Ptolemaios V Epifanes (gresk: Πτολεμαῖος Ἐπιφανής; styrte 204–181 f.Kr.) var sønn av Ptolemaios IV Filopator og Arsinoe III, og var den femte herskeren av det ptolemeiske kongedømme i Egypt. Han ble konge og farao i en alder av fem år, og under en rekke av regenter ble kongedømmet nærmest paralysert.
| Ptolemaios V Epifanes Konge av ptolemeiske Egypt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. oktober 210 f.Kr. | ||
| Død | 181 f.Kr. (29 år) | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Kleopatra I Syra | ||
| Far | Ptolemaios IV Filopator | ||
| Mor | Arsinoe III av Egypt | ||
| Barn | Ptolemaios VI Filometor Kleopatra II | ||
| Nasjonalitet | Oldtidens Egypt | ||
| Annet navn | Πτολεμαῖος Ἐπιφανής | ||
| Regjeringstid | 204–181 f.Kr. | ||
Innbyrdes strid
Ptolemaios V Epifanes var kun en liten gutt da hans far Ptolemaios IV Filopator døde i 205 f.Kr. De to ledende favorittene til Filopator, Agathokles og Sosibios, fryktet at guttens mor Arsinoe III vil ta kontroll over regentskapet, og således ta fra dem de maktposisjoner de hadde skaffet seg under den forrige kongen. De fikk henne myrdet før hun hadde fått høre at ektemannen var død, og tok således makten over Egypt. I 202 f.Kr. gikk hærføreren Tlepolemos, som hadde ansvaret for havnebyen Pelusium (egentlig Pelousion), til opprør. Straks Ptolemaios V Epifanes var i hendene på Tlepolemos ble han overtalt til å gi et tegn som betydde at Agathokles og Sosibios skulle dø. I henhold til forfatteren E. R. Bevan var guttens godkjennelse av drapene gitt mer av frykt enn noe annet, og Agathokles sammen med flere av hans tilhengere ble drept av en rasende folkemengde i Alexandria.[1] Tlepolemos ble senere erstattet av Aristomenes.
Krig med Makedonia
Antiokos III den store av Selevkideriket og Filip V av kongeriket Makedonia inngikk en pakt om dele de ptolemeiske oversjøiske besittelsene. I mai 202 f.Kr. brøt den femte syriske krig ut. Filip erobret flere av øyene og stedene i Karia og Trakia og forviste de ptolemeiske garnisonene fra Egeerhavet, noe som resulterte i en konflikt med Pergamon og Rhodos. Året etter er Roma blitt alarmert og krevde at Filip avbryter si aggresjon. I 200 f.Kr. okkuperte Antiokos III Koilesyria, inkludert Judea, ved slaget ved Paneion i 198 f.Kr. Samme år erklærte romerne krig mot Makedonia.[2]
Etter å ha tatt kontroll over Koilesyria forsøkte Antiokos å invadere Egypt, men mislykkes. I slaget ved Kynoskephalai i 197 f.Kr. overvant den romerske generalen Titus Quinctius Flamininus den makedonske hæren, og den makedonske trusselen var blitt nøytralisert. I Egypt brøt innfødte egyptere ut i opprør, og i årene 197-196 f.Kr. måtte Ptolemaios V Epifanes slå ned opprør på Nildeltaet.[2]
Den 26. mars 196 f.Kr. lot Ptolemaios seg krone i Memfis på tradisjonelt egyptisk vis, og aksepterte epitetet «Epifanes», «guden manifesterte seg selv». Egyptiske prester utstedte en forordning om en guddommelig kult for den unge kongen. Denne teksten er kjent i tre språk på Rosettastenen.[2] Hans egyptiske tittel, «Iwaennetjerwymerwyitu Setepptah Userkara Sekhemankhamun; andkhdjet meryptah», betyr «Sønn av de fedreelskede guder, utvalgt av Ptah, mektige Ka av Ra, Amuns levende makt; må han leve for alltid, elsket av Ptah». De fedreelskende guder var for øvrig hans foreldre Ptolemaios IV Filopator og Arsinoe III.[2]
Epifanes, som nå var blitt voksen, gjorde seg bemerket som en idrettsmann, og utmerket seg i atletiske øvelser og i jakt.
Året etter innledet Antiokos III fredsforhandlinger med Egypt lot Ptolemaios V Epifanes gifte seg med hans datter Kleopatra I Syra for å gjøre avtalen så håndfast som mulig. Han aksepterte tapene av alle besittelser utenfor Egypt, unntatt Kypros og Kyrenaika. I 194 f.Kr. ble Ptolemaios gift med Kleopatra i Rafia. Likevel, da det brøt ut krig mellom Antiokos III og den romerske republikk, det nye stormakten ved Middelhavet, lot Egypt seg alliere med Roma.
Det egyptiske opprør
Med stor grusomhet og svik ble vist i undertrykkelsen av den innfødte egyptiske befolkningen, og en del redegjørelser har framstilt Epifanes som personlig tyrannisk. I 197 f.Kr. ble byen Lykopolis på Nildeltaet holdt av styrkene til Ankhmakis, den sørlige farao i Øvre Egypt, men ble tvunget til å trekke seg tilbake til Teben. Krigen mellom nord og sør i Egypt fortsatte fram til 185 f.Kr. da Ankhmakis ble tatt til fange av den ptolemeiske generalen Konanos. Memfisdekretet på Rosettastenen og andre steler, annonserte styret og oppstigningen til guddom for Ptolemaios V Epifanes, og inneholdt dessuten konsesjoner fra presteskapet, og ble i seg selv utskåret og reist i takknemlighet til prestene for hjelpen å beseire Ankhmakis.[3]
I 184/183 f.Kr. overga opprørerne i Nedre Egypt seg på vilkår som Epifanes hadde personlig lovt på sin ære å overholde. Imidlertid viste han seg både svikefull og hevngjerrig da han likevel fikk dem henrettet på grusomt vis.[1]
Død og etterfølgelse
I 182 f.Kr. la Ptolemaios V Epifanes planer om å angripe Selevkideriket, men for å forhindre krigen ble han i 181 f.Kr. myrdet. Den eldste av hans to sønner, Ptolemaios VI Filometor (181–145 f.Kr.), etterfulgte ham mens han var spedbarn under regentskapet til sin mor Kleopatra I Syra. Hun avbrøt all krigsopprustning mot hennes opprinnelig hjemland, og holdt freden. Med hennes død i 176 f.Kr. kom det øyeblikkelig et brudd i forholdet mellom Egypt og Selevkideriket over det gamle spørsmålet om Koilesyria og den generelle kontrollen over hele Midtøsten.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
