Bindalstromma
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bindalstromma er ei samisk sjamantromme, også kalt runebomme, (sørsamisk gievrie) fra Helgeland i det sørsamiske området i Norge. Den er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge; dens eier, Nils Jonsen Vesterfjell («Njaarke-Næjla»), er kjent, nevøen Lars Olsen har gitt en beretning om tromma i bruk,[1][2] og trommas siste eier, Nils Nilsen Vesterfjell, har gitt en forklaring av trommeskinnets motiver.[3][4] Tromma ble tilbakeført til Saemien Sijte gjennom Bååstedeprogrammet i 2022.
Runebomme er et sentralt redskap i samisk religion; den brukes av noaidien til å hensette seg i transe, og av noaidien eller husfaren til å hente kunnskap om framtida eller om ting som skjer andre steder. Lars Olsen beskrev i 1885 hvordan tromma ble brukt til å spå om gunstigste valg av vinterbeiteområder og til å forutsi lykke i ekteskap. Nils Nilsen Vesterfjell fortalte i 1925 om motivene på tromma; de gjenspeiler en blanding av et konkret og et religiøst verdensbilde. Figurene representerer rein, beiteområder, fiskevann og rovdyr, men også guder, en djevleskikkelse og gandfluer.
Nils Jonsen Vesterfjell (1795–1869) var en holden reineier, med en stor etterslekt.[5][6][7][8] Han hadde tilhold i fjellområdene sørvest i Vefsn, på norsk kjent som Vesterfjellene, på samisk som Njaarke, derav hans samiske navn Njaarke-Næjla. Dåvnes (Dunfjellet) vest for Majavatnet var hans vanligste sommerbeiteområde. Om vinteren holdt han reinflokken på kysten i Bindalen eller ved Velfjorden. Noen vintre, hvis forholdene krevde det, dro han nordover på Helgeland, eller østover forbi svenskegrensa.[5] Kirkebokinnførsler viser at de var i Alstahaug vårvinteren 1821, i Åsele i februar 1837 og sør på Namsskogan våren 1849.[8]
Njaarke-Næjla giftet seg i 1818 med Marit Sarisdatter (ca. 1785–1844), enke etter Jon Nilson. Hun hadde tre døtre, og sammen med Næjla fikk hun seks barn. Etter Marits død giftet han seg med Elen Eliasdatter Steinfjellet (1823–1911), og fikk sju barn med henne.[8][9]
I sin levetid ble Næjla vitne til at bønder fra bygder nær og fjern flyttet inn i hans beiteområder, og slo seg til som bureisere og nybyggere, først i 1836, siden i 1850-årene og igjen i 1860-årene.[5][8]
Det var sannsynligvis Nils' bestefar som laget tromma.[5] Etter Njaarke-Næjlas død gikk tromma i arv til sønnen «Gammel-Nils» (1825–1908), og etter ham gikk den videre til en yngre sønn av Njaarke-Næjla, Nils Mathias Nilsen Vesterfjell (1857–1936). Nils Mathias vokste opp hos halvbroren Gammel-Nils, og overtok tromma etter ham. Nils Mathias bodde i Bindal, og ble den siste private eieren; i 1925 solgte han, etter mye press[5][2], tromma til Paul Egede Nissen, som var konservator ved Etnografisk Museum i Oslo.[3][10] Nils Mathias fortalte da at tromma var laget av hans oldefar, og at den ikke hadde vært i bruk de siste 20 årene. De siste årene hadde tromma blitt oppbevart i «en klippehule i Granbostadfjeldet, overfor grænden Aabygda i Bindalen».[3] Da tromma kom til museet, var skinnet i god tilstand, mens treramma var i dårlig forfatning.[10]
Tromma var ved Etnografisk Museum fram til 1957/1958. Deretter ble den overført til Norsk Folkemuseum, sammen med resten av den samiske samlingen. Hensikten med overføringen var at samisk kultur og historie skulle presenteres på like fot med den øvrige befolkningen i Norge, ikke blant eksotiske folkeslag på Etnografisk Museum.[3] Siden 1990 har tromma vært en del av Folkemuseets samiske basisutstilling.[3][11] I folkemuseet er tromma presentert sammen med visere fra Jåmafjell i Røyrvik, kjøpt fra Sofie Jomafjeld. Sofie (1883–1958) bodde i Tinn i Telemark, dit familien flyttet for å arbeide som reingjetere for et norsk tamreinlag, men både hun og gjenstandene kom fra Indre Namdalen.[12][13]
Bindalstromma er ei rammetromme, utført ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke til en oval. Runebommer er kjent i fire ulike typer: spontrommer eller rammetrommer, skåltrommer laget av rirkuler, ringtrommer skåret ut av et helt stykke ved, og vinkelrammetrommer.[14] Rammetrommer og skåltrommer er mest utbredt i det materialet som er kjent og dokumentert.[15] I det sørsamiske området er rammetrommene vanligst.[16]
Lars Olsen sendte brev til Just Qvigstad i 1885, hvor han skildret tromma og bruken av den. Qvigstad offentliggjorde denne beskrivelsen på tysk i 1888[1], og den er senere oversatt til norsk og gjenutgitt flere ganger.[3][2][17] Han la også ved en tegning. Olsen sa at treverket på trommene vanligvis var av furu («furutenaar») eller til nød bjørk. Skinnet var laget av halsen til en reinkalv, og var sydd fast til den øverste kanten av ramma med senetråd. Lars Olsen mente at det ikke var avgjørende om det var skinn fra hann- eller hunndyr. Nederst på ramma var det hull til å feste «prydelsene».[3] Slike prydelser kan ha vært tekstiler, metallbiter av sølv eller messing; og beinbiter, klør og tenner fra dyr.[4]
Da Lars Olsen var ung, hadde tromma tre visere (viejhkie): en ring og to tretakkede stjerner. Spåtromma ble oppbevart i en sekk av semsket skinn.[5] Det ringformede motivet på tromma som forklares som reininnhegningen brukes også som startpunkt og eventuelt returpunkt for viserne når tromma brukes til spådommer.
Viserne brukes sammen med tromma til spådomskunst. Olsen fortalte[5] at husfaren satte seg på det hellige stedet i gammen (båassjoe), og strammet trommeskinnet ved å holde det inn mot varmen.
Tromma bruktes ikke bare til avgjørelser i reindrift, men også i spørsmål om ekteskap. Lars Olsen fortalte at
Olsen fortalte at voksne («mandbare») kvinner kunne gjøre ei tromme «indviklet», slik at den ikke lenger kunne gi presise spådommer:
Kvinner kunne på samme måte også besmitte geværet, mente Olsen.[3]
Lars Olsen beskrev hvordan en ny tromme ble innviet til bruk: alle i husstanden skal sitte i ring, og slå på tromma med runebommehammeren. På grunn av sin «besmittelse» måtte kvinnene kompensere ved å bidra med «at tilhænge en Prydels paa Runebommen». Mennene kunne også frivillig velge å feste pyntegjenstander til tromma, men for kvinner er dette påkrevet, for å befri tromma fra den besmittelsen som nærkontakten medførte, eller også for å oppmuntre tromma til å fylle sin bestemmelse.[3]
De eldste beretningene om bruk av runebomme, fra Historia Norvegiæ på 1100-tallet og fram til 1600-tallet, legger vekt på at runebomme var et redskap som noaidien brukte for «å hensette seg i transe og foreta reiser i andre bevissthetstilstander.»[16] Sene beretninger fra sørsamiske områder legger mer vekt på runebomme som spådomsredskap.[18] I det sørsamiske området ser det ut til at det på 1700-tallet fantes ei tromme i hver husstand[19]; dette kan muligens forklares med at rollen som noaidi var forsvunnet.[4] Det var antagelig også i det sørsamiske området at bruken av trommene ble holdt lengst i hevd.[20]
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Sørsamisk språk |
| Historie |
|
Vivallen • Bindalstromma • Folldalstromma • Dalbusjøen 1811 • Felleslappeloven • Elsa Laula Renberg • Daniel Mortenson • Samemøtet i 1917 • Waren Sardne • Dunderlandsdalsulykken • Bergsland • Bull • Sameblod |
| Institusjoner |
|
Saemien Sijte og Åarjel-saemieh • Åarjelsaemien Vierhtiesåafoe • Åarjel-saemiej skuvle • Gaaltije • Sijti Jarnge • teater • Daerpies Dierie • Aajege • Gïelem nastedh • Gïeleaernie |
| Se også |
Tromma er av den sørsamiske typen, med et sentralmotiv som kan tolkes som sola eller himmelhvelvingen, og med bygninger, dyr og landskapselement rundt omkring. Trommas figurer utgjør et kart over trommeeierens næringsstruktur og religiøse verdensbilde; det viser den verden eieren og hans slekt opererte innenfor[19][21], og ingen trommer har samme samling av motiver.[22]
Trommen blir beskrevet å ha fire sider, etter himmelretningene rundt sentralmotivet. Langs sydsiden («som man ogsaa kunde kalde sommersiden eller livets side»[3]) er samlet det som har med samenes sommerliv i fjellet å gjøre: gammer, stabbur, reinflokken og beitelandet. På nordsiden («som man ogsaa kunde kalde dødens side») finner man det som har med sykdom, død og ondskap å gjøre.
Nils Nilsen Vesterfjell forklarte betydningen av motivene på tromma for Paul Egede Nissen.[3]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
