From Wikipedia, the free encyclopedia
Setring eller seterdrift (også skrevet med -æ-) er bruk av fjellbeiter eller skogsbeite som ligger så langt fra gården(e) at buskapen ikke kan drives frem og tilbake på én dag (jamfør seter og støl). Hensikten med setring er å utnytte beiteareal over et større område, og i områder som ikke gir mulighet til fast bosetning. Setra ligger vanligvis høyere i landskapet enn gården(e) den hører til.
_(19028299156).jpg)
Seterdrift har vært viktig i mange fjellområder, f.eks. i Norge, Alpene, Dinariske alper, Pyreneene, Schwarzwald og Vogesene. Men også i lavland kan seterbruket etterspores, som i de danske stedsnavn på ‑løse.[1] Størst utbredelse og betydning har den hatt i Alpene. Betydningen sank fra begynnelsen av 1800-tallet, da bedre transportmuligheter gjorde at melkeproduksjon fra seterdrift ble utkonkurrert fra lavlandsområder. I Norge hadde setring trolig størst betydning på 1700-1800-tallet. Gårdene hadde ofte to eller tre setrer som ble brukt på ulike deler av sommeren. Noen gårder drev også vintersetring for å utnytte foret høstet i setermarken.[2]
Seterdrift bør skilles fra begrepet transhumans, som betyr at husdyr drives mellom vinterbeite i fjellet og sommerbeite – vanligvis i lavereliggende strøk. Seterdrift er først og fremst knyttet til melkekyr og geiter. Men også andre dyr kunne taes med til setra.
Sæterbruk er det når ein gard (ein fast vinterbustad) har krøtera sine i sumarbeite på ein stad eit stykke frå garden der det er husvære og fast personale, så ein kan nytte ut større vidder til beite, som regel og til slått og onnor fôrsanking, og så ein kan spara heimemarkene og nå i betre beite, føde fleire krøter om vinteren og skaffe fôrråd til levemåten på den faste bustaden (garden)
Lars Reinton, Sæterbruket i Noreg(1957)
Det er usikkert hvor gammel setringen i Norge er. Det er sikker dokumentasjon fra skriftlige kilder for at setring var utbredt over det meste av landet i middelalderen. I Trøndelag og det indre Østlandet kan setringen ha utviklet seg ved at bøndene søkte lengre ut i utmarka etter slåttemark - beite og stølsdrift oppsto i så fall kjølvannet av utmarksslåttene. Fra noen deler av landet er det arkeologisk materiale langt tilbake i tid, kanskje til begynnelsen av vår tidsregning eller tidligere. På noen støler er påviste forhistoriske hustufter så mange og store at det kan dreie seg om forlatte fjellgårder. På blant annet Hardangervidda er det påvist beitepåvirkning i landskapet til 500 f.Kr eller tidligere noe som viser at fjellbeite er like gammelt som jordbruk i Norge, men det er uklart om dette var setring.[2] Utvinning av jern fra myr krevde mye skog til kullbrenning noe som trolig har skapt en del åpne flater med gunstige forhold for beiting og setring.[3]
Adam av Bremen skrev at de harde fjellene og den skarpe kulden gjør Norge til de skrinneste av alle land derfor bare egnet til husdyrhold. Adam skrev at nordmennene holdt buskapen lenge ute i ødemarkene (det vil si på beite eller seter) «på arabisk vis». Nordmennene brukt melk til mat og ull til klær, skrev Adam.[4][5] Pytheas fra Massalia skrev 300 f.Kr. at folket i «Thule» driver buskapen opp i fjellet og der de gikk på beite hele sommeren. Landskapslovene, Magnus Lagabøters landslov og Heimskringla tyder på setring i vikingtid/tidlig middelalder. Betegnelsen «seter» finnes ikke på islandsk og blant andre Jørn Sandnes har derfor antatt at seterbruket oppsto i middelalderen. Skatteregister fra 1600-1700-tallet tyder på setring først da fikk særlig økonomisk betydning. Arkeologiske spor (feks. boplasser) og vegetasjonshistoriske spor (f.eks. pollenavsetninger i myrer) tyder på at ressursene i fjellet har vært brukt i 8000 år.[6] Seterdriften fikk en oppblomstring fra 1700-tallet.[7]
Det kan se ut som setring som driftsform i jordbruket ble tatt med fra Norge til nye norrøne bosetninger på Island, Grønland og Færøyene. På Island var det i norrøn tid setrer over hele øya kort tid etter landnåmet. Seterdrift på Shetland og Orknøyene hører vi ikke om, men på Grønland var den av stor betydning for den norrøne bosetningen. På Færøyene forsvant seterdriften allerede i løpet av 1200-tallet, trolig på bakgrunn av en omlegging av jordbruket i retning mer sauehold for produksjon av vadmel og ull som eksportvarer til Norge. På færøysk kalte man setrene ærgi, et ord fra gammelirsk med betydning «sommerbeite for kyr».[8]
Reinton skjelner mellom tre hovedformer for setring i Norge:[9]
I Gudbrandsdalen, øvre Østerdal, Hallingdal, Telemark, Setesdal og Valdres ble det også praktisert vintersetring.
Vintersetring innebærer at husdyrene holdes på seteren etter at beitesesongen er over for å bruke opp høy og annet for sanket i setermarken.[9] For eksempel gårder i Vågå med seter i Sjodalen brukte seteren 16 uker om sommeren og dro igjen til fjells med buskapen i november og ble der ut januar. Gårder i Dovre med seter i Grimsdalen flyttet ofte buskapen dit i mars-april og ble til oktober; den første tiden om våren ble dyrene foret i fjøset med høy fra seterslåtten året før. Vintersetring er kjent fra fjellområdet mellom Ringebu og Østerdalen. I stille vintervær kan det være kaldere nede i dalene enn på fjellet, og det kan være lettere å flytte buskapen til setra enn å frakte for fra seteren ned i bygda. Ifølge Bjørn Hougen kan noen av setrene på fjellet opprinnelig ha vært egne gårder brukt hele året og senere oppgitt som helårsdrift. Disse driftsformene og det historiske opphave gjør skillet mellom gården og setra mindre tydelig.[3]
I landskap med store høydeforskjeller hadde hver gård ofte flere setrer på ulike høydenivåer. Disse ble brukt på forskjellige tider av året og/eller til forskjellige dyr. De høyeste setrene ble bare brukt en kort periode på høysommeren, de andre i perioden(e) før og etter. Dette resulterte i en optimal utnyttelse av de ulike høyderegionene, i og med at vegetasjonsperioden med økende høyde begynner senere og varer kortere. Et setersystem med tre høydetrinn var ikke uvanlig i Norge og Alpene. Vårsetra lå gjerne under tregrensen, i Norge i bjørkebeltet. I enkelte tilfeller kunne vårsetra ligge lavere enn selve gården. I Alpene forekom også setersystemer med flere høydetrinn, unntaksvis opptil 30 (i Valais).[trenger referanse] I sveitsiske dialekter heter heimseter vor-alp eller vor-säss om de laveste alpstufen (høydetrinn). I Norge var heimsetrene i hovedsak under 5 km fra gården, ofte 2–4 km unna. En del steder på Østlandet over 5 km, lengst i Storelvdal og Nord-Østerdalen.[10] I forskjellige deler av Norge har det vært ulike flyttemønster mellom gården og setra eller setrene for gårder med flere. På Østlandet har det vært vanlig med to eller tre setrer til hver gård. En del heimsetrer har blitt til småbruk eller husmannsplasser.[11]
Reinton skjelner mellom tre hovedtyper seter etter høydetrinn og årstid:[9]
I Nord-Norge, Vestfold, Østfold og Akershus hadde gårdene stort sett bare en seter.
Setrer ble brukt til mange ulike dyreslag. De fleste setrer ble brukt til melkekyr, og ysting var en viktig måte å nyttiggjøre setrene og konservere melken på. Det fantes også setrer uten foredling av melk. Fordelen med seterdrift var i slike tilfeller at buskapen kunne økes utover det nivået som dalbeitene alene hadde tillatt. Seterdrift ga dessuten (uansett dyreslag) en friskere buskap, siden fjellvegetasjonen ofte er av høyere kvalitet og buskapen fikk styrket sin fysikk. Blant andre dyr som ble brakt til seters, er
Eierstrukturene for setrer var og er veldig mangfoldige. Norske setrer var i privateie, det vil si hver gård hadde sin(e) egen(e) seter(e), men setrene lå ofte samlet i setergrender, og beitearealene var felles.[trenger referanse] Denne eierformen forekommer også i Alpene, men er heller unntaket. Her er setrene oftere allmenninger eller eies av interessentskaper, det vil si setrene er fra gammelt av felles for alle bønder i en eller flere landsbyer, eller for de av bøndene som har kjøpt andelsrettigheter.
Det har vært vanlig at gårdbrukere uten egen seter leide seg inn hos setereiere med ledig kapasitet. Utleieren tok seg da av buskapen og stelte melken mot godtgjøring. Buskap utplassert på denne måten ble kalt «stellingsfe» eller «leiefe», andre betegnelser har vært fremmedkyr (Østlandet), drottkyr (Østerdalen), sytningskyr, dragekyr eller sellingskyr (Surnadal) eller vaktefe (Hallingdal). Blant setereiere med rikelig beite kunne det være konkurranse om å skaffe slike leiekyr. Leieprisen kunne være i form av andeler av melkeproduktene, for eksempel at utleieren fikk ost og prim eller at utleieren fikk melken hver tredje dag. Denne prisen var betaling både for beitet og for budeiens arbeid. Norges første meieri, Rausjødalen setermeieri, var ifølge Reinton en videreutvikling av leiefeordningen.[9]
På fellessetrer i Alpene oppstod det komplekse og detaljerte regelverk om bøndenes rettigheter og plikter. Reglene varierte sterkt mellom ulike deler av Alpene, men hadde flere fellestrekk: Antallet dyr var nøyaktig reglementert, likeså når og hvor lenge buskapen kunne være på setrene. Slike regler skulle forhindre under- og overbeite og klarte dermed å unngå at setrene ble utsatt for allmenningens tragedie. (Underbeite fører til spredningen av beite-ugress, overbeite ødelegger vegetasjonen.) I tillegg var bøndene forpliktet til dugnadsarbeid: Viktige gjøremål var fjerningen av stein etter vinterens/vårens steinras; fjerning av høytvoksende ugress som spredte seg og ble unngått av buskapen; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av seterbygningene, stier og gjerder. Andre regler garanterte retten til å drive feet på lavereliggende, private beiter ved plutselig snøfall på setra. Motsatt kunne landsbybefolkningen ved katastrofer i dalen søke tilflukt på setra. Mange av reglene stammer fra den tidlige middelalderen og gjelder i store trekk fremdeles, selv om de fleste nå har mistet sin betydning.[trenger referanse]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Felles setrer (allmenninger eller interessentskaper) kan ha en felles driftsform, dvs. driften overlates mot betaling til spesialiserte ystere og gjetere (budeier eller sveisere). Denne driftsformen ble utviklet i Sveits på 1200-tallet og fikk sitt gjennombrudd i Alpene med innføringen av ysting basert på løpe, siden denne forutsetter mer melk enn en enkelt buskap produserer. Alternativt beholdt hver familie ansvaret for sin egen buskap (inkl. gjeting og ysting), slik at det kunne oppstå regelrette seterlandsbyer.
I Norge har det vært vanlig at flere gårder har etablert seter sammen. Ofte i klynger på 10-20 og opp til 40. Slike fellesstøler ble kalt seterlag, setervang (Valdres) eller stølstun (Vestlandet), i nyere tid har betegnelsen setergrend også blitt brukt mens seterlandsby er ren litterær betegnelse ifølge Reinton.[9]
Setrer omfatter også enkle bygninger som ble brukt til sesongbosted og til ysting. Bygningene ble sjelden bebodd av hele bondefamilier, men av enkelte familiemedlemmer og hadde oftest en mye enklere standard enn gårdene. I områder av Norge som praktiserte vintersetring har eller hadde seterbygningene høyere standard.[9] Om det fantes fjøs på setra, var veldig variabelt i ulike områder. Norske setrer hadde ofte fjøs, mens fjøs var fraværende fra setrene for eksempel i de tysktalende Alpene. I dag har infrastrukturen til de gjenværende setrene blitt betydelig modernisert. Melka transporteres nå ofte med bil fra setra til meieriet.
Stell av melkekyr var tradisjonelt kvinnearbeid i Norge, og budeia var spesialisten innen dette arbeidet. Det var ofte et yngre kvinnelig familiemedlem som fikk ansvaret for arbeidet på setra. Hun melket og stelte kyrne; og hun foredlet melka til smør og ost. På fellessetre med felles driftsform ble derimot ystingen (og driften ellers) overtatt av menn (sveisere).
Dagen da buskapen blir drevet til eller fra setra (bufardagen; i de tysktalende Alpene Almauftrieb resp. Almabtrieb, eller Alpfahrt), markeres ofte som en stor festdag. Andre festdager var knyttet til dugnadsarbeidet. I Alpene er det vanlig med ulike former for velsignelse for setrene, delvis med klart førkristne elementer. I enkelte dalstrøk inneholder velsignelsen et løfte om å gi én dags osteproduksjon til landsbyens fattige.
Det var knyttet mange folkelige forestillinger til den tradisjonelle seterdriften. I Norge er dette fremfor alt haugefolket og de underjordiske. Forestillinger om huldra var levende til langt inn på 1900-tallet.
I Alpene forekommer mange fortellinger om dverger som lærte bort ystingens hemmelighet til menneskene.
Setrenes blomstringstid var i middelalderen og frem til begynnelsen av 1900-tallet, da det ble grunnlagt større ysterier i dalene. Disse kunne produsere osten billigere enn setrene, noe som skapte en alvorlig konkurranse. Situasjonen ble forverret ytterligere på 1960-tallet, da arbeidskraft ble dyrere, mens produkt- og transportpriser sank. Inntil da hadde arbeidskraft vært billig og produkt- og transportpriser høye. Den arbeidsintensive seterdriften hadde dermed mistet sine tidligere fordeler. Det fulgte en til dels drastisk nedgang. I deler av de sydlige Alpene ble mer enn 60 % av setrene lagt ned. Andre deler av Alpene har klart å bevare mange setrer, best står det til med seterdriften i Tirol, der bare rundt 10 % av setrene ble avviklet.
I Norge hadde seterbruket lengst betydning der det var mange høytliggende gårder. I mange fjellbygder var jordbruksdriften lenge basert på utnyttelse av fjellviddene ved beiting og høsting av utslåtter; dette er godt dokumentert i SSB's jordbrukstelling i 1939. Det var vanlig at hver gård hadde to setrer, hjemmeseter og langseter. Setertiden var i gjennomsnitt 74 dager. De fleste setrene var å finne i Hedemark, Oppland, Buskerud, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdag og Sør-Trøndelag. I disse fylkene fantes ca. 27 000 av de 30 000 setrene som var i bruk i 1939. Noen steder var det fremdeles seter i bruk til hver gård. Noen eksempler er Vang og Øystre Slidre i Valdres, Valle og Øvre Sirdal i Agder, Jostedal i Sogn og Stordal på Sunnmøre. Tellingen har også oppgaver over setrer som har kjørevei og bilvei fram til setra. Mange ulike driftsformer var i bruk: En kunne bære melka ned fra setra til gården, en kunne yste og kinne på den gamle måten, eller en kunne levere melk til meieri fra setra. Dette var løsninger som var i bruk i 1939, i ulike deler av landet.[12]
I år 2000 var det 2619 melkeprodusenter som drev setring med tilskudd fra staten, på den tiden var det i alt 22.000 melkeproduserende gårdsbruk i Norge. Noen gårdsbruk setret sammen og ble regnet som en «stølsenhet» slik at antall stølsenheter i tabellen er lavere enn antall gårdsbruk. Regnet etter antall støler eller antall gårdsbruk var setring mest utbredt i Oppland med nesten en tredjedel av alle registrerte i 2000.[2]
| Fylke | Enkeltstøler | Gårdsbruk | Stølsenheter |
|---|---|---|---|
| Telemark | 20 | 86 | 34 |
| Aust-Agder | 0 | 1 | 1 |
| Vest-Agder | 1 | 0 | 1 |
| Oppland | 619 | 869 | 682 |
| Hedmark | 286 | 392 | 316 |
| Buskerud | 170 | 219 | 182 |
| Rogaland | 5 | 9 | 6 |
| Hordaland | 53 | 74 | 58 |
| Sogn og Fjordane | 80 | 145 | 93 |
| Møre og Romsdal | 18 | 245 | 62 |
| Sør-Trøndelag | 116 | 415 | 172 |
| Nord-Trøndelag | 13 | 50 | 20 |
| Nordland | 2 | 59 | 14 |
| Troms | 20 | 50 | 28 |
| Finnmark | 0 | 5 | 1 |
| Hele landet1) | 1403 | 2619 | 1670 |
1)Ingen tall oppgitt for Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold.
Setrene som er igjen har blitt betydelig modernisert. De fleste har fått veiforbindelse, slik at det har blitt mulig for budeia eller sveiseren å dagpendle til og fra setra, og å frakte melken til dalen til videre foredling. Dugnadsinnsatsen har blitt redusert eller avskaffet. Også driftsformene med flere høydetrinn har blitt forenklet eller avskaffet. Andelen av ungkyr har økt på bekostning av melkekyr, og etter tusenårsskiftet er dette den mest vanlige form for seterbruk med storfe. Melkeseterbruk med geiter finnes fremdeles i 2018.
Det varierte landskapsbilde i mange fjellområder med veksel mellom skog og artsrike gresslier skyldes i stor grad seterdrift. Uten seterdrift hadde den subalpine høydesonen vært dominert av nokså artsfattige skoger. Ofte har seterdriften også ført til at tregrensen sank (i Alpene med opptil 400 høydemeter). Nedleggelsen av setrer har derfor stor betydning for kulturlandskapet. Uten beiting gror de åpne beiteområdene igjen, og artsrike enger fortrenges av artsfattig buskas. I bratt terreng øker også erosjonsfaren, siden kortbeitet gress er mer motstandsdyktig mot store nedbørsmengder. For å bevare kulturlandskapet i fjellene, mottar seterdrift nå i mange land økonomisk støtte.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
