Irans historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Historien til Iran (Persia) dekker tusenvis av år, fra kongedømmet Elam til dagens islamske republikk Iran. Den antikke nasjonen Iran var historisk kjent i vesten som Persia inntil 21. mars 1935. Navnet ble brukt i vest på grunn av det greske navnet for Iran, Persis. Persia blir brukt for å beskrive nasjonen Iran, dets folk eller dets antikke imperier. Perserne kalte landet sitt for Iran/Iranshahr siden sasanidenes tid.
Navnet Persia kommer fra en region sør i Iran, kalt Fars eller Pars på persisk. Persis er den helleniserte formen for Pars, som var bakgrunnen for at europeiske nasjoner kalte det Persia. Denne regionen var kjernen for det opprinnelige persiske imperiet. Vesten henviste til staten som Persia inntil 21. mars 1935 da Reza Shah Pahlavi formelt ba det internasjonale samfunnet kalle landet ved dets innfødte navn, Iran, som betyr ariernes land.
Persia var en gang en supermakt, et betydelig imperium, men har med jevne mellomrom blitt overkjørt av invasjoner og har fått sitt territorium endret opp gjennom århundrene. På grunn av invasjoner av makedonere, arabere, seldsjukk-tyrkere, mongoler og andre, og på grunn av at det ofte har blitt viklet inn i affærene til større makter, har Persia alltid revurdert sin nasjonale identitet og har utviklet en spesiell politisk og kulturell enhet.
Rundt 2000 f.Kr. migrerte ariere til landet Iran i tre grupper: medere, persere og parthiere. Det var da dette landet ble kalt Iran, som betyr ariernes land. Persere, forfedre til dagens iransk persiske folk bosatte seg i Sentral-Iran. Mederne, (forfedre til dagens aserbajdsjanere og kurdere) bosatte seg i et område som inkluderte dagens Hamadan i øst, Kurdistan i vest og Aserbajdsjan-regionen i nord. Medernes område var avgrenset mot sør av Isfahan, en av bosetningene til de akamenidiske persere. Parthiere bosatte seg i området mellom Gurgan, Damghan og Neishabur.[1][2][3][4]