From Wikipedia, the free encyclopedia
William Carlos Williams (1883–1963) var en amerikansk lyriker innenfor modernistisk litteratur. Han var også barnelege og allmennlege, med medisinereksamen fra University of Pennsylvania. Det har blitt sagt at Williams «la ned større arbeidsinnsats som forfatter enn han gjorde som lege»[15], men i løpet av sin lange karriere utmerket han seg på begge områder. William Carlos Williams var en forfatter som Jan Erik Vold trakk fram og oversatte til norsk på slutten av 1960-tallet.[16] Som poet interesserte Williams seg for språket, og fant interesse i de mest hverdagslige ting.
| William Carlos Williams | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. sep. 1883[1][2][3][4] Rutherford[5] | ||
| Død | 4. mars 1963[1][2][3][4] (79 år) Rutherford[6] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker,[7] lege, selvbiograf, medisinsk forfatter, litteraturkritiker, skribent | ||
| Utdannet ved | Lycée Condorcet Horace Mann School Perelman School of Medicine at the University of Pennsylvania[8][9] | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | New Jersey Hillside Cemetery[10] | ||
| Språk | Engelsk[11] | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Letters | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Bollingen-prisen (1953)
Pulitzerprisen for poesi (1963)[12] National Book Award (1950) (for verk: Selected poems)[13] New Jersey Hall of Fame Academy of American Poets Fellowship (1956)[14] Russell Loines Award for Poetry | ||
| Periode | Modernistisk lyrikk, Imagisme, Beat-generasjonen, objektivisme | ||
| Bevegelse | Modernistisk lyrikk | ||
| Viktige verk | "The Red Wheelbarrow"; Spring and All; Paterson | ||
Williams Carlos Williams ble født i Rutherford i New Jersey som sønn av en engelsk far, og en mor fra Puerto Rico med fransk, spansk og jødisk bakgrunn. Han gikk på skole i Rutherford frem til 1897 da han ble sendt først til en skole i Genève, og deretter til Lycée Condorcet i Paris. Etter to år på skole utenlands begynte han på Horace Mann High School i New York. Etter å ha bestått en særskilt prøve kom han i 1902 inn på legestudiet ved Universitetet i Pennsylvania.[17] Williams tok medisinsk embetseksamen i 1906, og spesialiserte seg i pediatri. Fra 1910 praktiserte han som huslege, barnelege og fødselslege i sin fødeby, der han ble boende til sin død. Han hevdet med stolthet at han var den eneste amerikaner som hadde hatt den samme adressen i femti år.[18]
I 1912 giftet Williams seg med Florence Herman (1891-1976), etter først å ha fått avslag da han fridde til hennes eldre søster.[19] Ekteparet flyttet inn i et hus i Rutherford, der de kom til å bli boende i mange år. Ikke lenge etterpå ble Williams' første seriøse diktsamling The Tempers utgitt. På en reise i Europa i 1924 var Williams mye sammen med forfatterne Ezra Pound og James Joyce. Florence og parets sønner ble værende i Europa da Williams reiste tilbake til USA, slik at sønnene skulle få oppleve å bo utenlands i et år, på samme måte som Williams og hans bror hadde gjort da de var unge.
Selv om Williams var lege på fulltid, hadde han en fullverdig karriere som forfatter ved siden av. Han skrev både noveller, lyrikk, romaner, essayer og en selvbiografi, foruten at han arbeidet med oversettelser og hadde en utstrakt korrespondanse. Han skrev om kveldene, og tilbragte helgene i New York sammen med forfattervenner og kunstnere, blant andre avant-garde-kunstnerne Marcel Duchamp og Francis Picabia, og lyrikerne Wallace Stevens og Marianne Moore. Han fikk kontakt med imagistene, en anglo-amerikansk litterær retning som avviste poesiens følelses- og symbolladete uttrykk, og krevde presise og klare bilder. Selv begynte han å danne seg meninger om litteraturen som avvek fra oppfatningene til Ezra Pound og T.S. Eliot. Senere i livet dro Williams på turneer rundt om i USA hvor han leste dikt og holdt foredrag.
Under første verdenskrig, da en rekke europeiske kunstnere slo seg ned i New York, ble Williams venn med europeiske avant-garde-kunstnere som Man Ray og ovennevnte Francis Picabia og Marcel Duchamp. I 1915 begynte Williams å bli ansett som medlem av en gruppe New York-kunstnere og -forfattere som gikk under navnet «The Others», «de andre». Disse ble dannet av lyrikeren Alfred Kreymborg og Man Ray, og blant medlemmene fant man også Walter Conrad Arensberg, Wallace Stevens, Mina Loy, Marianne Moore og Duchamp. Slik ble Williams kjent med dadaismen, og dette kan forklare at man i hans tidligste dikt kan se påvirkning fra såvel dadaistiske som surrealistiske prinsipper. Williams' deltagelse blant «de andre» ga ham en sentral plass i den tidlige modernist-bevegelsen i USA.
Williams mislikte Ezra Pounds, og særlig T.S. Eliots, hyppige bruk av allusjoner og henvisninger til utenlandske språk og klassiske kilder, som Eliots dikt The Waste Land (1922) er et godt eksempel på. Williams på sin side foretrakk å hente inspirasjon fra det han kalte «det lokale», ved at han benyttet seg av stedsnære og hverdagslige motiver. Et godt eksempel på Williams' modernistiske lyrikk er Paterson, hans store episke diktkollasje av byen Paterson i New Jersey. Williams beskriver historiske begivenheter, mennesker og andre trekk knyttet til området, og setter derigjennom under lupen hvilken rolle poeten innehar i det amerikanske samfunnet. Han argumenterte sterkt for at lyrikere skulle forsøke å se verden slik den virkelig er, og ikke benytte seg av stilistiske grep nedarvet fra den klassiske lyrikken, eller unødvendige litterære allusjoner. I diktet A Sort of a Song forekommer linjen «No ideas but in things», og dette sitatet har siden blitt hyppig brukt som en oppsummering av Williams' poetiske «metode». Marianne Moore, en annen skeptiker hva tradisjonelle poetiske former angår, skrev om Williams at språket i hans forfatterskap var «rett-fram-amerikansk som katter og bikkjer kan lese» og at han anvendte typisk amerikanske uttrykksmåter.
Et av Williams' viktigste bidrag til den amerikanske litteraturen var at han gjerne stilte opp for å veilede yngre poeter. Selv om Pound og Eliot kanskje høstet mer heder og anerkjennelse i sin levetid, var det et stort antall av de mest sentrale lyrikerne i generasjonen etter dem som enten hadde fått personlig oppfølging av Williams, eller trakk frem Williams når de nevnte sine viktigste inspirasjonskilder. Williams hadde særlig sterk innflytelse på en rekke av USAs litterære bevegelser på 1950-tallet, som for eksempel poetene i Beat-generasjonen, San Francisco-renessansen, Black Mountain-poetene og New York-skolen. Han tok personlig Theodore Roethke og Charles Olson under sine vinger; begge var sentrale i utviklingen av poesien som ble skrevet ved Black Mountain College, og gjennom dem ble Williams' innflytelse bragt videre til andre poeter. Robert Creeley og Denise Levertov var to andre lyrikere som var tilknyttet Black Mountain; begge studerte under Williams. Williams var også en venn av Kenneth Rexroth, som grunnla San Francisco-renessansen. Williams holdt en forelesning ved Reed College i Portland som ble retningsdannende for tre andre sentrale medlemmer av San Francisco-renessansen, nemlig Gary Snyder, Philip Whalen og Lew Welch. Han var videre mentor for en annen poet fra New Jersey, Allen Ginsberg, og i forholdet til Ginsberg skulle Williams vise seg på sitt mest dynamiske som mentor. Ginsberg hevdet at Williams i bunn og grunn var den som lærte ham hvordan han skulle skaffe seg en egen poetisk røst. I det ovennevnte diktet Paterson har Williams inkludert flere av Ginsbergs brev, og Williams selv sa at et av disse brevene var en av inspirasjonskildene til diktets femte sekvens. Williams skrev dessuten forordet til to av Ginsbergs bøker; en av dem var den kjente Howl (utgitt som Hyl og andre dikt i 1968 i Olav Angells oversettelse). Williams støttet flere daværende ukjente lyrikere, blant andre H.H. Lewis, som var en radikal kommunist fra Missouri, og som Williams mente ga stemme til folket i sine dikt. Selv om Williams var svært begeistret for diktene til sine disipler, kunne det variere hvor godt han likte resultatet av at andre poeter hadde hentet inspirasjon fra ham selv. Eksempelvis var han ikke udelt begeistret for visse Beat-poeters formløse skrivemåte. Williams trodde mer på samspillet mellom form og uttrykk.
Williams fikk et hjerteanfall i 1948, og deretter begynte helsen hans å bli dårligere. Etter 1949 fikk han slag en rekke ganger. I 1953 ble han også behandlet for klinisk depresjon ved et psykiatrisk sykehus.[20]
Williams døde 79 år gammel i sitt hjem i Rutherford den 4. mars 1963.[21][22]
To dager etter at Williams døde, gjorde en britisk forlegger det kjent at han ville utgi Williams' dikt i Storbritannia. Williams hadde i sin levetid aldri høstet like stor anerkjennelse på De britiske øyer som i USA, og han hadde dessuten bestandig protestert mot den engelske innflytelsen på amerikansk poesi.
De mest sentrale samlingene i Williams' produksjon er Korea in Hell (1920), Spring and All (1923), Pictures from Brueghel and Other Poems (1962), Paterson (1963, nyutgivelse i 1992) og Imaginations (1970). Det diktet som oftest har blitt tatt med i diktantologier er «The Red Wheelbarrow», som anses som et eksempel på den stilen og de prinsippene imagist-bevegelsen bekjente seg til (et annet eksempel er diktet «This Is Just To Say»). Men i likhet med Ezra Pound hadde Williams forlengst forkastet imagist-bevegelsen på det tidspunkt da «The Red Wheelbarrow» ble utgitt i samlingen Spring and All i 1923. Williams er sterkere forbundet med den amerikanske litterære modernist-bevegelsen, og han vurderte seg selv som en utpreget amerikansk poet. Med dette mente han at han la an på å fornye språket ved å benytte den friske, upolerte talemåten som hadde sitt utspring i USAs kulturelle og sosiale mangfold, og samtidig befri språket fra det han anså å være en forslitt arv fra den britiske og europeiske kulturen.
Williams forsøkte finne opp en helt ny og frisk poesiform, en amerikansk poesi hvor emnet var sentrert rundt den amerikanske hverdagen til folk flest. Han kom deretter opp med konseptet om variabel versefot som utviklet seg fra år med visuell og lydprøver fra hans verden sett i perspektivet av første person, delvis fra livet som lege. Den variable versefoten har sine røtter i de mange-fasetterte, muntlige amerikanske talemåtene. Denne oppdagelsen var en del av hans nøye observasjon av hvordan radio og aviser påvirket hvordan folk flest kommuniserte, og representerte «maskinen gjort av ord», som han beskrev i et dikt i introduksjonen av boken The Wedge («Kilen»), akkurat som de mekaniske bevegelsene til by kan bli en bevissthetssplittelse. Williams benyttet seg ikke av tradisjonelt verseform i de fleste av sine dikt. Hans brevveksling med Hilda Doolittle førte ham dessuten inn i sapfiske strofer, den indre stemme i poesiens sannhet:
Dette kan bli sett opp mot et dikt fra Journey To Love kalt «Shadows»:
Bruddene i diktet søker ut en naturlig pause, slik det blir snakket i amerikanske vendinger, men som også reflekterer taktrytmene, slik de er innenfor jazz, foruten at de berører sapfisk harmoni. Williams eksperimenterte med ulike typer linjer, og fant til sist «trappeformet triadisk linje», det vil si at en lang linje er delt i tre segmenter i ulikt innrykk. Denne linjen er benyttet i diktet «Paterson» og i dikt som «To Elsie» og «The Ivy Crown». Her er på nytt Williams’ mål å vise den sanne amerikanske puls (i motsetning til den ditto europeiske) som er ubemerket, men likevel tilstede i hverdagslivets amerikanske språk. Stilistisk arbeidet Williams med variasjoner av frie vers, og utviklet og benyttet seg av den triadiske linje, som i hans lange kjærlighetsdikt «Asphodel, That Greeny Flower».[23]
Moderate liberale framstiller Williams som i overensstemmelse med amerikansk liberale demokratiske emner, men hans utgivelser er langt mer radikale, som New Masses antyder,[24] gikk hans politiske overbevisning adskillig lengre mot venstre enn begrepet «liberal» indikerer. Han betraktet seg selv som sosialist, og som en motstander av kapitalismen, og i 1935 utga han The Yachts, et dikt som anklaget den rike elite som parasitter, og uttrykte sympati med massene som strebet etter revolusjon. Diktet inneholder et bilde av havet som «watery bodies», «vannlegemene», til de fattige massene som banker mot skipsskrogene «in agony, in despair», «i sjelekval, i desperasjon», i forsøket på å senke seilskutene og avslutte «the horror of the race».
I introduksjonen til 1944-utgivelsen av diktene i The Wedge skrev han om sosialismen som en uunngåelig framtidig utvikling, og som en nødvendighet for den sanne kunsten å utvikle. I 1949 utga han et hefte kalt The Pink Church som handlet om det menneskelige legeme, men ble forstått innenfor konteksten av mccarthyismen og kommunistforfølgelsene, som en farlig pro-kommunist. Antikommunismen førte til at han mistet sin posisjon som konsulent ved Library of Congress (det amerikanske nasjonalbibliotek) vinteren 1952–1953. Det førte til at han måtte legge seg inn og bli behandlet for tung depresjon. I en ikke utgitt artikkel for Blast, et kortvarig britisk kunstmagasin som hyllet teknologiens kraft i årene 1914–1915,[25] skrev Williams at kunstnere burde motsette seg å skrive «propaganda», og «hengi seg til skriving (først og sist)». I den samme artikkelen hevdet imidlertid Williams at kunsten kunne også være «i proletariatets tjeneste».[26]
I mai 1963 ble Williams posthumt gitt Pulitzerprisen for diktsamlingen Pictures from Brueghel and Other Poems (1962) og Gullmedaljen for poesi av National Institute of Arts and Letters. Det amerikanske samfunnet av poeter, The Poetry Society of America, har fortsatt å ære William Carlos Williams ved å presentere en årlig pris i hans navn, for den beste boken med lyrikk som blir utgitt av et lite forlag uten inntjening.
Williams’ hus i Rutherford er i dag listet av National Register of Historic Places som et historisk sted, og han ble introdusert til New Jersey Hall of Fame i 2009.[27]
Lyrikksamlinger
Dramatikk
|
Prosabøker
|
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
