Seldsjukkene
From Wikipedia, the free encyclopedia
Seldsjukkene (tyrkisk: Selçuklular; persisk: آل سلجوق, Al-e Saljuq[1]) var en oghuzisk stamme og et tyrkisk muslimsk dynasti som regjerte flere stater i Midtøsten og Sentral-Asia fra 1000- til 1300-tallet.[2] Dynastiet henter navn fra deres stamfar, den turkmenske høvdingen Seldsjuk, som på 900-tallet slo seg ned ved Bukhara. Fra Sentral-Asia erobret seldsjukkene i 1040 Khorasan, hvorfra de ekspanderte og erobret Persia.[2] I 1055 erobret seldsjukkene Bagdad under høvdingen Toghril, hvoretter han ble kronet sultan av kalifen.[3]
Toghrils etterkommere Alp Arslan (1063–72) og Malik sjah (1072–92) underla videre Syria, Palestina og Lilleasia seldsjukkriket,[2] slik at riket strakk seg fra Bysants i vest til Kina i øst.[4] Da Malik sjah døde i 1092 fragmenterte seldsjukkriket gjennom krangel om rikets fordeling mellom hans bror og etterkommere om fordelingen av riket. Etter rikets fall fortsatte sidelinjer av seldsjukkene å regjere i Kerman (1041–1186), Irak (1118–94) og Syria (1078–1117), samt i Lilleasia til 1299 i form av Rum-sultanatet.[2]
Den siste oversultan av seldsjukkene var Ahmed Sandsjar (1118–57), som regjerte i Khorasan.[2] Ahmed Sanjar ble fanget og holdt i fangenskap av tyrkiske nomader fra 1153 til 1156 og døde året etter. I en kort periode var Toghril 3. sultan over alle seldsjukker unntatt sidelinjen i Lilleasia. I 1194 ble Toghril beseiret i kamp av Ala ad-Din Tekisj, Khoresm-rikets sjah, og riket falt.[trenger referanse] Etter mongolenes inntog i Lilleasia i 1260-årene ble Lilleasia delt inn i mindre fyrstedømmer; ut av ett av disse kom osmandynastiet til å utvide og erobre de resterende fyrstedømmene, hvorgjennom de etablerte Det osmanske rike.
Seldsjukkene er regnet som forfedre til dagens vesttyrkere, det vil si Tyrkia-tyrkere og aserbajdsjanere. Seldsjukkene og deres etterfølgere, osmanene, spilte en betydelig rolle i middelalderen ved å utgjøre en barriere mellom Europa og mongolske erobrere fra øst i sør, ved å delta i forsvaret av den islamske verden mot korsfarerne fra vest, og ved å erobre brorparten av Det bysantinske riket og Balkan.