britisk skribent From Wikipedia, the free encyclopedia
William Makepeace Thackeray (født 18. juli 1811 i Calcutta, India, død 24. desember 1863) var en engelsk forfatter. Han er kjent for satiriske verker, i særdeleshet Vanity Fair (Forfengelighetens marked), et panoramisk portrett av det engelske samfunn.
| William Makepeace Thackeray | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juli 1811[1][2][3][4] Kolkata[5] | ||
| Død | 24. des. 1863[1][6][2][3] (52 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Skribent,[7][8] romanforfatter, prosaforfatter | ||
| Utdannet ved | Trinity College[9] Charterhouse School[10] University of Cambridge | ||
| Ektefelle | Isabella Gethen Creagh Shawe (1837–)[11][12] | ||
| Far | Richmond Thackeray[11] | ||
| Mor | Anne Becher[11] | ||
| Søsken | Thomas Thackeray | ||
| Barn | Anne Isabella Thackeray Ritchie[11][13] Harriet Stephen[11][14] Jane Thackeray[11][14] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Kensal Green Cemetery[15][10] | ||
| Språk | Engelsk[16][17] | ||
| Pseudonym | Michael Angelo Titmarsh, George Fitz-Boodle, Ikey Solomons | ||
| Periode | 1800-tallet, viktoriatidens litteratur | ||
| Sjanger | Satire, essay | ||
| Debut | The Yellowplush Papers (1837) | ||
| Viktige verk | Vanity Fair, The Luck of Barry Lyndon | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
William Thackeray var enebarn. Hans far arbeidet for Det britiske ostindiske kompani, og var utstasjonert i Calcutta da sønnen ble født. Faren døde i 1815, og moren sendte da William Thackeray til England for å gå på kostskole der. Han fikk sin utdannelse blant annet ved Charterhouse School og ved Trinity College i Cambridge. Han studerte først jus og siden kunst i Paris, før han bestemte seg for å bli journalist. Han skrev regelmessig artikler i det berømte tidsskriftet Punch og for Fraser's Magazine.
Thackeray er mest kjent for romanen Forfengelighetens marked (Vanity Fair), som ble utgitt første gang i 1848, og for å ha skapt begrepene «snobb» (1848 i The Book of Snobs) og «kapitalisme» (1854 i Familien Newcombe).
Forfengelighetens marked ble først publisert i hefter med undertittelen Pen and Pencil Sketches of English Society. Den ble utgitt som bok i 1848 med undertittelen A Novel without a Hero. Hovedpersonene er to kvinner, Amelia Sedley som er en ung kvinne i tråd med det viktorianske kvinneidealet, og Rebecka Sharp som er en intrikat eventyrerske. Thackeray er en satiriker som skildrer menneskelige svakheter, dog uten å moralisere i samme grad som sine samtidige forfattere – spesielt de franske – og uten den sentimentalitet som kjennetegner den samtidige Charles Dickens' forfatterskap.
Til tross for at Thackeray er en av de fremste forfatterne fra det viktorianske England, er han ikke den fremste representanten for sin tids estetikk. Forfatteren David Lodge skriver i The Art of Fiction (1992) at Thackeray bare går så langt som den viktorianske smaken tillater. Thackeray var aldri like populær som Charles Dickens. Han var aristokratisk i stilen, og appellerte derfor ikke til det brede lag av det lesende publikum. Forfatterskapet hans er tydelig inspirert av Jonathan Swift og Henry Fielding.
I viktoriatiden ble Thackeray vurdert som den nestfremste samtidsforfatteren, etter Charles Dickens, men han var langt mindre lest og var kjent nesten utelukkende for Vanity Fair. I den romanen kombinerer han satiriske skildringer av menneskelig dårskap med passasjer som appellerer til leserens sympati. Romanen har også en markant hovedfigur, den inntagende men moralsk tvilsomme Becky Sharp. I motsetning til Thackerays øvrige romaner beholdt Vanity Fair derfor sin popularitet lenge etter at forfatteren var gått ut av tiden; den er standard pensum på universitetskurs og har gjentatte ganger blitt filmatisert for kino og fjernsyn.
I Thackerays egen samtid var det en del litterater – deriblant Anthony Trollope – som vurderte hans roman History of Henry Esmond som Thackerays fremste verk, kanskje fordi den var i tråd med viktoriatidens verdier i fremstillingene av plikt og alvor, hvilket også en del av hans senere verker også gjorde. Det er muligens derfor disse romanene ikke har overlevd like godt som Vanity Fair, der disse verdiene er gjenstand for forfatterens satiriske blikk.
Thackeray så på seg selv som en forfatter som skrev i den realistiske tradisjonen, og som ikke bega seg inn på slike overdrivelser og sentimentale grep som preget Dickens' fortellinger. En del senere litteraturvitere har akseptert Thackerays egenvurdering og sett på ham som en representant for den realistiske litteratursjangeren. Andre har lagt mer vekt på hans tilbøyelighet til å benytte 1700-tallets fortellerteknikker, eksempelvis hyppige digresjoner og passasjer der fortellerstemmen henvender seg direkte til leseren, og fremholdt at med slike grep bryter Thackeray til stadighet med den realistiske fortellerstilen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
