Beleiringen av Boonesborough fant sted i september 1778 under den amerikanske uavhengighetskrigen. Angrepet på bosetningen Boonesborough i Kentucky ble ledet av høvding Blackfish, en shawnee-leder som var alliert med britene. Noen måneder før slaget hadde Blackfish tatt og adoptert Daniel Boone, grunnleggeren av Boonesborough. Boone flyktet fra shawneene tidsnok til å lede forsvaret av bosetningen. Blackfish sin beleiring var mislykket og ble hevet etter ti dager. Boone ble så stilt for retten av sine medoffiserer som mistenkte ham for å ha sympatier for britene eller shawneene. Boone ble frikjent, men flyttet snart fra Boonesborough.
| Beleiringen av Boonesborough | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen | |||||||
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Bosettere i Kentucky | Shawneer og allierte | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Daniel Boone, Richard Callaway, William Bailey Smith | Blackfish, Antoine Dagneaux de Quindre, Moluntha | ||||||
| Styrker | |||||||
| 135 bosettere | 444 indianere 12 militsmenn fra Detroit | ||||||
| Tap | |||||||
| 2 døde 4 sårede | 37 døde ukjent antall sårede | ||||||
| Vestfronten |
|---|
| Boonesborough – Vincennes – Fort Laurens – St. Louis – Birds ekspedisjon - Piqua – Crawford-ekspedisjonen – Bryan Station – Blue Licks – Fort Henry – Clark-ekspedisjonen |
Bakgrunn
Bosetningen av Kentucky
Det britiske Virginia beseiret i 1774 en koalisjon av indianere i Ohio Country, hovedsakelig shawneer, i Dunmores krig. I fredsavtalen ble Ohio-elva etablert som grense mellom shawneenes land nord for elva og det vestlige Virginia (i dag Vest-Virginia og mye av Kentucky) i sør. Indianerne var derimot samlet, og mange ledere anerkjente ikke avtalen som avstod deres primære jaktmarker, som bindende.
Richard Henderson fra Nord-Carolina kjøpte i 1775 en stor del land i Kentucky fra cherokeene som også jaktet i Kentucky. Han hadde tenkt å etablere en koloni kalt Transylvania. Daniel Boone, en av Hendersons ansatte, merket Wilderness Trail inn i det sentrale Kentucky og bygget Fort Boone, som snart ble gitt navnet Boonesborough. Boonesborough og resten av Transylvania ble del av Virginia i 1776. Flere familier fra øst slo seg snart ned der. Shawneer i nord var misfornøyde med den amerikanske ekspansjonen inn i Kentucky, og angrep Boonesborough sporadisk.
Imens begynte den amerikanske uavhengighetskrigen i øst. Britiske embetsmenn åpnet en ny front i krigen i 1777 mot de amerikanske kolonistene ved å rekruttere og bevæpne indianske enheter for å gjennomføre tokt mot bosetningene i Kentucky. Henry Hamilton, den britiske viseguvernør i Canada i Fort Detroit, fant villige allierte i ledere som shawneenes høvding Blackfish som håpte å drive amerikanerne ut av Kentucky og ta tilbake sine jaktmarker. Etter som toktene ble intensivert, var sannsynligheten stor for at amerikanere som beveget seg utenfor befestede bosetninger som Boonesborough ble drept eller tatt til fange. Indianeren førte 129 skalper og 77 fanger til Hamilton i 1777.[1]
Daniel Boone blir tatt til fange
Ute av stand til å fjerne kentuckierne fra deres befestede bosetninger, ødela indianerne avlinger og drepte kveg i håp om at mangel på mat ville tvinge bosetterne til å fjerne seg. Da matforsyningene i Boonesborough minket, trengte bosetterne salt for å ta vare på kjøttet de hadde. I januar 1778 ledet Daniel Boone en gruppe på tretti menn til saltkildene ved Licking River. Boone ble tatt til fange av krigere ledet av Blackfish den 7. februar 1778 da han var ute og jaktet for å skaffe kjøtt til ekspedisjonen. Fordi Boones gruppe var i betydelig mindretall, overbeviste han sine menn om å overgi seg fremfor å kjempe.
Blackfish ønsket å fortsette mot Boonesborough og ta den siden den nå var dårlig beskyttet, men Boone overbeviste ham om at kvinnene og barna ikke var i stand til å overleve et vintertrekk som fanger. I stedet lovet Boone at Boonesborough ville overgi seg til shawneene våren etter. Boone improviserte og sa hva som helst for å forhindre at shawneene angrep Boonesborough. Han fikk ikke muligheten til å si til sine menn hva han gjorde, men mange av dem konkluderte med at han hadde byttet side til fordel for britene.
Boone og hans menn ble tatt som fanger til landsbyen Chillicothe. Etter skikken til shawneene ble noen av fangene adoptert inn i stammen for å erstatte falne krigere. Resten ble tatt til Detroit hvor indianerne fikk premie for hver fange (eller skalp) som var tatt. Boone ble adoptert inn i shawnee-familien ved Chillicothe, kanskje i familien til høvding Blackfish selv. Som de fleste andre adopterte ble Boone nøye overvåket, men han unnslapp til slutt. 16. juni 1778, etter at han hadde fått vite at Blackfish planla å returnere til Boonesborough med en større styrke, slapp Boone unna sine fangevoktere og skyndte seg hjem. Han tilbakela 260 km til Boonesborough på fem dager.
Da han kom tilbake, uttrykte noen av mennene tvil rundt Boones lojalitet, siden han tydeligvis hadde levd tilsynelatende lykkelig sammen med shawneene i månedsvis etter at han var blitt tatt til fange. Boone svarte med å lede et tokt mot shawnee-landsbyen Paint Lick Town på den andre siden av Ohio-elva. Lite kom ut av dette angrepet, og gruppen skyndte seg tilbake til Boonesborough da de oppdaget at Blackfish hadde marsjert sørover.
Forhandlinger
Blackfish og hans styrke dukket opp utenfor Boonesborough 7. september 1778. Boone talte 444 indianere og 12 hvite menn. Indianerne var hovedsakelig shawneer, men der var også et antall cherokeer, wyandoter, miamier, delawarer og mingoer med. De hvite mennene var fransk-canadiske militsmenn fra Detroit, tidligere franske undersåtter som nå kjempet på vegne av britene. Selv om dette var den største styrken som til da var blitt sendt mot bosetninger i Kentucky, ville det å ta en befestet stilling som Boonesborough fremdeles være vanskelig uten artilleri til å knuse festningen.
Blackfish ba Boone komme ut av fortet for å forhandle og minnet Boone om hans løfte om å overgi bosetningen. Blackfish gav ham et brev fra guvernør Hamilton som hevdet at bosetterne ville bli godt behandlet og tatt til Detroit dersom de overgav seg. Dersom de ikke overgav seg, var der ingen garantier.
Boone fortalte Blackfish at han ville legge forslaget frem for de andre. Han kunne ikke avgjøre dette selv, sa Boone, siden andre offiserer hadde tatt kommandoen mens han var i fangenskap.
Da han kom tilbake til fortet, la Boone frem situasjonen. Flertallet var for å kjempe fremfor å overgi seg. Det ble avgjort at forhandlingene med Blackfish skulle trekkes ut så lenge som mulig, siden forsterkninger fra Virginia var ventet. Boone og major William Bailey Smith gikk utenfor igjen og fortalte Blackfish at de fryktet at reisen til Detroit ville være for hard for kvinnene og barna. Blackfish poengterte at han hadde med seg 40 hester for å transportere de som ikke kunne gå. Boone ba om nok en dag til å konsultere med de andre. Ledere fra de to sidene røykte fredspipe sammen og brøt så opp fra forhandlingene for dagen.
I løpet av de neste to dagene forberedte bosetterne i fortet seg på beleiringen. Basert på gal etterretning som Blackfish hadde fått fra Hamilton i Detroit, trodde han at det var minst 200 militsmenn i fortet, mens det i virkeligheten bare var rundt 40 menn med våpen der. Bosetterne forsterket illusjonen av et større antall av menn ved å la noen av kvinnene i fortet bære våpen mens de var kledd i mannsklær. Boone møtte Blackfish igjen om kvelden 8. september. Han fortalte en overrasket Blackfish at fortet ikke ville overgi seg. Blackfish foreslo at en formell avtalekonferanse med alle lederne kunne holdes neste dag.
Møtet om en avtale startet 9. september der ledere fra de to sidene delte et måltid utenfor fortet. Etterpå begynte diskusjonene. I tilfelle de fikk problemer, dekket bevæpnede bosettere møtet fra avstand. Blackfish krevde å vite «med hvilken rett hadde de hvite tatt i eie dette landet.» Boone svarte at de hadde kjøpt landet fra cherokeene ved Sycamore Shoals. En cherokeehøvding bekreftet at dette stemte. Blackfish aksepterte dette svaret og foreslo så at dersom bosetterne ville sverge troskap til kongen av Storbritannia, ville shawneene akseptere elva Ohio som grense og begge sider ville leve i fred. En avtale med tanke på dette (som har gått tapt) ble så signert.[2]
Shawneene nærmet seg så amerikanerne for å håndhilse og bekrefte avtalen. Det som så skjedde er uklart. Ifølge en populær tolkning, forsøkte shawneene som ikke hadde klart å sikre seg overgivelsen av Boonesborough, å ta de amerikanske lederne. Men som historikeren John Mack Faragher og andre har hevdet, finnes det lite bevis for at det var shawneenes intensjoner. En slåsskamp brøt ut og menn fra begge sider åpnet ild. Til tross for noen få skader, klarte amerikanerne å komme seg tilbake til fortet. Indianerne angrep porten, men de ble drevet tilbake av kraftige salver. Forhandlingene var over, den formelle beleiringen hadde begynt.
Beleiringen
De neste dagene pågikk flere skuddvekslinger. Etter den innledende skuddvekslingen oppfordret Boone, som igjen hadde stått frem som den naturlige lederen selv om han som kaptein hadde lavere rang enn både major Smith og oberst Richard Callaway, kentuckierne til å spare på kruttet sitt. Om natten løp indianerne opp til murene og forsøkte å kaste brennende fakler opp på hustakene innenfor. Men dette var ineffektivt siden krigerne var enkle mål for bosetternes skyttere.
Antoine Dagneaux de Quindre som ledet militsen fra Detroit, overbeviste indianerne 11. september om å begynne å grave en tunnel under en seksjon av fortets murer. Målet var å plassere tønner med krutt i tunnelen under en seksjon av murene. Da disse tønnene eksploderte, ville murene kollapse og gi angriperne et sted å storme inn. Da forsvarerne på innsiden hørte gravingen, begynte de å grave en tunnel i mot i håp å få tunnelen til indianerne til å kollapse for tidlig. De som grov på begge sider ropte fornærmelser til hverandre. Kraftig nedbør fikk indianernes tunnel til å bryte sammen før den nådde fortet.
Shawneene satte i gang et siste angrep den 17. september, og igjen forsøkte de å sette fyr på fortet. De ble slått tilbake, og kraftig nedbør slokket brannene. Shawneene mistet flere menn i dette angrepet enn i alle de foregående angrepene tilsammen. Dagen etter brøt de gradvis opp fra beleiringen. De delte seg i spredte krigsgrupper og plyndret andre bosetninger og påførte langt mer skade gjennom sin tradisjonelle form for krigføring enn de hadde gjort under beleiringen.[3]
Etterspill
Etter beleiringen satte oberst Callaway frem anklager mot Boone, og hevdet at Boone «var for den britiske styresmakten.» Kaptein Benjamin Logan sluttet seg til Callaway fra nærliggende Logan's Station. Logan og Callaway hadde begge nevøer som Boone overgav ved saltgruvene og som fremdeles var fanger. I rettssaken som ble holdt ved Logan's Fort ble det reist fire anklager mot Boone:
- Boone hadde overgitt gruppen som skulle hente salt, uten kamp.
- Mens han var i fangenskap hadde Boone gitt løfte om å overgi Boonesborough til britene.
- Etter at han kom tilbake, hadde han ledet Paint Licks-ekspedisjonen som svekket Boonesborough på et tidspunkt da Blackfish og hæren hans var ventet.
- Boone hadde utsatt offiserer for bakholdsangrep ved å gå med på å arrangere et møte med indianerne utenfor fortet.
Etter å ha hørt på vitneforklaringene, fant retten Boone «ikke skyldig» og forfremmet ham til og med til major på grunn av hans innsats. Til tross for oppreisningen var Boone ydmyket av denne episoden og snakket sjelden om den igjen.[4]
Boone reiste deretter til North Carolina for å hente familien sin som hadde reist tilbake dit under hans fangenskap fordi de antok at han var død. Da Boone kom tilbake til Kentucky, etablerte han en ny bosetning kalt Boone's Station fremfor å slå seg ned igjen på stedet hvor han var blitt stilt for retten.
Mens Boone var i North Carolina ble et hevntokt satt i gang mot Blackfishs landsby Chillicothe våren 1779. Blackfish lyktes i å forsvare landsbyen, men ble skutt i foten og døde senere da såret ble infisert. 8. mars 1780 ble Richard Callaway tatt til fange utenfor Boonesborough av shawneene. Han ble drept, skalpert og kroppen hans ødelagt.
Beleiringen av Boonesborough ble dramatisert i en episode i tv–serien «The Great Adventure» på CBS i 1964 med Peter Graves i rollen som Daniel Boone. Hendelsene blir nå gjenskapt årlig ved Fort Boonesborough State Park.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
