Leipzig
by i Tyskland From Wikipedia, the free encyclopedia
Leipzig er en by i delstaten Sachsen øst i Tyskland med over en halv million innbyggere.
| Leipzig | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| |||||
| Land |  Tyskland | ||||
| Delstat |  Sachsen | ||||
| Ligger ved | Elsterflutbett Weiße Elster Pleiße | ||||
| Postnummer | 04003 | ||||
| Retningsnummer | 0341 | ||||
| Areal | 297,37 km² | ||||
| Befolkning | 544 479 (2015[1]) | ||||
| Bef.tetthet | 1 830,98 innb./km² | ||||
| Høyde o.h. | 113 meter | ||||
| Nettside | www | ||||
| Politikk | |||||
| Ordfører | Burkhard Jung (SPD) | ||||
Posisjonskart   Leipzig Leipzig (Tyskland) | |||||
 Leipzig 51°20′24″N 12°22′30″Ø | |||||
Byen er kjent for store varemesser,[trenger referanse] men også som en gammel kultur- og universitetsby.[trenger referanse] Byen er også et sentrum for tysk forlagsvirksomhet.[trenger referanse]
Leipzig ligger midt i det lavlandsområdet som kalles Leipziger Tieflandsbucht, som igjen er en del av det nordtyske lavlandet. Østover og sørover fra Leipzig stiger landet mot mer høytliggende deler av Sachsen.
Gjennom Leipzig renner elva Weiße Elster, som innafor byens grenser mottar sideelvene Pleiße og Parthe. I Leipzig deler Elster seg i to løp, som renner sammen igjen ved Halle. Leipzigs høgeste punkt er Monarchenhügel på 159 moh.
På elvesletta langs Elster finnes ennå et sammenhengende lauvskogsbelte, som lokalt kalles Leipziger Auwald. Mye av denne skogen er bevart også i sentrale deler av Leipzig, sjøl om det i løpet av siste halvdel av 1900-tallet har foregått virksomhet som både har redusert utbredelsen og forstyrra den økologiske balansen. Fra 1930-åra begynte en å bryte brunkull i dagbrudd rundt Leipzig, og i løpet av DDR-tida økte utvinningstakten. På den måten ble store områder totalt omskapt, og en del av elveskogen ble også fjerna, samtidig som alle dagbruddene førte til en lavere grunnvannsstand. Det ble også satt i gang store flomforebyggende arbeider, som bygging av demninger og flomverk, slik at elveskogen ikke lenger fungerte som naturlig oversvømmingsområde.
På 1950-tallet var de gamle møllekanalene som var blitt anlagt i middelalderen for å gi vann til byens møller så tilgrisa av avrenning fra kullverkene at mange av dem ble lagt i rør eller fylt igjen, og Leipzig mista dermed mye av sitt særpreg som elveby. Nesten alt resterende åpent vann i Leipzig og omegn var biologisk dødt på grunn av giftige utslipp. Siden 1990 har det foregått en etappevis gjenåpning av gjenfylte vannløp.
I tillegg til vannforurensninga førte brunkullforbrenninga i kraftverkene, industrien og i hjemmene til en uhørt grad av luftforurensning og sur nedbør som bl.a. tærte på byens eldre bygninger; særlig var byggverk og utsmykning av sandstein utsatt. På 1970- og 80-tallet gjaldt Leipzig for å være en av de verst forurensa storbyene i Europa, og falsk krupp var en utbredt barnesjukdom. Etter Tysklands gjenforening førte en nedlegging av den mest forelda industrien og en modernisering av kraftverkene og boligoppvarminga til en rask bedring av luft- og vannkvaliteten.
I dag regnes Leipzig takket være sine elveskoger, sine kolonihager og et stort antall eldre og nyanlagte parker som en av de grønneste byene i Tyskland. Sju prosent av byen er skog, øvrig grønnstruktur utgjør omtrent halvparten av arealet.
På 1990-tallet ble brunkullutvinninga stansa, og et stort arbeid med å reparere tidligere dagbrudd tok til. Flere steder er dagbrudd omskapt til kunstige dammer og sjøer, for eksempel ved Cospuden, som er blitt et populært rekreasjonsområde for byens befolkning, markedsført som «Leipziger Neuseenland».
Leipzig er delt i 10 administrative bydeler («Stadtbezirke»), som igjen er delt i 84 mindre, administrative deler («Ortsteile»). Dagens administrative inndeling stammer fra 1992, og Stadtbezirke og Ortsteile må ikke forveksles med de historiske bydelene («Stadtteile»), som er tidligere sjølstendige kommuner som i historias løp er blitt innlemma i byen.
I året 1015 ble en borg oppført der de viktige handelsrutene Via Regia og Via Imperii krysset hverandre, «der lindetrærne står». I ly av denne borgen oppsto en bosetning av kjøpmenn og handverkere, som i 1165 ble gitt byrettigheter av markgreve Otto av Meissen. Byen fikk navnet Libzi etter lindene (sorbisk: lipa, «lind»).
Byen vokste raskt takket være sin gunstige beliggenhet, ved handelsveger og nær sølvforekomstene i Erzgebirge, og alt i 1409 fikk den eget universitet, etter Heidelberg det eldste i Tyskland. I 1497 fikk byen rang av riksmessestad.
Under reformasjonen var Leipzig i begivenhetenes sentrum; det var på Pleißenburg at Martin Luther i 1519 møtte sin motstander Johannes Eck (Leipzigdisputasen). Reformasjonen ble endelig innført i Leipzig først i 1539.
Under den schmalkaldiske krigen og trettiårskrigen var Leipzig flere ganger under beleiring, og endog inntatt og plyndra. Både i 1631, 1632 og 1642 ble store slag utkjempa så å si utenfor Leipzigs porter; det første og siste ved Breitenfeld, det andre ved Lützen. 1600-tallet var til overmål også ei tid da kolera og pest herja i byen.
Byen kom imidlertid snart til velstand etter prøvelsene på 1600-tallet, og på 1700-tallet utfolda forlagsvirksomhet, musikkliv, teater og forskning seg. Leipzig fikk gatebelysning alt i 1701, og vant seg ry som «Lille Paris». Sjuårskrigen la på nytt tunge byrder på byens borgere, og byen måtte for ei tid se seg okkupert av Preussen. Under Napoleonskrigene ble et av de mest avgjørende slagene utkjempet nær byen, det som er blitt hetende folkeslaget ved Leipzig.
.jpg)
Leipzig kom tidlig med i den tyske industrielle revolusjonen; i 1839 åpna den første tyske jernbanen av noen lengde mellom Dresden og Leipzig, og Leipzig framstod etter hvert som det viktigste trafikknutepunktet i Midt-Tyskland. Som en følge dels av industrialisering, dels av byutvidelser, utvikla Leipzig seg i løpet av andre halvdel av 1800-tallet til en storby, og i 1871 passerte innbyggertallet 100 000. Etter Tysklands samling ble Leipzig i 1888 gjort til sete for Tysklands høyesterett. Særlig fra 1890 gjennomgikk Leipzig en rivende utvikling, og i 1933 nådde byen sitt høyeste innbyggertall noensinne – nær trekvart million.
Under andre verdenskrig ødela allierte bomber mye av bysentrum, til byen den 18. april 1945 ble inntatt av amerikanske tropper. Under Jaltakonferansen ble området rundt Leipzig overført til den sovjetiske besettelsessonen.
Sjøl om Leipzig var Øst-Tysklands nest største by, og ble gjort til en av tre distriktshovedsteder i Sachsen, førte DDR-tida byen inn i en periode med kontinuerlig tilbakegang i folketall. Befolkninga i Leipzig spilte en avgjørende rolle under de folkelige protestene som skulle ende med DDRs oppløsning. I løpet av 1989 utvikla den såkalte mandagsbønnen i Nikolaikirka seg til større og større mandagsdemonstrasjoner, som på det meste telte 70 000 mennesker.
I 1996 ble Leipzigs nye messeområde, som er Europas mest moderne utstillings- og kongressentrum, høytidelig åpna. Leipzig har i dag gjenvunnet sin rolle som viktig messe-, medie- og universitetsby
Før krigen lå tyngdepunktet i Leipzigs næringsliv innen grafisk industri, støperier og tekstilindustri – foruten rollen byen hadde som messearrangør. I DDR-perioden skjedde en sterk satsing på brunkullutvinning med tilhørende energiproduksjon og tungindustri. Leipzig ble også et tyngdepunkt i Øst-Tyskland for bygging av anleggsmaskiner og for radio- og fjernsynsteknikk.
Etter Tysklands gjenforening brøt nær sagt all industriproduksjon sammen. Bare et fåtall bedrifter overlevde privatisering.
I åra etterpå har byen fått en del større nyetableringer, blant annet ved Siemens, Porsche og BMW. Energisektoren er etter en total omstrukturering igjen etablert med selskapet Verbundnetz Gas, som er det største energiselskapet i det østlige Tyskland. Leipzig er fortsatt av betydning innen medieindustrien, for eksempel ligger Tysklands største filmselskap Kinowelt her. Det bør også nevnes at Leipzig regnes som Tysklands fjerde største bank- og finanssentrum – etter Frankfurt am Main, München og Stuttgart.
Leipzig forsvarer sin århundrelange rolle som handelsknutepunkt med etableringa av store postordre- og fraktselskap som Amazon og DHL i 2006 og 2008.
Middelalderbyen Leipzig vokste frem i veikrysset mellom Via Regia and Via Imperii og har siden vært et viktig knutepunkt både for lokal, nasjonale og internasjonal trafikk. Jernbanestrekningen Leipzig–Dresden ble åpnet i 1839. I 1945 havnet byen i sovjetkontrollert område og befant seg i østblokken til sovjetregimets sammenbrudd i 1990. I denne perioden var trafikken til og fra landene utenom østblokken svært beskjeden, men etter Tysklands gjenforening har forbindelsene særlig med Vest-Tyskland tatt seg veldig opp.
Leipzigs kollektivtrafikk er betydelig styrket etter Tysklands gjenforening. Leipziger Verkehrsbetriebe forestår bytrafikken og har ca. 134 mill. passasjerer årlig. Som ellers i den tidligere østblokken står trikken sterkt. Byen har Tysklands nest største sporveisnett, med 13 linjer; hertil kommer 61 ordinære bussruter og 10 nattruter. Byen fikk trolleybusser i 1938. Den arrangerte i 2012 en internasjonal trolleybussmesse[2] selv om den siste trolleybussruten ble nedlagt i 1975.
I 2001 gikk en rekke ruteselskaper sammen i Mitteldeutsche Verkehrsverbund (MDV), med et felles rute- og billettsystem for all tog-. buss- og sporveistrafikk innen et område på ca. 8000 km², med 1,8 mill. innbyggere.[3]
I 2013 ble lokaltrafikken med tog styrket da byen fikk en nord–sør-gående tunnel, som betjenes av seks S-banelinjer. I tillegg er de viktigste linjene elektrifisert. MDV og tre andre ruteselskaper har gått sammen i Mitteldeutsches S-Banhnetz. Dette omfatter Leipzig, Halle og resten av omegnen, med bl.a. Hoyerswerda og Zwickau som ytterpunkter. I tillegg betjenes området av regionaltog. Byen har direkte ICE-forbindelser med bl.a. Berlin, Dresden (disse linjene er dimensjonert for 200 km/t) og Nürnberg.
Da Adolf Hitler fikk bygget motorveier (Autobahnen) i 1930-årene, lot han dem gå utenom byene, men med forbindelser til disse. Således ble A 9 og A 14 i 1936 anlagt slik at de møttes i et kryss nordvest for Leipzig. I 2006 ble de to motorveiene også forbundet med A38-motorveien sør for byen. Dermed fikk denne en komplett bilring.
Som de fleste tyske byer er Leipzig forholdsvis sykkelvenning. Sykkelveinettet er omfattende, i tillegg til at sykling mot kjøreretning er tillatt i mange enveisregulerte sentrumsgater.
Områdets hovedflyplass ligger utenfor Halle. Trafikken fikk en voldsom vekst etter Tysklands gjenforening og økte fra ca. 275 000 passasjerer i 1990 til 2 240 860 i 2013. Innen godstransport er flyplassen Tysklands nest største, med 887 101 tonn i 2013.[4] Den har S-baneforbindelse med bl.a. Leipzig, Halle og Zwickau, og direkte jernbaneforbindelse også med byer som Hannover, Köln og Magdeburg.
Leipzig har flere lokale spesialiteter å by på, for eksempel Leipziger Allerlei, Leipziger Lerche og Gose. Leipziger Allerlei er en grønnsaksrett som serveres med ferskvannskreps, krepsesmør og små hvetebrød. Leipziglerker ble på 1700- og 1800-tallet tilberedt av småfugl og servert som fylte posteier. Etter at fangstforbud for sangfugler ble innført i 1876, utvikla oppfinnsomme bakere en mørdeigskake med marsipanfyll som av utseende kunne minne om originale lerker. Gose er et overgjæra øl som opprinnelig stammer fra Goslar.
Leipzig har mange store sønner og døtre, som for eksempel filosofen Gottfried Wilhelm Leibniz, komponisten Richard Wagner eller politikeren Karl Liebknecht. Tallrike ikke mindre berømte personligheter har tilbrakt deler av livet i Leipzig, som Johann Wolfgang von Goethe, som komponistene Johann Sebastian Bach, Robert Schumann, Edvard Grieg, Gustav Mahler og Felix Mendelssohn Bartholdy, fysikeren Werner Heisenberg og bilfabrikanten August Horch. Tom og Bill Kaulitz fra rockebandet Tokio Hotel kommer også fra Leipzig.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
