![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/7b/Io_highest_resolution_true_color.jpg/640px-Io_highest_resolution_true_color.jpg&w=640&q=50)
Io (måne)
en av Jupiters fire store måner / From Wikipedia, the free encyclopedia
Io eller Jupiter I, er den innerste av de fire galileiske månene og den femte av månene som kretser rundt planeten Jupiter. Den har en diameter på 3 462 km, og er den fjerde største månen i solsystemet. Månen er oppkalt etter nymfen Io i gresk mytologi, en prestinne for Hera i Argos som ble en av elskerinnene til Zevs.
Io | |||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
![]() Bilde av Io. Den mørke flekken like til venstre for midten er den aktive vulkanen Prometheus. Hvitaktige sletter på hver side av vulkanen er belagt med svoveldioksidfrost fra vulkanen. Gulere regioner har høyere andel av svovel. Foto: Galileo | |||||||||||
Oppdagelse | |||||||||||
Oppdaget av | Galileo Galilei | ||||||||||
Oppdaget | 8. januar 1610[1] | ||||||||||
Baneparametre | |||||||||||
Periapsis | 420 000 km | ||||||||||
Apoapsis | 423 400 km | ||||||||||
Gjennomsnittlig baneradius | 421 700 km 0,00282 AE | ||||||||||
Eksentrisitet | 0,0041 | ||||||||||
Omløpstid | 1,769137786 jorddøgn | ||||||||||
Gjennomsnittsfart | 17,334 km/s | ||||||||||
Inklinasjon | 2,21°[lower-alpha 1] | ||||||||||
Moderplanet | Jupiter | ||||||||||
Fysiske egenskaper | |||||||||||
Dimensjoner | 3660.0 × 3637.4 × 3630.6 km[S 1] | ||||||||||
Gjennomsnittlig radius | 1 821,3 km[S 1] | ||||||||||
Overflatens areal | 41 910 km² | ||||||||||
Volum | 25 300 000 000 km³ | ||||||||||
Masse | 89 319 000 000 000 000 000 000 kg | ||||||||||
Middeltetthet | 3,528 g/cm³ | ||||||||||
Gravitasjon ved ekvator | 1,796 m/s² 0,184 g | ||||||||||
Unnslipningshastighet | 2,558 km/s | ||||||||||
Rotasjonshastighet ved ekvator | 271 km/t 75,28 m/s | ||||||||||
Rotasjon | Bundet | ||||||||||
Overflaterefleksjon | 0,63 ± 0.02[2] | ||||||||||
| |||||||||||
Atmosfæriske egenskaper | |||||||||||
Sammensetning | 90% svoveldioksid |
Med over 400 aktive vulkaner er Io et av de mest geologisk aktive objektene i solsystemet.[S 3][S 4] Aktiviteten skyldes tidevannsoppvarming fra friksjon som genereres på innsiden av Io når den dras mellom Jupiter og de andre galileiske månene – Europa, Ganymedes og Callisto. Flere av vulkanene produserer søyler av svovel og svoveldioksid som stiger inntil 500 km over overflaten. Aktive vulkaner står for mange av Ios unike formasjoner. Vulkanske søyler og lavastrømmer produserer store overflateendringer og fargelegger overflaten i nyanser av gult, rødt, hvitt, sort og grønt, hovedsakelig på grunn av allotroper og sammensetninger av svovel. Tallrike lavastrømmer, flere over 500 km i lengde, er tydelige på overflaten. Vulkanismen gir materialer til Ios tynne, flekkvise atmosfære og Jupiters utvidete magnetosfære. Det oppvirvlede materialet produserer også en torus av plasma rundt Jupiter.
Mer enn 100 fjell har blitt løftet av kompresjon i bunnen av månens silikatskorpe. Noen av toppene er høyere enn Mount Everest på jorden.[S 5] Ulikt de fleste satellittene i det ytre solsystemet, som primært er sammensatt av vannholdig is, består Io hovedsakelig av silikate bergarter som omgir en smeltet kjerne av jern eller jernsulfid. Overflaten domineres av omfattende sletter belagt med frossen svovel eller svoveldioksid.
Io spilte en betydelig rolle for astronomiens utvikling i det 17. og 18. århundre. Månen ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610, sammen med de andre galileiske månene. Oppdagelsen fremmet innføringen av Kopernikus' modell over solsystemet, utviklingen av Keplers lov om bevegelse og de første målingene av lysets hastighet. På slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det mulig å se store overflateformasjoner som de mørke røde regionene ved polene og de lyse ved ekvator.
Romsondene Pioneer 10 og Pioneer 11 passerte Io i 1973 og 1974, og ga mer informasjon om månens masse, tetthet og kjemiske sammensetning. De avslørte en tynn atmosfære og et intenst strålingsbelte nær Ios bane. I 1979 avdekket de to Voyager-sondene en geologisk aktiv verden med vulkanske formasjoner, store fjell og en ung overflate uten noen opplagte nedslagskratre. Galileo-sonden utførte flere nære forbiflyvninger på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet og samlet data om Ios indre struktur og overflatens sammensetning. Romsondene avdekket også forbindelsen med Jupiters magnetosfære og et strålingsbelte sentrert på Ios bane. Io mottar ca. 3 600 rem (36 Sv) med stråling per dag.[3]
Ytterligere observasjoner har blitt gjennomført av Cassini-Huygens i 2000, New Horizons i 2007, Juno fra 2020, så vel som av bakkebaserte teleskoper og Hubble-teleskopet etter hvert som teknologien utviklet seg.