From Wikipedia, the free encyclopedia
Voyagerprogrammet består av to romsonder, Voyager 1 og Voyager 2, som ble sendt ut i 1977 for å utnytte den gunstige planetoppstillingen sent på 70-tallet. Offisielt skulle de kun studere Jupiter og Saturn, men de viste seg å fungere i etterkant og fortsatte derfor videre ut i det ytre solsystemet, og Voyager 2 ble den første romsonden som besøkte planetene Uranus og Neptun. Romsondene ble bygget av Jet Propulsion Laboratory (JPL), og var betalt av NASA.
I 2022 er Voyager fortsatt i drift forbi den ytre grensen av heliosfæren i det interstellare rommet. De samler inn og overfører nyttige data til jorden.[1]
De to Voyager-romsondene gjorde flere viktige observasjoner av Jupiter og månene dens. De mest oppsiktsvekkende var eksistensen av vulkaner på Io, noe som verken hadde vært observert fra jorden eller av romsondene Pioneer 10 og 11. Voyager 1 oppdaget tre indre Jupiter-måner (bl.a Atlas og Pan) ved passeringen, noe som fikk antall kjente måner (da) opp til 16 (17 hvis man teller med Themisto, som hadde blitt funnet, men mistet igjen i 1975).
Voyager 1 oppdaget komplekse strukturer i Saturn's ringer, og studerte atmosfæren på Titan, som hadde blitt utvalgt av JPL for en nærpassering. Voyager 1 sendte også tilbake mengder av bilder av flere av Saturns måner, mange observert for første gang. Voyager 2 passerte Saturn i november 1981 og observerte temperaturen på Saturn, og fant at den høyeste temperaturen er 70 Kelvin (-203 C). Voyager 2 bidro til å oppdage flere måner rundt gasskjempen som tidligere var ukjent, blant disse er Pan (oppdaget på bilder fra romsonden i 1990).
Voyager 2 ble den første romsonden som besøkte Uranus. Voyager 2 passerte planeten 24. januar 1986. Romsonden oppdaget 10 ukjente måner (bl.a. Puck), og observerte det til da ukjente ringsystemet rundt planeten.
Voyager 2 ble også den første romsonden som besøkte Neptun. Voyager 2 passerte planeten 25. august 1989. Romsonden oppdaget 6 ukjente måner (bla. Naiad, Thalassa, Despina, Galatea, Proteus), og oppdaget Neptuns mørke flekker.
Det er estimert at begge Voyager-romsondene vil ha tilstrekkelig elektrisk kraft til at minst noen instrumenter fungerer tilfredsstillende helt fram til 2020.
I desember 2005 var Voyager 2 hele 78,4 AU fra solen, noe som da gjorde den til det mest fjerne menneskeskapte objekt.
Voyager 1 passerte avstanden 100 AU (ca. 15 milliarder km) fra solen 15. august 2006, noe som gjør den til det mest fjerne menneskeskapte objekt. På denne avstanden bruker lyset (i 300.000 km/s) over 14 timer å reise fra romsonden til jorden. Til sammenligning er månen vår ca. 1 lys-sekund fra jorden, solen er 8,5 lys-minutt unna og Pluto, et av de fjerneste objektene i solsystemet vårt, er på en gjennomsnittlig avstand på 5,5 lys-timer.
I februar 2022 var Voyager 1 en avstand på 155,8 AU (23,3 milliarder km) fra Jorden og Voyager 2 var 130,1 AU (19,5 milliarder km) fra Jorden.[2]
 | Trenger oppdatering: Dette avsnittet er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
Både Voyager 1 og Voyager 2 er i den ytterste grensen av heliosfæren, en «boble» i verdensrommet som solen dominerer.
Voyager 2 var i april 2006, på −52.51° deklinasjon og 19.775hrs «Right Ascension», noe som gir det en plassering på stjernehimmelen i konstellasjonen Telescopium. Voyager 1 er, pr. april 2006, på 12.32° deklinasjon og 17.114hrs «Right Ascension», noe som gir det en plassering på stjernehimmelen i konstellasjonen Ophiuchus. Voyager 1 er ikke på vei mot noe spesifikt stjerne-system, men vil etter 40 000 år nærmere stjernen AC+793888 i ‘Camelopardis’ konstellasjonen.
NASA fortsetter å spore begge romsondene ved hjelp av Deep Space Network stasjoner.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
