uavhengighetskrigen. Boone sluttet seg til general George Rogers Clarks invasjon av Ohio Country i 1780. Han var med i slaget ved Piqua den 7. august. I oktober, mens Boone var ute på jakt med sin bror Ned, ble broren skutt og drept av shawneene. De trodde tilsynelatende at de hadde drept Daniel Boone og halshogd Ned før de tok med seg hodet hjem som et trofé. I 1781 reiste Boone til Richmond for å ta plass i den lovgivende forsamlingen, men britiske dragoner under Banastre Tarleton tok Boone og flere andre lovgivere til fange nær Charlottesville. Britene løslot Boone på prøve flere dager senere. Under Boones fangenskap overgav Cornwallis seg ved Yorktown i oktober 1781, men kampen fortsatte uavbrutt i Kentucky. Boone returnerte til Kentucky, og i august 1782 kjempet han i slaget ved Blue Licks, hvor sønnen Israel ble drept. I november 1782 tok Boone del i en annen ekspedisjon under Clark, inn i Ohio, som var krigens siste store felttog.
Etter revolusjonen bosatte Boone seg i Limestone (som endret navn til Maysville i 1786) og deretter i det raskt voksende elveområdet Ohio. I 1787 ble han valgt til Virginias statlige forsamling som representant for Bourbon County. I Maysville eide han et vertshus og jobbet som landmåler, hestehandler og eiendomspekulant. I begynnelsen var han velstående med totalt syv slaver innen 1787, noe som var relativt mange i Kentucky på den tiden. Boone ble en slags celebritet mens han levde i Maysville: på Boones 50-årsdag i 1784 gav historikeren John Filson ut The Discovery, Settlement And present State of Kentucke, en bok som inkluderte en krønike av Boones mange eventyr.[30]
Grensekrigen med indianerne nord for elven Ohio fortsatte selv etter at uavhengighetskrigen var over. I september 1786 var Boone med på en militær ekspedisjon inn i Ohio Country ledet av Benjamin Logan. Da han kom tilbake til Limestone, gav Boone husly og mat til shawneene som var blitt tatt til fange under raidet og hjalp til med å forhandle frem våpenhvile og utveksling av fanger. Selv om den nordvestlige indianerkrigen ble trappet opp og varte frem til amerikanerne seiret i slaget ved Fallen Timbers i 1794, var ekspedisjonen i 1786 Boones siste militære opptreden.[31]
Boone fikk etterhvert økonomiske problemer mens han bodde i Maysville. Ifølge det senere folkebildet var løypeskaperen Boone for lite sofistikert for sivilisasjonen som fulgte ham, og som til slutt bedro ham for sitt land. Boone var derimot ikke en simpel nybygger: han tok del i landspekulasjon i stor skala, ved å kjøpe og selge rettigheter på titusenvis av acre. Landmarkedet ved Kentuckys grense var kaotisk, og Boone feilet til slutt på grunn av en dårlig investeringsstrategi og fordi ærefulle holdning gjorde ham motvillig til å tjene på andres bekostning. Ifølge Faragher «manglet Boone de hensynsløse instinktene som kreves ved spekulasjon».[32]
Boone flyttet i 1788 opp elven til Point Pleasant, Virginia (nå Vest-Virginia) som følge av sin frustrasjon over de rettslige stridene som fulgte med landspekulasjonen. Der ledet han en handelsplass og jobbet stundom som landmålerassistent. Da Virginia grunnla Kanawha County i 1789, ble Boone utpekt til oberstløytnant for fylkets milits. I 1791 ble han valgt inn i Virginias lovgivningsmakt for tredje gang. Han skrev under på å hjelpe Kanawhas milits med forsyninger, men hans gjeld forhindret ham i å kjøpe varer på kreditt, og han måtte derfor legge ned butikken og gå tilbake til jakting og felling.
I 1795 flyttet han med Rebecca tilbake til Kentucky, hvor de bodde i dagens Nicholas County på sønnen Daniel Morgan Boones landområde. Året etter søkte Boone til Isaac Shelby, den første guvernøren i den nye staten Kentucky, om en kontrakt for å vide ut Wilderness Road til en rute for vogner, men guvernøren svarte ikke og kontrakten og tillatelse ble heller gitt til noen andre. I mellomtiden fortsatte søksmålene over landområdestrider å strømme inn til Kentuckys rettsvesen. Boones resterende landrettigheter ble solgt for å betale rettsutgifter og skatter. I 1798 ble det utstedt en arrestasjonsordre for Boones etter at han ignorerte en vitneinnkalling i en rettssak, men sheriffen fant ham aldri. Samme år gav Kentucky navn på Boone County til ære for ham.
I 1799 flyttet Boone ut av USA til Missouri, som på den tiden var en del av Spansk Louisiana. Spanjolene, som var ivrige på å starte nybyggerområder i dette tynt befolkede området, tilfredsstilte ikke de rettslige kravene om at alle immigranter måtte være katolikker. Boone ønsket en ny start, og utvandret derfor med sin storfamilie til nåtidens St. Charles County. Den spanske guvernøren utpekte Boone til «syndikus» (dommer og jury) og kommandant (militær leder) av Femme Osage-distriktet. De mange anekdotene om Boones stilling som syndikus antyder at han ønsket å gi rettferdige dommer i stedet for å følge loven til punkt og prikke.
Boone jobbet som syndikus og kommandant frem til 1804, da Missouri ble en del av USA som følge av Louisiana-kjøpet. Fordi landområdene Boone hadde fått fra de spanske myndighetene stort sett var basert på muntlige avtaler, mistet han nok en gang sine rettigheter. I 1809 klaget han saken inn for Kongressen for å gjenvinne sine krav på de spanske landområdene, og dette fikk han gjennomslag for i 1814. Boone solgte mesteparten av sine landområder for å betale tilbake gammel gjeld fra tiden i Kentucky. Da 1812-krigen kom til Missouri deltok begge Boones sønner, Daniel Morgan Boone og Nathan Boone, men på den tiden var Boone for gammel for militær tjeneste.
Boone tilbrakte sine siste år i Missouri, og brukte mye tid på sine barn og barnebarn. Han jaktet og felte så ofte som hans nedsatte helse tillot. Ifølge en historie dro Boone i 1810 (eller senere) med en gruppe på langjakt langt mot vest til elven Yellowstone, noe som var en bemerkelsesverdig ekspedisjon for en mann på hans alder, dersom historien er sann. Andre historier om Boone på denne tiden skal ha det til at han foretok et siste besøk til Kentucky for å betale tilbake sine långivere, men noen eller alle av disse fortellingene kan være folkeminner. Den amerikanske maleren John James Audubon hevdet å ha jaktet med Boone i Kentuckys skoger omkring 1810. Flere år senere malte han et portrett av Boone, antakeligvis fra hukommelsen, men skeptikere har lagt merke til likheten med de velkjente portrettene til maleren Chester Harding. Boones familie insisterte på at han aldri kom tilbake til Kentucky etter 1799, selv om noen historikere tror at Boone besøkte sin bror Squire nær Kentucky i 1810 og dermed anser Audubons historie som sann.[33]
Boone døde den 26. september 1820, i Nathan Boones hjem i Femme Osage. Han ble gravlagt ved siden av Rebecca, som døde 18. mars 1813. Gravene var umerkede frem til midten av 1830-tallet, og lå like ved Jemima (Boone) Callaways hjem i Tuque, omtrent 3 km fra nåtidens Marthasville, Missouri. I 1845 ble Boones levninger gravd opp og gravlagt på en ny gravlund i Frankfort, Kentucky. Oppgravingen skapte store fornærmelser i Missouri i ettertid, og et sagn ble også til om at Boones rester aldri fotlot Missouri. Sagnet forteller videre at Boones gravstein i Missouri hadde blitt feilaktig plassert i en annen grav, men at ingen hadde rettet opp i feilen. Boones slektninger i Missouri var misfornøyde med at Kentucky-folket ønsket å grave opp Boone, og lot feilen passere i stillhet slik at de gravde opp feil lik. Det finnes ikke noe samtidsbevis for at dette faktisk skjedde, men en rettsantropolog studerte i 1983 en gipsavstøpning av Boones hodeskalle som ble laget før gravleggelsen i Kentucky, og uttalte at det kunne være skallen fra en afroamerikaner. Sorte slaver ble også gravlagt ved Tuque, så det er mulig at feil levninger kan ha blitt tatt fra den tettfylte gravlunden ved en feiltakelse. Både gravlunden i Frankfort i Kentucky og Old Bryan Farm kirkegård i Missouri hevder å være i besittelse av Boones levninger.[34]
Daniel Boone[35]
Daniel Boone forblir et ikon i amerikansk historie, selv om hans status som en tidlig amerikansk folkehelt og senere som en fiksjonsfigur har ført til uklarheter rundt de faktiske detaljene om hans liv. Allmennheten husker ham som en jeger, pioner og «indianerbekjemper», selv om de er usikre på når han levde eller nøyaktig hva han gjorde. Mange steder i USA er oppkalt etter ham, inkludert Daniel Boone nasjonalskog, Sheltowee Trace Trail og Boone County (Missouri). Hans navn har for mange vært synonymt med amerikansk friluftsliv i lang tid. For eksempel var Boone and Crockett Club en miljøvernorganisasjon dannet av Theodore Roosevelt i 1887, og Sons of Daniel Boone var forløperen til speiderbevegelsen Boy Scouts of America.
Mye av årsaken til at Boone fikk status som legende var John Filsons The Adventures of Colonel Daniel Boon, som var en del av hans bok The Discovery, Settlement And present State of Kentucke. Boken ble først utgitt i 1784, senere oversatt til fransk og tysk, og gjorde Boone kjent i Amerika og Europa. Den var basert på intervjuer med Boone, og inneholdt en stort sett virkelig fremstilling av Boones eventyr fra utforskingen av Kentucky og frem til slutten av den amerikanske uavhengighetskrigen. Likevel måtte Filson finne opp flotte filosofiske dialoger i denne «selvbiografien», siden Boone var en mann av få ord. Noen av avsnittene ble senere fjernet av redaktører og erstattet med noen av den mer plausible typen — selv om disse fortsatt var usanne &mdash. Filsons bok kom i stadig nye opplag og etablerte Boone som en av de første populære heltene i USA.[36]
Forfatteren Timothy Flint intervjuet også Boone, og hans bok Biographical Memoir of Daniel Boone, the First Settler of Kentucky (1833) ble en bestselgerbiografi på 1800-tallet. Flint forskjønnet Boones eventyr, og gjorde det samme for Boone som Parson Weems gjorde for George Washington. I Flints bok sloss Boone med bare nevene mot en bjørn, rømte fra indianere ved å bruke lianer (som Tarzan senere gjorde), og så videre. Selv om Boones familie mente at boken var absurd, var Flint med på å påvirke den nyere tids oppfatning av Boone, siden disse historiene gikk på rundgang i utallige seriehefter og bøker rettet mot yngre gutter.[37]
Takket være Filsons bok ble Boone et symbol i Europa for «den naturlige mann» som lever et dydig, ukomplisert liv i villmarken. En kjent skildring av dette finnes i Lord Byrons episke dikt Don Juan (1822), som viet en rekke vers til Boone, inkludert dette:
The General Boon, back-woodsman of Kentucky,
Was happiest amongst mortals any where;
For killing nothing but a bear or buck, he
Enjoyed the lonely vigorous, harmless days
Of his old age in wilds of deepest maze.
Byrons dikt hyllet Boone som en person som har funnet lykken ved å vende ryggen til sivilisasjonen. Flere folkeeventyr fremstilte også Boone som en mann som flyktet til fjerntliggende områder når han fikk nok av menneskemasser. Ifølge en anekdote skal han ha blitt spurt om hvorfor han flyttet til Missouri og svart: «Jeg ønsker mer albuerom!». Boone nektet derimot selv for denne tolkningen av hans liv. «Ingenting forbitrer min høye alder,» sa han i sine siste år, «som sirkulasjonen av absurde historier om at jeg trekker meg tilbake når sivilisasjonen går fremover…».[39]
På samme tid eksisterte også en annen populær og paradoksal samfunnsoppfattelse av Boone — som sivilisasjonens banebryter. Boone ble hyllet som en representant for vestlig ekspansjon, en stifinner som temmet villmarken og banet vei for den amerikanske sivilisasjonens utfoldelse. I 1852 ble Boone utnevnt til «Skogens Columbus» av kritikeren Henry Tuckerman. Han sammenlignet Boones passasje gjennom Cumberland Gap med Christofer Columbus' reise til den nye verden. I folkemytologien ble Boone den første til å utforske og bosette Kentucky, noe som åpnet for etterfølgelse for utallige andre mennesker. Han var faktisk ikke den første amerikaneren til å utforske og bosette Kentucky, som historikere på 1900-tallet ofte påpekte, men Boone endte opp som et symbol for dem alle, noe som gjorde ham til det historikeren Michael Lofaro kalte for «den vestlige ekspansjons grunnlovsfar».[40]
På 1800-tallet, mens indianere ble fordrevet fra sine landområder og sperret inne i reservater, ble Boone ofte fremstilt som en stereotypi av en krakilsk, indianerhatende nybygger som på den tiden var populær. I John A. McClungs bok Sketches of Western Adventure (1832), for eksempel, ble Boone fremstilt som en mann som lengtet etter «villmannskrigens store spenning». Boone fikk rykte på seg for å forakte indianere og for å ha drept massevis av disse «villmennene». Den virkelige Boone mislikte derimot blodsutgytelse. Ifølge historikeren John Bakeless finnes det ikke noe bevis for at Boone skal ha drept indianere, i motsetning til andre nybyggere på den tiden. Boone fortalte en gang sin sønn Nathan at han var sikker på å ha drept bare én indianer, under slaget ved Blue Licks, selv om han antok at flere kunne ha dødd av hans kuler i andre slag. Selv om Boone hadde mistet to sønner i kriger mot indianere, var det gjensidig respekt mellom indianerne og ham selv. I Missouri dro Boone faktisk ofte på jakt med shawneene som hadde fanget og adoptert ham noen tiår tidligere. Et par forfattere fra 1800-tallet betraktet Boones sympati for indianerne som en karakterbrist, og forandret derfor hans uttalelser for å tilpasse dem til de eksisterende samtidige holdninger.[41]
Boones eventyr, både de ekte og de mytiske, dannet grunnlaget for den arketypiske helten i det amerikanske Vesten som var populær i 1800-tallets romaner og 1900-tallets filmer. Hovedpersonen i James Fenimore Coopers romanserie om Lærstrømpe, hvorav den første ble utgitt i 1823, hadde slående likhetstrekk med Boone; også navnet Nathaniel Bumppo hadde lik ordlyd som Daniel Boones navn. Som nevnt over inneholdt Coopers andre roman i Lærstrømpe-serien, Den siste mohikaner (1826), en versjon av Boones redningsdåd av sin datter. Flere andre forfattere har etter Cooper utviklet Western-helten, som begynte som en variasjon av Daniel Boone.[42]
På 1900-tallet var Boone en gjenganger i utallige tegneserier, radioprogrammer og filmer, hvor det normalt ble lagt mer vekt på spenning og melodrama enn på historisk nøyaktighet. Disse er ikke særlig kjent idag; filmen Daniel Boone fra 1936, med George O'Brien i hovedrollen, er sannsynligvis den mest kjente idag. En hel generasjon amerikanere vokste opp med TV-serien Daniel Boone, som ble sendt fra 1964 til 1970. I seriens populære signaturmelodi, ble Boone beskrevet som en «stor mann» i en «vaskebjørnlue».[43] Dette stemte ikke med den virkelige Daniel Boone, som hverken var noen stor mann eller bar noen vaskebjørnlue. Boone ble fremstilt på denne måten fordi den høye skuespilleren som spilte Boone, Fess Parker, spilte rollen hovedsakelig som sin tidligere rolle som Davy Crockett fra en tidligere TV-serie. Det faktum at Boone ble fremstilt som Crockett, en annen amerikansk nybygger med en veldig annerledes rollefigur, var et annet eksempel på hvordan bildet av Boone kunne forandre seg for å tilpasses mer moderne ønsker.[44]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
