From Wikipedia, the free encyclopedia
«Passacaglia» av Ludvig Irgens-Jensen er et verk for orkester i én sats fra 1928 (revidert i 1934 og 1952). Stykket var blant prisvinnerne i en internasjonal komponistkonkurranse i 1928 og vakte betydelig oppmerksomhet internasjonalt med en rekke framførelser med ledende orkestre i Europa og USA. Bortsett fra musikk av Grieg var «Passacaglia» det hyppigst framførte større norske orkesterverket i perioden 1930–1960.[1] Verket regnes som et nøkkelverk i norsk orkesterlitteratur.[2][3]
| «Passacaglia» | |||
|---|---|---|---|
| Orkesterverk av Ludvig Irgens-Jensen | |||
| Periode | Neoklassisismen | ||
| Komponert | 1926–1927, rev. 1934 og 1952 | ||
| Premieredato | 19. januar 1929 | ||
| Typisk lengde | 21 minutter | ||
| Satser/akter | 1 | ||
.jpg)
.jpg)
Verket er skrevet for et orkester bestående av tre fløyter (en piccolo), to oboer, tre klarinetter (en bassklarinett), tre fagotter (en kontrafagott), fire valthorn, tre trompeter, tre tromboner, en tuba, slagverk, pauker, harpe, orgel (ad.lib.) og strykere.
En typisk framføring varer i omtrent 21 minutter.[4] Verket er tilegnet komponistens far og er utgitt på Norsk Musikkforlag (1934, revidert 1952).
«Passacaglia» ble hovedsakelig skrevet mellom 1926 og 1927. Opprinnelig var det tenkt som et stort anlagt kirkemusikalsk verk for kor, sopran og orgel, men ble etter hvert endret til et rent orkesterverk.[5]
Partituret ble sendt inn til en internasjonal komponistkonkurranse som var utlyst av grammofonselskapet Columbia Records i anledning Schubert-jubileet i 1928. Konkurransen besto av ti regionale delkonkurranser, hvor Norge var i gruppe med Danmark og Sverige, og en global finale bestående av de tre beste komposisjonene fra hver delkonkurranse. I juryen for den skandinaviske delkonkurransen satt blant annet komponistene Torolf Voss fra Norge, Ture Rangström fra Sverige og Carl Nielsen fra Danmark. Av totalt 35 innsendte skandinaviske bidrag ble Irgens-Jensens «Passacaglia» i mai 1928 tildelt andreplass, kun slått av Kurt Atterberg med sin Symfoni i C-dur. Men Carl Nielsen uttalte senere at juryen hadde sett på verkene til Atterberg og Irgens-Jensen som jevnbyrdige.[6] Atterberg gikk for øvrig helt til topps også i den internasjonale finalen, noe som ga en pengepremie på 10 000 dollar. Atterbergs symfoni fikk etter dette tilnavnet «Dollarsymfonien».
Urframførelsen av «Passacaglia» fant sted i Universitetets Aula den 19. januar 1929 med Filharmonisk Selskaps Orkester dirigert av Odd Grüner-Hegge.[7] Konserten var ikke en del av orkesterets ordinære konsertprogram, men var leid inn for anledningen av komponistkollegaene Irgens-Jensen, Pauline Hall og Arne Eggen for en felles komposisjonsaften.[7][8] Hall var representert med sin Verlaine-suite og Eggen med to satser fra sin Symfoni i g-moll. Til tross for beskjedent publikumsoppmøte var stemningen i salen god og de fleste kritikerne svært positive. Aftenpostens utsendte, David Monrad Johansen, skrev følgende om «Passacaglia» i sin anmeldelse: «Førsteoppførelsen av dette verk blev en begivenhet, og det står foreløpig som et unicum i norsk musikk. Her møter vi det hos oss i hvert fall temmelig enestående fenomen at en komponist med fullkomment mesterskap løser en av tonekunstens mest kompliserte tekniske opgaver.»[9]
I løpet av et drøyt år ble «Passacaglia» framført totalt ti ganger: seks ganger i Norge, én gang i Sverige, én gang i Finland og to ganger i Tyskland, og stykket ble godt mottatt alle stedene. Framførelsene i Tyskland fant sted i Kiel under nordisk-tysk uke (23. juni 1929) og i Berlin med Berlinfilharmonien (14. november 1930), begge konsertene dirigert av Grüner-Hegge.
.jpg)
Issay Dobrowen dirigerte «Passacaglia» første gang den 7. februar 1929 (med Filharmonisk Selskaps Orkester). I oktober 1931 reiste Dobrowen til USA for å ta over posten som sjefdirigent for San Francisco Symphony. Med seg hadde han partituret til «Passacaglia», og mellom 1931 og 1933 dirigerte han «Passacaglia» mer enn 20 ganger i USA med flere av landets ledende symfoniorkestre – i New York, Chicago, Philadelphia og Boston i tillegg til med sitt eget orkester i San Francisco.[10]
Den kanskje største triumfen oppnådde «Passacaglia» i forbindelse med en framførelse på La Fenice-teateret i Venezia 9. september 1934. Anledningen var en internasjonal musikkfest i Venezia som samlet en rekke av datidens storheter innen musikklivet, deriblant størrelser som Richard Strauss, Igor Stravinskij og Arturo Toscanini. Konserten 9. september var viet nordisk musikk, og orkesteret for anledningen var orkesteret til La Scala-operaen dirigert av Dobrowen. «Passacaglia» slo ned «som en bombe»[11] og Venezia var i «delirisk» begeistring over «Passacaglia» og Irgens-Jensen.[12] Stravinskij selv skal ha stormet fram til podiet etter generalprøven og ropt: «gudbevares, det er da et fabelaktig talent!».[13]
Kort tid etter triumfen i Venezia fikk Irgens-Jensen tilbud om kontrakt med tre av verdens ledende musikkforlag, italienske Ricordi, tyske Förster og franske Senart. Men beskjeden som han var takket Irgens-Jensen nei til alle disse tilbudene og valgte i stedet å utgi «Passacaglia» på Norsk Musikkforlag.
I Irgens-Jensens «Passacaglia» er passacaglia-formen et bærende element. Passacaglia var opprinnelig en spansk folkedans som i løpet av barokken ble stilisert og tatt opp i kunstmusikken som et variasjonsverk i ¾- takt over et repeterende basstema (bass-ostinat). Irgens-Jensen kombinerer imidlertid passacaglia-formen med andre elementer i verket, og den overordnede formen består av fem deler:
Verket har en bueform hvor en fuge er plassert i sentrum omgitt av variasjoner over passacaglia-temaet.[14][15] I tillegg er det et spenn mellom innledningen og kodaen.
Innledningen kan beskrives som improviserende og domineres av et «kantete» tema:
Innledningen inneholder også elementer fra temaer som kommer igjen senere i verket, blant annet koral-teamet som avslutter Passacaglia II.
De to passacaglia-delene i verket følger i stor grad det klassiske formskjemaet for passacaglia-formen. Selve passacaglia-temaet består av 16 takter som går i dorisk farget moll:
Etter temapresentasjonen følger 12 variasjoner over passacaglia-temaet. I variasjon 9 trekker Irgens-Jensen inn temaet fra introduksjonen som kontrapunkt. Og i variasjon 10 introduseres et tema i obo som Irgens-Jensen selv betegnet som «pastoralt» og som kommer igjen senere i verket. Noen har også kalt dette temaet for en «folketone» på grunn av dets folketonepreg:[16]
Fugen som etterfølger variasjon 12 er en trippelfuge. Første fugetema, som er avledet av passacaglia-temaet, er todelt og består av et markant motiv etterfulgt av en drivende rytme:
Det andre fugetemaet er avledet fra introduksjonens hovedtema mens det tredje fugetemaet er basert på det «pastorale» temaet fra Passacaglia I.
Etter fugen tar passacagliaen opp tråden igjen med ytterligere fire variasjoner. Passacagliaen i denne seksjonen er i realiteten en dobbelt-passacaglia da passacaglia-temaet i bassen konstant følges av et overliggende andre passacaglia-tema, et feaux-bourdot-tema.[17] Denne delen munner ut i en mektig koral med fullt orkester og orgel:
Etter den mektige koralen følger en svært neddempet koda der dynamikken tas helt ned til pianissimo. Musikken har en nærmest eterisk karakter bestående av kun solofiolin, harpe og strykere med sordin og etterhvert noen blåsere.
«Passacaglia» finnes også i ulike arrangementer:
Årstallet angir utgivelsesår
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
