From Wikipedia, the free encyclopedia
En fregatt er et mellomstort krigsskip.
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Betegnelsen har variert over tid, mest alminnelig er den brukt om mellomstore krigsskip. På 1700-tallet ble fregatter også brukt som handelsskip. Betegnelsen var skarpere definert i seilskutenes tid. Moderne skip som betegnes som fregatt kan variere fra nærmest slagskips størrelse, til korvetter. Det er derfor hensiktsmessig å skille seildrevne fregatter fra maskindrevne.
En fregatt var en fullrigger det vil si med tre skværriggede master og vanligvis ett kanondekk. Den var mellomstor, rask og effektivt i de marinene som tok den i bruk. Til forskjell fra mange andre skip, ble gjerne fregatten beholdt i tjeneste i fredstid grunnet forholdsvise lave kostnader.
Begrepet fregatt har eksistert siden det syttende århundre. Det ble først brukt av franskmennene (fransk frégate). Utviklingen av skipstypen tok forskjellige retninger hos de store skipsbyggernasjonene på denne tiden. Man ser klare forskjeller mellom de franske og britiske fregattene under Napoleonskrigene.
Rundt 1650 var skipstypen i sin spede barndom. De fleste mariner fikk behov for oppklaringsfartøy for rekognosering, kaperbekjempelse og kryssing over store havsområder. Dette kom i tillegg til de større linjeskip som var under utvikling. I England hadde man delt inn krigsskip etter antall kanoner. Betegnelsen Sixth Rate ble brukt om skip med 16 kanoner og Fifth Rate om skip med 32 kanoner. På det tidspunktet var fremdeles sjøtaktikk ikke helt utviklet utover det vanlige mêléesammenstøt med de større krigsskipene som skulle ha assistanse fra de mindre under kamp og på reise. Få år senere, etter linjetaktikken var etablert og videreført til et punkt der sterk artilleristyrke var kritisk viktig, ble de mindre fartøyene tildelt andre roller. De ble benyttet mer til rekognosering som «flåtens øyne» og til kryssertokt for å oppbringe mindre fartøy og for å stoppe kapere som hjemsøkte de europeiske farvannene på siste halvdel av 1600-tallet.
I starten var de første fregattene minatyrversjoner av linjeskipene med ett lukket kanondekk. De hadde også et åpent dekk med kanonporter i bakken foran, og halvdekket med et hyttedekk øverst.
Nederlenderne og de nordeuropeiske mariner valgte å bruke en allerede utviklet skipstype, pinasse, som allerede var kjent for være hurtigseilende med skarpe linjer i skroget til dette formålet. De nordeuropeiske mariner, inkludert den svenske og danske-norske orlogsflåten, bygget sine fregatter på basis av det nederlandske praksis med pinasse som utgangspunkt, men med et karakteristisk utseende som miniatyrer av de større orlogsskipene.
Engelskmennene på sin side foretrakk lavtliggende fartøyer med et åpent kanondekk. Ettersom forfølgelse var ansett for å være viktig, var kanonene først gruppert forover eller akterover med få kanoner midtskips. Utviklingen utover 1600-tallet forandret på dette etter kort og kanonene ble samlet på siden med kun mindre kanoner i baugen og hekken. Typiske fregatter fikk 20-40 kanoner på ett kanondekk, men det forekom også great frigates, store fregatter med 50 kanoner på to dekk.
Fregatten som skipstype utviklet seg gradvis gjennom den siste halvdelen av 1600-tallet, før engelskmennene vendte tilbake til sitt forrige design, nå kalt Sixth Rate. Denne skipstypen hadde 8 til 18 kanoner etter 1660, mens franskmennene i 1670-årene utviklet en ny skipstype kalt frègates lègéres med mellom tyve og tretti kanoner.
I Middelhavet hadde engelsk skipsfart fått et omfang som gjorde det nødvendig for engelske krigsskip å beskytte handelsfartøyene mot nordafrikanske pirater. Det ustadige været med mye vindstillhet førte til at piratene utviklet en krysning mellom ro- og seilfartøy de såkalte «galeifregatter» med stor seilføring og årehull mellom, eller under kanonportene. Engelskmennene bygget tilsvarende skip som «Charles Galley» sjøsatt i 1676 med 32 kanoner på et åpent dekk og et lavt dekk med årehull. Dette dekket lå så lavt at årehullene måtte lukkes ved moderat og røft vær.
Danmark-Norge så fordelen for innenskjærs seiling og muligheten til å manøvrere i havneanlegg i vindstillhet og overtok den nye skipstypen fra engelskmennene. Dette ble demonstrert i praksis under slaget ved Møn i 1677. Engelskmennene videreutviklet sine galeifregatter inn i de overdimensjonerte demi-batterie, fregatter med et høyt åpent kanondekk og et dekk med både årehull og kanonporter med mellom 36 og 42 kanoner i alt. De ble faktisk krigsskip med to dekk, mer i tråd med linjeskipene. Franskmenn og dansk-nordmennene tok etter, men valgte å ha kanonene kun på øverst dekk som på Løvendals Galei.
I flere tilfeller hadde man et lite antall kanonporter på nederste dekk som på flere av de berømte kaperfartøyer som «La Glorie» fram til 1715.
I årene mellom 1690 og 1720 pågikk flere maritime kriger som også rammet landenes handelsflåter. Mer eller mindre åpenlyst var kapring av handelsfartøyer en del av krigene. Det kunne være i form av kaperfart der sjørøveriet var «tillatt» ved kaperbrev eller som prise for regulære marinefartøy. Dermed kunne marinefartøy ledsage egne handelsskip som patrulje og/eller ta fiendtlige handelsfartøy med god fortjeneste. Fregatter var veldig godt egnet for begge deler.
Kaperreder, som for eksempel fra Dunkerque, hadde fremstående skipsbyggerne som innså behovet for hurtigseilende fartøyer med nok slagkraft, uten å kreve stort mannskap. Etter hvert dukket det opp mindre, deretter større kaperfartøyer. Skipene bygget i Dunkerque ble meget ettertraktet i begynnelsen av 1700-tallet både som kaperfartøyer og som fregatter.
I Sverige ble i begynnelsen av 1700-tallet skipene «Illerim»(36 kanoner) og Vita Örn(30) bygget. Disse to skipene er i ettertid ansett som de første «sanne fregatter». Vita Örn ble bygget i Karlskrona av skipsbyggeren William Smith i 1711. Fregatten ble en suksess hos svenskene, men ble tatt av dansk-norske Peter Wessel, også kjent som Tordenskjold i 1715.
Fra 1715 til 1745 var det fred i Europa. Videreutvikling av krigsskipene gikk langsomt i fredstiden. Demi-batterie fregatter med ett eller to kanondekk var fremdeles dominerende i Royal Navy og i Frankrike, men dyrt å bygge og vedlikeholde, med den konsekvensen at begge parter hadde få velegnede fregatter til patruljeoppdrag ved krigstid.
I 1741 bygde den franske skipsbyggeren Blaise Olliver en lett fregatt, «Medée»(26), med kun et øvre kanondekk og et nedre dekk for mannskapene, i likhet med «Vita Örn» bygget tretti år før. Den nye konstruksjonen ble en velegnet artilleriplattform for strid i moderat til røft vær med tilstrekkelig fribord og et skrog som kunne utformes for god sjødyktighet og manøvreringsevne. Det nedre dekket ble redusert i høyde og plassert langs vannlinjen eller under den.
Suksessen med denne lette fregatten førte til et byggingsprogram med hele 30 skip i Frankrike, og dermed var skipstypen fregatt etablert som egen form. Todekks-, demi-batterie fregatter og galei-fregatter ble umoderne rundt 1750 og tilsidesatt av den nye skipstypen. Den imponerte engelskmennene så meget at de kopierte franskmennene, og bygde sine første fregatter, «Lyme» (28) og «Unicorn»(28), i 1747.
Franskmennene satset på kjappe raid med kort kamp, engelskmennene fokuserte på langvarig kamp og mye røft vær for skip under ledelse av aggressive skipsjefer. Derfor fikk de engelske fregatter en mer robust konstruksjon, noe høyere kanondekk og litt høyere kledning på bakken og akterskipet. De franske fregattene var derimot av lett konstruksjon, og hadde dermed bedre seilegenskaper, men var underlegne i kamp side mot side.
Rundt 1750 ble fregatten et allsidig og alminnelig krigsskip med klart definerte oppgaver også i fredstid ettersom kontroll av egne territorialfarvann hadde fått større betydning. Linjeskip var mer ment for sjøslag og maktdemonstrasjoner. Dessuten representerte de en sterkt økonomisk belastning på grunn av dyre drift. De fleste land (også Danmark-Norge) la særlig linjeskipene i opplag og tok de ut i krise- eller krigstid. Fregatten ble på denne tiden marinenes «arbeidshest» i fredstid og i krisetid for hundre år framover.
I Frankrike, Storbritannia og Sverige hadde man kommet fram til den rette konstruksjonen som skulle utgjør en fregatt med standard bevæpning på mellom 28 og 36 kanoner og en besetning på mellom 150 og 200 mann. Halvdekket og bakken blir satt sammen ved kubrygger på hver reling så kanondekket ble med tiden lukket med bare et åpent rom midtskips.
En kapprustning mellom Storbritannia og Frankrike var startet under den Østerrikske arvefølgekrigen når det gjaldt skipsartilleriet. Først brukte franskmennene 8-punds, deretter 12-punds kanoner. Britene svarte med større kaliber og stykkvekt. I 1770 hadde kaliberet på hovedskytset økt til 18-pund. Samtidig var antall kanoner økt, men ikke på bekostning av seilegenskaper eller egenskapene til sjøs. I 1790 hadde den største fregatten i alminnelig tjeneste 38 kanoner med 18-punds kaliber.
Kapprustningen måtte til slutt resulterte i større fregatter. Frankrike satset tradisjonelt på hurtigseilende egenskaper og sterk ildkraft i tråd med sin tro på kaperkrigføring og raid ute på havet der man skulle beseire de mindre eller likverdige motstanderer og seile vekk fra de sterkeste. I 1785 kom den første store fregatten, «Pomone», med 40 kanoner oppstilt på ett kanondekk som var 48,5 m langt samt på bakken. Fregatten målte 1240 tonn og var praktisk talt likeverdig med et linjeskip som bare var litt større og hadde et ekstra kanondekk.
Etter «Pomone» var erobret av britene i 1794, oppdaget de at det var 24-punds skyts på kanondekket og det førte til rabalder som fulgt til at man valgt å ombygge tre 64-kanoners linjeskip til formidable 44-kanoners fregatter ved å hugge bort det øverste dekket. De startet byggingen av en kopi av «Pomone» som fikk navnet «Endymion» i 1797. Denne fregatten var i tjeneste frem til 1830-årene.
Den nye amerikanske nasjonen hadde Storbritannia som hovedfiende og ingen marine. Siden ekte linjeskip var dyre begynte man å bygge store fregatter i 1790-årene. Denne skipsklassen, representert av «United States», «Constitution» (bilde øverst) og «President» hadde 44-kanoner med to dekk. De krevde mange menn og neste generasjon fregatter hadde kun 38-kanoners med mindre kaliber.
Under krigen mot Storbritannia i 1812 hadde de amerikanske «superfregatter» vist seg å ha overlegen ildkraft og påførte Royal Navy flere sviende tap. Kanondekket var nå nesten helt lukket og halvdekket var blitt til et dekk sammen med bakken i hele skipets lengde med bare en mindre åpning midtskips som gav et delvis åpen kanondekk. Et slikt åpent dekk (som het spardekk) som kan forsterkes for den ekstra lasten av bestykning, og skulle bli meget viktig for den videre utviklingen av trebygde krigsskip i 1800-tallet. Royal Navy ga etterhvert ordre til sine kapteiner å ikke angripe amerikanske fregatter hvis man ikke hadde minst 2:1 overlegenhet.
Suksessen i 1812-1814 inspirerte mange stater til å bygge lignende fregatter med et lukket og et åpent kanondekk. Disse nye «superfregattene» ble også omtalt som dobbelte fregatter med to lag skyts. Den nye konstruksjonsmetoden utviklet av Thomas Seppings i begynnelsen av 1800-tallet tillot et hopp i dimensjoner for trebygde krigsskip på 1800-tallet. Det var ikke lenger umulig å bygge store, lange skip på opptil sytti meter. Som før ledet franskmennene an med den nye 60-kanoners «La Belle Poule», bygget i 1834 som den første med helt lukket kanondekk og med fullstendig artilleri på begge dekk og med ubrutte relinger fra for til akter.
Rettlinjede relinger fra for til akter ble meget karakteristiske for den siste generasjonen av krigsskip uansett størrelse bygget i tre i de fleste marineorganisasjoner verden rundt. Et synlig unntak var den britiske Royal Navy med skansebekledning på akter og for på deres linjeskip og større fregatter.
Fregattene vokste i deplasement og slagkraft, slik at de minste variantene av fregattene ble erstattet av korvetten som overtok de fleste opprinnelige roller som rekognosering og kryssertokt og patruljeformål. Begrepet korvette i midten av 1800-tallet var om krigsskip med ét åpent kanondekk. Fregatter kunne bli ombygget til korvetter ved å ta bort spardekket.
Dampmaskineri kom på begynnelsen av 1800-tallet og det oppstod et ønske om å integrere den nye teknologien i en fregatt som nå var like lang og bare halvparten så massiv som et linjeskip. Etter å ha prøvd skovlhjul på et par fregatter innså britene at maskineriet var sårbart og lite hensiktsmessig ettersom mange kanoner måtte vike til fordel for skovlhjulene.
Løsningen kom med propellen. Rundt 1850 kom de første fregatter med dampmaskin som kunne seile som før eller bruke dampkraft overført via propell som kan ved behov trekkes inn i en brønn i akterskipet. En slik fregatt ble også kalt «skrue-fregatt». Bare en skruefregatt har blitt bevart, fregatten «Jylland» sjøsatt i 1860 som et 71 m langt skip med en deplasement på 2456 tonn i København, Danmark. «Jylland» som deltok i historiens siste sjøslag mellom upansrede, tradisjonelle krigsskip bygget av treverk, slaget ved Helgoland den 9. mai 1864, er idag et museumskip i Ebeltoft.
I de siste to tiår på midten av 1800-tallet fram til midten av 1860-årene kom de enorme superfregatter i flere land, inkludert Norge. Den norske superfregatten «Kong Sverre» var ansett som det mektigste krigsskipet i Nord-Europa i 1864 med en bestykning på 40 kanoner, et mannskap på 600 mann og en lengde på 77,2 m med deplasement på 3475 tonn. Den norske marinen oppdaget allerede i det samme året at superfregatten var altfor kostbart å ha i tjeneste med et stort mannskap og ble satt i opplag. Nordmennene var ikke alene om å gjøre den samme observasjon.
I Storbritannia ble superfregatten «Undaunted» sjøsatt i 1861, 76,2 m lang og 16,09 m bred i vannlinjen med en vekt på 4100 tonn. De kanskje største superfregatter i tre noensinne, var søsterskipene «HMS Mersey» og «HMS Orlando» bygget i 1859-1861 på 5643 tonn med en lengde på hele 102,41 m i vannlinjen og 40 store kanoner.
Andre overgangsskip var HMS «Warrior» (116 m lang, i dag museumsskip i Portsmouth og den for denne tiden gigantiske HMS «Minotaur» på 124 m (1863).
Den tradisjonelle fregatten etter 1865 ble raskt umoderne under den rivende tekniske utviklingen. Superfregattene ble til panserskip og korvettene hadde overtatt mange av fregattens funksjoner, men hadde også økt i størrelsen. Klassen under korvettene, slupp overtok nå oppdragene korvettene hadde tatt fra fregattene femti år før. Det varieres mellom de ulike mariner verden rundt om hva er en fregatt, en korvett eller en slupp. Begrepet fregatt ble umoderne og kom gradvis ut av bruk i andre halvdel av 1800-tallet.
Nyere skipstyper som hadde blitt utviklet på basis av nyere teknologi, overtok deretter mange av fregattens tradisjonelle oppdrag som for eksempel Krysseren ble en skipstype i både pansret og upanseret utgave som ved slutten av 1800-tallet tok fregattens plass som mellomstor krigsskip. Krysserne hadde gitt opp seil som fremdriftsmiddel.
Den moderne fregatt stammer fra lette eskortekrigsskip fra den andre verdenskrig, større enn korvetter, men mindre enn destroyere (jagere) og navnet ble introdusert av Royal Navy. Disse første moderne fregattene har hatt merkbart mindre slagkraft enn sine storebrødre, og var først og fremst tenkt brukt til operasjoner i kystnære områder som patrulje- og eskortefartøy. Fregattene ble også brukt som anti-ubåt fartøy, uten å ha grunnlag for å kunne prestere bedre enn jagerne. Fregattene tilhørte ikke større kampgrupper på grunn av sin dårlige pansring, og var ikke tiltenkt sjøslag.
_underway_in_the_North_Atlantic_Ocean_on_1_October_1971_(NH_96867).jpg)
Etter andre verdenskrig fikk fregattene bedre bestykning i form av radarstyrte raketter for mål i luften, på sjø og på land, noe som særlig økte deres evne til å ta opp strid med fiendtlige fly. Slagskipene ble avløst av hangarskip og jagere gikk opp i fregattklassen. Generelt sett minsket størrelsen på krigsskip, og flere oppgaver gis til eksisterende skip. Norges egen Oslo-klasse basert på den amerikanske Dealey-klassen eskortejagerefregatter er eksempler for det – disse har små og større kanoner, synkeminer, skrogmontert sonar og torpedoer.
Årene 1950-1960-1970 er fregattene fortsatt primært tiltenkt eskorteoppdrag, men spesialiseringer er utbredt: Mens noen fregatter bygges med tanke på å holde unna fiendtlige fly og raketter (såkalt AAW – Anti Aircraft Warfare), er andre designet for å skulle jakte på ubåter (ASW – Anti Submarine Warfare). AAW tar i bruk SAM (bakke til luft-missil), chaff og andre metoder for å ødelegge eller lure fienden og/eller hans ammunisjon, mens ASW fokuserer på bruk av torpedoer, synkeminer, sonar og lignende for å finne og ødelegge fiendtlige ubåter, alternativt bare forhindre angrep på viktige skip.
I dag er det meget vanlig at en fregatt har mulighet til å ta opp kamp med både fiendtlige fly og raketter, sjø- og landmål samt ubåter. Veldig viktig for en fregatts mulighet til å kunne føre strid mot fiendtlige ubåter er dets eget helikopter, i Norges tilfelle brukes Westland Lynx under utfasing til NH-90. Helikoptrene er gjerne utrustet med lettvektstorpedoer og dyppesonar, noe som gjør dem til uvurderlige våpen- og lytteplattformer, en forlenget arm til fregattkapteinen.
Fregatter kan ha flere typer framdriftsmaskineri, fra dampturbiner til dieselmotorer og atomreaktorer. Skipene har ofte en maksfart på over 25 knop, gjerne 30 knop for de aller raskeste. I dag er det en voksende trend å konstruere skipene slik at deres radarsignatur er minimert (etter såkalt Stealth-prinsipp), så som i den moderne norske fregatt-klassen Fridtjof Nansen. Slike konstruksjoner lett gjenkjennelig, kjennetegnet av store, dekkende flater som får skipene til å ligne på klosser.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
