Selevkide-dynastiet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Selevkidedynastiet (fra gresk: Σελεύκεια, Seleύkeia) var en gresk-makedonsk hellenistisk kongefamilie som hersket over Selevkideriket som ble grunnlagt av Selevkos I Nikator etter at Aleksander den stores veldige rike ble oppdelt etter hans død i 323 f.Kr..[1] Den andelen som tilkom Selevkos var Babylonia, og derfra ekspanderte han sine besittelser til å omfatte det meste av Aleksanders østlige territorier. På høyden av sin makt besto Selevkideriket av sentrale Anatolia, Levanten, Mesopotamia, Iran, Afghanistan, Turkmenistan, Pamir og deler av dagens Pakistan.
Selevkidedynastiets rike var et betydelig senter for hellenistisk kultur som opprettholdt greske skikker og språk, og som ble dominert av en gresk-makedonsk politisk elite, hovedsakelig i de urbane områdene.[2][3] Selevkidedynastiets ekspansjon inn i Anatolia og Hellas ble brått stoppet opp etter avgjørende militære nederlag i trefninger med den romerske hær. Selevkidedynastiets forsøk på å beseire deres gamle fiende ptolemeiske Egypt ble forhindret ved innblanding av Romerriket. Store deler av de østlige delene av riket ble erobret av Mitridates I av Partia på midten av 200-tallet f.Kr.. Det siste århundret til selevkidedynastiet var preget av uro og dynastiske kriger som svekket og fragmenterte riket. Likevel fortsatte selevkidekongene å styre en stadig mindre stat fra Syria inntil invasjonen av armenske konge Tigranes I av Armenia og til riket ble endelig veltet da den romerske hærføreren Pompeius i 64 f.Kr. annekterte Syria og Libanon.
De tre store hellenistiske rikene var bortsett fra Selevkideriket, ptolemeiske Egypt og kongeriket Makedonia. Foruten å være vekselvis enten allierte med og/eller mot hverandre, ble allianser inngått ved ekteskapskontrakter, hvilket førte til en høy andel av inngifte. I ettertiden har de fleste historikere tendert til å se ned på dem som degenererte tyranner. Denne kritikken er ikke helt uten grunnlag, men i mange aspekter var deres kongedømmer både vitale og dynamiske stater med et progressivt syn på de mange kulturer som ble innesluttet av deres grenser. Selevkidekongenes rike var utvilsomt det største og deres ambisjoner var ikke mindre enn å opprettholde det store riket som Aleksander hadde opprettet i øst.[4]