Sørfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen

Sørfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen ble det sentrale operasjonsområdet på land etter at Frankrike gikk inn i krigen på USAs side. I løpet av de tre første årene i konflikten var de primære trefningene i nord. Etter det mislykkede Saratogafelttoget, oppgav hovedsakelig britene militæroperasjoner i midtkoloniene og startet strategien med å pasifisere befolkningen i de sørlige koloniene.

Sørfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 1775–1782 Sted Virginia og dagens sørøstlige USA Resultat En britisk armé overgav seg ved Yorktown
Stridende parter
USA Frankrike	Storbritannia
Kommandanter og ledere
Horatio Gates Nathanael Greene Marquis de Lafayette	Charles Cornwallis Henry Clinton

Den amerikanske uavhengighetskrigen
Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine

Sørfronten
Williamsburg – Great Bridge – Moore's Creek Bridge – Risbåtene – Alligator Bridge - Beaufort – Kettle Creek – Briar Creek – Stono Ferry – Savannah – Charleston – Waxhaw - Camden – Kings Mountain – Cowpens – Guilford Court House – Hobkirk's Hill – Eutaw Springs – Yorktown

Tidlige operasjoner (1775–1776)

«Flight of Lord Dunmore»

Det som ble kjent som Gunpowder Incident fant sted i Virginia 20. april 1775, dagen etter slagene ved Lexington og Concord som hadde noen paralleller. Lord Dunmore, den kongelige guvernøren i Virginia, forsøkte å fjerne krutt som var lagret i Williamsburg til et væpnet britisk skip i James–elva. Dunmore så stigende uro i kolonien og forsøkte å ta forsyninger som militsen i Virginia trengte i opprøret. Patriotisk milits ledet av Patrick Henry tvang Dunmore til å betale for kruttet.

Etter at krigen begynte, utstedte Dunmore en myndiggjøringssproklamasjon i november 1775 med løfte om frihet til rømte slaver som kjempet for britene. 9. desember beseiret amerikanske revolusjonære lojaliststyrker (inkludert rømte slaver) under guvernør Dunmore i slaget ved Great Bridge. Etter nederlaget søkte Dunmore og hans styrker tilflukt på britiske skip utenfor Norfolk som Dunmore bombarderte og brant den 1. januar 1776. Han ble drevet fra en øy i Chesapeake Bay den sommeren og kom aldri tilbake.

General Henry Clinton seilte sørover i juni 1776 for å angripe Charlestown i Sør-Carolina. Dette endte i et ydmykende nederlag for britene, og patriotene beholdt kontroll over de sørlige statene de neste tre årene.

Britisk felttog i sør

I 1778 begynte britene igjen å vende sin oppmerksomhet til Georgia, South Carolina, Nord-Carolina og Virginia hvor de håpet å ta tilbake kontrollen ved å rekruttere tusenvis av lojalister.

Et ekspedisjonskorps på 3500 menn fra Clintons armé i New York erobret 29. desember 1778 Savannah i Georgia. Et forsøk på å ta tilbake Savannah fra franskmenn og revolusjonære styrker slo feil den 9. oktober 1779. I dette angrepet ble grev Kazimierz Pułaski, den polske kommandanten i kavaleriet, dødelig såret. Savannah var sikret, og Clinton kunne nå sette i gang et nytt angrep på Charleston.

Clinton rykket til slutt frem mot Charleston i 1780, blokkerte havnen i mars og bygget opp styrkene i området til 10 000 soldater. Inne i byen ledet general Benjamin Lincoln rundt 2650 kontinentale soldater og 2500 militsmenn. Da den britiske oberst Banastre Tarleton skar av byens forsyningslinjer i seirene ved Monck's Corner i april og Lenud's Ferry tidlig i mai, var Charleston omringet.

General Lincoln overgav sin hær på 5000 mann, den største overgivelsen til amerikanske styrker før den amerikanske borgerkrigen, 12. mai 1780. Clinton hadde tatt den største byen og havnen i sør med relativt små tap, vant kanskje den største britiske seieren i krigen og la grunnlaget for det som så ut til å bli en sikker erobring av sør.

Restene av den sørlige kontinentale armé begynte å trekke seg tilbake til North Carolina, men ble forfulgt av oberst Tarleton som beseiret dem i slaget ved Waxhaws den 29. mai 1780. Blant amerikanerne spredte det seg en fortelling om at Tarleton hadde massakrert mange amerikanere etter at de hadde overgitt seg. Sannheten i dette ryktet diskuteres fortsatt. «Bloody Tarleton» ble et hatet navn, og «Tarletons kvarter» som henviste til ryktet om hans nådeløshet, ble snart et samlende krigsrop.

Med disse hendelsene kollapset den amerikanske militære aktiviteten i sør. Statene fortsatte derimot sine funksjoner og krigen ble ført videre av partisaner som Francis Marion. General Clinton overlot de britiske operasjonene i sør til lord Cornwallis. Den kontinentale kongress sendte general Horatio Gates til unnsetning med en ny hær. Men Gates led umiddelbart et av de verste nederlagene i amerikansk militærhistorie i slaget ved Camden 16. august, noe som satte scenen for Cornwallis sin invasjon av North Carolina.

Men krigslykken vendte seg raskt mot Cornwallis. En ving av hans armé ble knust i slaget ved Kings Mountain 7. oktober 1780 som forsinket hans fremrykning inn i staten. Kings Mountain var bemerkelsesverdig siden det ikke var et slag mellom britiske rødjakker og kolonistyrker, men mellomamerikanske lojalistmilitser og patriotmilitser. Den britiske planen om å reise en stor lojalisthær slo feil. Det var ikke mange nok lojalister som meldte seg, og de som gjorde det var sårbare når den britiske hæren rykket videre. Bare i Georgia klarte britene å skape en motrevolusjonært styre.

Gates ble erstattet av Washingtons dyktigste underordnede, general Nathanael Greene. Greene gav general Daniel Morgan 1000 mann, og den utmerkede taktikeren knuste Tarletons styrker i slaget ved Cowpens 17. januar 1781. Greene fortsatte med å utmatte sine motstandere i en rekke slag (Guildford Court House, Hobkirk's Hill, Ninety Six og Eutaw Springs), hver av dem en taktisk seier for britene, men de gav intet strategisk overtak til seierherrene. Greene oppsummerte sin innfallsvinkel i et motto som ble berømt: «Vi kjemper, blir slått, reiser oss og kjemper igjen». Ute av stand til å ta eller ødelegge Greenes armé, beveget Cornwallis seg nordover til Virginia.

Yorktownfelttoget

Britiske styrker plyndret Virginia sporadisk i løpet av krigen. I januar 1781 ble opprørshovedstaden Richmond satt i brann av ingen andre enn Benedict Arnold som hadde solgt sine tjenester til den andre siden og som nå var britisk general.

General Washington sendte i 1781 Lafayette for å forsvare Virginia. Den unge franskmannen hadde 3200 menn under sin kommando, men britiske styrker i staten som nå var forsterket og ledet av Cornwallis, bestod nå av 7200 menn. Lafayette hadde trefninger med Cornwallis og unngikk avgjørende slag mens han samlet forsterkninger. «Gutten kan ikke unnslippe meg,» skal Cornwallis ha sagt. Men han klarte ikke fange Lafayette og flyttet sine styrker til Yorktown, Virginia i juli for å slutte seg til den britiske marine. I stedet var den franske marine der, og Cornwallis ble tvunget til å overgi seg i beleiringen av Yorktown.

Litteratur

• Alden, John R. The South in the Revolution, 1763–1789. Baton Rouge: Louisiana State University Press, 1957.
• Cashin, Edward J. William Bartram and the American Revolution on the Southern Frontier. Columbia: University of South Carolina Press, 2000. ISBN 1-57003-325-0.
• Chidsey, Donald Barr. The War in the South: the Carolinas and Georgia in the American Revolution, an Informal History. New York: Crown Publishers, 1969.
• Crow, Jeffrey J. and Larry E. Tise, eds. The Southern Experience in the American Revolution. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1978. ISBN 0-8078-1313-3.
• Eckenrode, H. J. The Revolution in Virginia. Hamden, Conn.: Archon Books, 1964.
• Lumpkin, Henry. From Savannah to Yorktown: the American Revolution in the South. Columbia, S.C.: University of South Carolina Press, 1981. ISBN 0-87249-408-X.
• O'Donnell, James H. Southern Indians in the American Revolution. Knoxville: University of Tennessee Press, 1973. ISBN 0-87049-131-8.
• Selby, John E. The Revolution in Virginia, 1775–1783. Williamsburg, Va.: University Press of Virginia, 1988. ISBN 0-87935-075-X.
• Thayer, Theodore. Nathanael Greene: Strategist of the American Revolution. 1960.