Storspove (Numenius arquata) er en stor fjæretilknyttet fugleart i snipefamilien. Arten er én av åtte arter i slekten Numenius og regnes som en kortdistansetrekkfugl. Den består som tre underarter, og nominatformen hekker beskjedent i deler av Norge. Her hjemme regnes storspova som sårbar,[3] men internasjonalt regnes arten som nær truet.[2][4]
| Storspove «Årets fugl 2019» | |||
|---|---|---|---|
_(12).jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Numenius arquata (Linnaeus, 1758) | |||
| Populærnavn | |||
| storspove[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
| Familie | Snipefamilien | ||
| Slekt | Numenius | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  NT —
Nær truet | |||
| Norsk rødliste: | |||
 EN —
Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | Åpne landskap, dyrket mark, myr, strandsoner og lynghei | ||
| Utbredelse: | se kart og inndeling | ||
 | |||
Arten har lenge vært i sterk tilbakegang i Europa, uten at man vet særlig mye om årsaken. I Storbritannia er drenering av engarealer sterkt sammenfallende med en bestandsnedgangen hos arten,[5] som er fredet for jakt i hele Europa, unntatt i Frankrike. Der ble det årlig skutt omkring 7 000–8 000 individer fram til 2008, og det er fortsatt lov å jakte arten i visse deler av landet.[6] I 2015 ble det lansert en internasjonal handlingsplan for å redde storspova.[7]
«Årets fugl 2019»
_in_flight.jpg)
.jpg)
Norsk Ornitologisk Forening (NOF) valgte storspove som «Årets fugl 2019» i Norge.[6] Den ble også valgt til «Årets fugl 2019» i Nederland. I 2017 ble det dessuten bestemt, at den 21. april årlig skal være «Verdens storspovedag» internasjonalt.[8]
Storspoven er i trøbbel! Bestandene i de fleste land der arten hekker går tilbake, og noen land er i ferd med å miste arten helt som hekkefugl. Nå er det laget en internasjonal handlingsplan som tar sikte på å stanse, og på sikt snu, den negative trenden.
Paul Shimmings / Vår Fuglefauna 41 (2018), nr. 4
Biologi
Beskrivelse
Storspove blir cirka 50–60 cm lang.[9] Nebbet utgjør omkring 9–15 cm og vingespennet ligger omkring 80–100 cm.[9] Hannen er minst og veier typisk cirka 410–1 010 g, mens hunnen er tyngre og veier cirka 475–1 360 g.[9] Det lange nebbet er nedoverbuet og de undre ekstremitetene lange og nærmest sorte. Hodet er lite og halsen slank og relativt lang. Fjærdrakten er kamuflasjefarget, med mørk brunspettet overside og gradvis lysere og delvis spettet hals, bryst og underside som går over mot helhvit i undergumpen.
Nebbet egner seg til å plukke småkryp i sand og mudder med. Arten eter blant annet terrestriske insekter, snegler, meitemark, småfisk, bær og frø med mer. Fuglene leter etter føden på grunner, mudderflater, myr, og udrenerte enger og marker med mer.
Bestandsutvikling
Wetlands International estimerte i 2016 den globale bestanden til omkring 835 000–1 310 000 individer, hvorav den europeiske populasjonen utgjorde omkring 647 500–876 000 individer.[4] Den europeiske bestanden har hatt en negativ utvikling i flere år, og man regner med at bestandsnedgang på omkring 30–49 % i løpet av tre generasjoner (31,2 år).[9] I senere år har det imidlertid blitt rapportert at enkelte lokale bestander har stabilisert seg.[9]
Den kanskje viktigste populasjonen av storspove i Europa befinner seg i Storbritannia og utgjør cirka 28 % av den totale europeiske bestanden. Mellom 1995 og 2014 tapte imidlertid Storbritannia nær halve bestanden. Som i resten av Europa synes årsaken å være lav reproduktiv suksessrate, men direkte hva som forårsaker dette vet man for lite om foreløpig.[9]
Hekke- og trekkatferd
Arten er mest tallrik fra Trøndelag og nordover. Den finnes i åpent landskap, både på dyrket mark og på udyrket mark som på lyngheier, myrer og strandenger. Det er anslått at minst 65 % av bestanden holder til i, eller i tilknytning til, jordbrukslandskap. Føden består av leddormer, leddyr, krepsdyr, bløtdyr og plantemateriale.[3] Nominatformen hekker langs norskekysten, fra Vest-Agder og nordover til Finnmark, samt i Oslofjordområdet og i innlandet på Østlandet og i Trøndelag.[3] Videre hekker den i det meste av Sverige og spesielt i Finland og videre østover gjennom Russland til Uralfjellene og elven Volga.[9] Øst for Ural og Volga overtar underarten suschkini, som hekker videre østover til det sørvestre Sibir og Nord-Kasakhstan. Underarten orientalis hekker fra det sentrale Sibir og østover til det sentrale Heilongjiang i Nordøst-Kina.
I Norge ankommer storspovene hekkeplassene i april, men arten legger fram til i begynnelsen av juni på høye breddegrader. Redene utgjør kun en gresskledd grop i bakken, som oftest i torvmyr eller et lignende underlag. Hunnen legger typisk 4 egg (2–5).[9] Rugetiden varer i 26–30 dager.[9] Avkommet, som typisk veier cirka 50–55 g ved klekking, blir flygedyktig etter cirka 32–38 dager, men dødeligheten er svært høy (cirka 66 %) det første året.[9]
Nominatformen overvintrer i hovedsak på De britiske øyer og i Vest- og Sør-Europa, Nordvest-Afrika og østover til Persiabukten.[9] En del fugler tilbringer vinteren langs vestkysten nord til Danmark. N. a. suschkini overvintrer sør for Sahara i Afrika og i Sørvest-Asia.[9] N. a. orientalis overvintrer i øst og sør i Afrika, på Madagaskar, og fra det sørlige Kaspihavet og sørover til Persiabukten og østover gjennom Sør-Asia til Øst-Kina og Sør-Japan sør til Filippinene og De store Sundaøyer.[9]
Rødlistevurdering i Norge
Vurderingsperioden for storspove er 30 år (grunnet artens generasjonslengde på 10 år. Vi har ingen kvantitativ informasjon om bestandsendringer nasjonalt for hele denne perioden. Hekkefugltakseringene i regi av overvåkingsprogrammene «Norsk hekkefugltaksering» (NHT) og «Terrestrisk naturovervåking» (TOV) (begge programmene er siden avløst av «Norsk hekkefuglovervåkning» (TOV-E)) viser en gjennomsnittlig årlig bestandsnedgang på 4 % for perioden 1996–2019, noe som tilsvarer en nedgang i bestanden på cirka 70 % (39–85 %). Intervallet for nedgang inkluderer både rødlistekategoriene sårbar (VU), sterkt truet (EN) og kritisk truet (CR), men med den mest sannsynlige verdien i kategorien sterkt truet (50–80 % nedgang de siste tre generasjoner).
Takseringer i jordbrukslandskap gjennom overvåkingsprogrammet Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap (3Q) viser at antall storspover er blitt halvert i perioden 2000–2017 (Pedersen 2020).
Lokale studier i jordbruksland på Lista (siden 1990) og Jæren (siden 1997), samt på Østlandet, viser også en markant bestandsnedgang. I Sverige er bestanden på cirka 12 200 individer, og den har vist en nedgang på cirka 54 % de siste tre generasjoner (2020). I Finland ble bestanden vurdert til 100 000−180 000 individer i 2011, og man har sett en nedgang på 15–30 % de siste tre generasjoner). Nedgangen har vært spesielt markant i de nordlige deler av landet. I Danmark har bestanden (902 individer i 2012, Dansk Ornitologisk Forening 2020) vært relativt stabil de siste 30 år, men med tegn til nedgang i perioden 2009–2018. Samlet for Europa (EBCC 2017) har det vært en markant bestandsnedgang (ca. 36 %) på lang sikt (1980–2017), men en stabilisering på kort sikt (2008–2017).
På bakgrunn av dette er arten vurdert som sårbar VU på den europeiske og nær truet NT på den globale rødlista. En mer intensiv drift av jordbrukslandskapet antas å være negativt for storspova, da arten på Jæren går sterkere tilbake i slike områder enn i beitelandskap. Drenering, oppdyrking og gjenvoksing av naturlige leveområder (myrer og gressmarker) samt reirpredasjon pekes også på som negative påvirkningsfaktorer. Arten har også lenge vært utsatt for lovlig jakt i Frankrike, men dette ble nylig forbudt. Det er laget en internasjonal handlingsplan for arten.[3]
Inndeling
Inndelingen og utbredelse følger Birds of the World.[10]
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Chionidi, slirenebbfugler
- Charadrii, lofugler
- Scolopaci (Limicoli), snipefugler
- Pedionomidae, slettevandrerfamilien
- Thinocoridae, rypesnipefamilien
- Rostratulidae, riksesnipefamilien
- Jacanidae, bladhønsfamilien
- Scolopacidae, snipefamilien
- Numeniinae,
- Bartramia,
- Numenius,
- N. tahitiensis, alaskaspove
- N. phaeopus, småspove
- N. minutus, dvergspove
- N. borealis, eskimospove
- N. tenuirostris, smalnebbspove
- N. americanus, langnebbspove
- N. arquata, storspove
- N. a. arquata, nominatformen hekker fra De britiske øyer og Frankrike gjennom Vest-Europa (nord til den nordlige polarsirkelen, i Skandinavia enda lenger nord) og østover til Ural og Volga; overvintrer på Island og De britiske øyer sørover til Middelhavet og Nord-Afrika, og østover til Persiagolfen og det vestlige India.
- N. a. orientalis, hekker fra det sentrale Sibir og videre østover gjennom Russland til Nordøst-Kina (til det sentrale Heilongjiang); overvintrer i det østlige og sørlige Afrika med Madagaskar, og fra det sørlige Kaspihavet og sørover til Persiagolfen og videre østover gjennom Sør-Asia til Øst-Kina, Sør-Japan, Filippinene og De store Sundaøyer.
- N. a. suschkini, hekker i Vest-Russland, fra den nedre Volgadalen og Ural østover til det sørvestre Sibir og nordover til Kasakhstan: overvintrer langs kysten av Afrika sør for Sahara, samt i Sørvest-Asia.
- N. madagascariensis, østspove
- Limosinae,
- Calidrinae,
- Scolopacinae,
- Tringinae,
- Numeniinae,
- Turnici, springvaktelfugler
- Lari, måkefugler
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
