norsk etat under ledelse av Forsvarsdepartementet From Wikipedia, the free encyclopedia
Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten.
| Forsvaret | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Land | Norge | ||
| Forsvarsgrener |  Hæren  Sjøforsvaret  Luftforsvaret  Heimevernet  Cyberforsvaret | ||
| Hovedkontor | Akershus slott og festning | ||
| Motto | For alt vi har. Og alt vi er. | ||
| Administrasjon | |||
| Øverstkommanderende | Kong Harald V | ||
| Forsvarsminister | Bjørn Arild Gram[1] | ||
| Øverste kommandør | General Eirik Kristoffersen | ||
| Tittel for øverste kommandør | Forsvarssjef | ||
| Styrke | |||
| Øvre aldersgrense | 19–44 år obligatorisk forsvarstjeneste for menn; 18 år for frivillige kvinner obligatorisk for kvinner født i 1997 og senere.[2][3] | ||
| Verneplikt | Alminnelig verneplikt i 19 måneder, 18, 12 eller 6 måneders førstegangstjeneste. | ||
| Aktivt personell | Totalt 30 070 (2020)[4]
13 874 militære 9 988 vernepliktige 4 347 sivile | ||
| Reservepersonell | 39 883 i Heimevernet | ||
| Utgifter | |||
| Budsjett | 64 500 000 000 NOK (2021)[5] | ||
| Prosent av BNP | 1,85 % (2021)[6] | ||
| Relaterte artikler | |||
| Historie | Norsk forsvarshistorie Andre verdenskrig Den kalde krigen Kongokrisa Gulfkrigen Krigen i Kosovo Krigen i Afghanistan Borgerkrigen i Libya | ||
| Rang | Militære grader i Norge | ||
| Nettsted | forsvaret.no (en)[7] forsvaret.no (no) | ||
Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
I 2023 hadde Forsvaret over 17 000 ansatte, inkludert befal og sivilt ansatte. Ved full mobilisering er det rundt 70 000 totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.[8]
Forsvarets organisasjon består av Forsvarsstaben, Militærmisjonen i Brussel og 13 driftsenheter direkte underlagt forsvarssjefen:[9]
I august 2016 ble det gjort en omorganisering av driftsenhetene slik at disse ble redusert fra 21 til 15. Fra 1. august ble Forsvarets lønnsadministrasjon en del av Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og fra 2. august ble Forsvaret kommunikasjon, Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling, Forsvarets forum, tros- og livsynskorpset og Forsvarets regnskapsadministrasjon samlet i driftsenheten Forsvarets fellestjenester.[9]
Størstedelen av Forsvarets operative tyngde ligger i Nord-Norge med Brigade Nord og de tre manøverbataljonene (2. bataljon, Panserbataljonen og Artilleribataljonen) i Midt-Troms, samt Finnmark landforsvar (Porsanger bataljon, HV-17 og Jegerbataljonen GSV).
Hærens hurtige reaksjonsstyrke er forlagt på Rena med Telemark bataljon og kompanier fra bataljonene i Midt-Troms.
Forsvaret skal bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver er delt inn i nasjonale oppgaver, oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre samarbeidspartnere, og andre relevante oppgaver.
Avkledt all retorikk er det norske forsvarets strategiske rolle å gjøre en norsk-russisk konflikt til et spørsmål om allierte og spesielt amerikanske sikkerhetsgarantiers troverdighet.
Kommentar av forhenværende forsvarssjef Sverre Diesen, i «Norge er uansett avhengig av allierte», innlegg i Dagens Næringsliv 4. januar 2021
Ifølge Grunnloven § 26 har Kongen rett til å kalle sammen tropper, starte krig til landets forsvar samt slutte fred. Grunnloven setter også begrensning gjennom § 101 for bruk av militær makt mot norske borgere.
Det nærmeste styresmaktene har vært å sette militære styrker inn mot norske borgere var under Menstadslaget i 1931, hvor det ble mobilisert et kompani fra Garden og fire marinefartøyer.
Alminnelig verneplikt for menn fastslått i § 119, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i forsvarsloven av 2016.
Prinsippet om sivil styring av den militære forsvarsmakten er grunnleggende i Norge. Forsvarsministeren representerer den sivile politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.[14]
Forsvaret innrettes slik at det er et mest mulig relevant og effektivt verktøy til å nå Norges overordnende sikkerhetspolitiske målsettinger. Forsvaret skal derfor, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjoner, der dette er naturlig, kunne:
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp vilkårlig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer.[15]
Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter.
Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.
I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk inntil 1772.
Under den Nordiske syvårskrigen, som varte fra 1756 til 1763, ble omtrent halvparten av den norske hærstyrken sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77 % av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.
I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom Frankrike og Storbritannia i Napoleonskrigene, og endte opp i krig på Napoleons side. Svenske styrker rykket inn i Østfold og Østerdalen, men en norsk hær under prins Kristian August drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbragt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene, ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60–70 fot og med et mannskap på 60–70 mann, og en for joller på inntil 45 fot og med 20–25 manns besetning. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler nøden i denne perioden.
I perioden inntil 1814 ble det bygget over 50 av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert krutt.
Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812, mistet han nær 400 000 mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter Napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen Karl Johan Norge som krigserstatning. Ett av punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Dette hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin.
Paragraf 109 i Grunnloven sier «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man inntil 1876. Hæren i 1814 var på 25 000 mann, hvorav 4 000 var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12 000 og 2 000 mann. Denne styrken ble kalt linjen, og var den egentlige stående hæren. Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes landvernet. Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 % under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av 1800-tallet.
Den første norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben inntil 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok Forsvarets overkommando oppgavene.
I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller landstormen. Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80 000 mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. I 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.
Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først mot slutten av 1820-årene ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var fregatter med 50 kanoner og 350 manns besetning og korvetter med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge Marinen videre ut.
Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.
I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning. Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var i oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.
Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles luftforsvar.
I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940.
Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp, det meste under Milorg, i det okkuperte Norge. Da freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.
Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede NATO-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til USA, spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område. Den store militære trusselen var Sovjetunionen, og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i NATO-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en basepolitikk som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne. Begge deler var en belastning overfor landets allierte. En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig Heimevernet. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren.
Inntil 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på Huseby ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo sentrum igjen etter noen år.
Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-årene ble antallet soldater betydelig redusert. Tidlig i 2000-årene ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet. Forsvarsreform etter den kalde krigen var drevet frem av flere forhold. Sikkerhetssituasjonen var endret og det var en viss usikkerhet knyttet til hvordan Norge skulle forholde seg til Russland. Videre var det problemer med utstyrsparken til mobiliseringshæren. Denne var i stor grad basert på materiell overført fra amerikanerne og britene i 1950- og 1960-årene. Budsjettene i 1990-årene reflekterte også nye prioriteringer for politisk nivå. Disse faktorene medførte at reformbehovet ble følt gjennom organisasjonen.[16] Arbeid med reform ble planlagt gjennom flere forsvarskommisjoner og rapporter. I grove trekk gikk anbefalingene ut på å redusere størrelse, men å beholde oppgavene med invasjonsforsvar. Debatten gjennom 1990-årene handlet om denne rollen var riktig kurs videre. Først på slutten av tiåret, etter at Forsvarsstudie 2000 ledet av Sverre Diesen, slo fast at reform var nødvendig, begynte arbeidet.[16] Det er anslått at Norge kuttet rundt 1000 milliarder kroner i bevilgninger til forsvaret i årene 1990 til 2023.[17]
Norge deltok i 23 operasjoner i løpet av 1990-årene. Perioden karakteriseres av overgangen fra fredsbevarende til fredsopprettende oppdrag. Fredsbevarende oppdrag var typisk for Norske utenlandsoppdrag før nittitallet og krever mindre av troppene hva angår trening. Fredsopprettende oppdrag fordrer større treningsmengde og at styrkene må være forberedt på skarpe operasjoner. Til tross for manglende politisk og faglig vilje til å modernisere Forsvaret, var Norge, sammen med blant annet Danmark, et av de ledende land innen bidrag til internasjonale operasjoner i regi av FN. Operasjoner utenfor det tradisjonelle ansvarsområdet var i starten av perioden blant mange ansett å være utenfor ansvarsområdet til Forsvaret[18].
Norges første større bidrag kom i Somalia i 1992. Her deltok rundt 40 000 FN-soldater til UNOSOM I og II. Dette bidraget varte i flere år og tok slutt etter at 18 amerikanske soldater mistet livet i slaget om Mogadishu.[18]
Jugoslaviakrigene tok til i 1992. Ved oppløsningen av føderasjonen, begynte statene prosesser for å bli uavhengige. Kort fortalt er dette problematisk fordi regionen er et lappeteppe av forskjellige nasjonaliteter. Konfliktene sprang ut av dette. Norge bidro i løpet av 1990-årene med flere bidrag, både skarpe og støttefunksjoner. Utover i 1990-årene utviklet krisen seg i slik grad at NATO overtok ledelsen fra FN.[18]
I etterkrigsårene har også Forsvaret hatt styrker utplassert i flere deler av verden, spesielt i FN-regi. Tysklandsbrigaden var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok Forsvaret i krigsoperasjoner, blant annet i Libanon, Bosnia og Afghanistan.
Utdypende artikkel: Militærordningen
Militærordningen er Forsvarets personellstruktur for militært tilsatte. Den ble behandlet av Kongen i statsråd 24. april 2015[19] og av Stortinget 12. juni 2015.[20] Ordningen er tilpasset NATOs personellstruktur med et offiserskorps (OF) og et spesialistkorps (OR).[21]
Med militærordningen har personellkategorien offiser erstattet kategorien yrkesbefal; befal erstattet de tidligere kategoriene avdelingsbefal og kontraktsbefal; og grenaderer og konstabler erstattet vervede mannskaper.[22]
Ordningen innebærer at Forsvaret har to militære tilsettingsforhold: T‑35 (tilsetting til 35 år) og T‑60 (tilsetting til 60 år), men ordningen stiller ikke krav om befals- eller offisersutdanning for å bli tilsatt i T‑60. De som tar krigsskole tilsettes til pensjonsalder.[23]
| Offiserer (OF 1–9) | Befal (OR 5–9) | Grenaderer og konstabler (OR 2–4) |
|---|---|---|
| Militær profesjon | Militær profesjon | Militær profesjon |
| Ledelse, kommando og kontroll | Utøvende lederskap | Oppfølgende lederskap (OR 4) |
| Breddekompetanse | Dybdekompetanse | Dybdekompetanse |
| Militær akademisk utdanning | Fagutdanning eller funksjonsrettet akademisk utdanning | Fagutdanning eller funksjonsrettet akademisk utdanning |
| Fagkompetanse | Fagspesialister | Fagspesialister |
| Vertikal karriere | Horisontal- og fagkarriere | Horisontal- og fagkarriere |
| Moderat rotasjon | Lav rotasjon | Lav rotasjon |
| Lav turnover | Lav til moderat turnover | Moderat turnover |
| Lav andel aldersavhengig kompetanse | Moderat andel aldersavhengig kompetanse | Høy andel aldersavhengig kompetanse |
| Sette sammen og føre kommando over flere funksjonelle enheter | Utvikle og ledelse av funksjonelle enheter | Del av funksjonelle enheter |
| Operasjonell kompleksitet | Faglig kompleksitet | Faglig kompleksitet |
Utdypende artikkel: Liste over norske militære bidrag i utenlandsoperasjoner etter 1945
Personell fra Forsvaret var i 2022 engasjert i følgende oppdrag utenlands:[24]
Høsten 2022 deltar Norge med logistikk- og forsyningsfartøyet KNM «Maud» og fregatten KNM «Roald Amundsen» i NATOs stående maritime styrke 1.[25]
Det norske bidraget til den fredsbevarende styrken i Egypt, Multinational Force and Observers (MFO), er stasjonert i South Camp og består av en offiser som er rådgiver for styrkesjefen i MFO, en offiser i planavdelingen og en liaisonoffiser.[26]
Norge har siden 2013 støttet myndighetene i Mali ved å delta i FN-operasjonen MINUSMA. I 2022 stiller Norge med vakt- og sikringspersonell, leirpersonell og stabsoffiserer.[27]
I Midtøsten tjenestegjørper 2021 11 norske offiserer i UNTSO. Én offiser tjenestegjør ved UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem, mens de andre offiserene jobber som FN-observatører og tjenestegjør i Israel, Syria og Libanon.
Per 2021 bidrar Norge med et styrkebidrag fra Hæren i Irak. Det norske bidraget er en del av den internasjonale koalisjonen Operation Inherent Resolve.[28]
Styrkebidraget fra Hæren har som oppgave å rådgi og trene irakiske sikkerhetstyrker i Anbar-provinsen. Norge bidrar også med stabsoffiserer ved Ain al-Asad flybase i Anbar-provinsen og Bagdad i Irak, samt Kuwait som en del av Operation Inherent Resolve.[29]
I tillegg har Norge personell på plass i Jordan som sørger for forsyninger til styrken i Irak[30], samt en offiser til CENTCOM Partnership Integration Enterprise (CPIE) i Qatar.[31]
Siden 2011 har Norge bidratt med militært personell i Sør-Sudan gjennom FN-styrken United Nations Mission in South Sudan (UNMISS). Per 2021 stiller Forsvaret med til sammen 17 stabsoffiserer. De fleste av offiserene jobber ved FN-operasjonens hovedkvarter i Juba mens de resterende er stasjonert ved operasjonens sektorhovedkvarter.[32]
Norge har høsten 2022 et mekanisert kompani på rundt 200 soldater på plass i den tysk-ledede stridsgruppen NATOs operasjonen Enhanced Forward Presence i Litauen. Styrken som Norge inngår i, holder til i en litauisk garnison i Rukla, omtrent ni mil utenfor hovedstaden Vilnius.
Nordmennene trener og øver sammen med soldater fra Belgia, Island, Tsjekkia, Nederland, Tyskland samt vertslandet Litauen. Bidraget går på rotasjon mellom alliansens medlemsland.[33][34]
FNs aller første fredsbevarende operasjon, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) ble etablert i 1948. Norge har stilt med personell der siden 1956.
12 norske offiserer tjenestegjør i dag i UNTSO. Én offiser tjenestegjør ved UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem, én offiser er liaisonoffiser for UNTSO i Damaskus, mens de andre offiserene jobber som FN-observatører og tjenestegjør i Israel og Libanon.[35]
Norge har siden 2013 hatt én stabsoffiser i Combined Maritime Forces i Bahrain. I tillegg til å være norsk Senior National Representative (SNR) ved den amerikanske marinebasen National Support Activity Bahrain, har den norske representanten en sentral stilling i organisasjonens hovedkvarter som sjef for «Engagement and Regional Cooperation».[36]
Militær utrustning i Norge er stort sett fra andre vestlige land. Norges egen forsvarsindustri bidrar med enkelte nisjeprodukter, men de fleste anskaffelser går til utlandet, ofte med en gjenkjøpsavtale som betingelse. I etterkrigstiden har store mengder av materiellet kommet fra USA, inntil 1970-årene enten gratis eller til redusert pris, som en del av avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område (ofte feilaktig blanda med den sivile Marshallhjelpen). Etter den kalde krigen opphørte har anskaffelsene dreiet seg om mindre mengder utrustning, men av høyere kvalitet.
Norsk utrustning er også tilpasset samarbeid med og etterforsyning fra NATO-styrker.
Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) leverer logistikktjenester til Forsvaret og forsvarssektoren i fred, krise, konflikt og krig. Organisasjonen har rundt 6 500 medarbeidere, og finnes over hele landet. Den er en sammenslåing av flere individuelle forsyningsorganisasjoner, og ble etablert i 2000.
Forsvarsmateriell (FMA) har hovedansvaret for materiellinvesteringer og materiellforvaltning i forsvarssektoren. FMA ble opprettet 1. januar 2016 og ble etablert ved at kapasitetsdivisjonene, investeringsstaben og deler av staben fra Forsvarets logistikkorganisasjon ble utskilt fra FLO.
Inntil 2008 var standardgeværet i det norske Forsvaret en norsk produsert utgave av det tyske automatgeværet G3, i Norge betegnet som AG-3, men dette våpenet er nå erstattet med Heckler & Koch HK416. Samtidig skiftes maskinpistolen Heckler & Koch MP5 ut med Heckler & Koch MP7. Standard pistol er P80.
Inntil 1990-årene brukte Forsvaret stort sett personlig utrustning etter eldre amerikansk modell. Et program kalt Soldat 2000 ivaretok mer moderne våpentekniske alternativer, og i dag har de fleste norske soldater utdelt splintvest, stridsvest, hjelm i komposittmateriale, beskyttelsebriller, ullundertøy, termos og andre ting fra dette programmet. Alle soldater har arbeids- og feltuniform i den særegne norske kamuflasjen, i tillegg til annen vanlig utrustning. Etter 2006 har norske soldater også vært utrustet med feltuniformer i membramstoff liknende det mer kjente Gore-Tex. Parallelt med den norske deltakelsen i operasjoner som ISAF i Afghanistan og FN oppdrag i Tsjad har soldatutrustningen stadig utviklet seg, og inkluderer en rekke uniformseffekter, beskyttelses-og kommunikasjonsutstyr som er tilpasset tjeneste i varmt og tørt klima. Tilleggsutstyret som utleveres før tjeneste i ørkenliknende områder omtales som ørkenssats.
De vanligste lags- og støttevåpnene inkluderer MG3, FN MAG[37] og M2 Browning maskingevær, panservernvåpen av ulike typer som Javelin, M72 og Carl Gustav RFK, skarpskyttervåpen av typen Barrett M82, Heckler & Koch HK417 og Barrett MRAD[38].
Det lette 5.56x45mm maskingeværet FN Minimi ble innfaset i 2014, primært for å gi jegeravdelinger større ildkraft ved ivaretakelse av egen beskyttelse.[39] MG3 er planlagt erstattet med FN Minimi 7,62.[40]
Pansrede avdelinger er i hovedsak oppsatt på pansrede beltekjøretøy av M-113-familien. Det finnes en rekke spesialutgaver basert på denne vogntypen. Kampavdelingene benytter tyskproduserte stridsvogner av typen Leopard 2A4 og svenskproduserte stormpanservogner av typen CV9030N. Både Leopard 2A4 og CV9030-N er godt pansret, har stor mobilitet også i vanskelig terreng sommer som vinter og er utstyrt med moderne ildledningssystemer som gjør dem i stand til å levere presisjonsild på lange hold uavhengig av vær- og lysforhold.
Artilleristøtte besørges av M109 selvdrevet 155 mm felthaubits K9 Thunder.
Luftvernet består av Luftforsvarets NASAMS og Hærens kampluftvern.
Norge er part i Minekonvensjonen og bruker derfor ikke antipersonellminer.
Som administrative kjøretøyer bruker alle forsvarsgrenene varianter av Mercedes-Benz Geländewagen og Scania lastebiler samt Hägglunds Bv206, sekshjulinger og snøscootere i vanskelig terreng. En rekke forskjellige sivile kjøretøyer nyttes også i leir og ved installasjoner.
Av pansrede kjøretøyer er de viktigste stridsvognen Leopard 2A4NO og stormpanservognen CV9030N. Lettere pansrede kjøretøyer inkluderer M113, Sisu XA-serien, Dingo 2 og Iveco LMV.
.jpg)
Luftforsvaret er satt opp med Lockheed Martin F-35 Lightning II kampfly, Lockheed Martin C-130 Hercules transportfly. Boeing P-8 Poseidon og Lockheed P-3 Orion maritime patruljefly. Av helikoptre finnes Bell 412 lette transporthelikoptre samt AgustaWestland AW101 SAR Queen og Westland Sea King redningshelikoptre. Et lite antall Saab Safari skolefly brukes også.[41]
Marinen er satt opp med fregatter i Fridtjof Nansen-klassen samt seks fartøyer av Skjold-klassen.
Ubåtvåpenet er satt opp med ubåter av Ula-klassen.
Minevåpenet er satt opp med Oksøy-klassen og Alta-klassen for henholdsvis minejakt og minesveip.
Kystjegerkommandoen er satt opp med Stridsbåt 90N samt en rekke mindre RIB og gummibåter.
I tillegg finnes en del støttefartøy, slepefartøy samt mindre fartøyer.
Kystvaktens fartøyer inngår også i Sjøforsvarets organisasjon, men er skilt fra Marinen som er omtalt over.
Norge har allmenn verneplikt som innebærer at kvinner og menn har de samme plikter og retter innen verneplikten. I Norge er verneplikten fastslått i Norges Grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.
I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige personer opp til 55 år.
I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år.
Fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner, tidligere var det kun for menn. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt har lenge vært oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kunne dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret«Kvinner i Sivilforsvaret». Sivilforsvaret. 19. desember 2005. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 21. desember 2019. Fra 2007 ble kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» fra oktober 2008, ble det foreslått sesjonsplikt for kvinner. Dette ble innført fra 1. januar 2015.[42]
I løpet av førstegangstjenesten får alle innkalte en grunnleggende militær utdannelse (rekruttutdanning). Hærens avdelinger har felles rekruttskole ved Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning på Terningmoen, mens Sjø- og Luftforsvaret har felles rekruttskole på Madla.
I Forsvaret finnes det muligheter for å utdanne seg som spesialist, befal eller offiser.
Spesialister er fagpersoner som utøver håndverket innen soldatyrket. Spesialistutdanning i Hæren starter med Lagførerskolen på Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning. Dette er et kurs på 14 uker og fullført og bestått kurs kvalifiserer for fast tilsetting som lagfører i Hæren (OR 4). Etter gjennomført lagførerkurs følger en fagutdanningsperiode på 10–20 uker, avhengig av hvilke fagfelt du skal jobbe innenfor.[43]
De tidligere befalsskolene er slått sammen til én felles befalsskole på Sessvollmoen, og det er ikke lengre mulig å søke seg direkte til en skoleplass. Utdanningen varer i 12 uker, med tre gjennomføringer årlig. Etter endt utdanning er elevene kvalifisert for å jobbe som sersjant (OR 5) i Forsvaret. Det kvalifiserer også for karriere- og utdanningsmuligheter på høyere nivå i Forsvaret, som blant annet videregående befalsutdanning.[44]
For å bli offiser må du bli tatt opp ved en av de tre krigsskolene: Krigsskolen, Sjøkrigsskolen eller Luftkrigsskolen. Deretter følger tre år med utdanning etterfulgt av tre års praksis i avdeling. Etter praksisperioden er du sikret fast jobb i Forsvaret frem til du er 60 år, såkalt yrkestilsetning.
Man kan ta en offisersutdanning ved Forsvarets høgskole uten å ha noe tidligere militær erfaring. Utdanningen fører til en bachelorgrad på 180 studiepoeng, og holder samme akademiske kvalitet som andre akkrediterte høgskoler.[45]
Ulike faggrupper har også mulighet for å benytte seg av Forsvarets lærlingeordning. Forsvaret har om lag 30 ulike lærefag som varierer fra år til år. Første år av læretiden avtjenes førstegangstjenesten parallelt med fagutdanning, mens andre år av læretiden vil fokuset primært være på fagopplæring i lærefaget.[45][46]
Høyere utdannelse på bachelornivå tilbys på Forsvarets ingeniørhøgskole og Etterretningstjenestens våpenskole.
Alle våpengrenene tilbyr befalsskole. Som regel innebærer dette ett års utdanning og ett års plikttjeneste.
Krigsskolene tilbyr høyere militær utdanning. Det finnes både tre- og fireårige løp, det korteste er for de som har befalsutdanning fra før. Bestått eksamen resulterer i en bachelorgrad i militært lederskap eller videre militære studier.
Det er full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret.
Norge er ett av få land i den vestlige verden som tillater kvinner i all slags stridende tjeneste.
Kvinner i Forsvaret har samme tjeneste- og avansementsvilkår som menn. Det innebærer at de kan gjennomføre førstegangstjeneste, befalsskole samt krigsskole på lik linje med mennene.
Ingen kvinner hadde per 30. april 2010 greid opptakskriteriene til spesialstyrkene. Siden er dette endret og flere kvinner har fullført jegertropputdannelse i Forsvarets spesialkommando.[47]
Kvinner er pålagt allmenn verneplikt. Tidligere måtte kvinner som ønsket å gjennomføre førstegangstjeneste eller befalsskole underskrive på en villighetserklæring. Etter at villighetserklæringen var underskrevet var kvinnene pålagt de samme rettighetene og plikter som mannlige vernepliktige. Det betyr dessuten at de måtte møte til eventuell repetisjonsøvelse samt mobilisering i krig. Villighetserklæringen skulle ikke bli underskrevet før innrykk fant sted. Den ble underskrevet senest tre måneder etter innrykk.
Det kommer fra flere hold stadig kritikk mot forsvaret om at det er altfor lite samt at antall nedleggelser og omstrukturering har vært svært ødeleggende på forsvarsevnen. Spesielt gjelder dette hæren. Samtidig som det tradisjonelle fiendebildet fra Russland er sterkt endret de siste 20 årene vil det likevel være behov for et forsvar med en viss tyngde når det gjelder kvantitet både i personell og fartøyer. Dette kan sees i sammenheng med Norges geostrategiske posisjon og Russlands militære opprustning de siste årene.[48]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
