From Wikipedia, the free encyclopedia
Sørsamer eller sydsamer (sørsamisk: åarjelsaemieh) er en gruppe blant samene i Norge og Sverige. Deres tradisjonelle bo- og reindriftsområder i Norge strekker seg i dag omtrent fra Ranelva i Rana kommune i Nordland til Elgå øst for innsjøen Femunden i Hedmark. I Sverige regnes det sørsamiske området å være Västerbottens län, Jämtlands län og deler av Härjedalen og Dalarna.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Sørsamisk språk |
| Historie |
|
Vivallen • Bindalstromma • Folldalstromma • Dalbusjøen 1811 • Felleslappeloven • Elsa Laula Renberg • Daniel Mortenson • Samemøtet i 1917 • Waren Sardne • Dunderlandsdalsulykken • Bergsland • Bull • Sameblod |
| Institusjoner |
|
Saemien Sijte og Åarjel-saemieh • Åarjelsaemien Vierhtiesåafoe • Åarjel-saemiej skuvle • Gaaltije • Sijti Jarnge • teater • Daerpies Dierie • Aajege • Gïelem nastedh • Gïeleaernie |
| Se også |
Det som skiller sørsamer fra andre samiske grupper, er «først og fremst språket, men også drakten, ornamentikk, byggeskikk og andre kulturuttrykk.»[1] Sørsamene utgjør en liten andel av den samiske folkegruppen og har blitt beskrevet som «en minoritet i minoriteten».[2][3][4] Sørsamisk språk tales av 500–800 personer, og det er om lag 150 personer sysselsatt med reindrift i de sørsamiske områdene i Norge.[5] Sørsamiske institusjoner som skole, museum og teater finnes i Snåsa, Hattfjelldal, Røros, Røyrvik, Mo i Rana og Östersund.
Sørsamenes historie kan deles i tre store perioder: fangstsamfunn, intensiv reindriftsnomadisme og ekstensiv reindrift. Reindriftsnomadismens tid antas å ha begynt sent i middelalderen, omkring 1200–1400; avslutningen av reindriftsnomadismen knyttes vanligvis til at man sluttet å melke reinen, noe som i Norge skjedde mellom 1902 og 1964.[6]
Det området i Norge hvor sørsamene i dag utøver tradisjonell samisk reindrift, strekker seg fra Mo i Rana i Nordland sørover til Svahken sijte ved Elgå øst for Femunden. Reinbeitedistriktene strekker seg fra svenskegrensa og ut til kysten gjennom Helgeland, Namdalen og Fosen. Gjennom Innherred i Trøndelag og Engerdal i Østerdalen ligger reinbeitedistriktene i de lave fjellområdene langs Kjølen. I tillegg er det et reinbeitedistrikt i Trollheimen (Trollheimen sijte) med egen lovhjemmel[7]. Rundt og øst for Mo i Rana ligger det tradisjonelle umesamiske området.
Samerettsutvalget mener at «De tradisjonelle samiske områdene i Sør-Norge omfatter brorparten av Nord-Trøndelag fylke, Fosen-halvøya og de indre delene av Sør-Trøndelag fylke, og de nordøstre delene av Hedmark fylke. Fra langt tilbake har det vært samisk bosetning og vært utøvd reindrift og annen samisk bruk i brorparten av disse områdene.»[10] Utvalget nevner også tamreindrift i Trollheimen, og det peker på at det finnes områder i randsonen til de nåværende reinbeiteområdene som «tidligere lå innenfor de administrativt avgrensede reinbeiteområdene, men som har falt utenfor disse etter justeringer av områdenes yttergrenser».[10] Videre peker utvalget på Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Kommunaldepartementet fra 2005,[11] som gir en ytterste avgrensing av området hvor det kan forekomme «samiske interesser [innenfor] alle ideelle og materielle former for samisk kultur», det kan gjelde kunst, kultur, utdanning og arealplaner.
De fleste av nasjonalparkene i det sørsamiske området er en del av reindriftssamenes kulturlandskap: Gutulia, Femundsmarka, Skarvan og Roltdalen, Blåfjella-Skjækerfjella, Lierne, Børgefjell og Lomsdal-Visten nasjonalpark. I disse nasjonalparkene er adgang til tradisjonell reindrift en del av vernebestemmelsene.
I tillegg til dagens utbredelse har det i de siste århundrene også vært samisk bosetting og reindrift på Gauldalsvidda[12] og i områdene vest for Femunden[13]. Samerettsutvalget har ellers samlet en oversikt over høyesterettsdommer og andre norske rettsavgjørelser i samiske saker. Denne oversikten viser at det har vært grunnlag for tvil om beiterettigheter i store deler av Sør-Norge.[14] I folketellinga for 1910 er det for øvrig registrert sørsamisk bosetting i Setesdal, Lesja og områdene rundt Trollheimen.[15] I områdene nord for Trollheimen, fra Hemnefjella i øst[16] og til Halsa og Åsskard i vest, ble den tradisjonelle reindrifta avviklet rundt 1980.[17]
I Sverige regnes det sørsamiske området å være Västerbotten, Jämtland og deler av Härjedalen og Dalarna.[18] Eller med andre ord fra Umeälven i nord til Dalarna i sør, med Idre sameby i Idre som den sørligste.[19][20] Grensene mellom de svenske samebyene (siida) er i større grad enn i Sør-Norge basert på trekkruter langs vassdrag i nordvestlig–sørøstlig retning.
Tradisjonelt har flere av de samiske reinbeiteområdene, også i det sørsamiske området, vært uavhengige av riksgrensene. Ved grensedragningen mellom Norge og Sverige i 1751 ble vilkårene for reindrift avklart i Lappekodisillen, som var et tillegg til grensetraktaten mellom de to land. Lappekodisillen ga grunnlag for at reindrifta fortsatt kunne ha sesongmessige flyttinger. Den er siden fornyet gjennom ulike reinbeitekonvensjoner, den siste fra 2010. Reinbeitekonvensjonen gir hjemmel for grensekryssing med reinflokker.[21]
Utdypende artikkel: Sørsamisk
Det sørsamiske språket (åarjelh-saemien giele) er et samisk språk innenfor de finsk-ugriske og uralske språkfamiliene. I Rana kommune i nord danner det et dialektkontinuum med umesamisk. Enkelte språkforskere betrakter derfor også umesamisk som en sørsamisk dialekt.[22] Vanligvis regnes umesamisk som et eget språk.[23]
Sørsamisk faller i to dialekter. På svensk kalles de henholdsvis Jämtland- och Åsele-dialekten, hvor Jämtland-dialekten brukes i sør, mens Åsele-dialekten brukes i nord.[23] Den sistnevnte kalles på svensk side også for vilhelminasamiska. På norsk side har de to dialektene fått benevnelsene rørossamisk og vefsnsamisk (for Vefsn og Namdalen).[24] Knut Bergsland mener at denne dialektinndelingen har visse svakheter. Den tar utgangspunkt i språksituasjonen i 1880- og 1890-årene, «den gang da sydsamisk ble brakt til den lærde verdens kunnskap».[24] Senere mobilitet mellom områdene har nyansert denne tradisjonelle dialektinndelingen.
Sørsamisk anses som sterkt utrydningstruet av UNESCO. I de siste årene har språket vært gjenstand for en revitalisering.[22] Ethnologues rapporter fra 2013 (17. utgave) til 2020 (23. utgave), refererer til en kilde fra 1992 som anslår at det finnes 600 sørsamisktalende i alt, likt fordelt mellom Norge og Sverige.[25] I en rapport fra 2005 opererte Nordisk samisk institutt med 500 personer, likt fordelt mellom Norge og Sverige.[23] Samiskt informationscentrum anslo i 2012 at det finnes 700 sørsamisktalende uspesifisert fordelt mellom landene[26]. Et fjerde anslag er at det finnes 500 sørsamisktalende bare i Sverige.[18]
Tre kommuner i Trøndelag inngår i samisk språkforvaltningsområde, hvor norsk og samisk er likestilte språk: Sørsamisk er offisielt språk i Snåsa kommune siden 1. januar 2008,[27] i Røyrvik siden 1. januar 2013,[28] og i Røros siden 1. juli 2018.[29] Den 1. juli 2017 ble også Hattfjelldal i Nordland en del av det samiske språkforvaltningsområdet.[30][31][32] Det svenske Förvaltningsområdet för samiska språket omfatter 19 kommuner (per 2013), hvorav halvparten i det sørsamiske området.[33]
Språket undervises i på flere skoler i det sørsamiske området. I Norge ble Gaske-Nøørjen Saemienskovle etablert i Hattfjelldal i 1951. Skolen ble foreslått nedlagt forslaget til Statsbudsjettet 2016,[34] men i det reviderte statsbudsjettet av 31. mai 2016 ble driften opprettholdt.[35] Åarjel-saemiej skuvle i Snåsa ble opprettet i 1968.
Av fem svenske sameskoler finnes én i Tärnaby i det sørsamiske området.[36] I økende grad får sørsamiske barn undervisning i sørsamisk på sitt hjemsted, enten via lokale lærere eller teleundervisning[37]; dette kombineres med «språkbad» – leirskoleaktige samlinger. Grong videregående skole og Høgskolen i Nord-Trøndelag har et særskilt ansvar for undervisning på og om sørsamisk språk.[38] Umeå universitet har samme rolle i Sverige.[39]
Det finnes 13 samiske språksentre i Norge, hvorav tre i det sørsamiske området.[40] I Snåsa ble Gïelem nastedh opprettet i 2008, i forbindelse med at kommunen ble tospråklig samme år.[41] I Røyrvik fulgte Gïeleaernie etter i 2013.[42] Det sørsamiske språk- og kompetansesenteret Aajege på Røros ble opprettet i 2005.[43].
En av de første som brukte et sørsamisk-lignende språk på trykk, var den svenske presten og poeten Anders Fjellner (1795–1876). Hans dikt var skrevet i et egetutviklet samisk kunstspråk inspirert av samiske dialekter i Jukkasjärvi (Kiruna/nordsamisk) og Herjedalen (sørsamisk). I 1849 publiserte han diktsamlingen Päiven pardne («Solens sønner»), som bygde på mytologiske beretninger hos samer i nord og sør.
Den første som forsket eksplisitt på det sørsamiske språket, var den ungarske språkforskeren Ignác Halász. I årene 1885–1896 utga han seksbindsverket Svéd-lapp nyelv I–VI («Sverige-samisk språk I-VI»). Etter ham fulgte blant andre Eliel Lagercrantz, Gustav Hasselbrink og Knut Bergsland. Bergsland utgav avhandlingen Røroslappisk grammatikk (1946) og tekstprøver i Røros-samiske tekster (1943).
Den første sørsamiske skolebokteksten som ble trykket, var Sámien lukkeme-gärjá : sydsamisk lesebok med grammatikk og ordliste (1957) av Knut Bergsland og svenske Gustav Hasselbrink. Den fulgte samme bokstavbruk som daværende nordsamiske rettskriving[44]; boka ble utgitt i en svensk parallellutgave samme år.[45] Ella Holm Bull og Knut Bergsland utga prøver på den første sørsamiske rettskrivningen i 1974[46]; de valgte en løsning uten de samiske bokstavtegnene som er karakteristisk for nordsamisk. Bull-Bergsland-rettskrivningen ble anbefalt av Samisk språkråd i 1976 og godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet og den svenske Skolöverstyrelsen som læreboknormal i 1978.[44][47] Sørsamisk-norsk ordbok av Bergsland og Lajla Mattsson Magga utkom i 1993. Lajla M. Magga har også utgitt andre ordbøker og en sørsamisk grammatikk.
Sørsamiske språkarbeidere som gruppe ble tildelt Norsk kulturråds ærespris for 2022. Prisbeløpet tilfaller museet Saemien Sijte. I tildelingen ble Anna Jacobsen, Ella Holm Bull og Julie Axman nevnt ved navn.[48]
Utdypende artikler: Sametinget og sametingsvalget 2021
.jpg) |
_(cropped).jpg) | |
Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell og Maja Kristine Jåma er begge sametingsrepresentanter for NSR fra Sørsamisk valgkrets. Her er begge avbildet i gapta (kofte) | ||
Sørsamisk valgkrets (Åarjel-Saepmie veeljemegievlie) er en valgkrets til det norske Sametinget. Kretsen består av Helgeland, Trøndelag, og noen kommuner på Nordmøre i Møre og Romsdal, og i Nord-Østerdalen i Innlandet. Ved de fire første valgene (1989 til 2005) var landet delt inn i 13 samiske valgkretser, og Lullisámeguovlu («Sørsameområdet») bestod av Helgeland, Trøndelag, og Engerdal. Ved sametingsvalget 2009 ble det innført en ny ordning med syv kretser.
Ved Sametingsvalget 2021 fikk Norske Samers Riksforbund (NSR) tre representanter og Arbeiderpartiet én fra Sørsamisk valgkrets. Maja Kristine Jåma (NSR) er medlem av Sametingsrådet etter sametingsvalget 2021.
Tidligere har disse sørsamiske politikerne sittet i Sametingsrådet: Thomas Åhrén (NSR) 2013–2016 og Ellinor Jåma (ÅSG) 2009–13. Partiet Åarjel-Saemiej Gïelh (ÅSG, Sørsamiske røster) har bare stilt liste i denne valgkretsen; de fikk én representant ved sametingsvalget 2009, to representanter ved sametingsvalget 2013 og én representant ved sametingsvalget 2017.
Sørsamenes historie kan deles inn i tre store perioder: fangstsamfunn, intensiv reindriftsnomadisme og ekstensiv reindrift. Reindriftsnomadismens tid antas å ha begynt sent i middelalderen, omkring 1400; overgangen fra fangstkultur til tamreinhold regnes for å være gjennomført omkring år 1600. Avslutningen av reindriftsnomadismen knyttes vanligvis til at man sluttet å melke reinen, noe som i Norge skjedde mellom 1902 og 1964.[6]
Sørsamene har ingen sagn eller myter om vandringer; de har etter sin egen selvforståelse alltid bodd i sine nåværende områder.[49] Dette støttes av flere arkeologiske funn i Sør-Norge og de tilgrensende områdene i Sverige. Det mest kjente samiske gravfunnet er fra Vivallen i Funäsdalen i Herjedalen, hvor det er påvist en gammetuft med ildsted og graver, datert til 800–1200.[50] I 2006 ble det funnet samiske boplasser ved Aursjøen i Lesja, datert til vikingtid/middelalder.[51] Runebommehammeren fra Rendalen er datert til 1160–1260. Den ble funnet i 1939 og tolkes som et uttrykk for samisk tilstedeværelse i Østerdalen på 1400-tallet.[52] Registeringene av samiske fangstanlegg i Åmot i Østerdalen i forbindelse med etableringen av Rena leir endret oppfatningene om samisk sørgrense og samisk identitet bakover i tid. Det ser ut til å ha vært en samisk bosetting i Østerdalen på 500-tallet, som livnærte seg ved fangst av elg.[53][54][55][56] Det er også funnet kulturminner fra førhistorisk tid andre steder i Hedmark som tolkes som tegn på samisk bosetting.[57]
Det refereres til samer i Sør-Norge i flere middelaldertekster. Mest kjent er Ågrips og Heimskringlas fortelling om ekteskapet mellom Harald Hårfagre og samekvinnen Snøfrid Svåsedatter fra Gudbrandsdalen.[58] Det vises også til samer i de gamle middelalderlovene fra Østlandet. I de bevarte kapitlene av Borgartingsloven og Eidsivatingsloven forbys det å søke trolldomshjelp hos samene. Disse tekstreferansene må forstås som et uttrykk for at samene var en del av lovkretsens kulturelle referanseramme.[59]
Den såkalte «framrykkingsteorien» som Yngvar Nielsen presenterte i et foredrag i november 1889,[60] regnes nå som avvist, både på grunn av hans metodebruk,[61] på et lingvistisk grunnlag[62] og på grunnlag av arkeologiske funn.[51][63][64][59] Nielsen hevdet at den sørsamiske folkegruppen hadde oppstått ved innvandring fra Nord-Skandinavia på 1600- og 1700-tallet. Få måneder tidligere, i januar 1889, hadde Gustav Storm presentert lignende tanker i et foredrag om samisk «utbredning och förhållande i politisk afseende» hos Svenska sällskapet för antropologi och geografi.[65] Nielsens teori ble brukt som faglig grunnlag i flere rettssaker i 1890-årene og senere, hvor samer ved Røros tapte retten til å bruke beiteland.[66][67] I nyere tid har få støttet Nielsens teori; den som tydeligst har arbeidet og publisert ut fra denne hypotesen har vært Kjell Haarstad.[68][69]
Som fangstfolk utnyttet samene rimeligvis alle tilgjengelige ressurser: fangst av store og små pattedyr, fuglefangst, fiske og bær. Det vanligste skatteobjektet var mårskinn. Det skjedde en glidende overgang fra veidesamfunn til tamreindrift, og man har antagelig lenge hatt noen tamrein i hver husholdning/siida, som kjøredyr, som lokkedyr ved jakt og som kilde til melk.[6] Overgangen fra veidekultur til tamreinhold skjedde antagelig til ulik tid i de ulike delene av Sapmi.[70] Tradisjonelt har slutten på fangstkulturen blitt knyttet til synkende etterspørsel etter skinn og pels. Omkring 1600 gikk klær av skinn og pels ut av bruk i Europa. Det kan også tenkes andre forklaringer på overgangen, knyttet til økt skattlegging, overbeskatning av villreinbestand eller endrede, indre strukturer i det samiske samfunnet.[71] Frøyningsfjelltromma er en av flere samiske trommer som ved avbildning av båter gjenspeiler at fiske og sjørettet virksomhet var en del av sørsamenes næringsgrunnlag.[72]
Siden 1984 har det vært gjennomført flere prosjekter med sørsamisk kulturminneregistrering, både i Sverige og Norge.[73][74][75][76][77] Karakteristiske sørsamiske kulturminner er blant annet aernie (ildsted), som gjenkjennes ved endret vegetasjon og ved kullag like under overflaten; boerne (mjølkegrop), groper i frostfri jord hvor melk ble lagret over vinteren for å syrne; buvrie (forrådsbod), som gjenkjennes av hellene som var underlag for hjørnestolpene; delvis nedraste derhviegåetie (torvgamme); giedtie (inngjerdet plass for melking av reinen), som er lett gjenkjennelige for sin rikere vegetasjon pga. gjødselen; Gåetie-sijje (gammetomt), som sees som en ring av torv og never med et ildsted i midten; og råafa (forrådsgamme).[78] Andre kulturminner er gravplasser, offerplasser, reinens trekkveier og hvileplasser, høstingssteder og fiskesteder.[6]
Pollenanalyser ved Mjölkvattnet i Njaarke sameby i Åre kommune viser at det allerede på 1100-tallet skjedde endringer i vegetasjonssammensetningen som avspeiler bruk av giedtieh (reingjerder, innhegninger) for å samle tamrein for tilsyn og melking.[78] Dette er muligens en av de eldste sikre dateringene av tamreinhold; ellers er det vanlig å knytte dette strukturskiftet til 1500- og 1600-tallet.
Det tradisjonelle tamreinholdet var arbeidsintensivt og preget av nærhet til dyrene og landskapet. Familiene vandret og levde sammen med dyrene i en trekkrute med årsrytme basert på åtte årstider. Reinen var svært tam; den ble melket, brukt som kløv- og trekkdyr, og dyret ga også råstoff til mat, klær og redskaper.[6] Rein gir forholdsvis lite melk, kanskje 3 dl hver gang, men denne melken er fet og næringsrik, og den ble dels ystet og dels lagret over vinteren i nedgravde kagger. I forbindelse med melkingen var det utviklet en hel prosess- og redskapskultur. Typiske elementer her var kjevlene, som ble bundet i reinkalvens munn for å hindre at den drakk opp melka[6][79], osteformer, melkeboller og kagger[80].
Samene har hatt et eget, indre rettssystem som har regulert spørsmål om areal- og annen ressursfordeling mellom individer og grupper.[81][82] Det er også antatt at denne rettsordningen har vært forvaltet av «dommere» som øverste instans, og at slike dommere kan ha blitt omtalt med tilnavn som «Snåsakongen»[83][84], men det er ikke videre kjent hvilke regler som gjaldt eller hvordan de ble håndhevet. I Sverige ble denne indre samiske justisen innenfor siidasamfunnene utfordret og avskaffet ved en lov i 1602.[85]
På 1700-tallet intensiverte den dansk-norske staten den «siviliserende» innsatsen overfor samene, blant annet gjennom misjonering gjennomført av Thomas von Westen og hans medarbeidere. I denne prosessen ble mange runebommer samlet inn og ødelagt. Mye av den kunnskapen man nå har om samisk religion, er basert på opptegnelser fra Westens medarbeidere: Nærøymanuskriptet fra 1723, Isaac Olsens nedtegnelser og Hans Skankes Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ fra 1730-tallet.
Gjennom 1600- til 1800-tallet var det hyppige konflikter mellom samer og bønder flere steder i det sørsamiske området. En forklaring er at befolkningsøkningen førte til bureising i bygder som tidligere hadde vært udyrket utmark og samisk beiteområde, mens en annen forklaring er at jordbruket fikk større interesser i utmark, knyttet til setring og utmarksslåtter. Ofte tok man i bruk gressvoller som allerede var gjødslet frodige av at reinen hadde stått inngjerdet der.[49] Rundt Røros førte Røros Kobberverks behov for skog og andre ressurser til ekstra konkurranse om ressursene. I overgangen fra fangstsamfunn til tamreindrift var det flere klagesaker hvor bønder påpekte at samene drev intensiv overbeskatning av gjenværende villreinbestand – noe som var logisk sett fra tamreinholdets synspunkt: tamreinen ble forstyrret av villrein i nærheten og villreinen måtte derfor desimeres.[86] Fra disse århundrene er det også mange historier om overfall, ran, slakting av tamrein og andre voldsepisoder fra bygdefolk, rettet mot samene,[49][86][87] en av de mest alvorlige voldsepisodene var overfallet på samene ved Dalbusjøen i 1811.
Margrete Kreutz (1863–1922) fra Meråker/Verdal var en av mange samer som i siste del av 1800-tallet deltok i menneskelige menasjerier i Paris, USA og andre steder.[88][89]
Utdypende artikkel: Bygdesamer
Selv om samene vanligvis oppfattes som knyttet til reindrift, finnes det også flere eksempler på bofaste samer, som levde helt eller delvis integrert i bygdesamfunn.[90] Denne bofaste, eller delvis bofaste, bygdesamebefolkningen er kjent og dokumentert så langt tilbake som de eldste skriftlige kildene om sørsamene; på 1600-tallet. Den eldste dokumenterte bygdesame er en samisk bureisningsmann i Valdres, nevnt i et diplom fra 1485.[91] En oversikt fra 1910/1913 tyder på at halvparten av sørsamene levde som bygdesamer, utenfor reindriften.[92]
Bygdesamene hadde et variert næringsgrunnlag: noen var dreng/taus hos bønder, andre drev småbruk i kombinasjon med fangst, fiske og/eller håndverk.[93] Noen bygdesamer var kjent for å praktisere som naturleger.[91] Andre hadde en nattmannrolle i bygda, med oppdrag innenfor gjelling og behandling av dyreskinn.[91] I Sverige var rollen som «sockenlapp» (sognets same) en definert posisjon.[94][95]
De store hamskifte-endringene i samisk økonomi og livsform ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet sees i sammenheng med felleslappeloven fra 1883, Lappekommisjonen av 1889 og etableringen av reinbeitedistrikt i 1894.[49] Intensjonen bak felleslappeloven var, i tillegg til å oppnå en enhetlig rettsutvikling i tvillingrikene Sverige og Norge, å etablere et system med «solidarisk ansvar for skade», det vil si at det ble lagt til rette for at distrikter med flere samiske reineiere måtte stå solidarisk ansvarlige for beiteskader på innmark.[96] Det nye rettsprinsippet er også beskrevet som at «jordbruket fikk fortrinnsrett framfor reindrifta».[97] En del av Lappekommisjonens mandat var «at afgive Forslag til Fastsættelse af Grændserne for Lappernes Betesret», og dette ledet fram til etableringen av reinbeitedistrikt i 1894.[98] I store trekk falt etableringen av reinbeitedistrikt sammen med de tradisjonelle inndelingene i sijth som fantes i det samiske samfunnet som etablerte arbeidsfellesskap.[99][100] Reinbeitedistriktene ble ytterligere konkretisert i en tilleggslov for Hedmark og Trøndelag i 1897; de ble for Innherreds og Sør-Trøndelags del lagt øst mot svenskegrensen. Reindrift utenfor distriktene ble totalforbudt, noe som rammet reindriftssamene i Hemnefjella, Trollheimen, i Sålåkinna og på Gauldalsvidda.[86] Ved folketellingen i 1910 fantes det samisk befolkning i de fleste kommunene mellom Røros og Oppdal/Surnadal[92], men denne ble etterhvert enten assimilert eller flyttet til reinbeitedistriktene.
Overgangen fra intensiv reindriftsnomadisme til ekstensiv reindrift knyttes vanligvis til bortfallet av melking.[101] Enkelte har også pekt på at endringen har sammenheng med at staten innførte ordningen med reinbeitedistrikt i 1890-årene, noe som krevde større reinflokker.[101] Sverre Fjellheim har samlet en oversikt over når melketradisjonene falt bort i de ulike sijth. Rørossamene i (nåværende) Gåebrien sijte var de første som avviklet melking; det skjedde i 1902. Sijth i Sør-Trøndelag, Innherred, Indre Namdal og Indre Helgeland avviklet melkingen før 1940, mange i 1921. Sijth i Fosen, Ytre Namdal og kystnære deler av Helgeland avviklet melkingen etter 1940, de siste i 1964.[6]
Ekstensiv reindrift kan defineres fra to innfallsvinkler; dels graden av gjeting og dels hvordan dyret utnyttes i reindriftshusholdningen. «Ved intensiv gjeting tenker man seg at det er en nær og intensiv kontakt mellom gjeter og rein. Den intensive gjeteren tilbringer mer tid med aktiv gjeting enn den ekstensive. Den ekstensive gjeterens rein er ofte spredt over et stort område, og har en lavere tamhetsgrad enn reinen til den intensive gjeteren.»[102] Utnyttelsen av reinen har to ytterpunkter: enten bare som kjøttprodusent, eller på flere måter som transportdyr og annen allsidig utnyttelse av dyret. «I et slikt perspektiv blir ekstensiv reindrift forstått som reindrift som har et mål om kjøttproduksjon for et marked, mens intensiv reindrift blir forstått som subsistensreindrift eller reindrift som baserer seg på naturalhusholdning».[102]
Omkring 1900–1910 oppsto de første samiske foreningene. Elsa Laula Renberg skrev kampskriftet Inför lif och död: Sanningsord i de lapska förhållandena og deltok i etableringen av Lapparnas Centralförbund; begge deler i august 1904. I 1907 etablerte Daniel Mortenson Søndre-Trondhjems Amts lappeforening og i 1910 grunnla han avisen Waren Sardne («Stemmen fra fjellet») på Røros. Nordre Trondhjems Amts lappeforening ble etablert i Røyrvik i 1908.[103] Renberg stiftet stiftet Brurskanken Samiske Kvindeförening i 1910. Renberg og Mortenson var begge aktive under samemøtet i 1917.[104] Finnemisjonen etablerte Sameskolen i Havika ved Namsos i 1910.[92][105] Skolen ble et samlingssted for sørsamene, selv om undervisningen på skolen bare foregikk på norsk.[92]
Skolen i Havika ble videreført som den statlige skolen Gaske-Nøørjen Saemienskovle i Hattfjelldal fra 1951. I 1968 ble den andre sørsamiske skolen etablert: Åarjel-saemiej skuvle i Snåsa. Begge ga undervisning på sørsamisk, og i 1978 ble det vedtatt en egen sørsamisk rettskrivningsnormal. Det samiske samfunnet utviklet gjennom etterkrigstida egne organisasjoner som Norske Reindriftsamers Landsforbund i 1947. Ved Dunderlandsdal-ulykken i 1948 omkom 16 sørsamiske tillitsvalgte på vei hjem fra landsmøte i NRL.
Høyesteretts plenumskjennelse i Selbudommen i 2001 regnes som et vendepunkt i rettssaker om samisk beiterett i utmark. Her la man til grunn nye prinsipper for hvordan bruksrett oppstår innenfor tamreindrift, med erkjennelse av særegne trekk ved reinens arealbruk. Det ble også lagt vekt på ny kunnskap om samisk forhistorie og på Norges forpliktelser overfor samene som urfolk i lys av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, som ble ratifisert av Norge i 1990.[106][107][108] I Sverige har man verken ratifisert urfolkskonvensjonen eller hatt noe tilsvarende nytolkende rettssak som Selbusaken.[109]
Sørsamisk har blitt brukt regelmessig i NRK fra 1973, først med 5 minutter hver uke[110]. Per 2013 sendes det et kvarter på sørsamisk to ganger i uka.[111] Det sørsamiske museet Saemien Sijte ble operativt i 1980 og startet blant annet et arbeid med registring av sørsamiske kulturminner. Per 1. juli 2018 er tre kommuner i Trøndelag del av samisk språkforvaltningsområde: Snåsa, Røyrvik og Røros. Den 1. juli 2017 ble også Hattfjelldal i Nordland en del av det samiske språkforvaltningsområdet. Sørsamisk undervises i og om i alle nivå av skoleverket, fra barnehage til høgskole.
Religionshistorikeren Jorunn Jernsletten og sosialantropologen Gro B. Ween har begge studert sørsamisk tradisjonsbevaring og verdiformidling.[112][113] De oppsummerer disse verdiene som viktige for sørsamers dagligliv og kulturell identitet
Jernsletten peker også på at man «ved å følge normene for oppførsel i gåetie, bærer [disse] verdiene i kroppen.»
Gaaltije er et svensk sørsamisk kultursenter i Östersund.[115] Sijti Jarnge er et samisk kultur- og utviklingssenter i Hattfjelldal.[116]
Åarjelhsaemien Teatere (Sørsamisk teater) har base i Mo i Rana, sammen med Nordland Teater. ÅST ble stiftet i 1985 som en amatørteatergruppe.[117]
Samisk menighet i sørsamisk område[118][119][120] er en kategorialmenighet i Den norske kirke. Einar Bondevik arbeider som prest; han redigerer også det sørsamiske kirkebladet Daerpies Dierie. Nettstedet jaahkoe.no har trosopplæringsressurser for barn på sørsamisk.[121] Den første bibelteksten på sørsamisk var en oversettelse av Markusevangeliet i 1993. I 2009 utga Bibelselskapet et utvalg tekster med tittelen Jupmele sjugnede.[122] Innenfor Svenska kyrkan ble Härnösands stifts samiska resurs- och utvecklingscentrum etablert i 2012 med Gabrielle Jacobsson som den første presten.[123]
Den sørsamiske bokbussen Gærjah med base i Hattfjelldal betjente bygdene i Nordland og Namdalen inntil den ble nedlagt i 2019. Bokbussen i Trøndelag, med base i Trondheim, betjener sørsamiske brukere i det rørossamiske området.[124]
Museet Saemien Sijte på Snåsa ble etablert i 1964 og innviet sine nåværende lokaler i 1980.[125] Museet utgir årboka Åarjel-saemieh (Samer i sør) hvert tredje år; første gang i 1983. Et nytt museumsbygg var ferdig prosjektert i 2010.[126] På svensk side finnes et samisk sentralmuseum Ájtte i Jokkmokk, men dette har ikke noen særskilt sørsamisk basisutstilling. Rørosmuseet på Røros og Västerbottens museum i Umeå har samisk kulturarv som et av sine oppdrag[127][128], og Jamtli Jämtlands länsmuseum har utstillingen «Aajeh – samisk källa»[129].
Nordiska museet i Stockholm har et omfattende engasjement innenfor samisk kultur og historie.[130] Norsk Folkemuseum har også en stor samisk samling, med blant annet en sørsamisk gamme i friluftsavdelingen.[131] Folkemuseet startet i 2012 et arbeid kalt Bååstede, hvor man skal tilbakeføre halvparten av samlingene, omkring 2 000 gjenstander, til de seks museene som er under Sametingets forvaltning.[132] Også NTNU Vitenskapsmuseet har en sørsamisk samling, men denne er ikke utstilt.[133]
På nordsamisk kalles husflid duodji, og dette ordet har festet seg på norsk som uttrykk for samisk husflid. Den tilsvarende sørsamiske termen er duedtie.[134][135] duodji/duedtie omfatter både bruksgjenstander, utøvende kunst[136] og et symbolspråk som representerer samisk levemåte og verdensbilde. Materialene er tradisjonelt tre (særlig bjørk), bein og skinn; delt inn i de to hovedkategoriene hard sløyd (tre og bein) og myk sløyd (skinn). Av treet brukes både never, røtter, ved og rirkuler.
Man regner med to hovedtyper av samisk ornamentikk; en med østlig og en med vestlig innflytelse. Mens den nordsamiske ornamentikken har en floristisk utforming, har den den sørsamiske et overveiende geometrisk preg: Mønstrene er bygget opp av geometrisk rette linjer, med flettemønster, stjernemønster og border.[137][135]
Den første dokumentasjon av sørsamisk ornamentikk er boka Mönsterbok för lapsk hemslöjd i Västerbottens län (1920), basert på tegninger av kunstneren Folke Hoving.[138] Maja Dunfjeld er både utøvende kunsthåndverker og den første som tok hovedfag i duodji ved Statens lærerhøgskole i forming, i 1989. Før det var hun konsulent i sami duodji i det sørsamiske området.[139] Hennes doktoravhandling om emnet fra 2001 er også utgitt i bokform.[140]
Den sørsamiske drakten består tradisjonelt av en hofte- eller knelang kofte; på sørsamisk heter kofta gapta eller gåptoe. Tradisjonelt er den sørsamiske kofta blå, men i dag blir den også sydd i andre farger. Kofta har fargede bånd rundt håndledd og halsåpning. Gåptoe er stort sett lik i hele det sørsamiske området, men det finnes noen variasjoner mellom distrikter og familier.[141][142][143] Den tydeligste variasjonen er at draktene fra Rørosområdet har et rutemønster på brystkledet, mens draktene fra Vefsn- og Namdalsområdet har et buemønster/halvsirkelform på brystkledet.
Barnetv-serien Laara & Leisa hadde premiere på NRK Super 10. februar 2014. Dette er første gang det lages barne-tv med sørsamisk tale. Serien består av 2 sesonger med 10 episoder a 12 minutter, og er myntet på barn mellom 4 og 8 år. Serien er produsert av Bjørn Tore Hallem ved TMM Produksjon i Levanger, som tidligere har laget barnetv-serier som Tuva frå Tarva og Fjellgården i Trollheimen.[144] De to hovedpersonene Laara & Leisa spilles av Piere Åhrèn fra Jorm i Sverige og Hilma Dunfjeld Mølnvik fra Snåsa. Handlingen er lagt til bygda Trones i Namsskogan med Namsskogan Familiepark, og til Børgefjell nasjonalpark i Røyrvik.[145][146][147][148][149]
Den sørsamiske artisten Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell (ÅVLA) laget den samiske versjonen av NRK Supers BlimE!-sang for 2022, og sangen ble dette året skrevet på sørsamisk.[150]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
