From Wikipedia, the free encyclopedia
Historien til slaveri i USA begynte kort tid etter at europeere først slo seg ned i det som i 1776 ville bli Amerikas forente stater. Praksisen tok slutt i 1863–65 med Abraham Lincolns Emansipasjonserklæring. Den endte med innføringen av det trettende grunnlovstillegget i 1865.
Fra rundt 1619 til 1865 ble mennesker av afrikansk avstamning lovlig holdt som slaver innenfor grensene til dagens USA. Økonomien til det unge landet ble gjort mulig hovedsakelig gjennom gratis arbeidskraft utført av slaver. Rundt en halv million afrikanere ble ført over fra Afrika under slavehandelen, men på grunn av lover som gjorde barna av slaver til slaver, vokste slavebefolkningen i USA til fire millioner i folketellingen i 1860.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (17. januar 2022) |
Den andre nedtegnelsen av slaveri i de amerikanske koloniene begynner med 20 svarte som ble ført av et nederlandsk skip og solgt til den engelske kolonien Jamestown, Virginia, i 1619 som kontraktstjenere. Overgangen fra kontraktstjenere, tjenere som var under kontrakt for et bestemt tidsrom, til rasemessig slaveri, skjedde gradvis. Det var ingen spesifikke slavelover tidlig i Virginias historie, men innen 1640 hadde domstolene der dømt minst én svart tjener til slaveri.
Tre tjenere som arbeidet for en bonde kalt Hugh Gwyn, rømte til Maryland. To var hvite, en var svart. De ble returnert til Jamestown, hvor en domstol dømte alle tre til 30 piskeslag, en alvorlig straff selv etter 1600-tallets Virginia. De to hvite mennene ble dømt til ytterligere fire års tjenerskap, ett år mer for Gwyn, fulgt av ytterligere tre år for kolonien. Men i tillegg til piskingen fikk den svarte mannen, John Punch, ordre om å «tjene sin herre eller hans oppdrag i hans livstid, her eller andre steder».
Det var først i 1661 at en henvisning til slaveri dukket opp i Virginias lovverk, og denne gjaldt hvite tjenere som rømte med en svart tjener. Året etter gikk kolonien ett steg lenger ved å hevde at barn ble slaver eller frie ut fra morens status; men først med slavelovene i 1705 ble afroamerikanernes status fastlagt.
Opprinnelig ble indianere og andre grupper - hovedsakelig europeere som var krigsfanger, småkriminelle osv - brukt som slaver (eller kontraktfestede tjenere) fra 1600 til 1800, men innen det 1700-tallet var nesten alle slaver svarte. I den britiske kolonitiden ble slaver brukt hovedsakelig i de sørlige koloniene, i mindre grad i de nordlige. Tidlig var slavene mest nyttet i jordbruk med indigo-planter, ris, tobakk og til dels bomull. Slaver var mest økonomiske i plantasje-landbruk. Mange landeiere ble i økende grad avhengige av slavers arbeidskraft, og lovgivningen møtte dette med stadig strengere regulering av tvangsarbeid, kjent som USAs slavelover.
Indianerstammer tok ofte slaver fra andre stammer, men det skal merkes at disse slavene ikke ble behandlet like hardt som slaver som tilhørte hvite plantasjeeiere. Indianerslavene var kjent for å bli mer behandlet som familie enn eiendom. Etter 1800 begynte cherokeene å kjøpe og bruke svarte slaver, en praksis som de fortsatte med etter at de ble omplassert til indianerterritoriet (Oklahoma) i 1830-årene. Også de andre av de såkalte «fem siviliserte stammer» gjorde det samme (chickasawene, choctawene, creekeneog seminolene). Disse stammene støttet sørstatene i borgerkrigen, først og fremst for å bli spart for amerikansk imperialisme. Deres slaver ble satt fri av frigjøringsproklamasjonen.
Noen slaveeiere voldtok og pisket slavene, og skar til og med kroppsdeler av slaver som forsøkte å flykte, mens andre sørget for slavenes velferd. I mange husholdninger varierte behandlingen av slavene med slavens hudfarge. Mørkere slaver arbeidet på åkrene, mens «husnegre» gjorde husarbeid og hadde bedre forhold. USAs slavebefolkning var den eneste slavebefolkningen i historien som økte gjennom fødsel fremfor import. Tolkningen av dette faktum har vært emne for mye debatt.
Noen av de britiske koloniene forsøkte å avskaffe slavehandelen. Rhode Island forbød import av slaver fullstendig i 1774. Alle statene, unntatt Georgia, hadde bannlyst eller begrenset handelen innen 1786, og Georgia fulgte etter i 1798, selv om noen av disse lovene senere ble omgjort.[1]
Etter 1776 vokste antislavestrømninger i landet, de var sterkere i Pennsylvania hvor kvekerne var sterkest. De forskjellige forsamlingene av kvekere forsøkte i begynnelsen av 1750-årene å overtale sine medlemmer om at de ikke skulle eie slaver, noen som stod i mot dette kravet ble utvist fra forsamlingen. Noen forsøkte å overtale andre om å gjøre det samme. Der var en utstrakt følelse under revolusjonen om at slaveri var galt og at det til slutt ville bli avskaffet. Nordstatene innførte frigjøringsvedtak mellom 1780 og 1804, de fleste av dem la opp til gradvis frigjøring og en spesiell status for de frigivne, slik at det fremdeles var en del «permanente lærlinger» i New Jersey i 1860.[2] De siste som satte slavene fri, var New York (1799) og New Jersey (1804).
Vermonts grunnlov erklærte slaveriet for avskaffet (i det minste for voksne) i 1777. Massachusetts' grunnlov fra 1780 erklærte at alle menn var «født frie og like». Slaven Quork Walker (f. 1753) gikk til rettssak for å få sin frihet på dette grunnlaget og ble satt fri i juni 1781. Denne dommen satte en stopper for slaveri i Massachusetts, som dermed var den første delstaten som helt avskaffet praksisen. I en folketelling i 1790 fantes ingen slaver registrert i Massachusetts.[3]
I 1790 var slaveri en avtagende praksis i USA. Bortsett fra tobakk, ris og en sjelden bomullsart frembrakte ikke sørstatene noen avling med eksportverdi. Dette endret seg i 1793 da cotton gin (egentlig cotton engine)[4] kom på markedet, en maskin oppfunnet av Eli Whitney[5] og konstruert for å separere bomullsfibrene fra frøhusene og de noen ganger klebrige frøene. Oppfinnelsen revolusjonerte bomullsdyrkingsindustrien ved å øke bomullsmengden som kunne foredles på en dag til det femtidobbelte. Resultatet var en eksplosiv vekst i bomullsindustrien, og en tilsvarende etterspørsel etter slaver.
Samtidig avskaffet nordstatene slaveri, selv om Alexis de Tocqueville påpekte i Democracy in America (1835) at dette ikke alltid ble gjort med de beste motiver. Ettersom nordstatene avskaffet slaveriet, betydde ikke dette alltid at slavene ble satt fri. I mange tilfeller oppmuntret det bare slaveeierne til å flytte slavene sine til stater som fremdeles tillot slaveri. Dette resulterte i at svarte amerikanere ble forflyttet sørover. I sørstatene utgjorde slaver dermed en mye større andel av befolkningen, og dette førte til en voksende frykt for hva slavene ville foreta seg om de ble satt fri.
Samtidig som etterspørselen etter slaver økte i USA, ble det lagt restriksjoner på slavehandel. USAs grunnlov som ble vedtatt i 1787, forhindret kongressen i å forby import av slaver helt til 1. januar 1808 da kongressen nedla forbud mot ytterligere import. Enhver ny slave måtte være etterkommer av dem som befant seg i USA. Men innenlands slavehandel, kontakt med internasjonal slavehandel og utrustning av slaveskip utført av amerikanske statsborgere, ble ikke forbudt. Amerikansk slaveri var likevel stort sett selvrekrutterende. Slavehandel over land fra Virginia og Carolina-statene til Georgia, Alabama og Texas fortsatte i et halvt århundre.
Siden statene i midtvesten bestemte gjennom Missouri-kompromisset av 1820 å ikke tillate slaveri, og siden de fleste nordøstlige statene ble fristater gjennom lokal avskaffelse, dannet de etter hvert et sammenhengende geografisk område. Delingslinjen var Ohio River og Mason-Dixon-linjen mellom slavestaten Maryland og fristaten Pennsylvania.
Gjennom den første halvdelen av 1800-tallet, vokste en bevegelse for å få slutt på slaveriet frem, også kalte abolisjonisme, frem, i hele USA. Denne reformen fant sted blant sterke støttespillere av slaveriet blant hvite sørstatsfolk som begynte å henvise til den som «den merkelige institusjonen» i et defensivt forsøk på å skille det fra andre eksempler på tvangsarbeid. Det store velfinansierte American Colonization Society hadde et aktivt program der de sendte tidligere slaver og frie svarte som meldte seg frivillig, tilbake til Afrika, den amerikanske kolonien Liberia.
Etter 1830 erklærte en religiøs bevegelse ledet av William Lloyd Garrison slaveriet som en personlig synd, og krevde at eierne skulle angre umiddelbart og sette slavene sine fri. Denne bevegelsen ble svært kontroversiell etter hvert som Garrison ble radikalisert og avviste unionen og USAs grunnlov som «en overenskomst med helvete», i strid med synspunktet til folk som Abraham Lincoln, som ønsket å bevare unionen og grunnloven, men avskaffe praksisen med slaveri.[6]
Kom motvekt offentliggjorde legen Samuel A. Cartwright fra Louisiana i mai 1851 sitt arbeid Report On The Diseases and Physical Peculiarities Of The Negro race i det anerkjente tidsskriftet New Orleans Medical and Surgical Journal. Cartwright roste seg av å ha oppdaget to nye sykdommer som var spesielle for afrikanere, og som han mente rettferdiggjorde slaveri som system, siden det angivelig tjente som terapi for deres lidelse som han kalte «drapetomani», et angivelig sykelig behov for å flykte fra slaveriet: «En rømt slave er manisk eller gal. Dette er ukjent for våre medisinske autoriteter, selv om de diagnostiske symptomer er velkjente for plantasjeeiere og forpaktere.» Som profylakse anbefalte han «å banke djevelen ut av dem». Amputasjon av tærne ble også foreslått. Videre beskrev Cartwright en annen sinnslidelse, Dysaethesia Aethiopica («etiopisk dysestesi»), som forklaring på slavenes tilsynelatende mangel på interesse for arbeidet. Som kur anbefalte Cartwright at «pasienten settes til hard arbeid i friluft og solskinn», under oppsyn av en hvit mann.[7]
Noen svært få abolisjonister som John Brown var for å bruke væpnet makt til å skape opprør blant slavene, andre foretrakk å bruke lovverket.
Innflytelsesrike ledere av abolisjonistbevegelsen (1810–60) omfatter:
Slaveopprør som brukte væpnet makt, (1700–1859) omfatter:
Etter at Kansas-Nebraska Act ble vedtatt i 1854, brøt det ut grensekriger i Kansas Territory hvor spørsmålet om det skulle innlemmes i unionen som en slavestat eller fristat ble overlatt til innbyggerne. Abolisjonisten John Brown var aktiv i spetakkelet og drepingen i «Bleeding Kansas.» Samtidig preget frykten for at «slavemakten» var i ferd med å ta full kontroll over den nasjonale regjeringen de republikanske slavemotstanderne.
Høyesterett forsøkte å løse saken, men dens avgjørelse i Dred Scott-saken i 1857 hevet bare temperaturen. Flertallet stemte for at slaveriets tilstedeværelse i midtvesten var lovlig, når eiere krysset inn i frie stater. Dette var et ytterligere bevis for republikanere som Abraham Lincoln at slavemakten hadde tatt kontroll over høyesterett.
Splittelsen slo ut i full blomst med presidentvalget i 1860. Valgmannsforsamlingen var delt i fire grupper. De sørlige demokratene fremmet slaveri, republikanerne avskydde det, de nordlige demokratene sa at demokrati krevde at folket selv måtte avklare slaveri lokalt, mens det konstitusjonelle partiet sa at overlevelsen til unionen var i fare og alle kompromisser måtte inngås. Lincoln, republikaneren, vant med et flest stemmer totalt og flertall blant valgmannsstemmene. Lincoln dukket derimot ikke opp på stemmesedlene til de ti sørstatene, dermed hadde valget av ham splittet nasjonen langs seksjonslinjer.
Mange slaveeiere i sør fryktet at den reelle hensikten til republikanerne var avskaffelse av slaveriet i stater hvor det allerede eksisterte, og at den plutselige frigjøringen av fire millioner slaver ville bli problematisk for slaveeierne og for økonomien som fikk sin største profitt fra arbeidskraften til mennesker som ikke fikk betalt. De hevdet også at forbud mot slaveri i nye stater ville ødelegge det de så på som en hårfin balanse mellom frie stater og slavestater. De fryktet at ved å gjøre slutt på denne balansen, ville det industrielle nord med sitt ønske om høye tollavgifter på importerte varer, dominere unionen.
Kombinasjonen av disse faktorene førte til at sør trakk seg ut av unionen og dermed startet den amerikanske borgerkrigen. Ledere i nord som Lincoln og Chase hadde sett på interessene rundt slaveri som en politisk trussel. De så på Amerikas konfødererte stater som hadde kontroll over Mississippi og vesten som politisk og militært uakseptabelt.
Den amerikanske borgerkrig som begynte i 1861, førte til slutten på slaveriet i Amerika. Lincolns frigjøringsproklamasjon 1. januar 1863 lovet slavene i Konføderasjonen frihet så snart unionens arméer nådde dem. Proklamasjonen gjorde frigjøringen av slaveri til et offisielt krigsmål som ble innført ettersom unionen tok territorium fra Konføderasjonen. Ifølge folketellingen i 1860, ville denne politikken frigjøre nesten fire millioner slaver, eller over 12% av den totale befolkningen i USA.
Arizona Organic Act avskaffet slaveriet den 24. februar 1863 i det nylig opprettede Arizona Territory. Tennessee og alle grensestatene (med unntak av Kentucky) avskaffet slaveri innen tidlig 1865. Formelt ble de siste 40 000 slavene satt fri i Kentucky[8] ved den endelige ratifiseringen av de tretten tilleggene til grunnloven i desember 1865.
Mange slaver sluttet seg til unionsarméen som arbeidere eller styrker, og andre dro til flyktningleirer eller flyktet til byene. Frigjøring som realitet kom til de gjenværende slavene etter overgivelsen til alle konfødererte styrker våren 1865. Der var fremdeles 250 000 slaver i Texas. De ble satt fri så snart som nyhetene om Konføderasjonens kollaps ankom, den 19. juni 1865. Denne dagen feires i Texas, Oklahoma og andre områder og minner datoen som nyhetene ankom de siste slavene i Galveston, Texas.
Cudjo Lewis var den siste overlevende fra slavehandelen. Han ble tatt til fange i dagens Benin og fraktet til Alabama i 1860. Han ble fri etter borgerkrigen og hans historie ble i 1931 dokumentert av antropologen Zora Neale Hurston. Biografien ble utgitt først i 2018.[9][10]
| Folketelling År | Slaver | Frie svarte | Totalt antall svarte | % frie svarte | Total befolkning | % svarte av total |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1790 | 697 681 | 59 527 | 757 208 | 7,9% | 3 929 214 | 19% |
| 1800 | 893 602 | 108 435 | 1 002 037 | 10,8% | 5 308 483 | 19% |
| 1810 | 1 191 362 | 186 446 | 1 377 808 | 13,5% | 7 239 881 | 19% |
| 1820 | 1 538 022 | 233 634 | 1 771 656 | 13,2% | 9 638 453 | 18% |
| 1830 | 2 009 043 | 319 599 | 2 328 642 | 13,7% | 12 860 702 | 18% |
| 1840 | 2 487 355 | 386 293 | 2 873 648 | 13,4% | 17 063 353 | 17% |
| 1850 | 3 204 313 | 434 495 | 3 638 808 | 11,9% | 23 191 876 | 16% |
| 1860 | 3 953 760 | 488 070 | 4 441 830 | 11,0% | 31 443 321 | 14% |
| 1870 | 0 | 4 880 009 | 4 880 009 | 100% | 38 558 371 | 13% |
| Kilde: http://www.census.gov/population/documentation/twps0056/tab01.xls | ||||||
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
