britisk arkitekt From Wikipedia, the free encyclopedia
Thomas Hope (født 30. august 1769, død 3. februar 1831) var hollandsk-britisk bankier, forfatter, filosof og kunstsamler, best kjent for sin roman Anastasius (1819). Blant hans sønner var britisk parlamentsmedlem Henry Thomas Hope (1808–1862) og den konservative politikeren og forfatteren Alexander Beresford Hope (1820–1887).
| Thomas Hope | |||
|---|---|---|---|
 Portrett i tyrkisk kostyme, av Henry Bone, 1805 | |||
| Født | 30. august 1769 Nederland | ||
| Død | 3. februar 1831 (61 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Kunstsamler, forfatter, bankier, interiørarkitekt | ||
| Ektefelle | Louisa Beresford (1806–ukjent)[1] | ||
| Far | John Hope | ||
| Mor | Philippina Barbara van der Hoeven[2] | ||
| Søsken | Henry Hope | ||
| Barn | Henry Hope Alexander Beresford Hope Adrian John Hope[3] | ||
| Nasjonalitet |  Storbritannia | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Medlem av | Royal Society (1804–) | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society | ||
| Periode | Romantikken | ||
Som den eldste sønn av Jan Hope, nedstammet Thomas Hope fra en gren av en eldre skotsk familie som i flere generasjoner hadde drevet handelsbank kjent som Hopes of Amsterdam, eller kun Hope & Co. Han arvet fra sin mor en kjærlighet til kunstartene og fra sin far og bestefar en enorm formue. Hans far tilbrakte sin siste år på å omgjøre sin sommerresidens Groenendaal Park i Heemstede i Noord-Holland til en storstilt skulpturpark som var åpen for allmennheten. Etter at Thomas Hope flyktet til London sammen med sine brødre for å unngå den franske okkupasjonen av Nederlandene i tiden 1795–1810 vendte han aldri tilbake.
I 1784 da den unge Thomas var femten år døde hans far uventet i Haag rett etter å ha kjøpt Bosbeek på eiendommen Groenendaal Park, huset som skulle inneholde hans store kunstsamling. Han delte sin kunstsamling som en del av partnerskapet Hope & Co. med sin fetter Henry Hope. Fetteren hadde akkurat fullført arbeidet på sin Villa Welgelegen lengre opp i gaten. I savnet av sin far og bestefar, og da han foretrakk selskapet til sin mor og brødre framfor sine onkler i Amsterdam, valgte Thomas å ikke gå inn i familieforretningen. Isteden henga han seg i en alder av 18 år til å nyte og studere kunst, særlig antikkens arkitektur. I løpet av hans Grand Tour, en dannelsereise, gjennom Europa, og videre i Asia og Afrika, henga han seg særlig til skulptur og arkitektur, og anskaffet seg samtidig en stor samling med gjenstander, blant annet den 2.1 meter høye «Hope Dionysos», en todelt statue av Dionysos som lener seg mot en mindre kvinnefigur, fra mellom 27 f.Kr. og 68 e.Kr.[4] som senere ble overtatt av en etterkommer av Benjamin Franklin, før den ble overtatt av Metropolitan Museum of Art i 1990.[5]
Da hans mor døde i 1794 reiste Hope tilbake til Haag. Det samme året måtte de tre Hope-brødrene, sammen med deres eldre fetter Henry Hope, som var eksekutor av deres mors testamente, flykte til London før de franske revolusjonsstyrkene marsjerte inn i Amsterdam. I deres hastverk til fjerne kunstsamlingen og frakte den trygt til London, etterlot de sine hus, sommerresidenser og parkanlegg med veggdekorasjoner, innbo og statuer igjen. Senere, etter den franske okkupasjonen, kom Thomas Hopes yngre bror Adrian Elias til å reise tilbake for å bo i Groenendaal Park og utvide hageanleggene, men deres fetter Henry som hele tiden haded håpet å kunne flytte hjem til Villa Welgelegen, døde i 1811 før kong Vilhelm I av Nederland gjeninnførte hollandsk suverenitet i 1814.
Brødrene Hope etablerte en bolig i London i Duchess Street ved Cavendish Square. Ettersom Thomas var erfaren fra sine mange reiser kunne ha etablere seg uten problemer mens hans brødre savnet den vante tilværelsen i Holland. Han dekorerte huset i en meget utarbeidet stil fra egen tegninger. Hvert rom hadde en ulik stil, inspirert av de land han hadde besøkt. Den kunstsamling han hadde skaffet og arvet ga ham muligheter å ytterligere egen forskning. Han begynte å skrive en bok om dekorasjon og møbler, den første i sitt slag. På samme vis som hadde gjort med Villa Welgelegen, åpnet Hnery Hope sitt hus som et delvis offentlig museum. Huset omfattet tre vasegallerier fylt med keramikk fra sørlige Italia som familien Hope hadde anskaffet seg fra diplomaten William Hamiltons andre vasesamling.[6][7][8]
I denne rike boligen med ungkarer dedikerte den yngre broren Henry Philip seg til samlingen av edelsteiner, og anskaffet seg Hope-diamanten og Hope-perlen, mens fetteren Henry var opptatt av bankforrentingene og Louisiana-kjøpet sammen med Barings Bank. Thomas Hope bosatte seg ikke i London, men gjenopptok sin Grand Tour i 1795 for å reise omfattende innenfor besittelsene til Det osmanske rike. Det inkluderte reiser til Tyrkia, Rhodos, Egypt, Syria og Arabia. Han ble værende et år i Istanbul (tidligere Konstantinopel) og hvor han produserte rundt 350 tegninger som avbildet folk og steder han besøkte, en samling som nå er i Benakimuseet i Athen.[9][10][11] I løpet av disse reisene ble han gitt frie tøyler fra firmaet Hope & Co. til å anskaffe og samle malerier, skulpturer, antikke objekter og manuskripter, en del for å bli vist fram i Amsterdam i avdelingskontorene i Keizersgracht 444, og andre som ble sendt til hans hus i London i 1804.
Den 10. april 1806 giftet han seg med Louisa de la Poer Beresford, datter av William Beresford, 1. baron Decies.[12] Paret fikk to barn, sønnene Henry Thomas Hope og Alexander Beresford Hope. Hope skaffet seg en landlig herskapsbolig i Deepdene, i nærheten av Dorking i Surrey. Her omgitt av sin store kunstsamling av malerier, skulpturer og antikviteter ble Deepdene et kjent sted for samtidens litterater og adelen. Det var et miniatyrbibliotek med bøker på ulike språk i hvert soverom. Han ga også ansettelse for kunstnere og håndverkere. Den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen skyldte sin framgang at Hope tidlig anerkjente hans talent. Hope var også patron for Francis Legatt Chantrey og John Flaxman. Det var på Hopes forordning at Flaxman illustrerte tekstene til Dante Alighieri.
Hope var ivrig etter å fremme offentlig oppmerksomhet for historiske malerier og formgivning, og for å innflytelse over design på herskapsboligene i London. Han tegnet innbo, rominteriør og klesdrakter, og utga illustrerte bøker om emnet. I 1808 utkom hans skisser om møbler kalt Household Furniture and Interior Decoration, og som fikk en del innflytelse. I 1809 utga han Costumes of the Ancients og i 1812 Designs of Modern Costumes, begge verker som viste til hans forskning på emnet. A Historical Essay on Architecture med illustrasjoner basert på hans egne tidlige tegninger ble utgitt posthumt av hans familie i 1835. Således ble Hope kjent i de aristokratiske sirkler i London som «kostyme og møbel-mannen». Betegnelsen var ment som en kompliment av hans entusiastiske tilhengere, men for hans kritikere, inkludert lord Byron, var det en latterlig betegnelse.
I håp om å få en annen litterære anerkjennelse begynte han femtiårsalderen å skrive på en roman med entusiastisk oppmuntring fra sine nære venner. Resultatet kom i 1819, Anastasius, or Memoirs of a Modern Greek, som fikk en slik akademisk interesse og omtale at den første utgaven som ble utgitt av John Murray ble en umiddelbar sensasjon. En andre utgave ble solgt ut etter et døgn. Utenlandske oversettelse på fransk, tysk og flamsk fulgte.
Romanen løftet vekk et teppe av uvitenhet om Østen uten å være bare en gjenfortelling av Hopes egne reiser. Den eponymiske fortellerhelten Anastasius var fryktløs, undrende, slu, nådeløs, tapper og dessuten sexy. Som en nylig konvertert muslimsk leiesoldat, Selim, førte hans reiser ham blant venner, elskere, og fiender. Hopes beskrivelser avslørte livene til undersåttene i Det osmanske rike og ga glimt av krigene mellom tyrkerne, russerne og wahhabistene. Den ga også mange tidligere ukjente detaljer om islamsk kultur; musikk, språk, mat, religion, lover og litteratur.
På grunn av Hopes beskjedenhet valgte han ikke å avsløre sitt forfatterskap for Anastasius i den første utgaven. Grunnet Hopes tidligere omdømme som «kostyme og møbel-mannen» ble romanen ironisk nok først feilaktig tilskrevet lord Byron. I henhold til en historie, som ikke nødvendig er historisk korrekt, skal Byron ha betrodd seg til Marguerite Gardiner, grevinne av Blessington, at han gråt bitter da han leste romanen, og «gladelig gitt de to diktene som har gitt meg mest ære» for å ha vært den egentlige forfatteren av boken.[13][14] Hope avslørte sin identitet som forfatter i senere utgaver, la til et kart over Anastasius' reiser og pusset på teksten, skjønt hans forfatterskap ble i begynnelsen møtt med vantro av en del medier.[15]
Hope døde den 3. februar 1831. Kort tid etter giftet hans enke Louisa seg med sin fetter, William Carr Beresford, 1. vicomte Beresford, general i hæren som blant annet kjempet med Wellington i den spanske selvstendighetskrigen. Ekteskapet ble barnløst. Hans familie omfavnet deretter sterke konservative verdier, noe som fikk dem til rive den avdødes legendariske hjem i London, kvitte seg med hans enestående kunstsamling og distansere seg fra hans orientalske roman. Ingen betydelige samling av Hopes personlige papirer har overlevd familiens likegyldige behandling av hans ettermæle, og samtidig ble hans roman et offer for den skinnhellige moraliteten i viktoriatiden. Likevel fikk den en viss innflytelse på senere litterære verkene til William Makepeace Thackeray, Mark Twain og Herman Melville.
Hope var også forfatter et filosofisk verk som ble utgitt posthumt, The Origin and Prospect of Man (1831), som hadde et globalt syn på menneskehetens utfordringer, og som avvek i stor grad fra det senere sosiale og religiøse oppfatningen til viktoriatiden.
De to husene som Hope opprettet har gått tapt. Duchess Street ble revet hans sønn i 1851 og Deepdene i 1969. Den eneste bevarte strukturen bygget av Hope er Deepdenes mausoleum, bygget i 1818 og hvor Hope ligger begravet.[16]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
