Issay Dobrowen
norsk-russisk dirigent, komponist og pianist From Wikipedia, the free encyclopedia
norsk-russisk dirigent, komponist og pianist From Wikipedia, the free encyclopedia
Issay Aleksandrovitsj Dobrowen (1894–1953) var en russiskfødt norsk dirigent og komponist.[12]
Issay Aleksandrovitsj Dobrowen (russisk: Исай Александрович Добровейн) ble født 15. februarjul./ 27. februar 1894greg.[fn 1]. i Nizjnij Novgorod, Russland. Hans fødenavn var Itschok Zorachovitsj Barabeitsjik (Ицхок Зорахович Барабейчик). Han døde 9. desember 1953 i Oslo.
Faren, Zorach, spilte i et lokalt orkester. Han klarte bare så vidt å brødfø sin lille familie, så Itschok, som var foreldrenes fjerde barn, ble adoptert av familien til morens stefar. Han fikk da navnet Dobrowel, i studietida endret han det til Dobrowejn, og etter at han emigrerte i 1922 ble han kjent under navnet Issay Dobrowen.
Allerede som fireåring opptrådte Dobrowen offentlig på piano i Nizjnij Novgorod. Han studerte piano med Konstantin Igumnov og komposisjon med Sergej Tanejev ved konservatoriet i Moskva, og ble snart regnet som en av de beste pianostudentene. Han fikk gullmedalje i pianospill da han ble uteksaminert i 1911.
Dobrowen fortsatte deretter sine studier med Leopold Godowsky i Wien. På grunn av vantrivsel flyttet han etter knapt et år til Paris, der han ble tatt vel i mot av det eksilrussiske miljøet, der også barndomsvennen Maksim Gorkij var. I Paris var Dobrowen solist under dirigentene Sergej Kusevitskij og Nikolai Malko, og opptrådte som kammermusiker og akkompagnatør.
Etter et halvår i Paris drev hjemlengselen ham tilbake til Moskva. Her skrev og spilte han scenemusikk for Konstantin Stanislavskijs Kunstnerteater som noen år tidligere var blitt berømt for sine oppsetninger av Anton Tsjekhovs dramaer. I 1918 startet Dobrowen dirigentkarrieren og ble etter kort tid ansatt som dirigent ved Bolsjojteateret.
I 1920 skjedde en episode som er velkjent i russernes bevissthet: under et besøk hos sin hjemvendte venn Gorkij spilte Dobrowen Beethovens Klaversonate nr. 23 i f-moll op. 57 «Appassionata» for en begeistret Lenin. Sovjetregimet utnyttet møtet i propagandaøyemed, og i 1963 ble det laget en spillefilm med denne hendelsen som et sentralt element.
Av ukjente grunner fornyet ikke Bolsjojteateret engasjementet til Dobrowen i 1922, og på grunn av usikkerhet rundt framtida – han selv var jøde og kona av tysk herkomst – flyttet familien med to små barn til Dresden.[13] På byens Semperoper var Fritz Busch i gang med å forberede den tyske uroppførelsen av Musorgskijs opera Boris Godunov. Dobrowen hadde nettopp medvirket under en oppføring av verket i Russland, og tilbød ham sin hjelp. Fritz Busch ble så imponert over Dobrowen at han gav ham ansvar for iscenesettelsen av operaen. Oppsetningen ble en av de største triumfene i operaens historie, og med ett kunne Dobrowen velge og vrake i tilbud fra europeiske orkestre. Fra 1924 dirigerte han i Berlin, den bulgarske opera i Sofia (1927–28), Oslo-Filharmonien (1927–1931), Frankfurt am Main og San Francisco (fra 1930), og operaen i Budapest (1936–39).
Han og familien fortsatte å bo i Oslo etter at han sluttet som kunsternisk leder og hadde mange oppdrag internasjonalt.[14] Dobrowen ble norsk statsborger i 1929.[13][15][16]
Tidlig på 1930-tallet forsto familien at heller ikke Tyskland kunne tilby dem en blivende framtid, så de besluttet seg for å emigrere igjen. Dobrowen brukte Nansenpasset for å komme seg rundt i Europa, men dette var upraktisk, og da han ble ansatt i Oslo sørget Fridtjof Nansen for at hele familien fikk norsk statsborgerskap. Det var derfor nærliggende å slå seg ned i Norge, noe de gjorde i 1934.
Etter den tyske invasjonen i 1940 måtte familien emigrere for tredje gang, denne gangen flyktet de til Sverige og Stockholm hvor Dobrowen ble ansatt ved Kungliga Teatern. Under krigen arbeidet han utelukkende med svenske orkestre og satte opp en rekke operaer. Ingmar Bergman fortalte at Dobrowens iscenesettelser gjorde dypt inntrykk på ham.
Dobrowen fortsatte å bo i Stockholm etter krigen, men gjenopptok sin internasjonale karriere. Blant annet gjorde han en rekke innspillinger med Walter Legges nyopprettede Philharmonia Orchestra allerede i 1945. I årene 1946 til 1952 spilte han inn 20 timer musikk for HMV. Han dirigerte symfonikonserter og fortsatte å iscenesette operaer, og ble spesielt kjent som ekspert på russisk musikk. I 1949 tok han initiativet til oppføringen av en serie russiske operaer ved La Scala, hvor han var både regissør og dirigent. I sine siste år delte han stillingen som musikksjef med Wilhelm Furtwängler, Victor de Sabata og Herbert von Karajan.
Issay Dobrown er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.[17]
Dobrowens opusliste omfatter 20 numre, blant annet romanser, en klaverkonsert, en fiolinsonate og andre klaver- og fiolinverk av ulikt omfang. I tillegg foreligger mannskorsanger, film- og scenemusikk i manuskriptform.
Dobrowens pianomusikk kan minne om Rakhmaninov. Orkestreringen av Pianokonsert i ciss-moll, op. 20[fn 2] viser også trekk fra Medtner og Skrjabins musikk.
I dag er Dobrowens musikk relativt ukjent, men de senere årene har innspillinger av pianokonserten, pianosonater og en fiolinsonate, ledet til fornyet interesse.
.jpg)
