Tel Aviv
by i Israel From Wikipedia, the free encyclopedia
Tel Aviv-Jaffa er den nest mest folkerike byen i Israel med en befolkning på 405 500 og har et landareal på 52 km².[3] Byen ligger ved Israels kystlinje mot Middelhavet, sentralt og vest i landet. Det er den største og mest folkerike byen i Tel Avivs storbyområde, hvor det til sammen bor 3 325 700 mennesker.[4] Byen er styrt av kommunen Tel Aviv-Yafo, ledet av Ron Huldai. Da FN og mange nasjoner ikke anerkjenner Jerusalem, Israels hellige by,[5] som hovedstad, har de fleste utenlandske ambassader tilhold i Tel Aviv.[6]
| Tel Aviv-Jaffa | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| hebraisk: תל־אביב–יפו / Tel Aviv-Yafo arabisk: تل أبيب - يافا / Tall ʾAbīb-Yāfā | |||||
 | |||||
| |||||
| Land |  Israel | ||||
| Distrikt | Tel Aviv | ||||
| Status | Distriktshovedstad By | ||||
| Ligger ved | Det levantinske havet | ||||
| Grunnlagt | 11. april 1909 | ||||
| Oppkalt etter | Altneuland | ||||
| Postnummer | 61000–61999 | ||||
| Retningsnummer | 3 | ||||
| Areal | 52 km²[1] | ||||
| Befolkning | 467 875[2] (2021) | ||||
| Bef.tetthet | 8 997,6 innb./km² | ||||
| Språk | Hebraisk, arabisk, engelsk  | ||||
| Høyde o.h. | 5 meter | ||||
| Nettside | www | ||||
 Tel Aviv 32°05′N 34°47′Ø | |||||
Tel Aviv ble grunnlagt i 1909 av det jødiske samfunnet i Jaffa i utkanten av den gamle havnebyen. Tel Avivs vekst overgikk snart Jaffa som hadde et arabisk flertall på den tiden.[7] Tel Aviv og Jaffa ble slått sammen til en kommune i 1950, to år etter etableringen av staten Israel. Tel Avivs «hvite by», utpekt som et del av UNESCOs steder for verdensarven i 2003, utgjør verdens største konsentrasjon av Bauhaus-bygninger.[8][9]
Kjent som «byen som aldri sover», er Tel Aviv den femte mest besøkte byen i Midtøsten og i Afrika med 3,8 millioner utenlandske turister årlig.[10] Den er kjent for sin 24-timers kultur, kosmopolitisk livsstil, strender, barer, restauranter, kafeer, parker, butikker og kjøpesentre, og landemerker i nabolaget som Gamle Jaffa og Neve Tzedek.[11][12] Tel Aviv er også et økonomisk knutepunkt hvor blant annet børsen ligger, kontorer for de store selskapene og forsknings- og utviklingssentre.[13] Byen er også Israels finansielle hovedstad og et betydelig forretningssted og for levende kunst som teater og musikk.[14] Universitetet i Tel Aviv er det største universitetet i Israel. Det har et godt omdømme internasjonalt, og er mest kjent for sin fysikk-, kjemi- og dataforskning. Tel Aviv har den nest største økonomien i Midtøsten etter Dubai. I 2021 ble Tel Aviv rangert av The Economist Intelligence Unit som verdens dyreste by å bo i.
I 2010 i konsulentselskapet Knight Franks undersøkelse over verdensbyer ble Tel Aviv rangert på 34.-plass globalt.[15] Tel Aviv har blitt nevnt som den tredje «heiteste byen for 2011» (bak kun New York og Tanger) av Lonely Planet, tredje beste i Midtøsten og Afrika av reisemagasinet Travel + Leisure (bak kun Cape Town og Jerusalem), og den niende beste strandbyen i verden av National Geographic.[16][17][18]
Tel Aviv er den hebraiske tittelen av Theodor Herzls utopiske roman Altneuland («Gamlenyland») fra 1902 som ble oversatt fra tysk til hebraisk av Nahum Sokolow. Sokolow hadde tilpasset navnet på et mesopotamisk sted nevnt i Esekiels bok 3:15: «Jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven og holdt til der. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått.» [19] Navnet ble valgt i 1910 for forstaden til Jaffa blant flere forslag, blant annet «Herzliya» som henspilte på forfatteren, og som nå faktisk ble navnet på en by i Tel Aviv-distriktet. «Tel Aviv» ble funnet passende da det omfavnet tanken om en renessanse i det gamle jødiske hjemlandet. Aviv er hebraisk for «vår», symboliserte således fornyelse, og tel (tell) er en menneskeskapt jordhaug som består av akkumulerte lag med sivilisasjoner bygd over hverandre, og symboliserte fortidsarven.[20]
Det er ulike teorier om etymologien av Jaffa eller Yafo på hebraisk. Muligens er navnet avledet fra yafah eller yofi, hebraisk for «vakker». En mer folkelig tradisjon knytter ved navnlikhet Jaffa til Jafet, en sønn av Noah, som det hevdes grunnla byen og at den derfor fikk navn etter ham.[21]
Jaffa
Oldtidens havn i Jaffa er skiftet eier mange ganger i historiens løp. Arkeologiske utgravninger fra 1955 til 1974 har avdekket tårn og porter bygd av stein fra den midtre bronsealder.[22] Påfølgende undersøkelser fra 1997 og framover har bidratt til å datere tidligere oppdagelser.[22] De avdekket også seksjoner av glacis (befestede skråninger) i pakket sandstein og en «massiv mur av murstein» som er datert fra sen bronsealder, foruten også et tempel som er «tilskrevet havfolkene» og boliger fra jernalderen.[22] Levninger av bygninger fra persiske og hellenistiske perioder ble også funnet.[22]
Byen Jaffa er først nevnt i brev fra 1470 f.Kr. som nedtegnet dens erobring av den egyptiske farao Thutmosis III.[23] Jaffa er navngitt flere ganger i Bibelen som havnen som Jona seilte ut fra med kurs for Tarsis;[24] som stedet som grenset til området til stammen til Dan;[25] og som havnen Jaffa hvor tømmer for Salomos tempel i Jerusalem kom fra Libanon.[26] Jaffa er også nevnt som stedet hvor apostelen Peter etter sigende skal ha vekket kvinnen Tabita tilbake til livet og besøkt garveren Simon.[27] I henhold til en del kilder har Jaffa vært en havn i minst 4000 år.[21]
I 1099 okkuperte de kristne hærene til det første korstog, ledet av Godfred av Bouillon, som da hadde blitt forlatt av de arabiske muslimene. Korsfarerne befestet byen og utbedret havnen.[28] Som området rundt, ble byen raskt viktig både som den fremste ankomsten for forsyninger sjøvegen til kongeriket Jerusalem.[29] Jaffa ble erobret av den muslimske hærføreren Saladin i 1192, men raskt gjenerobret av engelske Rikard Løvehjerte som utbedret dens forsvarsanlegg.[30] I 1223 bidro den tysk-romerske keiser Fredrik II også til forsterke festningsanlegget.[30] Korsfarernes tid ble avsluttet i 1268 da Mamelukk-sultanatets sultan Baibars erobret byen, ødela havnen og raserte forsvarsanleggene.[30][31] I 1336 da et nytt korstog ble planlagt, fikk Al-Nasir Muhammad havnen ødelagt ytterligere for å forhindre frankerne fra å gå i land her.[32] Av samme grunn ble både byen og havnen ødelagt av muslimene i 1345.[32] På 1500-tallet ble Jaffa erobret av Det osmanske rike og ble administrert som en landsby innenfor sandsjaket (administrasjonen) Gaza.[31]
Napoléon Bonaparte beleiret byen i 1799 og franskmennene drepte mange av dens innbyggere, og et utbrudd av pest fulgte som reduserte befolkningen ytterligere.[31] I dens omliggende garnison ble flere tusener muslimer massakrert.[33]
Jaffa begynte å vokse som et urbant område tidlig på 1700-tallet da den osmanske regjeringen i Istanbul grep inn for å vokte havnen og redusere angrep fra beduiner og pirater.[31] Imidlertid kom den store ekspansjonen først på 1800-tallet da befolkningen vokste fra rundt 2 500 i 1806 til rundt 17 000 i 1886.[23]
Fra 1800 til 1870 var Jaffa omgitt av forsvarsmurer og tårn som ble revet ned da sikkerheten var blitt forbedret og for å gjøre det mulig å utvide bosetningen. Muren mot sjøkanten, 2,5 meter høy, forble intakt fram til 1930-tallet da den ble bygget over i løpet av en renovasjon av havnen av de britiske mandatmyndighetene for Palestina. På midten av 1800-tallet vokste byen grunnet den velstående handelen med Europa, særlig i silke og Jaffa-appelsiner.[23] På 1860-tallet fikk det lille samfunnet av sefardiske jøder også selskap av jøder fra Marokko og et lite antall askenasiske jøder, noe som førte den jødiske befolkningen til mer enn 1500 mennesker i 1882.[23]
De første jødene som bygget utenfor Jaffa i det området som i dag er Tel Aviv, var jemenittiske jøder. Disse hjemmene, bygget i 1881, ble kjerneområdet for Kerem HaTeimanim (hebraisk for «jemenittenes vingård»). I 1896 hadde de jemenittiske jødene etablert Mahane Yehuda, og i 1904 også Mahane Yossef. Disse nabolagene kom senere til bli nabolaget Shabazi.
I løpet av 1880-tallet økte antallet innvandrere av askenasiske jøder med begynnelsen av første aliyah. Nyankomne var motivert mer av sionisme enn av religion, og de kom for å kultivere jorden og var engasjert i produktivt arbeid.[23] I henhold til deres pionerideologi var det en del som valgte å bosette seg i sanddynene nord for Jaffa.[23] Begynnelsen av dagens moderne Tel Aviv er markert av konstruksjonen av Neve Tzedek, et nabolag bygget av askenasiske bosettere mellom 1887 og 1896.[8]
Ahuzat Bayit
Det andre aliyah («jødisk innvandringen») førte til ytterligere ekspansjon. I 1906 fulgte en gruppe jøder, blant dem beboere i Jaffa, initiativet til Akiva Arye Weiss og gikk sammen for å opprette samfunnet Ahuzat Bayit («gården»). Samfunnets mål var å opprette et «hebraisk urbant senter i et friskt miljø, planlegge i henhold til estetiske regler og moderne hygiene».[34] Den urbane planleggingen av den nye byen var påvirket av ideene til hagebybevegelsen.[35] I 1908 kjøpte gruppen 5 hektar av sanddyner nordøst for Jaffa og deretter besluttet den sionistiske politikeren Meir Dizengoff, som senere ble Tel Avivs første borgermester, å bli medlem av Ahuzat Bayit.[36][37] Hans visjon for Tel Aviv involverte fredelig sameksistens med araberne.[38]
I april 1909 hadde 66 jødiske familier samlet seg på en øde sanddyneområde som i dag er Rothschild Boulevard for å stykke landområder ved lotteri med strandskjell. Denne sammenkomsten er betraktet som den offisielle datoen for etableringen av Tel Aviv, skjønt en del nabolag som Kerem HaTeimanim eksisterte allerede. Lotteriet ble organisert av Akiva Arye Weiss, president i byggesamfunnet. Navnene på familiene ble skrevet på skjellene og tallene på jordlappene i ulike farger.[39] I løpet av et år ble vegene Herzl, Ahad Ha'am, Yehuda Halevi, Lilienblum, og Rothschild bygget; et vannsystem ble opprettet; og 66 hus (inkludert en del på seks nyoppstykkede jordlapper) ble fullført.[35] Ved enden av gaten Herzl ble et jordstykket allokert for en ny bygning som ble Herzliyas hebraiske gymnas, grunnlagt i Jaffa i 1906.[35] Den 21. mai 1910 ble navnet Tel Aviv bestemt og tatt i bruk.[35] Tel Aviv ble planlagt som en uavhengig hebraisk by med brede gater og boulevarder, innlagt vann i hvert hus og gatebelysning.[40]
I 1914 hadde Tel Aviv vokst til mer enn en kvadratkilometer, men veksten stoppet opp i 1917 da de muslimske osmanske myndighetene forviste jødene i Jaffa og Tel Aviv.[35] En rapport som ble publisert i avisen New York Times av den amerikanske konsulen Garrels i Alexandria i Egypt beskrev deportasjonen tidlig i april 1917. Ordren om forvisning var rettet hovedsakelig mot den jødiske befolkningen.[41] Imidlertid var jødene i stand til å vende tilbake til Tel Aviv ved slutten av det påfølgende året da den første verdenskrig ble avsluttet og ved Det osmanske rikes nederlag. Storbritannia tok kontrollen over Palestina.
Under det britiske mandatet
Under den britiske administrasjonen økte de politiske friksjonene mellom jøder og arabere i Palestina. Den 1. mai 1921 brøt Jaffa-opptøyene ut som førte til henholdsvis 48 døde arabere og 47 døde jøder, og 73 sårete arabere og 146 sårete jøder.[42] I kjølvannet av denne volden var det mange jøder som forlot Jaffa for Tel Aviv for å komme i trygghet, noe som førte til at befolkningen i Tel Aviv økte fra rundt 2 000 i 1920 til rundt 34 000 i 1925.[8][43] Nye forretninger åpnet i Tel Aviv, noe som førte til en nedgang for Jaffa som et kommersielt senter.[35] I 1925 tegnet den skotske biologen, sosiologen, filantropen og den pionerene byplanleggeren Patrick Geddes opp en disposisjonsplan for Tel Aviv som ble akseptert av byrådet ledet av Meir Dizengoff. Denne første planen for utviklingen av den nordlige delen av byen, kalt for «Geddes-planen», var kjernetanken en utvikling av en hageby. Grensene eller ytterkantene som ble benyttet av Geddes var elven Yarkon i nord og gaten Ibn Gvirol i øst, noe som i dag er grensene for Tel Avivs Gamle Nord.
Tel Aviv fortsatte å ekspandere i 1926, men led av et økonomisk tilbakeslag i 1927 og 1930.[35] Ben Gurion-huset ble bygget i 1930-1931 som en del av en nytt husutvikling for arbeidere. På samme tid ble det kulturelle liv gitt en oppmuntring ved etableringen av Ohel-teateret og Habima-teateret tok beslutningen om å etablere seg fast i Tel Aviv i 1931.[35]
Havnen i Tel Aviv ble åpnet den 23. februar 1938 og stengt den 25. oktober 1965. Tel Aviv fikk kommunestatus i 1934.[35]
Befolkningstallet økte dramatisk i løpet av femte aliyah da nazistene tok makten i Tyskland.[35] Etter hvert som jødene flyktet fra Europa, var det mange som bosatte seg i Tel Aviv, noe som førte til at befolkningen i 1937 økte til rundt 150 000, sett i kontrast til Jaffas befolkning på rundt 69 000. I løpet av to år hadde befolkningen økt til 160 000, noe som var over en tredjedel av landets totale jødiske befolkning.[35] Mange av de nye immigrantene ble igjen etter at de gikk i land i Jaffa, noe som omgjorde byen til et senter for urbant liv. I kjølvannet av det arabiske opprøret i 1936–1939 ble en lokal, uavhengig havn bygget i Jaffa i 1938, flyplassen Lydda (senere kalt for Ben Gurion internasjonale lufthavn), og Sde Dov flyplass (som i dag håndterer innlandstrafikken) ble åpnet mellom 1937 og 1938.
Tel Avivs hvite by, siden 2003 tilhørende UNESCOs sted for Verdensarven, ble utviklet på 1930-tallet. Mange av de tysk-jødiske arkitektene hadde sin utdannelse ved Bauhaus, en modernistisk skole for arkitektur som ble stengt av nazistene i 1933. En del, som arkitekten Arieh Sharon, kom som flyktning fra Tyskland og tilpasset den arkitektoniske formgivningen av Bauhaus foruten også andre tilsvarende retninger til lokale forhold og miljø, og skapte således hva som er anerkjent som den største konsentrasjonen av bygninger i internasjonal stil i verden.[23]
Tel Aviv var et betydelig bombemål for italiensk krigføring i Palestina under den andre verdenskrig. Den 9. september 1940 ble 137 mennesker drept av fascistenes bombing av Tel Aviv.[44]
I henhold til De forente nasjoners delningsplan for Palestina i 1947 for en jødisk og en arabisk stat, var Tel Aviv, da en by med 230 000 innbyggere, utsett for inkluderingen i den jødiske staten. Jaffa som i 1945 hadde en befolkning på 101 580 mennesker, hvor rundt 53 930 var muslimer og 16 800 var kristne, og rundt 30 820 jøder, var utsett til å bli en del av den arabiske staten.[45] Imidlertid ble denne planen avvist av araberne, og mellom 1947 og 1948 økte spenningene på grensen mellom Tel Aviv og Jaffa da arabiske snikskyttere begynte å skyte på jødiske borgere fra minareten på Hassan Bek-moskén. De jødiske paramilitære styrkene Haganah og Irgun slo tilbake med en beleiring av Jaffa, og fra april 1948 begynte araberne å forlate Jaffa. Da Jaffa ble erobret av israelske styrker den 14. mai var det få igjen.
Etter Israels uavhengighet
Da Israel erklærte uavhengighet den 14. mai 1948, var befolkningen i Tel Aviv på over 200 000.[46] Tel Aviv var det midlertidige sentrum for regjeringen for staten Israel inntil regjeringen flyttet til Jerusalem i desember 1949. På grunn av internasjonal strid over Jerusalems status, har de fleste utenlandske ambassader forblitt i eller i nærheten av Tel Aviv.[20] Tidlig på 1980-tallet flyttet 13 ambassader i Jerusalem til Tel Aviv som en del av FNs virkemidler [47] i respons på Israels Lov for Jerusalem av 1980.[48] I dag er alle nasjonale ambassader i Tel Aviv eller i nærheten av byen.[49]
Grensene mellom Tel Aviv og Jaffa ble et diskusjonsemne mellom kommunen Tel Aviv og den israelske regjeringen i 1948.[50] Kommunen ønsket å oppta kun de nordlige jødisk forstedene av Jaffa mens regjeringen ønsket en langt mer fullstendig forening.[50] Saken hadde også internasjonale virkning da hoveddelen av Jaffa var i den arabiske delen av FNs delingsplan og Tel Aviv var det ikke, og ingen enighet om våpenstillstand var signert.[50] Den 10. desember 1948 annonserte regjeringen annekteringen av Jaffas jødiske forsteder til Tel Aviv, sammen med de tidligere arabiske nabolagene Abu Kabir, landsbyen Salama og en del jordbruksland, og den jødiske 'Hatikva'-slummen. Den 25. februar 1949 ble også den forlatte arabiske landsbyen al-Shaykh Muwannis også underlagt Tel Aviv.[50] Den 18. mai 1949 ble Manshiya og deler av Jaffas sentrale sone også lagt til, for første gang inkluderte landområder som hadde vært i den arabiske delen av FNs delingsplan.[50] Regjeringen stemte over foreningen av Tel Aviv og Jaffa den 4. oktober 1949, men beslutningen ble ikke iverksatt før 24. april 1950 grunnet motstand fra Tel Avivs ordfører Israel Rokach. Navnet på den forente byen var Tel Aviv fram til 19. august 1950 da den ble omdøpt til Tel Aviv-Yafo for å kunne bevare det historiske navnet Jaffa.[50]
Tel Aviv vokste således med 42 km² og i 1949 ble et minnesmerke for de 60 grunnleggerne av Tel Aviv reist.[51] Over de siste 60 årene har Tel Aviv utviklet seg til et sekulært, frisinnet senter med nattliv og urban kafékultur.
På 1960-tallet ble flere av de eldre bygningene revet og gitt plass for Israels første skyskrapere. Shalom Meir-tårnet var Israels høyeste bygning fram til 1999. Tel Avivs befolkning nådde en høydetopp tidlig på 1960-tallet med 390 000 innbyggere, noe som representerte rundt 16 prosent av landet.[52] En lang periode med jevn nedgang fulgte, og ved slutten av 1980-tallet hadde byen en aldrende befolkning på 317 000 mennesker.[52] Høye boligpriser presset familier ut og forhindret at unge mennesker flyttet inn.[52] På denne tiden begynte gentrifisering i de fattige nabolagene i sørlige Tel Aviv, og en den gamle havnen i nord ble fornyet. Nye lover ble innført for å beskytte modernistiske bygninger, og det ble gitt støtte for å bevare dem ved UNESCOs anerkjennelse av Tel Avivs «Hvite by» som en verdensarv. Tidlig på 1990-tallet hadde nedgangen i befolkningen snudd, delvis grunnet en stor bølge av nye immigranter fra tidligere Sovjetunionen.[52] Tel Aviv begynte også å framstå som et høyteknologisk senter, og konstruksjonen av mange skyskrapere og kontorbygninger for høyteknologi fulgte. I 1993 ble Tel Aviv kategorisert som en verdensby.[53] Byen er ansett som en sterk kandidat for global bystatus.[54]
Under Gulfkrigen i 1991 ble Tel Aviv angrepet av scudraketter fra Irak, men det var få skader og ingen drepte. Innbyggerne i de sørøstlige forstedene av HaTikva reiste et monument av en engel som et tegn på deres takknemlighet.[55]
Den 4. november 1995 ble Israels statsminister Yitzhak Rabin myrdet under en sammenkomst i Tel Aviv i støtte for Oslo-avtalen. Morderen, en religiøs jødisk fanatiker, var imot Rabins fredsinitiativ og signeringen av Oslo-avtalen. Plassen hvor mordet skjedde, tidligere kjent som Kikar Malchei Yisrael («De israelittiske kongers plass»), ble omdøpt til Robinplassen.
I 2009 markerte Tel Aviv sin offisielle hundreårsdag.[56] I tillegg til omfattende feiringer både i byen og utenfor, ble digitale samlinger av historisk materiale satt sammen. Disse omfattet historieseksjonen av det offisielle nettstedet for Tel Aviv-Yafos hundreår,[57] Ahuzat Bayit-samlingen med fokus på grunnleggerfamiliene til Tel Aviv, og fotografier og biografier.[58] Dessuten Stanford Universitys Eliasaf Robinson Tel Aviv-samling som dokumenterte byens historie.[59]
Arabisk-israeliske konflikt
Siden første intifada har Tel Aviv vært åsted for politisk vold. Det første selvmordsangrep i Tel Aviv skjedde den 19. oktober 1994 på en buss da en selvmordsbombe drepte 22 sivile og skadet 50 andre som en del av Hamas' selvmordskampanje.[60] Den 6. mars 1996 drepte en annen selvmordsbombe fra Hamas 13 mennesker (12 sivile og en soldat) i Dizengoff-senteret.[61][62] Tre kvinner ble drept av en Hamas-terrorist i Café Apropo-bombingen den 27. mars 1997.[63][64][65]
Et av de dødeligste angrep skjedde den 1. juni 2001, under andre intifada, da en selvmordsbomber eksploderte ved inngangen av diskoteket Dolphinarium. 21 mennesker ble drept, de fleste tenåringer, og 132 ble skadet.[66][67][68] Ytterligere en selvmordsbomber fra Hamas drepte seks sivile og skadet 70 i en offentlig buss.[69][70][71] 23 sivile ble drept og over hundre ble skadet i en massakre på Tel Avivs sentrale busstasjon 5. januar 2003.[72][73] Al-Aqsa-martyrenes brigader, en sammenslutning av militante palestinere, påtok seg ansvaret for angrepet. I et angrep av en britisk muslim på en bar den 30. april 2003 ble 3 sivile drept og over 50 såret av selvmordsbomberen.[74] Hamas og Al-Aqsa-martyrene hevdet begge å ha stått bak. En muslimsk selvmordsbomber drepte 5 og såret over 50 den 25. februar 2005 utenfor en nattklubb hvor Islamsk jihad påtok seg ansvaret for ugjerningen.[75] Den 17. april 2006 ble 11 mennesker drept og minst 70 skadet i bombingen av en restaurant i nærheten av den gamle sentralbusstasjonen.[76]
Det nyeste angrepet skjedde den 29. august 2011 da en palestinsk angriper stjal en israelsk drosje og kræsjet inn i en politisperring som voktet en populær nattklubb i Tel Aviv som da var fylt med opp til 2 000 israelske tenåringer.[75] Etter kræsjet dro angriperen videre og stakk ned folk og drepte åtte mennesker.[75] På grunn av det israelske grensepolitiets veisperring ved inngangen og inngripen ved knivstikkingen, ble en langt større katastrofe forhindret.[77]
Tel Aviv ligger på kysten av Middelhavet, midt i Israel, og på den historiske landbroen mellom Europa, Asia og Afrika. Rett nord for oldtidens havn i Jaffa, er Tel Aviv lokalisert på landområder som tidligere var ubebodde sanddyner. Landet har blitt jevnet ut og har ingen betydelige høydeforskjeller. Det meste merkbare geografiske trekket er bakkeskråninger over kystlinjen og munningen av elven Yarkon.[78] På grunn av Tel Avivs og Gush Dan-regionens ekspansjon, eksisterer ikke lenger noen absolutte grenser mellom Tel Aviv og Jaffa og de øvrige nabolag i byen.
Byen er lokalisert 60 km nordvest for Jerusalem og 90 km sør for byen Haifa.[79] Nabobyer og tettsteder er Herzliya i nord, Ramat HaSharon i nordøst, Petah Tikva, Bnei Brak, Ramat Gan og Giv'atayim i øst, Holon i sørøst, og Bat Yam i sør.[80] Byen er økonomisk lagdelt mellom nord og sør. Sørlige Tel Aviv er generelt ansett å være fattigere enn nordlige Tel Aviv med unntaket av Neve Tzedek og en del nyere utvikling ved strandsonen i Jaffa. Sentrale Tel Aviv er hjem til Azrieli-senteret og viktige finansielle og kommersielle distrikt langs hovedvegen Ayalon. Iden nordlige siden av Tel Aviv ligger Universitetet i Tel Aviv, parken Hayarkon, og oppskalerte boområder som Ramat Aviv og Afeka.[81]
Tel Aviv har et middelhavsklima (Köppens klimaklassifisering Csa) med varme, fuktige somre, uforutsigbart om våren og høsten, og kjølige, regnfylte vintre. Fuktigheten tenderer til å være høy året rundt grunnet havbrisen. Om vinteren er den gjennomsnittlige temperaturen vanligvis mellom 9 °C og 17 °C med temperaturer så lave som 7 °C og så høye som 20 °C flere ganger om vinteren.[82] Om somrene er de gjennomsnittlige temperaturene vanligvis mellom 24 °C og 30 °C. Hetebølger er mest vanlig om våren med temperaturer så høye som 35 °C. Det er knapt noen dager i året uten solskinn, og selv om vinteren er det mange klare dager.
Tel Aviv har gjennomsnittlig 529 millimeter nedbør årlig. Nedbøren kommer som oftest i månedene oktober til april. Vintrene er den våte sesongen, ofte etterfulgt av tunge nedbørsperioder og torden. Snø er meget sjeldent; det siste bokførte snøfallet innenfor byens grenser skjedde i februar 1950. Den nedbørrikeste måneden som er nedtegnet var januar 2000 med 424,9 mm. Det døgnet som er nedtegnet med mest regn er den 8. november 1955 med 133 mm. Tel Aviv har 3304 solskinnstimer, fordelt på mer enn 300 døgn.
Tel Aviv er styrt av et byråd med 31 medlemmer som er valgt for en femårsperiode i direkte, proporsjonale valg. Alle israelske borgere over 18 år med minst et års fast opphold i Tel Aviv er berettiget til å stemme i kommunevalg. Kommunen er ansvarlig for sosiale tjenester, kommuneprogrammer, offentlig infrastruktur, byplanlegging, turisme og andre lokale tjenester.[83] Rådhuset i Tel Aviv er lokalisert ved Rabinplassen. Ron Huldai har vært ordfører i Tel Aviv siden 1998.[84] Huldai ble gjenvalgt i kommunevalget i 2008 da Dov Henins liste ble beseiret.[85] Den ordfører som har sittet lengst var Shlomo Lahat, og som holdt plassen i 19 år. Den som tjenestegjorde kortest var David Bloch med kun to år i tidsrommet 1925–1927. Utenfor kibbutzim mottar partiet Meretz-Yachad flere stemmer i Tel Aviv enn noen annen by i Israel.[86]
Ordførere
| Navn | Termin | Parti | |
|---|---|---|---|
| 1 | Meir Dizengoff | 1921–1925 | Sionistene |
| 2 | David Bloch | 1925–1927 | Ahdut HaAvoda |
| 3 | Meir Dizengoff | 1928–1936 | Sionistene |
| 4 | Israel Rokach | 1936–1952 | Sionistene |
| 5 | Chaim Levanon | 1953–1959 | Sionistene |
| 6 | Mordechai Namir | 1959–1969 | Mapai |
| 7 | Yehoshua Rabinovitz | 1969–1974 | Tilpasset |
| 8 | Shlomo Lahat | 1974–1993 | Likud |
| 9 | Roni Milo | 1993–1998 | Likud |
| 10 | Ron Huldai | 1998– | Tel Aviv 1 |
.jpg)
Tel Aviv er et betydelig senter for kultur og underholdning.[87] 18 av Israels 35 største sentre for utøvende kunst og drama er lokalisert i byen, inkludert fem av landets ni store teatre, hvor 55 prosent av framføringer i landet og 75 prosent av alt frammøte skjer.[88] Tel Avivs senter for framførende kunst huser Israels opera, hvor Plácido Domingo var hustenor mellom 1962 og 1965, og Cameriteateret, etablert i 1944 og er et av de ledende teatre i Israel.[89] Med 2 760 seter er Frederic R. Manns auditorium (Kulturpalasset) byens største teater.[90] Habimateateret, Israels nasjonale teater, ble lukket for renovasjoner tidlig i 2008, men gjenåpnet i november 2011 etter betydelig oppussing. Enav kultursenter er et av de nye tilleggene til kulturscenen.[88] Andre teatre i Tel Aviv er Gesherteateret og Beit Lessin-teateret; Tzavta og Tmuna er mindre teatre som framfører musikaler og smale framføringer. I Jaffa har teatrene Simta og Notzar også spesialisert seg i smalere produksjoner. I Tel Aviv finnes også Batsheva dansekompani, en verdenskjent tropp for samtidsdans. Israels ballett er også basert i Tel Aviv.[88] Tel Avivs senter for moderne og klassisk dans er Suzanne Dellals senter for dans og teater i Neve Tzedek.[91]
Tel Aviv har mange museer og gallerier:
- Eretz Israel Museum er kjent for den store arkeologiske samlingen og sine historie utstillinger.
- Tel Aviv Museum of Art er et av de store kunstgalleriene i Israel.
- Ved Universitetet i Tel Aviv (TAU) er Museum for jødisk diaspora, dedikert jødiske historie fra hele verden. Her finnes både historiske dokumenter og jødisk kunst fra tiden jødene var i eksil.
- Batey Haosef Museum er et museum for den militære historien til Israels forsvar.
Tel Aviv er den eneste byen som har tre fotballklubber i Ligat ha'Al, Israels øverste fotballiga. Maccabi Tel Aviv ble grunnlagt i 1906 og konkurrerer i mer enn 10 ulike sport og idretter. Dets basketballag, Maccabi Tel Aviv, er et profesjonelt lag i verdensklasse og holder 50 israelske titler, har vunnet 39 ganger den israelske cupen, og har fem europeiske mesterskap, og dets fotballag har vunnet 18 israelske ligatitler og har vunnet 22 cupfinaler, to ganger Totocupen og to asiatiske klubbmesterskap. Yael Arad, en utøver i Maccabis judoklubb, vant en sølvmedalje i Sommer-OL 1992.[92]
Type nummerering
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
