Beneš-dekretene
Dekreter utstedt av den tsjekkoslovakiske eksil-regjering under Annen verdenskrig / From Wikipedia, the free encyclopedia
Beneš-dekretene, eller president-dekretene, (tsjekkisk: Benešovy dekrety eller Ústavní dekrety presidenta republiky; slovakisk: Ústavné dekréty prezidenta republiky; tysk: Beneš-Dekrete eller Dekrete des Präsidenten der Republik) er 143 presidentdekreter som ble vedtatt av daværende president Edvard Beneš og hans tsjekkoslovakiske eksilregjering fra 21. juli 1940 til 27. oktober 1945, i fravær av en lovgivende forsamling. De ble godkjent av Tsjekkoslovakias midlertidige nasjonalforsamling 28. mars 1946.
Beneš-dekretene | |||
---|---|---|---|
Type | dekret | ||
Virkeområde | Tsjekkoslovakia | ||
Myndighet | Tsjekkoslovakias president i eksil |
Betegnelsen brukes særlig om delene som la grunnlaget for inndragning av statsborgerskap og fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter krigen. I alt ble omkring tre millioner slike tyskere fordrevet. Dekretene er blitt kontroversielle som et ledd i fordrivelsene, enda de ikke omhandler dem konkret. De er også omstridt på menneskerettslig grunnlag og fordi dekretene legger kollektiv skyld til grunn. Vesentlige deler av landets fabrikker, kraftproduksjon og finansselskap ble nasjonalisert gjennom dekretene. Dekretene regulerte også straffeforfølgelse av nazister og deres medhjelpere, med utstrakt bruk av dødsstraff.
Dekretene ble til på bakgrunn av den tyske annekteringen av Sudetenland i 1938 og det Det tredje rikets brutale okkupasjon av Böhmen og Mähren inntil 1945.