Franz Peter Schubert (født 31. januar 1797 i Wien, Østerrike, død 19. november 1828 samme sted) var en østerriksk komponist. Han regnes som et av de største navn i musikkhistorien, men ble anerkjent først etter sin død. Hans følelsesladde musikk og korte, tragiske kunstnerliv gjør ham også til en representant for romantikken.
| Franz Schubert Franz Peter Schubert | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Franz Peter Schubert 31. jan. 1797[1][2][3][4]  Himmelpfortgrund (Erkehertugdømmet Østerrike, Det tysk-romerske rike)[5] Wien[6] | ||
| Død | 19. nov. 1828[1][2][3][7] (31 år) Wien (Keiserdømmet Østerrike)[8][6] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, pianist, lærer | ||
| Utdannet ved | Universität für Musik und darstellende Kunst Wien Akademisches Gymnasium | ||
| Far | Franz Theodor Schubert | ||
| Søsken | Ferdinand Schubert Karl Schubert Maria Theresia Schubert | ||
| Nasjonalitet | Keiserdømmet Østerrike Erkehertugdømmet Østerrike | ||
| Gravlagt | Wiener Zentralfriedhof | ||
| Sjangre/ former | Klassisk musikk | ||
| Instrument | Piano, fiolin | ||
| IMDB | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Biografi
Schubert var sønn av en lærer og den yngste av fire brødre. Den grunnleggende musikkundervisningen fikk han hjemme. Faren lærte ham å spille fiolin, den eldste broren underviste ham i klaver. Hjemme lærte han også grunnreglene for komposisjon, og videreutviklet talentet videre med Antonio Salieri som lærer. Som elleveåring ble han korgutt i det keiserlige kapellet i Wien. Dette vekket en interesse i ham for menneskets sangstemme og tysk poesi, som han senere kom til å tonesette. 17 år gammel hadde han alt skrevet en symfoni, en opera, dessuten flere klaververker, strykekvartetter og sanger, herunder Gretchen am Spinnrade.
Schubert var fattig hele livet. Han klarte aldri å skaffe seg langvarig fast arbeid og levde på faren eller venner. I 1815 ble han lærer på samme skole der faren var rektor. Med sin innadvendte personlighet egnet han seg dårlig i yrket og gav derfor opp for å satse helt og holdent på komposisjonen. I begynnelsen skrev han mest sanger, men konsentrerte seg etterhvert stadig mer om instrumentalmusikk. Bortsett fra perioder med kortvarige sommerjobber som huslærer og musikklærer, led han økonomisk og levde mer eller mindre i konstant fattigdom. Som fri kunstner ble han del av et borgerlig miljø der man holdt huskonserter (i ettertid kalt schubertiader). Her opptrådte Schubert som det musikalske midtpunktet i en privat forsamling av venner og musikkelskere. Han kunne spille i timevis, ofte med stor grad av improvisasjon.
Mot slutten av 1822 ble han alvorlig syk, antagelig av syfilis. Datidens behandlingsmetoder kunne ikke hjelpe ham, og den følsomme Schubert ante snart hvilken vei det bar. Dette virket sterkt inn på hans kunst. I årene 1823-1828 skrev han i et høyt tempo; det var som om han måtte skynde seg å skrive mest mulig før det var for sent. I musikken fornemmer man Schuberts desperasjon og sorg over alt han ønsker å skape, men ikke vil få tid til. I de siste årene skrev han på den symfonien som i ettertid har blitt omtalt som «Den ufullendte». Denne ble oppdaget først etter hans død. Det sterke melodiske temaet, den ypperlige instrumentasjonen og gåten om hvorfor Schubert aldri ferdigstilte et verk som begynner så vakkert, har gitt den status som et av musikkhistoriens store mysterier.
Schubert døde 19. november 1828, 31 år gammel. Han er gravlagt på Wiener Zentralfriedhof.
Musikk
Schubert er først og fremst kjent som skaperen av den romantiske Lied; tonesatte dikt som synges til klaverakkompagnement. Her knytter melodien seg tett til teksten, og Schubert gjorde noe nytt da han selvstendiggjorde klaverakkompagnementet og utviklet det til mer enn bare en harmonisk tonebakgrunn for sangeren. Schubert skrev ca. 600 slike sanger. Av disse kan nevnes «Die Forelle», «Wanderers Nachtlied», «Erlkönig» og sangsyklusene Die schöne Müllerin, Winterreise og An die Musik. Han komponerte også betydelige instrumentalverker, blant dem 8 symfonier, dessuten operaer, kirkemusikk, kammermusikk og en mengde verker for klaver og for strykere.
Stilhistorisk står Schubert mellom wienerklassisismen og romantikken. Formen er stort sett wienerklassisk, men i de større verkene blir han mer stemningsbetont og beveger seg klart i retning av romantikk. Schubert brøt således med tidligere komposisjonstradisjoner og tenkte nytt når det gjaldt harmonikk og klangbehandling.
Ettermæle
I litteraturen fremstilles Schubert gjerne som det misforståtte geniet, som skapte sine mesterverk uansett hvilken oppmerksomhet han fikk. Sannheten er at Schubert med sine store verk – som for eksempel symfoniene – ikke fikk særlig framgang og at operaene ikke resulterte i det etterlengtede gjennombruddet. En viktig grunn til dette var at han selv ikke søkte offentligheten.
Schubertstatue i Wiener Stadtpark.
Huset der Schubert døde.
Schuberts grav på Wiener Zentralfriedhof.
Schubertiade hos Joseph von Spaun, 1868 av Moritz von Schwind, tegnet fra hukommelsen.
Verk
Verk for scenen
- Tittel, komposisjonsår, D-nr, plass og tidspunkt for uroppførelse, librettist
- Der Spiegelritter (ca 1811, D 11, ikke framført), fragment, syngespill, August von Kotzebue
- Des Teufels Lustschloß (1813/14, D 84, Hans Otto Theater Potsdam 1978), sagaopera, etter Joseph-Marie Loaisel de Tréogate av August von Kotzebue
- Der vierjährige Posten (1815, D 190, Hofoper Dresden 1896), syngespill, Theodor Körner
- Fernando (1815, D 220, ikke framført), syngespill, Albert Stadler
- Claudine von Villa Bella (1815, D 239, Wien 1913), fragment, syngespill, Johann Wolfgang Goethe
- Die Freunde von Salamanka (1815, D 326, Halle 1928), syngespill, Johann Mayrhofer
- Die Bürgschaft (1816, D 435, framført som konsert: Wien 1908, Framførst på scene: Universität Jena, 2005), fragment, opera, etter Friedrich Schillers ballade Die Bürgschaft, librettist ukjent
- Adrast (1819/1820, D 137), lyrisk tragedie, Johann Mayrhofer
- Die Zwillingsbrüder (1818/1820, D 647, Hofoper Wien, 1820), komedie med sang, Georg von Hofmann
- Die Zauberharfe (1820, D 644, Theater an der Wien 1820), sagaspill med musikk, melodrama, librettist ukjent
- Lazarus (Wien 1820, D 689, Stadttheater Essen 1928), oratorium, August Hermann Niemeyer
- Sakontala, opera i tre akter (1820, D 701, fragment, kun deler av akt 1 og 2), Johann Philipp Neumann etter Kalidasa
- Alfonso und Estrella (1821/22, D 732, Hoftheater Weimar 1854), stor romantisk helteopera, Franz von Schober
- Die Verschworenen (1823, D 787, Stadttheater Frankfurt am Main im Comoedienhaus am Roßmarkt 1861), syngespill, Ignaz Franz Castelli
- Fierrabras (1823, D 796, Großherzogliches Hoftheater Karlsruhe 1897), romantisk helteopera, Josef Kupelwieser
- Rosamunde (1823, D 797, Theater an der Wien 1823), stort romantisk skusespill, med kor, soli, orkester og dans, Helmina von Chézy
- Der Graf von Gleichen (1827/1828, D 918, Staatstheater Meiningen 1996), romantisk opera, Eduard von Bauernfeld
Sakral musikk
- Seks latinske messer
- Deutsche Messe
- To Stabat mater
- Mindre komposisjoner for kirkelig bruk (deriblant ett stort Halleluja, en åttestemt hymne for mannskor med blåseorkester, Tantum ergo for solokvartett, kor og stort orkester)
Lieder (sanger/romanser)
- ca 600 Lieder, deriblant
- Tonesettinger av tekster av Goethe, Heine, Hölty, Klopstock, Körner, Kosegarten, Leitner, Matthisson, Johann Mayrhofer, Ossian, Rückert, Schiller, brødrene August Wilhelm Schlegel og Friedrich Schlegel, Schober, Schubart, Schulze, Seidl og Stolberg.
- Sangsyklusene Die schöne Müllerin og Winterreise (etter dikt av Wilhelm Müller)
- Sangsyklusen Schwanengesang (til dikt av Rellstab, Heine Seidl)
- Sangsyklusen Fräulein vom See (etter Walter Scotts "The Lady of the Lake"), deriblant Ellens dritter Gesang
- Im Abendrot, Erlkönig, Der Fischer, Die Forelle, Das Lied im Grünen, Heidenröslein, Gesänge des Harfners, Der Jüngling am Bach, An den Mond (6 versjoner), Der Schatzgräber, Der Tod und das Mädchen, Der Wanderer, Wanderer an den Mond, Zügenglöcklein; diverse versjoner av vår-, høst-, vinter-, mai-, morgen-, aften-, kjærlighets-, lengsels- og klagesanger, drikke- og vuggeviser og Ständchen.
- Noen sanger med italiensk tekst, som Vier Canzonen (med bl.a. «Guarda, che bianca luna» av Iacopo Vittorelli) D 688 og Drei Gesänge für Bassstimme D 902, og arier etter tekster fra italienske operaer, deriblant «Pensa che questo istante» D 76 etter en tekst av Pietro Metastasio
Orkesterverk
Symfonier
- 12 symfonier (derav fem ufullbyrdede).
Mellom 1813 og 1818 skrev Schubert seks symfonier, i dag kalt nr. 1–6. I 1818 arbeidet han på en symfoni i fire satser (symfoni nr. 7 i E-dur), nå nr. 7, men han orkestrerte bare den første satsen. I 1822 skrev og orkestrerte han to satser av en symfoni nr. 8 i h-moll, nå nr. 8, ”Den ufullendte” og kladdet på en tredje sats og eventuelt en finalesats. I 1825 og 1826 fullbyrdet han den store symfoni nr. 9, nå nr. 9. Det finnes også et stort antall utkast og fragmenter av andre symfonier og på 1970-tallet ble det blant disse oppdaget en nesten komplett tresatset symfoni i D-dur fra sommeren og høsten 1828. En konsertversjon av denne symfonien finnes instrumentert av Brian Newbould og kalles symfoni nr. 10.
Den første av Schuberts symfonier som ble framført var den store C-dursymfonien, nr. 9, på 1830-tallet, men den ble da av Schuberts bror Ferdinand kalt nr. 7. I katalogen over Schuberts verk som Alois Fuchs la fram på 1840-tallet ble denne nummereringen akseptert og kaller også E-dursymfonien fra 1818 for nr. 8. De to satsene av h-mollsymfonien ble ikke framført før i 1865 og George Grove ga den nr. 8 og lot E-dursymfonien bli nr. 7 og C-dursymfonien ble nr. 9. Til tross for at dette har vært den vedtatte nummereringen siden da, framfor alt ettersom den følger den kronologiske komposisjonsrekkefølgen, lever den gamle nummereringen igjen i visse sammenhenger og C-dursymfonien kalles dermed ofte for nr. 7. Utover dette foreslår Walther Dürr i sin reviderte Deutsch-katalog at E-dursymfonien ikke bør ha noe nummer i det hele tatt, at den ufullbyrdede i h-moll skal være nr. 7 og C-dursymfonien nr. 8.
Ouverturer
- 9 ouverturer (deriblant de til Rosamunde, Fierrabras og Alfonso und Estrella)
Øvrige orkesterverk
- Orkesterstykkene (fragment) D 71c og D 94a
- Konsertstykke ("Concerto") for fiolin og orkester D-dur, D 345
- Rondo for fiolin og strykeorkester (strykekvartett) A-dur, D 438
- Polonese for fiolin og orkester Bb-dur, D 580
Kammermusikk
- Forellkvintetten, for piano, fiolin, viola, cello og kontrabass (1819, publisert 1829).
- Strykekvintett C-Dur D 956 (op. posth. 163)
- 12-15 strykekvartetter
- Pianotrio nummer 1 og 2. Nummer 2 i Ess-dur (opus 100, 1827) er kjent særlig for den langsomme andresatsen brukt i filmen Barry Lyndon.[9]
- 2 enkeltsatser for pianotrio
- 2 stryketrioer
- 2 større duoer og 3 mindre duoer for piano og fiolin.
- Oktett for strykere og blåsere
Pianomusikk
- 21 sonater, derav 12 fullbyrdede, foruten de siste tre (D 958, 959 og 960)
- Åtte impromptu i to sykluser, D 899 og D 935, seks Moments musicaux, "Fünf Klavierstücke", D 459, og "Drei Klavierstücke", D 946
- Tallrike verk for firehendig piano (deriblant Fantasie f-Moll, D 940, liksom de berømte "Marches militaires" D 733)
- 13 variasjoner over ett tema av Anselm Hüttenbrenner i a-moll, D 576
- Mindre stykker for pianosolo som for eksempel Allegretto i C-dur, D 915, eller "Grazer Galopp", D 925
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
