From Wikipedia, the free encyclopedia
Ezra Pound (døpt Ezra Weston Loomis Pound, født 30. oktober 1885 i Hailey, Idaho Territory, død 1. november 1972 i Venezia) var en amerikansk forfatter, en landsforvist poet, kritiker og intellektuell som spilte en betydelig rolle i den modernistiske poesien fra tidlig til midten av 1900-tallet, og var selv en drivkraft bak ulike mindre modernistiske retninger som «imagisme» og «vorticisme».
| Ezra Pound | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. okt. 1885[1][2][3][4] Hailey[4] | ||
| Død | 1. nov. 1972[1][2][3][4] (87 år) Venezia[5][4] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker,[6] litteraturkritiker, komponist,[7] oversetter,[6] selvbiograf, skribent,[8][9] samfunnsøkonom, journalist, radioprogramleder, litteraturhistoriker[6] | ||
| Utdannet ved | University of Pennsylvania Hamilton College | ||
| Ektefelle | Dorothy Shakespear (1914–)[10] | ||
| Partner(e) | Iseult Gonne | ||
| Far | Homer Loomis Pound[11] | ||
| Mor | Isabel Weston[11] | ||
| Barn | Mary de Rachewiltz Omar Pound | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Cimitero di San Michele | ||
| Språk | Engelsk[12][13] | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Letters | ||
| Utmerkelser | Bollingen-prisen (1948)[14] Academy of American Poets Fellowship (1963)[15] | ||
| Debuterte | 1909 | ||
| Aktive år | 1909– | ||
| IMDb | IMDb | ||
Pound ble født i Hailey, Idaho Territory, som sønn av Homer Loomis og Isabel Weston Pound. Hans bestefar var viseguvernør av Wisconsin, Thaddeus C. Pound.[16] Da han var 18 måneder gammel flyttet familien til forstaden av Philadelphia. Han studerte to år på Universitetet i Pennsylvania, deretter fortsatte han på Hamilton College, hvor han fikk sin Ph.B. i 1905. Han dro da tilbake til Pennsylvania, fullførte en M.A. i romanske språk i 1906.
I løpet av sine studier ved Pennsylvania møtte han og ble venn med William Carlos Williams og H. D. (Hilda Doolittle), som han var forlovet med for en tid. H. D. var også involvert med en kvinne ved navn Frances Gregg på denne tiden. Kort tid etter dro H.D. og Frances Gregg til Europa sammen med sistnevntes mor. Pound underviste på Wabash College i Crawfordsville, Indiana, i mindre enn ett år, og forlot stedet etter en mindre skandale. I 1908 reiste han til Europa og bosatte seg i London etter å ha tilbrakt flere måneder i Venezia.
Pounds første poesi var inspirert av hans lesning av prerafaelittene og andre romantisk-mystiske poeter fra 1800-tallet, foruten også en del middelalderpoesi og okkult filosofi. Ford Madox Ford og T. E. Hulme påvirket ham til å flytte til London, og han begynte etter hvert å kutte ut arkaisk poetisk språk og former, for å fornye seg selv som poet. Han mente at William Butler Yeats var den største samtidspoeten, og klarte å bli dennes venn i England[17], foruten også etter hvert å bli ansatt som den irske poetens sekretær. Han ble også interessert i Yeats' okkulte tro. I løpet av den første verdenskrig levde Pound og Yeats sammen ved Stone Cottage i Sussex, hvor de studerte japansk, spesielt No, en japansk teaterform, og verkene til Ernest Fenollosa, en amerikansk professor i Japan. Dennes verker om kinesiske bokstaver utviklet Pound til noe han kalte for «den ideogrammiske metode».
I 1914 giftet Pound seg med kunstneren Dorothy Shakespear, datter av forfatteren Olivia Shakespear, en tidligere elskerinne av Yeats.
I årene før krigen var Pound hovedsakelig ansvarlig for framveksten av bevegelsen imagisme, og bidro til navnet på en annen litterær bevegelse som ble kalt for vortiksisme (fra latin vortex «virvel») som var ledet av Wyndham Lewis. Disse to bevegelsene, som bidro til å gjøre en rekke forfattere kjent; James Joyce, Wyndham Lewis, William Carlos Williams, H.D., Jacob Epstein, Richard Aldington, Marianne Moore, Rabindranath Tagore, Robert Frost, Rebecca West og Henri Gaudier-Brzeska; kan bli sett på som en sentral hendelse i den engelsk-språklige modernisme-bevegelsens fødsel. Pound redigerte også sin venn T.S. Eliots The Waste Land (Ødelandet), et dikt som kom til å tvinge en ny poetisk følsomhet i offentlighetens lys.
I 1915 utga Pound Cathay, et lite bind med dikt som Pound beskrev som «For det meste fra kinesiske Rihaku (Li Po), fra notater av den avdøde Ernest Fenollosa, og dechiffreringer av professorene Mori og Ariga».[18] Boken inkluderte verker som The River Merchant's Wife: A Letter og A Ballad of the Mulberry Road. Ulikt tidligere amerikanske oversettelser av kinesisk poesi som tenderte mot å arbeide med stram metrikk og versmønster, tilbød Pound oversettelser i frivers som ble feiret for deres lette diksjon og samtale. Mange kritikere mente at diktene var den mest heldige realiseringen av Pounds imagisme-poetikk. Om et dikt er verdifullt som oversettelse er fortsatt omdiskutert. Hverken Pound eller Fenollosa leste eller snakket kyndig kinesisk, og Pound har blitt kritisert for å ha utelatt eller lagt til seksjoner i sine dikt som ikke har hatt noe grunnlag i de opprinnelige tekstene, skjønt en del kritikere har argumentert for at trofasthet til de opprinnelige kinesiske tekstene ikke er noen hovedsak. Hugh Kenner har i kapittelet «The Invention of China» («Oppfinnelsen av Kina») i sin bok The Pound Era hevdet at Cathay helst bør leses som en bok om første verdenskrig, ikke som et forsøk på nøyaktig oversettelse av asiatiske dikt. Den virkelige prestasjon i boken, hevder Kenner, er hvordan den kombinerer refleksjoner over vold og vennskap med et forsøk på å «tenke engelsk poesi på nytt».[19] Disse angivelige oversettelsene av antikke østlige tekster, mener Kenner, er egentlig eksperimenter i engelsk poetikk, og uimotståelige elegier for en opprivende krig.
Krigen smadret Pounds tro på en moderne vestlig sivilisasjon, og han oppga London kort tid etter, men ikke før han hadde utgitt Homage to Sextus Propertius (1919) og Hugh Selwyn Mauberley (1920). Om disse diktene til sammen dannet en form for farvel til London og England, var The Cantos, som han begynte på i 1915 en retning framover.
I 1920 flyttet Pound til Paris, hvor han bevegde seg i kunstnersirkler; musikere og forfattere som revolusjonerte verden av moderne kunst. Han var venn med notable figurer som Marcel Duchamp, Tristan Tzara, Fernand Léger og andre fra dada- og surrealistbevegelsen. Han ble også god venn med Basil Bunting og Ernest Hemingway. Pound fikk Hemingway til å lære ham å bokse, og Hemingway skrev senere i reportasjeboken En varig fest (A Moveable Feast, 1964): «Jeg klarte aldri å lære ham å slå en venstre hook».
Pound fortsatte å skrive på The Cantos, skrev mesteparten av Malatesta Sequence, som introduserte en av de betydelige figurene i diktet. Det reflekterte i økende grad på hans fordypning i politikk og økonomi. I løpet av denne tiden skrev han også kritisk prosa, og oversatte, foruten at han også skrev to operaer ved hjelp av George Antheil, og komponerte flere stykker for fiolin. I 1922 møtte han, og ble involvert med Olga Rudge, en fiolinist. Sammen med Dorothy Shakespear dannet de en vanskelig ménage à trois, en trekant, som varte livet ut.
Den 10. oktober 1924 forlot Pound Paris, og flyttet til Rapallo i Italia. Han og Dorothy ble der kortvarig før de reiste videre til Sicilia, før de igjen dro tilbake til Rapallo i januar 1925.[20] I Italia fortsatte han å være en kreativ katalysator. Den unge skulptøren Heinz Henghes kom pengeløs for å møte Pound, og ble gitt husrom og marmor å jobbe med, og lærte seg hurtig å arbeide i stein. Poeten James Laughlin ble også inspirert på denne tiden til å starte sitt eget forlag New Directions som skulle utvikle seg til inngangsport for mange nye forfattere.
På denne tiden organiserte Pound også en årlig rekke med konserter i Rapallo, hvor det ble spilt klassisk og samtidsmusikk. Spesielt denne aktiviteten bidro til å skape en fornyet interesse for Antonio Vivaldi, som hadde vært oversett siden han døde i 1741. Pound hadde sin første reise tilbake til USA i 1939, ved starten av andre verdenskrig, og han overveide å flytte tilbake for godt, men til slutt valgte han likevel å dra tilbake til Italia. Bortsett fra hans politiske sympati for Mussolinis regime, hadde Pound personlige grunner. Hans gamle foreldre hadde trukket seg tilbake til Italia for å være sammen med ham. Deres helse var dårlig, og de ville ha hatt problemer med å reise tilbake til USA, selv i fredstid. Han hadde også en italiensk datter sammen med sin elskerinne Olga Rudge. Mary (eller Maria) Rudge var en ung kvinne i slutten av tenårene som hadde levd hele livet i Italia, og ville ha hatt vanskeligheter med å flytte til USA, til tross for at hun hadde både amerikansk og italiensk statsborgerskap.
Pound forble i Italia da den andre verdenskrigen brøt ut, selv om det tok ytterligere to år før hans fødeland ble med i krigen i desember 1941. Han ble en ledende propagandist for aksemaktene. Han fortsatte også å være involvert i utgivelser, og skrev mange artikler for avisene. Han var skuffet over det amerikanske engasjementet i krigen, og forsøkte å benytte sin politiske innflytelse i Washington, D.C. Han talte i italiensk radio, og ga en rekke intervjuer om kulturelle spørsmål. Pound trodde at økonomien var kjernen, og mente spesielt at demokratiet var blitt overtatt av bankenes infiltrasjon av myndighetene gjennom eksistensen av sentralbanker, som førte til at myndighetene betalte renter til private banker for bruken av deres penger. Han fastholdt at sentralbankens mulighet for å skape penger ut av tynn luft tillot bankinteresser å kjøpe opp amerikanske og engelske media, for å snu opinionen i favør av krigen og bankene. Pound var ikke den første amerikaneren som sto for dette synet. Eksempelvis hadde borgermesteren i New York, John Hylan, uttalt det samme i 1922, da han sa at «disse internasjonale bankene kontrollerer majoriteten av magasiner og aviser i dette landet». Pound mente at økonomisk frihet var en forutsetning for et fritt land, og uunngåelig beveget han seg inn på andre politiske saker og blandet antisemittisme inn i sin fordømmelse av krigen.[21]
Det er ikke klart om noen i USA noen gang hørte hans radioprogrammer, ettersom italienske sendinger hadde svak teknisk utbredelse, men det er klart at hans skriverier for italienske aviser (foruten en rekke bøker og pamfletter) hadde en del innflytelse i Italia. Radioprogrammene ble overvåket av de amerikanske myndighetene, og avskrifter ble gjort av dem, nå oppbevart i kongressens bibliotek, Library of Congress. Pound ble anklaget for forræderi av de amerikanske myndighetene i 1943.
Den 10. juli 1943 gikk de allierte styrkene i land på Sicilia, og deretter tok de hurtig kontroll over den sørlige delen av Italia. Den 25. juli 1943 ble Mussolini stevnet av kong Viktor Emmanuel III av Italia, og avsatt som statsminister av kongedømmet Italia. Da Mussolini forlot palasset ble han arrestert og sendt til Gran Sasso, et feriested i sentrale Italia (Abruzzo). Omtrent to måneder etter ble all hans makt fjernet, men Mussolini ble berget og omplassert til det nordlige Italia av tyskerne, og han erklærte seg selv som president av den nye Salò-republikken, Den italienske sosialrepublikk.
Pound deltok i propagandaaktivitetene til den nye republikken, som varte fram til våren 1945. Den 2. mai 1945 ble han arrestert av italienske partisaner, og tatt med, ifølge Hugh Kenner, til «deres hovedkvarter i Chiavari, hvor han snart ble løslatt, da han ikke hadde noen interesse». Den neste dagen overga han seg selv til de amerikanske styrkene. Han ble internert i den amerikanske konsentrasjonsleiren utenfor Pisa, tilbrakte 25 dager før han fikk et telt. Her hadde han tilsynelatende et nervøst sammenbrudd. Han kladdet samtidig på Pisan Cantos i leiren. Denne seksjonen markerte et skifte i Pounds arbeid, og var en refleksjon over hans egen og Europas ruin. Pisan Cantos vant den første Bollingen-prisen fra Library of Congress i 1949.
Etter krigen ble Pound ført tilbake til USA for å bli stilt for retten som landsforræder. Forræderi er en forbrytelse som kan medføre dødsstraff. Anklagene mot Pound dekket kun hans aktivitet i den tiden da kongedømmet Italia var offisielt i krig med USA, det vil si før de allierte erobret Roma og Mussolini flyktet nordover. Pound ble ikke stilt for retten for sine aktiviteter på vegne av Mussolinis statsdannelse Den italienske sosialrepublikk (Salò-republikken), øyensynlig ettersom republikkens eksistens aldri ble formelt anerkjent av USA. Han ble funnet uskikket til å bli stilt for retten ved en spesiell jury[22] og ble isteden sendt til St. Elizabeths Hospital i Washington, D.C., hvor han forble de neste tolv årene (fra 1946 til 1958). Hans sinnssykdom er fortsatt et kontroversielt spørsmål, ettersom hans aktiviteter retrospektivt og hans skriverier i løpet av krigen synes å tilhøre en åndsfrisk person.[23] [24] Pounds kontroversielle sinnssykdom er et speilbilde av skjebnen til den norske forfatteren Knut Hamsun, som av norsk påtalemyndighet etter krigen ble ansett å ha "varig svekkede sjelsevner", men ikke å være sinnssyk.[25]
Da Pound ble løslatt ble han spurt om hva han mente om sitt hjemland. Hans svar er blitt berømt: «Amerika er et mentalsykehus». Deretter dro han tilbake til Italia hvor han ble resten av livet inntil han døde i 1972.
Psykologen Edwin Fuller Torrey mener at Pound ble gitt spesiell behandling etter hemmelig avtale med myndighetene, og da av Winfred Overholser, tilsynshavende ved St. Elizabeths. Ifølge Torrey beundret Overholser forfatteren Pound, og tillot ham å leve i et privat rom på sykehuset, hvor han skrev tre bøker, mottok besøk fra litterater og kunne være intimt sammen med sin hustru. Påliteligheten i Torreys hentydninger har blitt betvilt, andre forskere har framstilt Overholser som en som opptrådte utelukkende humant i behandlingen av sin berømte pasient, uten å tillate ham spesielle privilegier. Ved St. Elizabeths var Pound omgitt av poeter og andre som beundret hans poesi, og han fortsatte å arbeide med The Cantos, foruten å oversette konfucianske klassikere.
Pound fikk ofte besøk fra sin protesjé, en forsker ved kongressens bibliotek ved navn Eustace Mullins. Pound bestilte et oppdrag av Mullins, og ba ham skrive en bok om historien til sentralbanken i Amerikas forente stater, og behandle den som en detektivhistorie. Pound mente at bankfolkene som styrte sentralbanken og deres samarbeidspartnere i Storbritannias sentralbank, var ansvarlig for at USA gikk med i både den første og den andre verdenskrigen for å drive statsgjelden hinsides bærekraftig nivå (nasjonalgjelden steg faktisk astronomisk på grunn av krigene). Boken, Secrets Of The Federal Reserve, anklaget bankfolkene for å ha skjult seg bak sentralbankene og trukket i politiske strenger for å trekke nasjonene inn i krig, og således skape enorm profitt for seg selv, som bestyrere av krigsgjeld. Pound ivret for å avskaffe det daværende systemet, hvor økonomien ble skapt av private banker. Han favoriserte regjeringsstyrt valuta[26] uten renter å betale, og således unngå inntektsskatt og nasjonalgjeld, ganske likt det systemet som kolonien Pennsylvania benyttet i årene 1723 til 1764, et system som etter sigende[hvem?] førte til større økonomisk stabilitet. Pound argumenterte med at hans syn på økonomi var samsvarende med Thomas Jeffersons, foruten også Benjamin Franklins system med «Colonial Scrip».
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
