norsk musiker og komponist From Wikipedia, the free encyclopedia
Sigurd Islandsmoen (født 27. august 1881, død 1. juli 1964) var en norsk organist og komponist. Islandsmoen er kjent blant annet for melodien til Jørgen Moes dikt Det lysnet i skogen. Han var organist i Moss fra 1916 til 1961.
| Sigurd Islandsmoen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Sigurd Islandsmoen i 1940. | |||
| Født | 27. august 1881 Gården Islandsmoen i Sør-Aurdal | ||
| Død | 1. juli 1964[1][2] (82 år) | ||
| Beskjeftigelse | Organist, komponist | ||
| Søsken | Olaus Islandsmoen | ||
| Nasjonalitet | Norsk | ||
| Kjente verk | Det lysnet i skogen, Requiem | ||
| Inspirert av | Max Reger, Arthur Nikisch | ||
Islandsmoens musikalske produksjon forøvrig, omfatter blant annet dødsmessen «Requiem» (1935–36, uroppført i 1943), operaen «Gudrun Laugar», oratoriene «Israel i fangenskap» (uroppført i 1931) og «Heimat frå Babel» (uroppført i 1934), korverket «Missa solemnis» (uroppført i 1954), korverket «Missa Nidrosiense» (1963), to symfonier, «Norsk ouverture» og andre orkesterverk, kammermusikk, klaver- og orgelverk samt en rekke korverker.
Islandsmoen vokste opp på gården Islandsmoen i Sør-Aurdal som den yngste av åtte søsken, i et hjem preget av musikk og sang.[3] Da han var liten og var med på seteren hadde han en planke med orgeltangentene påtegnet, og når han «spilte» så hørte han tonene inni seg. Sitt første virkelige «orgel» fikk Islandsmoen som ni-åring, et harmonium laget av en farbror. Helt siden guttedagene var han levende opptatt av å samle og notere ned folketoner. Og det var på en reise for å samle inn slike at han i 1934 fikk tanken om å skape det som skulle bli ett av hans storverk, et rekviem.[4]
Blant søsknene var den eldre broren, Olaus Islandsmoen (1873-1949).[5]
Den innsats Sigurd Islandsmoen hittil har rukket å gjøre i norsk kirkemusikk er intet mindre enn imponerende. Når den er så lite kjent av de fleste, har det alene sin grunn i Islandsmoens medfødte redsel for alt som heter reklame.
Han tok lærereksamen ved Elverum lærerskole i 1904, og jobbet som lærer fra 1904 til 1916. Først jobbet han som lærer og organist noen år i hjembygda Bagn, og senere virket han de siste seks årene som musikklærer i Gjøvik. Hjemme i Bagn ble en stor del av bygdas øvrige musikkliv drevet av to av hans brødre. I Gjøvik etablerte han et musikkdramatisk selskap. Både før og etter lærerstudiene studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo, blant annet under Gustav Fr. Lange, og senere også i Leipzig i Tyskland under Max Reger.[6]
Gjennom sin posisjon som organist i Moss (1916–1961) gjorde han en stor innsats for byens musikkliv. Etter prøveoppføringer i 1919 av Haydns Årstidene og seinere Mendelssohns Elias, tok Islandsmoen initiativet til å danne Moss korforening i 1920. Senere tok han initiativet til dannelsen av Moss orkesterforening i 1924 etter en meget vellykket oppføring av Händels Judas Maccabæus. Samarbeidet mellom disse førte til oppføring av en rekke store verk for kor og orkester. Han ledet hele 49 oratoriefremføringer med Moss korforening, og er regnet som selve drivkraften i musikklivet i byen fra denne tiden.[7]
Tiden i Leipzig er antatt å ha hatt stor innflytelse på hans musikalske utvikling. Det gjaldt særskilt organisten Karl Straube (1873–1950) og dirigenten Arthur Nikisch (1855–1922) som ledet Gewandhaus-orkesteret. De to sistnevnte trekkes frem som personligheter som påvirket ham i særlig grad. De senromantiske strømningene og kromatisk harmonikk påvirket ham betydelig. Islandsmoen ble siden aldri helt familiær med resten av samtidsmusikken, og det er sagt om ham at han ble født et hundreår for sent til å bli regnet blant de store klassiske komponistene.
Sigurd Islandsmoen var aktiv i musikklivet helt til det siste og ledet i 1964, samme året som han døde, uroppførelsen av sin historiske opera, «Gudrun Laugar».
Monumentet på Bagn kirkegård er utført av Ståle Kyllingstad.[8]
Verket ble til i 1902 og har fått opusnummer 15.[9][10] Det ble en suksess først da Islandsmoen ti år senere, harmoniserte det for kor. Musikken ble innspilt på plate og solgte i ca. 10 000 eksemplarer. Jørgen Moes tekst hadde tidligere vært sunget til Vämlandsvisan.
Islandsmoens Requiem ble ferdig i 1936, men ikke fremført i sin helhet før i 1943.[11] Verket er opus nr. 42[9] og har følgende satser:
Fire satser av verket ble fremført under vespergudstjenesten i Frogner kirke 1. november 1942, en måned før hele verket gikk gjennom sensuren.[12] Verket inneholder flere temaer og motiver hentet fra folketoner fra Valdres.[7] Islandsmoen ga i tidsskriftet Norsk Musikkliv 1943 nr. 1, en forklaring på hvordan han forvandlet folkemusikken til kunstmusikk [11]:
Et requiem er en katolsk sunget dødsmesse og har ingen plass i luthersk liturgi, for ikke snakke om innen norsk kirkelig praksis. Ute i Europa har flere av de store klassiske komponistene lagd slike verk, og spesielt berømte er vel verkene til Mozart, Verdi og Cherubini. Islandsmoen har selv fremført Cherubinis Requiem i 1927 og har ganske sikkert latt seg påvirke av dette, selv om de er forskjellig i form. Tekstmessig følger han imidlertid tett på Mozarts bruk av tekstene, som igjen følger en tradisjon fra 1700-tallet om å forenkle disse. Også i Introitus og Kyrie har han fulgt etablert praksis, mens han bryter med Mozart og Verdi i Graduale hvor han bruker en gjentagelse fra Introitus. Han velger å behandle Dies irae annerledes enn Cherubini og Bruckner, og deler den opp og reorganiserer. Totalt tar Islandsmoen for seg 15 av de i alt 19 versene. Gjennom hele verket er det en varierende satsstruktur og det veksles mellom homofone og polyfone partier. I flere av partiene trer det nære slektskapet til norske folketoner frem, og melodien Herre Gud ditt dyre navn og ære setter preg på Dies irae, Kyrie eleison og Agnus Dei.[13]
Requiem (opus 42) ble urfremført i sin helhet i Vår Frelsers kirke 14. januar 1943.[14][15] Fire av satsene hadde allerede 1. november 1942 vært fremført i Frogner kirke. Verket ble ved begge anledninger fremført av Cæciliaforeningen og Filharmonisk Selskaps Orkester. Organist var Rolf Karlsen og solistene var Gunvor Mjelva (sopran), Svanhild Richvoldsen (alt), Sigurd Hoff (tenor), Øystein Sinding-Larsen (bass). Arild Sandvold dirigerte konserten.
Urfremførelsen var midt under den andre verdenskrig og domorganist Rolf Karlsen var på vei til konserten da flyalarmen plutselig gikk. Han forteller at han klarte å komme seg ned på «Konsen» [Musikkonservatoriet i Nordahl Brunsgate][16] uten å bli jaget ned, og at han der hadde det hyggeligere enn i en fremmed kjeller. Etter en halv time kom faren over og alt vendte tilbake til det normale. Klokken 21 startet konserten og han forteller at «- det var en eiendommelig stemning i kirken med disse norske tonene».[17]
Heil og Sæl!Statens Teaterdirektorat
Da Cæciliaforeningen planla urfremføringen støtte de på vanskeligheter. Alt ble den gangen godkjent av Statens teaterdirektorat og ikke alle hadde underskrevet på de nødvendige erklæringer. Etter mye korrespondanse får de til slutt tillatelse til å holde konsert. I et brev datert 17. desember 1942 blir de gjort kjent med at verket har passert sensuren.
Etter fremføringen i Oslo ble verket senere fremført i Stavanger, Moss, Drammen, Lillestrøm, Hønefoss (1946)[14], Bergen (1949)[14], Voss (1949)[14] og Trondheim. Verket er også fremført i København (1946)[14] og i Brussel (1953)[14] som en del av kulturutvekslingen mellom Belgia og Norge. Utdrag av verket ble også fremført i Paris i 1953.[14] Oppføringen i Bergen ble direkteoverført av Norsk rikskringkasting.
Etter krigen forsvant verket, og det siste som er kjent er at det ble fremført i Brussel og Paris i 1953. Deretter forsvant notematerialet. Hvorfor og hvordan er ukjent, men det ser ut som om materialet aldri ble returnert. Direktesendingen i radio ble tatt opp, og det ble overført til NRK. Opptaket er senere forsvunnet. En versjon av "Agnus Dei"-satsen for orgel og kor overlevde og ble brukt i begravelsen til Kong Haakon 7.[14]
Ingen viste hvor det var før det ble etterlyst i 1991 og Nasjonalbiblioteket kunne fortelle at alt arkivert materiale var på plass med unntak av nettopp Requiem. På Bagn Bygdesamling har det imidlertid blitt oppbevart en enslig microfilm i mange år av den opprinnelige versjonen slik den var før uroppføringen. De kunne derfor fortelle Nasjonalbiblioteket at Requiem ikke var tapt, de hadde en kopi. Kopien ble lagd under krigen av Islandsmoen for å sikre verket for ettertiden, og kopien var blitt lagt i magasinene på Bagn Bygdesamling. Det er antatt at noe av bakgrunnen var frykt for at verket kunne bli destruert på grunn av det sterke nasjonale preget det hadde, og den tyske motstanden mot å markere slikt. Denne kopien er siden blitt oppfotografert og utgitt av Norsk Musikkforlag. Disse hadde allerede i 1945 kjøpt rettighetene til verket og hadde den gang utgitt et klaveruttog til hjelp ved innstudering. Verket er siden blitt oppført ved Kirkemusikkdagene i Bergen 10. november 2002, og er nyutgitt av musikkforlaget 2L med støtte av Norsk kulturråd. På denne utgivelsen medvirker Det norske solistkor og Kristiansand symfoniorkester med Terje Boye Hansen som dirigent.
1. og 2. november 2008 ble verket satt opp i Moss kirke under ledelse av kantor Kjetil Ertresvåg. Moss kammerkor og solister fra plateinnspillingen medvirket.
Islandsmoen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og fikk fra 1952 Statens kunstnerlønn.[20]
Det er en permanent utstilling om Islandsmoens virke ved Bagn Bygdesamling. Dette er et mindre museum i Sør-Aurdal som ble opprettet av hans bror Olaus Islandsmoen på hjemgården Islandsmoen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
