Treskjæring

Treskjæring, eller treskurd, er en form for trebearbeiding og kunsthåndverk utført med treskjæringskniver og stemjern, huggjern og huljern. Treskjæring finnes innenfor ornamenter, bilder, figurer, relieffer og skulpturer utskåret i tre.

Verdens eldste kjente utskårne treskulpturen Shigir-avgudsbildet, utskåret av lerk, er rundt 12 000 år gammel.^[2]

Norges eldste bevarte gjenstander i tre er en ofring nedlagt i en myr rundt år 500 f.Kr. på Byneset like vest for Trondheim.^[3]

Treskjæring har en lang tradisjon i Norge og forekommer i en stor mangfoldighet i både stil og skala. Handverksskolen på Dovre er Norges eneste skole i treskjæring. Luster kommune har i sitt kommunevåpen et motiv hentet fra treskjæringer i Urnes stavkirke.

Treets natur begrenser mulighetene til å skape alle ønskelige former, det er ikke er like sterkt i alle retninger og kvist påvirker strukturen i treet. Tre kan også tørke og sprekke. Alt dette må man ta hensyn til ved design og arbeid i tre. Man kan også bruke treets fasong, krumminger og grener, til å få ønsket fasong på skulpturer og til for eksempel håndtak på bruksgjenstander.

Man kan også sammenføye flere trestykker for å få et ønsket stykke til å arbeide med, i nyere tid blir det oftest benyttet lim til sammenføyningen.

Tresort er viktig, hardt tre er vanskeligere å forme, men har større glans og lang levetid. Mykere tresorter kan være lettere å skjære, men er mer utsatt for slitasje og skade.

Alle tresorter kan benyttes til treskjæring, men valget av sort avgjør hvor fine detaljer man kan skape, enkelte sorter egner seg kun til større grove skulpturer mens i andre kan man lage små fine detaljer.

Uansett hvilken tresort som velges eller verktøy som brukes, må man alltid skjære enten på tvers av eller med treets årringer, aldri mot årringene.

Grove skulpturer kan lages med motorsag, men det vanligste er med øks, huggjern og klubbe. Huggjern og klubbe benyttes på samme måte som på steinarbeider. For mindre og finere arbeider benyttes stemjern og kniver av forskjellige utforminger og størrelser. Når den generelle formen er laget, benytter man et utvalg av mindre stemjern og kniver for å lage fine linjer eller dekorative kutt.

Stemjern og klubbe.
Treskjæring kniver.
Treskjæringsjern.
Treskjærer med verktøy.
Treskjærer i arbeid med Figurskjæring.
Treskjærer i Lamu, Kenya.

Man kan skape tredimensjonale skulpturer og figurer, lage relieffer, eller lage mønstre i overflaten på treverket. Utskjæringene kan også være en del av strukturen i bygninger, ornamenter på søyler, takutstikk, balkonger, dører osv. I forbindelse med religiøse og seremonielle bygninger er også treskjæring viktig dekor både utvendig og innvendig, som på altere og dører.

De forskjellige kulturene i Asia, Afrika, Oseania, Nord- og Syd-Amerika har sine særegne stiler, men også i Norge og resten av Europa har det utviklet seg stilarter (moter).

Norrøn

Norrøn kunst omfatter Oseberg, Borre, Jelling, Mammen, Ringerike, og Urnesstilen, og er en samlebetegnelse for kunst i vikingtidens Norden: Norge, Sverige, Danmark og andre områder med norrøn bosetning, som Island, Færøyene, Grønland og De britiske øyer. Treskjæring var en del av dette. Området for norrøn kunst ble gradvis utvidet fra slutten av 700-tallet og fram til 1100-tallet. Bevarte kunstverker omfatter utskårne figurer i tre og stein, metallsmykker, billedtepper og utsmykning av skip og kirker. Vikingtidens kunst og kunsthåndverk var i stor grad en videreføring av jernalderens kunstuttrykk med stiliserte dyremotiver og figurer. Norrønt kunstuttrykk utgjorde de yngste stilperiodene med germansk dyreornamentikk. Økt kontakt med omverdenen medførte inntrykk og inspirasjon fra utlandet, slik som insulær kunst fra Storbritannia og Irland. Kontakten var gjensidig, for angelsaksiske og irske håndverkere opptok også norrøne elementer i sin kunst.

Akantus

Akantus som er hovedmotivet i rosemaling,^[4] er en plante fra Middelhavet der den vokser vilt. Treskjæring i akantusstil etterligner planten, og går helt tilbake til gresk vasemaling og steinhogging. Senere utviklet romerne motivet til et ornament. Akantusmønsteret ble også brukt i Europa i renessansen, men ble mest populært i barokken. Barokktidens akantusstil er den som brukes i dag.

Først på 1600-tallet kom akantusranken til Norge, og ble brukt på altertavler og prekestoler i kirker bygget på den tiden, først i Oslo domkirke. Tiden fra 1750 til 1850 er ansett som gullalderen for norsk treskjærerkunst. Akantusstilen ble mest populær på Østlandet og spesielt i Gudbrandsdalen. I dag er akantusen en av de mest anvendte motivene i moderne norsk treskjæring.

Karveskurd

Karveskurd er en relativt enkel teknikk der geometrisk mønster snittes i treets overflate.^[5] En liten kniv med kort blad brukes til å skjære mønsteret i treet. En variasjon er å farge treet først, for å fremheve mønsteret i trehvitt i kontrast til den fargede overflaten. Karveskurd brukes ofte i samisk folkekunst.

Figurskjæring

En del av den historiske figurskjæringen var knyttet til religiøse og mytologiske symboler som for eksempel utsmykking av stavkirker.

Relieffskjæring

Relieffskjæring er en type treskjæring der figurer er skåret ut i en flat treplate. Figurene rager bare litt opp fra bakgrunnen i stedet for å stå fritt som i en skulptur eller figur.

I Norge har man en meget lang tradisjon for treskjæring, slik som offerfunn fra sen bronsealder,^[6]^[7] og vikingtidens trearbeider på kirker, kjerrer og skip. Men også på 1600- og 1700-tallet var det dyktige treskjærere som arbeidet med møbler og annet inventar, vogner, sleder og kirkekunst. Arbeidet ble ofte utført av lokale stolmakere, snekkere og andre håndverkere, men også av mer omreisende spesialister.

Av alle disse dyktige treskjærere kan nevnes navn som Halvor Fanden (?-1657), som har skåret en del av de vakre, kannene og andre gjenstander i Det kongelige kunstkammer i København. Jakob Bersveinsson Klukstad (1705-1773) var en kjente treskjærer og som mange andre treskjærere var han også rosemaler og opptatt av akantusmotiver. Sylfest Skrinde (ca.1732-ca.1785) fra Skjåk skar mest skap og trolig er hans arbeider grunnlaget for den typen framskap som Skjåk-Ola og andre treskjærere i Gudbrandsdalen videreutviklet og som ble kjent som «Gudbrandsdalsskap». Skjåk-Ola, eller Ola Rasmussen Skjåk (1745-1803) som han egentlig het, er kjent for sine skap og sleder. Hele stueinnredningen på Bjørnstadtunet på Maihaugen er skåret av han og et av hans skap befinner seg på Nasjonalmuseet. Også Jon Hansen Budalsplads (1798-1874) fra Budal og Ole Moene (1839-1908) fra Oppdal bør nevnes. Moene arbeidet mye med mindre formater som dekorerte skrin, tiner, treskjeer, serviettringer, knivskaft, brillehus og andre små gjenstander. Sverre Johnsen (1884-1939) fra Oslo var grafiker og treskjærer. Hans forbilde var svenske Döderhultarn som skar små figurer eller grupper av figurer, gjerne med et lite glimt i øyet.

Mange av datidens treskjærere skar også altertavler, prekestoler og annet kirkeinventar. Jens Jenssen Arnkvern (1619-82) fra Hedmarken var antagelig mester for altertavlene i Eidskog (1667), Blaker (1674), Hovind (1675) kirker og Hurdal kirke (1676). Anders Smith (1620-92) var opprinnelig fra Skottland, men var svenn og arbeidet i Norge. I 1658 dro han til Stavanger for å skjære prekestolen i domkirken. Her hadde han et verksted med mange svenner som lagde møbler, kister og skap, i tillegg til altertavler, prekestoler og epitafium. Christopher Ridder (?-1695) var fra Oslo og skar inventar til mange kirker som Risør (1674), Brevik (1675), Fet (1684) og Skedsmo (1694). Også i Eidsberg, Enebakk, Vatnås, Strømsø og Holmestrand kirke mener man han kan ha utført arbeide. Han jobbet også med modeller til ovnsplater. Lars Pinnerud (1700-62) fra Ringsaker var ved siden av Jakob Bersveinsson Klukstad en av de fremste innen akantusstilen. Pinnerud skar en mengde kirkeinventar, som prekestol, døpefont og altertavle i Østsinni kirke (1725). Til Veldre kirke (1738) skar han prekestol med himling. Lars Jenssen Borg (?-1710) skar omkring 1702 akantusdekoren til det første orgel i Vår Frelsers kirke i Oslo. Han laget altertavler, prekestoler og kirkeinventar til en rekke kirker på Østlandet. Til Ringsaker kirke og Bragernes gamle kirke laget han prekestoler med svulstige barokke akantusskjæring. Altertavlen til Bragernes gamle kirke var også laget av han, det som er bevart av den viser at han kunne skjære flotte gjennombrutte akankusmotiver som på altertavlens vinger, og at han virkelig behersket billedhuggerkunsten. Iver Gundersen Øvstrud (1711-75) fra Rollag i Numedal hadde en mangfoldig produksjon av benker, kister, skap, mangletrær, kanner og skrin. I Veggli kirke har han skåret almissetavle og benker, samt at han utførte noe arbeid i Rollag stavkirke og han har sannsynligvis skåret prekestolhimlingen i Svene kirke. Arbeidene hans finnes på Lågdalsmuseet, Drammens museum, Bergen museum, Norsk folkemuseum og i Nordiska museet i Stockholm.

Ole Nielsen Weierholt (1718-92) lagde en prekestol med himling til Flosta kirke (1750). Han malte også korskille med motiv fra kostfestelsen. Til Dybvåg (1776), Risør, Østre Moland (1784) og Indre Søndeled kirke (1788) laget han altertavlene. Han laget også modeller i en elegant rokokko stil til Froland, Fossum, Nes og Bolvig jernverker. Også Jakob Sæterdalen (1756-1821) har etterlatt seg mange fine arbeider som en rekke stueinteriører i Gudbrandsdalen og prekestol- og korskilledekorasjon i Lom stavkirke. Lars Kinsarvik (1846-1925) fra Kinsarvik var viktig for den norske stilen innenfor treskjæring. I tillegg til møbler og kister dekorerte han også Hotell Hardanger i Odda og Mælands hotell i Granvin. Han dekorerte 13 kirker i området fra Nordfjord til Trøndelag.

Dagfin Werenskiold (1892-1977) er mest kjent for å ha malt bilder fra norsk bondeliv. Men han har også laget kirkekunst blant annet altertavlene i Hornindal (1930) og Sandefjord kirke (1963), den siste omfatter hele 17 felt med temaer fra Jesu liv. Han har også laget et alterskap til Årdal kirke i Sogn (1935). Han har laget flere relieffarbeider som bronsedørene i Oslo domkirke (1937), hvor han først laget trerelieffer som modeller. Motivene på dørene er fra Bergprekenen. Hans mest kjente trerelieffer befinner seg i borggården foran Oslo rådhus (1950). Yggdrasilfrisen består av 16 malte trerelieffer på 2,3 x 2,2 meter med temaer fra norrøn mytologi. Han har også laget et sett med malte relieffer Life in the Forest (1958) til den kristne privatskolen St. Olaf College i Northfield, Minnesota, USA. Motivene er av fugler, dyr og furutrær. Også Gustav Vigeland (1869- 1943) var i tillegg til billedhugger også treskjærer.

Også i nyere tid er det mange dyktige norske kunsthåndverker som arbeide med tre. Henning Engelsen (1918-2005) fra Toten spesialiserte seg på trefigurer av vikinger, dyr, motiver fra norsk folklore og tusser og troll. Hans firma hadde på det meste 25 håndverkere og firmaet eksisterer ennå, i 2022. Arnfinn Haugen (1951-) henter inspirasjon fra gamle norske trearbeider, men omformer det tradisjonelle til et nytt og moderne formspråk. Liv Mildrid Gjernes (1954-), Leif Stangebye-Nielsen (1955-) og Lillian Dahle (1956-) er alle norsk kunsthåndverker som arbeider med tremateriale. Dahle arbeider utenfor tradisjonell norsk treskjærerkunst, hun lager både skap og kister, fat og benker. Marianne Berg (1961-) er en annen norsk trekunstner. Hun er en av de som har fornyet den norske treskjærer kunsten, hun er tydelig inspirert av gammel norsk folkekunst og naturen.

Detalj av figurskjæring på stolpe fra Urnes stavkirke.
Detalj av figurskjæring fra Osebergskipet.
Dyreornamentikk fra Urnes stavkirke.
Dør i stavkirke.
Framskap, skåret av Skjåk-Ola.
Mangletre.
Brudeskjeer.
Drikkekanne fra Lesja.
Gol stavkirke.
Altertavle fra Brevik kirke, Christopher Ridder.
Prekestol i Lesja kirke, Jakob Klukstad.
Prekestolen i Flosta kirke, Ole Nilsen Weierholt.
Kiste, Lars Pinnerud.
Hengeskap, Iver Gundersen Øvstrud.
Eske, John Hansen Budalsplads.
Treskje, Ole Moene.
Gallionsfigur, Cristian Radich.

Treskjæring er en av menneskehetens eldste kunstformer. Fremstilling av bruksgjenstander og skulptur/figurer i tre har vært mye brukt i de fleste kulturer, men ikke så mange eldre arbeider har overlevd forråtnelse, insektskader og brann. Det finnes derfor flere eldre gjenstander utarbeidet i stein og bronse enn i tre. I tillegg til bruksgjenstander er mange religiøse gjenstander er også laget i tre.

Utendørs treskulpturer varer ikke lenge i de fleste deler av verden, så det er fortsatt ukjent hvordan for eksempel totempæltradisjonen utviklet seg. Mange av de viktigste skulpturene i Kina og Japan er laget i tre, og det samme er det store flertallet av afrikansk og oseaniske skulptur.

At tre ble valgt som materiale istedenfor mer varige materialer som stein er fordi det er mye lettere å jobbe i tre, og man kan lage svært fine detaljer. Tre er også lett så det egner seg godt for masker og andre skulpturer beregnet for å bæres.

Arbeidene kan både være ubehandlede eller malt for å få fargene til å forsterke utskjæringen, eller for å skape detaljer eller mønster på figurer. I tillegg til maling brukes også enkelt ganger forgylling med bladgull eller lignende materialer, man kan også se arbeider som har innfelling av ben, horn eller elfenben.

Treskjæring er også til stede i arkitektur både i Norge og i store deler av resten av verdenen.

Europa

I Europa kjenner vi til treskjæringer fra langt tilbake i tid, for eksempel er dørene til Santa Sabina, i Roma, fra 400-tallet. Fra Skandinavia og Island finnes det eksempler på gamle fine dekorative utskjæringer, dette finner man også fra flere andre steder i Europa, man da ikke i norrøn stil. Fra omtrent hele Europa finner man utskårne bruksgjenstander. I kirker fra 1400-tallet i Tyskland, Frankrike og England er det vakre utsmykninger.

I Nord-Italia ble det på slutten av 1500- og 1600-tallet bygget 160 kapeller, Sacri Monti («hellige fjell»), med scener fra livet til Jesus, jomfru Maria og helgener fremstilt med treskulpturer og freskomalerier. Kapellene ligger langs ni valfartsveier.

Axel Robert Petersson, Döderhultarn (1868-1925), var en svensk treskjærer som spikket en rekke karikerte småfigurer i tre med motiver fra svensk folke- og bygdeliv.

På dansegulvet, Axel Peterson, Sverige.
Enhjørning, Windsor-slottet, England.
St. Jørgen og dragen, Tyskland.
Madonna, Adam Baldauf, Østerrike.
Sensibilidad («fornuft»), Spania.
Johannes døperen forkynner, Etchingham, England.
Elisabeth av Ungarn, Italia.
Adam og Eva, Sacri Monti, Italia.
Sacro Monte di Varese, Sacri Monti, Italia.
Madonna Vinazer, Italia.
St. Jakob, Bayern, Tyskland.
Detalj fra «Vasa».
Skulptur fra Den kuriske landtunge, Litauen.
Våpenskjold til Calvörde og dverg, Tyskland.

Nord-Amerika

Innvandrere fra blant annet Skandinavia og Tyskland hadde med seg sine treskjærer tradisjoner til Nord-Amerika. Men treskjæring var allerede utbredt blant flere lokale folk, ikke minst Hope-folket i British Columbia, Canada. Der holdes den lange treskjærings tradisjonen ved like, i dag holder det også motorsagtreskjæringskonkurranser og utstillinger her.

Totempåler er laget av en rekke urbefolkningsgrupper i Nord-Amerika, som Tlingit, Haida. Haida-folket lager robuste og svært stiliserte kunstformer, dette gjenspeiles også i deres treskjæringer. I Britisk Columbia det også flere andre grupper som har lange tradisjoner innen treskjæring. Heiltsuk-folket er kjent for sine ferdigheter som snekkere, skjærere, malere av seremonielle gjenstander som tremasker, stilen blir ofte forbundet med formlinjekunst.

Også på Hawaii er det lange treskjærings tradisjoner.

Totem, USA.
Totem, Alaska.
Kwakwaka'wakw, British Columbia, Canada.
Krokete nebb himmelmaske, British Columbia, Canada.
Haida-pipe, British Columbia, Canada.
Heiltsuk, British Columbia, Canada.
Sea Wolf Haida, Canada.
Heiltsuk-maske, Canada.
Ki'i, Hawaii.
Key Marco Cat, USA.
Paul Gauguin: Tahitian girl, USA (1896).
Ruth Carter Stevenson: Månelandskap, USA (1959).

Sør-Amerika

Mayakulturen praktiserte treskurd, med relieffer funnet i Tikal-kulturen datert til 700-tallet. Den er i teotihuacan-stil med avbildninger av krigsslanger, fjærslanger, jaguarer og høvdinger, noen figurer datert tilbake til 500-tallet.

Wari-kulturen i Andesfjellene hadde også dyktige treskjærere. Senere er flere kirker og andre religiøse bygninger utsmykket med vakker treskurd, som de meksikanske alebrije, fargerike fantasifigurer.

Mayafigur.
Kirken La Compañía, Quito, Ecuador.
Detalj fra døren til basilikaen Vår frue av Copacabana, Bolivia.
Koka-boks, Bolivia.
Apostelhode skåret i tre, Chile.
Kirke i Santo Domingo, Colombia.
Balkong i Lima, Peru.
Wari-skulptur, Peru.
Fra Santa Barbara-kirken, Venezuela.
Alebrije, Mexico.

Asia

I Asia er treskjæring utbredt i flere land. I Kina er det flere tradisjonelle stilarter som for eksempel Mudiao og Teochew. Mudiao er tradisjonell kinesisk treskjæring, ofte med gjennombrutt mønster og enkelte ganger belagt med bladgull, ofte brukt på møbler, kister, skjermer og også på bygninger. Teochew stammer fra Tang-dynastiet og er veldig populært i Chaoshan regionen. Den er mye brukt som utsmykning av bygninger.

I Sui og Tang-dynastiene benyttet man også røtter som materiale til treskjæringer. I Tang-dynastiet la man vekt på de naturlige formene på røttene. I Song og Yuan-dynastiene utviklet kunsten seg til også å skjære buddha figurer av røtter.

Kashmir valnøtt utskjæringer er en annen kjent type utskjæringer fra Jammu og Kashmir, i India (Pakistan/Kina). Treskjæring har også en lang historie på Taiwan. Etter nedhuggingen av store deler av Taiwans kamfertreskoger dukket det opp en lokal industri for å grave opp og deretter skjære ut de gjenværende trestubbene.

Inami i Japan er kjent for sitt treskjærerarbeid, som kan spores tilbake til byggingen av Inami Betsuin Zuisen-ji-tempelet i 1390. Tempelet var laget av tre og utsmykket med intrikate utskjæringer, men brant ned flere ganger og ble sist gang gjenoppbygget, med enda rikere utsmykking, under Meiji-perioden i 1885.

På Filippinene har Tboli og andre kulturer lang tradisjon med å skjære trefigurer. Senere ble det også laget mange fine religiøse figurer på øyene.

Også i Indonesia er flere områder hvor treskæring er tradisjon, som sentralt på Java og i Ubud på Bali. Treutskjæringene blir tradisjonelt brukt til ulike kulturelle utsmykninger som statuer, (Wayang-) dukker og masker. Den er også fremtredende som hus ornamenter. Også Torajanfolket i Indonesia har en rik treskjærer tradisjon. Her har hver utskjæring fått sitt eget navn og vanlige motiver er dyr og planter har en symbolsk betydning. For eksempel er krabber, rumpetroll og vanngress ofte symbol for fruktbarhet. Torajan treskjæringer er sammensatt av mange firkantede paneler, som hver representerer forskjellige ting.

Jah hut-folket i Pahang og mah meri-folket på nord-vestkysten av Malaysia lager masker og skulpturer. Treskjæringskunsten her er ikke så gammel, først da Britene introduserte dem for treskæringsverktøy på 1950-tallet, begynte de å arbeide i tre.

Oliventre utskjæringer er en gammel tradisjon i Palestina som utøves den dag i dag.

Traner, Japan
Sarumawashi, Japan.
Teatermaske, Japan.
Alter, Vietnam.
Drage, Vietnam.
Ni drager, Vietnam.
Shiva, Slayer of the Elephant, India.
Krishna, India.
Dvarapalika, India.
Jainistisk familiehelligdom, India.
Su Shi, Kina.
Skulptur, Kina.
Detalj av dør, Mudiao, Kina.
Fisker og skjellet, Kina.
St. Jørgen og dragen, Palestina.
Tboli-skulptur, Filippinene.
Skulptur, Taiwan.

Afrika

Også i Afrika har treskjæring vært utbredt, som i Somalia hvor det er et høyt respektert yrke. Blant nomadene var det også utskårne gjenstander, ofte skjeer, kammer og boller. Utskjæringene på mihrabene og søylene i gamle somaliske moskeer er noen av de eldste på kontinentet. I dag blir tradisjonen fremdeles utført på vinduer, dører og møbler.

Egypterne lagde fine masker, sarkofager og figurer i tre som er funnet i pyramider og gravkammer. I Nigeria, Kamerun og Gambia er flere områder kjent for sin treskjæring, som i byen Brikama.

Punu-maske, Gabon.
Ndop-figur, Kuba.
Mambila figur, Nigeria.
Yoruba-skulptur, Nigeria.
Statuen av en kvinnelig tilhenger av Eshu, Nigeria.
Ibis, Egypt.
Farao sarkofag, Egypt.
Figur, Kamerun
Figur, Kamerun
Aloala, Madagaskar
Dør, Lamu, Kenya

Oseania

Treskjæring er en del av klassisk kunst hos mange folkeslag som maoriene, malaysiere, tiwi, marquesan og mange andre øyfolk.

Maoriene er kjent for sine tatoveringer og fint utformet trekunst. Malayerne har lange tradisjoner innen treskjæring og utsmykket sine båter, våpen, graver, musikkinstrumenter og redskaper med motiver fra flora, kalligrafi, geometri og kosmiske symboler. Også folk fra Tiwi-øyene har tradisjonelt utskårne utsmykninger av gravsteder. Marquesan-treskurd regnes som den fineste i Fransk Polynesia, lokale håndverkere er kjent som tuhuna. Tuhunaene er ikke bare dyktige til treskjæring, men er også dyktige til tatoveringskunst.

Også i aboriginenes kultur er treskjæring viktig. Som mønster og dekorasjon benyttet de også brente flater. En av de mest kjente kunstnerne var Erlikilyika (ca 1865 – ca 1930) som er representert på flere museer som South Australian Museum, Victoria, Old Timer's Traeger Museum og Australian Museum i Sydney.