From Wikipedia, the free encyclopedia
Det ptolemeiske kongedømme (gresk: Πτολεμαϊκὴ βασιλεία)[1] var et gresk-makedonsk hellenistisk kongedømme i oldtidens Egypt som ble etablert av Ptolemaios I Soter og som skjedde som en følge av Aleksander den stores død i 323 f.Kr.. Dette kongedømmet varte fram til dronning Kleopatras død og den romerske erobringen av Egypt i 30 f.Kr.
Det ptolemeiske kongedømme ble grunnlagt i 305 f.Kr. av at Ptolemaios I Soter erklærte seg selv som konge eller farao av Egypt og opprettet en mektig hellenistisk dynasti som hersket over et område som strakte seg fra sørlige Syria til Kyrene i Libya og sør til Nubia. Alexandria ble hovedstaden og samtidig et internasjonalt senter for gresk kultur og handel. For å få anerkjennelse hos den innfødte egyptiske befolkningen, kalte ptolemeerdynastiet seg selv og sine etterkommere for faraoer. De senere ptolemeere tok opp den gamle egyptiske tradisjonen med å gifte seg med sine søsken, lot seg selv portrettere på offentlige monumenter i egyptisk stil, klær og maktsymboler, og deltok i det egyptiske religiøse livet. Ptolemeerne måtte slå ned opprør innlands og var involvert borgerkriger og kriger med fremmede makter som til sist førte til en nedgang for kongedømmet og til at det ble annektert av Romerriket som den romerske provinsen Aegyptus. Hellenistisk kultur og vitenskap fortsatte likevel å blomstre videre i Egypt, særlig i Alexandria, i de romerske og bysantinske periodene og fram til de fikk en brå slutt ved den muslimske erobringen.
Perioden med ptolemeisk styre i Egypt er et av de mest dokumenterte tidsepoker i den hellenistiske tiden: en rikdom av papyrus skrevet av grekere og egyptere i denne tiden har blitt avdekket og blitt bevart i Egypt grunnet landets tørre klima.[2]
I 332 f.Kr. invaderte Aleksander den store, konge av Makedonia (og Hellas), det persiske akamenidedynastiets satraprike Egypt.[3] Han besøkte Memfis og reiste til Amuns orakel i Siwa-oasen i 331 f.Kr. Orakelet erklærte ham for å være en sønn av Amun. Han forsonet seg med egypterne ved å vise respekt for deres religion, men han utpekte grekere til bortimot alle høyere posisjoner i landet, og grunnla en ny by ved kysten av Middelhavet for å bli den nye hovedstaden og som han oppkalte etter seg selv, Alexandria. Egypts rikdommer kunne nå bli høstet og utnyttes til Aleksanders erobringer av resten av det persiske rike. Tidlig i 331 f.Kr. var han klar for å reise, og ledet sine styrker ut av Egypt og inn i Fønikia. Aleksander lot Kleomenes fra Naukratis være den herskende stedfortreder for seg selv med å administrere landet i hans fravær, men han kom aldri tilbake til Egypt.
Etter at Aleksander døde i Babylon i 323 f.Kr.,[4] oppsto det en etterfølgerkrise blant hans hærførere. Innledningsvis var det Perdikkas som styrte riket som regent for Aleksanders halvbror Arrhidaios, som ble Filip III av Makedonia, og deretter som regent for både Filip III og Aleksanders lille sønn Aleksander IV av Makedonia, men som ikke hadde vært født da hans far døde. Perdikkas utpekte Ptolemaios, en av Aleksanders nærmeste følgesvenner, til å bli satrap av Egypt. Ptolemaios styrte Egypt fra 323 f.Kr., i navnet til samkongene Filip III og Aleksander IV. Imidlertid forvitret Aleksander den stores veldige rike; Ptolemaios etablerte seg snart som hersker av Egypt i egen rett. Han forsvarte med hell Egypt mot en invasjon fra Perdikkas i 321 f.Kr., og konsoliderte sin posisjon i Egypt og de omliggende områdene i tiden med etterfølgernes krig (322–301 f.Kr.). I 305 f.Kr. tok Ptolemaios tittelen som konge. Som Ptolemaios I Soter, «Frelseren», grunnla han ptolemeerdynastiet som kom til herske over Egypt i bortimot 300 år.
Alle de mannlige herskerne av dynastiet kom til å ta navnet «Ptolemaios», mens prinsessene og dronningene foretrakk navnene Kleopatra, Arsinoe og Berenike. Ettersom ptolemeerkongene tilpasset seg den gamle egyptiske skikken med å gifte seg med sine søstre, styrte mange av kongene i fellesskap med sine hustruer, ettersom de også tilhørte den kongelige familie. Den tradisjonen gjorde ptolemeisk politikk forvirrende incestuøs og senere ptolemeere ble i økende grad svake og ynkelige. De eneste ptolemeiske dronninger som offisielt styrte på egen hånd var Berenike III og Berenike IV. Kleopatra V hadde et samstyre, men det var med en annen kvinne, Berenike IV. Kleopatra VII styrte offisielt sammen med Ptolemaios XIII Theos Filopator, Ptolemaios XIV og Ptolemaios XV (Cæsarion), men i virkeligheten styrte hun Egypt på egen hånd.
De tidligste ptolemeere forstyrret ikke religionen eller skikkene til egypterne, og de bygde storstilte nye templer for egyptiske guder og tilpasset seg snart den ytre framtoningen av de gamle, tradisjonelle faraoene. I løpet av styrene til Ptolemaios II og Ptolemaios III ble tusenvis av greske veteraner belønnet med jordbruksland, og grekere ble plassert i kolonier og i garnisoner eller bosatt i landsbyer over hele Egypt. Øvre Egypt, lengst unna maktens sentrum, ble minst påvirket, selv om Ptolemaios I etablerte den greske kolonien Ptolemais Hermiou som var ment å være regionens hovedstad.[5] I løpet av et århundre hadde gresk innflytelse spredd seg over hele landet og inngifte mellom grekere og egyptere hadde frambrakt en stor gresk-egyptisk utdannet samfunnsklasse. Grekerne forble likevel en privilegert minoritet i det ptolemeiske Egypt. De levde under gresk lov, fikk gresk utdannelse, og var borgere av greske byer i Egypt.
Ptolemaios I, kanskje på råd fra Demetrios fra Faleron, grunnla Museion, museet, og biblioteket i Alexandria.[6] Museet ble et forskningssenter som ble støttet og finansiert av kongen. Det var lokalisert i den kongelige sektoren av byen. Forskerne og de lærde ble bosatt i den samme sektoren og finansiert av de ptolemeiske herskerne.[6] De hadde tilgang til biblioteket, og sjefsbibliotekaren tjente også som kronprinsens lærer.[7] I løpet av de første hundre og femti årene av senterets eksistens tiltrakk det seg de fremste greske lærde. Senteret og biblioteket ble et hovedsenter for akademisk, litterær og vitenskapelige forskning i den greske verden.[8]
Hellenistisk kunst er mangfoldig i ulike emner og stilistisk utvikling. Den ble skapt i en tid preget av en sterk følelse av historie. For første gang var det museer og store biblioteker, slik som de i Alexandria og Pergamon. Hellenistiske kunstnere kopierte og tilpasset seg tidligere stiler, og gjorde selv framragende nyvinninger. Representasjoner av greske guder tok nye former. Den populære framstillingen av den nakne Afrodite reflekterte eksempelvis den økende sekulariseringen av den tradisjonelle religionen. Også framtredende i hellenistisk kunst er representasjonene av Dionysos, gud for vin og den legendariske erobreren av Østen, foruten også de av Hermes, gud for handel. I påfallende varsomme avbildninger ble Eros, den greske personifiseringen av kjærligheten, portrettert som et ungt barn.
Gresk kultur hadde hatt en lang om enn underordnet tilstedeværelse i Egypt lenge før Aleksander den store grunnla byen Alexandria. Det begynte med greske kolonister, oppmuntret av flere faraoer, til å sette opp en handelspost ved Naukratis på Nildeltaet, og dette stedet forble en betydningsfull forbindelse mellom den greske verden og Egypts. Da Egypt kom under utenlandsk herredømme og fikk nedgang, ble faraoene avhengig av grekerne som leiesoldater og selv som rådgivere. Da perserne tok over Egypt, forble Naukratis en viktig gresk havn og kolonibefolkningen der ble benyttet som leiesoldater av både opprørske egyptiske prinser og persiske konger som senere ga dem landområder og bidro til at gresk kultur spredte seg i Nildalen. Da Aleksander den store kom etablerte han Alexandria på det samme stedet som Rhakortis, en eksisterende persisk festning. Etter Aleksanders død gikk kontrollen over på ptolemeerdynastiet. De bygde greske byer over hele deres rike og ga eiendommer til greske soldatveteraner etter deres mange militære konflikter. Hellenistisk sivilisasjon fortsatte å blomstre selv etter at Roma annekterte Egypt etter slaget ved Actium og fikk ikke tilbakegang før den muslimske erobringen av Egypt.
Grekerne utgjorde den nye øvre samfunnsklassen i Egypt som erstattet det gamle innfødte aristokratiet. Generelt gjennomførte ptolemeerne mange endringer som gikk langt lengre enn noen grep som tidligere utenlandske herskere hadde gjennomført. De benyttet religionen og tradisjonene til øke egen makt og rikdom. Selv om de etablerte et velstående kongedømme, prydet det med storslåtte bygninger, fikk den innfødte befolkningen få fordeler, og det var hyppige opptøyer. Disse uttrykkene for nasjonalistisk misnøye nådde sitt høydepunkt under styret til Ptolemaios IV Filopator (221–205 f.Kr.) da andre fikk kontroll over et distrikt og hersket som innfødte faraoer. Dette var kun innskrenket i nitten år til da Ptolemaios V Epifanes (205–181 f.Kr.) etterfulgte på tronen og slo ned på fragmenteringen av riket, men den underliggende misnøyen forsvant ikke og det ble opptøyer på nytt senere i dynastiet.
Ptolemeiske Egypt var kjent for sine utstrakte bruk av mynter i gull, sølv og bronse. De er særlig kjent for å prege store mynter i alle tre metaller, hovedsakelig gull pentadrakmer og oktadrakmer, og sølv tetradrakmer, dekadrakmer og pentakaidekadrakmer. Det er særlig bemerkelsesverdig at det ville ikke være mynter av betydelig størrelse (særlig i sølv) som ble preget i betydelig kvantiteter før med introduksjonen av guldengroschen i 1486.[9][10]
_-_2009.jpg)
De første ptolemeerne økte kultiverte landområder ved irrigasjon og ved å introdusere avlinger som bomull og bedre vinproduserende druer. De økte også tilgjengeligheten av luksusgoder via handel med utlandet. Under normal forhold var Egypt grunnet Nilen i stand til et gi et stort matoverskudd. Gjennom hele antikken var det særlig hvete og bygg som ble høstet.[11] Grekerne innførte syrisk hvete, «brødehvete», som ga en lett og luftig loffaktig brød, men det ble avvist av egypterne da de var vant til en form for hvete som ga et hard, pastalignende brød.[12] Egypt var i stor grad markert av regionale forskjeller i konkurrerende krav på eiendomsrettigheter blant bønder, lokal adel og staten. Da kommersialisering og befolkningsvekst skapte knapphet på kultiverte landområder, økte kravene til å sikre eiendomsrettigheter i ptolemeisk og romersk tid. En beregning har fastslått at fra rundt 118 f.Kr. var rundt 52 prosent av landsbyområdene klassifisert som kongelig land og ble enten leid ut til kongelige bønder eller etterlatt ukultivert. 34 prosent var land innenfor det greske systemet klēroukhia, en form for uavhengige greske kolonier i fjerne strøk etablert av den fattige befolkningen. 6 prosent var tempelland, og det gjenværende var enten felles beiteområder eller landområder uegnet for kultivering.[13]
Ptolemeiske Egypt, sammen med andre hellenistiske stater utenfor det greske fastlandet etter Aleksander den store, hadde hærer basert på makedonsk falanks, en formasjon for infanteri som besto av gresk-makedonske og innfødte soldater som kjempet side ved side. Det ptolemeiske militæret var fylt med et mangfold av folk og spredt utover deres landområder. I begynnelsen besto militæret av greske bosettere som i bytte for militærtjeneste ble belønnet med jordeiendommer. De utgjorde flertallet i hæren.
Med de mange krigene som ptolemeerne var involvert i sank etter hvert inntaket av grekere og da de ikke var større gresk innvandring fra det greske fastlandet, ble grekere hovedsakelig benyttet som livvakter og som offiserer. Innfødte soldater ble sett ned på og mistrodd grunnet deres generelle mangel på lojalitet og hyppige tendens til å støtte lokale opprør. Først da den kongelige makten minsket fikk innfødte soldater økt innflytelse.
Ptolemeerne benyttet Egypts store rikdom til sin fordel ved å leie store mengder med leiesoldater fra hele den kjente verden. Det er kjent at svarte etiopiere tjenestegjorde i militæret sammen med galatere, mysere og andre. Jøder ble særskilt invitert som militære og bosette og utgjorde så mye som opp til tyve prosent av hæren.
Med et stort og utstrakt rike som på sitt meste spredte seg over det østlige Middelhavet og som omfattet Kypros, Kreta, øyer i Egeerhavet, og selv deler av Trakia, hadde ptolemeerne en store flåte for å forsvare disse fjerne besittelsene fra fiender som Selevkideriket og Makedonia.
I løpet av den ptolemeisk perioden ble det bygget mange greske bosetninger over hele Egypt for enten nye folk som var blitt hellenistiske eller for å forsterke særskilte områder. I Egypt var det kun tre greske hovedbyer: Alexandria, Naukratis, og Ptolemais Hermiou.
Av de tre byene fortsatte Naukratis i det stille som en gresk bystat selv om byens kommersielle betydning ble redusert ved opprettelsen av Alexandria. I tiden mellom Aleksanders død og Ptolemaios I Soters erklæring som konge, utstedte byen egne mynter. Antallet utdannede grekere i ptolemeiske og senere romerske perioder som var borgere av Naukratis, viser at i sfæren av den hellenistiske kultur var denne byen viktig for å opprettholde og videreføre tradisjonene. Ptolemaios II viste særlig omsorg for byen. Han bygde en stor struktur av kalkstein, rundt 100 meter lang og 18 meter bred, for å utgjøre ankomsten til den store temenos (et avgrenset område omkring et tempel). Han forsterket den store blokken av kamre for temenos og reetablerte dem.
Naukratis blomstret i ptolemeisk tid, «vi kan se på kvantiteten av importerte amforia, hvor håndtakene var stemplet på Rhodos og andre steder, ble funnet i overflod,» som den engelske egyptologen William Flinders Petrie skrev om undersøkelsene av byen i 1881.[14] Zenopapyrusene[15] som ble funnet på 1900-tallet, har dokumentert at Naukratis var en hovedhavn for innlandsreiser fra Memfis til Alexandria, foruten også å være et stoppested for landruten fra Pelusium til hovedstaden. Byen var tilknyttet det administrative system ved nomen Saïte.
Alexandria ble grunnlagt i 331 f.Kr. av Aleksander den store, som en av de mange greske byene han opprettet, og ble en betydelig havn ved Middelhavet i antikken som den også er i dag. Da byen er lokalisert 32 km vest for Nilens vestligste munning, var Alexandria ikke utsatt for siltavleiring som jevnlig kvalte havnene langs elven. Alexandria ble hovedstaden for den hellenistiske Egypt under Ptolemaios I Soter. Under det rike ptolemeerdynastiet overgikk byen snart Athen som det kulturelle sentrum i den greske verden.
Byplanleggingen var basert på et rutenett. Alexandria utgjorde et landområde mellom havet i nord til innsjøen Mareotis i sør. En menneskegjort landveg strakte seg nordover til den beskyttende øya Faros og dannet således en dobbel havn, en i øst og en i vest. Den østlige var hovedhavnen, «den store havnen», og lå direkte mot byens hovedbygninger, inkludert det kongelige palasset og det berømte biblioteket og museet. Ved munningen av havnen utenfor Faros, sto det store fyrtårnet, som ble bygget en gang rundt 280 f.Kr. og ble betraktet som et av verdens syv underverker i antikken, men er i dag forsvunnet.
Biblioteket i Alexandria, i sin tid det største i verden, inneholdt flere hundre tusen bokruller, og hadde ansatt bibliotekarer, forskere, lærde og poeter. Et tilsvarende akademisk kompleks var museet, Museion, det vil si «musenes hall».[16] I løpet av Alexandrias korte litterære gullalder, ca 280–240 f.Kr., subsidierte biblioteket tre poeter, hvis verker som i dag representerer det beste innenfor hellenistisk litteratur: Kallimakhos, Apollonios Rhodios, og Theokritos. Blant andre tenkere og lærde knyttet til biblioteket, eller annen støtte i Alexandria, var matematikeren Euklid (ca 300 f.Kr.), oppfinneren Arkimedes (287–ca. 212 f.Kr.), og den mangesidige lærde Eratosthenes (ca 225 f.Kr.).[17]
Kosmopolitisk og blomstrende var Alexandria en by med et bredt og mangfoldig bosetning av grekere, egyptere, asiater, særlig fra Midtøsten, inkludert en betydelig minoritet av jøder som hadde sitt eget kvarter. Det var periodiske konflikter mellom jødene og grekere. Byen hadde en rolig politisk historie under ptolemeerne. Den ble underlagt romersk styre i 30 f.Kr., sammen med resten av Egypt, og ble den andre byen i Romerriket.
Den andre greske byen som ble grunnlagt etter den greske erobringen av Egypt var Ptolemais, rundt 640 km oppover Nilen, på det stedet hvor det lå en innfødt egyptisk landsby ved navn Psoï i det nome som var oppkalt etter den gamle egyptiske byen Thinis. Om Alexandria var en fortsettelse av navnet og kulten etter den Aleksander den store, var Ptolemais preget og navngitt etter Ptolemaios I Soter, grunnleggeren av ptolemeerdynastiet.
Innrammet av de ufruktbare høydene i Nildalen og den egyptiske himmelen, vokste den greske byen fram med sine offentlige bygninger, templer og teatre, uten tvil en framvisning av de arkitektoniske formene assosiert med gresk kultur, og bosatt av grekere. Om det var noe tvil om Alexandria hadde et byråd og en forsamling, var det ikke tilfelle med Ptolemais. Det var mer mulig for kongene å tillatte en viss form for selvstyre til et folk som fjernt i distanse fra Det kongelige hoff. Det finnes fortsatt, innskrevet på stein i henhold til gresk skikk, vedtak av folket i Ptolemais.
Det ptolemeiske kongedømme hadde et mangfoldig folk som bosatte seg og gjorde Egypt til sitt hjem på denne tiden. I løpet av denne perioden ga Ptolemaios I Soter greske soldater bevilgninger på landområder og de brakte deres familier med seg. Ti tusener av grekere bosatte seg i Egypt og ble selv den herskende klasse. Innfødte egyptere fortsatte å ha en betydning, men i mindre rolle enn grekere, hovedsakelig i lavere posisjoner. I løpet av ptolemeerdynastiet kom det mange jøder fra Israels land og de ble ønsket velkommen som gode krigere. Andre utenlandske grupper bosatte seg også, selv galatiske leiesoldater fra Anatolia ble invitert. Av de fremmede som bosatte seg var grekere de fleste og viktigste. De var delvis spredt som lotteiere over landsbygda, dannet sosiale klasser i landsbyer og større byer, side ved side med den innfødte befolkningen, men særlig i tre greske byer: gamle Naukratis (grunnlagt før 600 f.Kr. i mellomrommet av den egyptiske uavhengigheten etter at assyrerne ble forvist, og før perserne kom); og to nye byer, Alexandria ved havet og Ptolemais i Øvre Egypt. Antagelig var de ikke ønskelig med flere greske byer, preget av deres republikanske tradisjon og streben etter uavhengighet, da det ptolemeiske kongedømmet, i gammel egyptisk ånd, ønsket å beholde en byråkratisk sentralisme.
Utenfor selve Egypt hadde det ptolemeiske kongedømmet andre greske byer under sitt herredømme: de greske byene i Kyrenaika (den østlige kystregionen av Libya), på Kypros, langs kysten av og på øyene i Egeerhavet. Bortsett fra de tre store greske byene i Egypt fantes det landlige byer med navn som Ptolemais, Arsinoe, og Berenike som hadde greske samfunn, og det var også grekere i mange av de gamle egyptiske byene, men disse var ikke samfunn med politiske former tilsvarende en polis, en bystat. Skjønt, selv om de ikke hadde en politisk forsamling, hadde de tidvis et gymnasion, det vesentlige tegn på gresk kultur. Lengre opp langs Nilen ble Omri grunnlagt i 136–135 f.Kr., et gymnasion for lokale grekere som vedtok resolusjoner og som brevskrev med kongen. Og i 123 f.Kr. da det var bråk i Øvre Egypt mellom byene Krokodilopolis (også kalt for Ptolemais Euergetis)[18] og Hermonthis (tilsvarende dagens moderne by Armant), var de forhandlere som ble sendt fra Krokodilopolis unge menn tilknyttet gymnasion, og som i henhold gresk tradisjon spiste brød og salt med forhandlerne fra den andre byen. Alle greske dialekter ble gradvis assimilert til fellesgresk, koiné, som utviklet seg tilsvarende i den øvrige hellenistiske verden. Generelt følte grekerne seg i ptolemeiske Egypt seg som representanter for en høyere sivilisasjon, skjønt interessert og nysgjerrig på den innfødte egyptiske kulturen. Inngifte mellom begge folk skjedde i økende grad.
Arabiske nomader i de østlige ørkenene trengte inn i små antall i jordbruksområdene langs Nilen. Grekerne kalte alt landet på den østlige siden av Nilen for «Arabia», og landsbyen som befant seg her besto av arabere som byttet livet som teltboere med fastboende bønder. Apollonios har fortalt at en av disse byene, Poïs i nomen Memfis, hadde to av innbyggerne sendt et brev den 20. september 152 f.Kr på gresk. Det hadde blitt sendt av to arabere, men ført i pennen av den unge Apollonios.[19][20] Han skrev at deres navn var Myrullas og Chalbas, det første antagelig og det siste helt sikkert semittisk. Et århundre tidligere hadde arabere lengre vest, i Faiyum, organisert seg under egen leder, og de arbeidet hovedsakelig som gjetere og hadde (eller omskrivninger til) greske og egyptiske navn.
Den synteserte hellenistiske kulturen hadde gjennomgripende innflytelse på jødenes skikker og praksis, både i Judea og i diaspora. Denne innflytelsen på jødedommen førte til hellenistisk jødedom hos jøder i blant annet Egypt og særlig Alexandria som søkte å etablere en hebraisk-jødisk religiøs tradisjon innenfor hellenismens kultur og språk.
Språket til de egyptiske jødene var gresk; etter en generasjon eller to etter at jødene i Egypt hadde forlatt Israels land synes det som om de hadde tapt sin opprinnelig språk i dagliglivet.[21] Deres hellige hebraiske skrifter kjente de likevel til i gresk oversettelse, et verk som ble kalt for Septuaginta ettersom den i henhold til tradisjonen var blitt gjort av sytti oversettere i tiden til Ptolemaios II.[22] I virkeligheten hadde oversettelsen av den hebraiske Bibelen blitt gjort, bit for bit, i Egypt i løpet de siste tre århundrene før den kristne tiden.
Ptolemeerdynastiet (gresk: Πτολεμαῖοι), tidvis også referert til lagidene (gresk: Λαγίδαι) etter Ptolemaios I Soters far Lagos, var de makedonske greske etterkommerne av Ptolemaios I Soter.[23][24][25] Ptolemaios I Soter var en av de seks somatophylakes (livvakter) som tjente hos Aleksander den store som hans generaler og han ble utpekt som Aleksanders satrap av Egypt. I 305 f.Kr. erklærte han seg som konge, senere med tilnavnet «Soter» («frelseren» eller «befrieren»). Egypterne aksepterte snart ptolemeerne som etterfølgere av faraoene av uavhengige Egypt. Ptolemaios I Soters familie hersket over Egypt fram til den romerske erobringen i 30 f.Kr.
Alle mannlige herskere av dynastiet tok navnet Ptolemaios. Dronningene, en del av dem søstre av sine ektemenn, ble vanligvis kalt for Kleopatra, Arsinoe eller Berenike. Den mest kjente av den siste dronningen, Kleopatra VII av Egypt, berømt for hennes roller i den romerske politiske striden mellom Julius Cæsar og Pompeius, og senere mellom Octavianus og Marcus Antonius. Hennes tilsynelatende selvmord ved den romerske erobringen markerte den endelige slutt på ptolemeisk styre av Egypt.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
