Norges største kirkesamfunn From Wikipedia, the free encyclopedia
Den norske kirke[5] (tidligere også kalt «Statskirken») er det største trossamfunnet i Norge og var inntil den 21. mai 2012 statens offentlige religion.
| Den norske kirke | |||
|---|---|---|---|
| Den norske kirke | |||
 | |||
.jpg) | |||
| Org.form | Den norske kirke | ||
| Org.nummer | 818066872 | ||
| Hovedgren | Lutheranisme i Norge | ||
| Grunnlagt | 1537 (Julian) | ||
| Utgått fra | Den katolske kirke | ||
| Leder | Leder av Kirkerådet | ||
| Antall medlemmer | 63,7 % av Norges befolkning (2022)[1] | ||
| Livssyn | Lutheranisme | ||
| Geografi | Norge | ||
| Land | Norge[2][3] | ||
| Sakramenter | dåp, nattverd | ||
| Bekjennelseskrifter | den apostoliske trosbekjennelse, den nikenske trosbekjennelse, den athanasiske trosbekjennelse, den augsburgske konfesjon, Luthers lille katekisme | ||
| Medlemskap | Kirkenes Verdensråd Communion of Protestant Churches in Europe[4] | ||
| Nettsted | kirken.no (no) | ||
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kristen ikonografi |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Ved reformasjonen i 1536–1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Eidsvollgrunnloven av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt Storting og regjering. Norges konge ble dermed kirkens symbolske leder. Med en episkopal-synodal organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et kirkesamfunn.
Den 21. mai 2012 gjennomgikk Grunnloven en revisjon, og det heter nå at Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv (§ 2). Det innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Stortinget og regjeringen har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon, slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. I Grunnloven § 16 er det videre bestemt at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».[6]
En lignende reform skjedde i Sverige med Svenska kyrkan, som opphørte å være statskirke 1. januar 2000. Den danske folkekirke er i en del henseender å anse som en statskirke, men i Danmark er det ulike oppfatninger om hvorvidt Folkekirken egentlig er en statskirke.[7][8]
Flere grunnlovsbestemmelser nevner eller kommer til anvendelse for Den norske kirke. Den viktigste er Grunnloven § 16 som sier «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Kirken er videre regulert i flere lover, der lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) er den mest sentrale. I henhold til § 10 er formålet «å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.». Loven regulerer blant annet kirkens administrative organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå, eiendomsforhold for kirkebygninger, med mer.
Medlemskap i Den norske kirke er knyttet til dåp, juridisk gjennom § 4 i Kirkeordning for Den norske kirke For å være medlem i Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller norsk statsborger bosatt i utlandet. Personer som er døpt i annet luthersk kirkesamfunn eller annet kristent kirkesamfunn kan bli medlem av Den norske kirke ved innmelding. En kan ikke være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn samtidig. Siden kirkeloven ble endret i 2021, anses barn nå å høre inn under Den norske kirke fra fødselen bare hvis begge foreldrene er medlem.
Medlemmer bosatt i Norge tilhører soknet der de bor. Alle voksne døpte medlemmer har stemmerett og er valgbare ved kirkelige valg. Stemmerettsalder er 15 år, valgbarhetsalder 18 år (2011). I spesielle tilfeller kan det søkes om overflytting av stemmerett og valgbarhet til annet sokn enn der man er bosatt.
Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til det lokale menighetskontor (kirkebokføreren) på bostedet. Den 15. august 2016 ble det lansert en elektronisk løsning for å sjekke medlemskap og for innmelding eller utmelding. Denne løsningen har ført til at de fleste inn- og utmeldinger nå skjer på denne måten. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødselsnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt samt navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år som følger med den foresatte.[9]
Innmelding og utmelding i Den norske kirke var regulert av forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006).[10][11]
Ved opprettelsen av et sentralt kirkeregister i 1998 ble folkeregisteret brukt som grunnlag for medlemsregisteret i Den norske kirke. Etter protester ble 75 000 medlemmer strøket etter en kryssjekking mot medlemslister i andre tros- og livssynssamfunn.[12] Den norske kirkes holdning er at «Det er dåpen som gir medlemskap i kirken».[13].
Den norske kirke har et geografisk bestemt menighetsbegrep og består av soknemenigheter. Ved siden av denne grunnstrukturen finnes det enkelte unntak: Døvemenighetene er ikke geografisk avgrenset. Det samme gjelder Samisk menighet i sørsamisk språkområde. Det er også forsøk med såkalte valgmenigheter i Den norske kirke, hvor kirkemedlemmer har fått anledning til å danne et «personsokn» (Bymenigheten Sandnes).
Den norske kirke er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer og – fra den 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop (Nidaros domprosti i Trondheim sentrum).
Bispedømmene er – nevnt etter de fem første bispesetenes historiske rang, deretter etter alder:
Andre nemnder og utvalg
Kirkeloven av 1897 stadfestet at selve kirkebygget hører til menigheten, unntaket er enkelte museumskirker og bygg eid av Fortidsminneforeningen. Kirkegården (oftest brukt som gravplass) har samme eierforhold som bygningen. Den enkelte kommune har som regel ansvar for teknisk drift og finansiering av kirkebygg og kirkegård knyttet til Den norske kirke, mens tilsyn og administrasjon (etter 1996) ligger hos menighetens egne organer og en ansatt daglig leder (kirkeverge).
Den norske stat eier i utgangspunktet ingen kirkebygg med unntak av blant annet Akershus slottskirke og Svalbard kirke. Nidarosdomen kan også regnes som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.[15][16] Ifølge Kulturdepartementet er det tvilsomt om staten eier Nidarosdomen.[17] Historisk sett er Nidarosdomen ansett å være en selveiende stiftelse.[18]
Frem til 2012 var Den norske kirke en statskirke etablert gjennom Grunnloven § 2, som erklærte at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». I den nye grunnlovsteksten er dette endret, i dag står det slik i Grunnloven § 2 «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskrettighederne.» Videre står det i § 16 «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.»
Siden 1920-årene har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, ble etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og på viktige kirkelige områder, som liturgi og i lærespørsmål, har kirken lenge vært selvstendig. Samtidig var det Kongen som hadde ansvaret for utnevnelser av biskoper og proster gjennom Grunnloven § 16.
I Den svenske kirke fant skillet mellom stat og kirke sted i 2000, og i Norge ble problemstillingene rundt et mulig skille utredet i Gjønnes-utvalget, som la frem sin innstilling i januar 2006.[15] Innstillingen var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeidet en stortingsmelding om saken. Denne ble lagt frem 11. april 2008.[19]
Forut for stortingsmeldingen ble det I 2008 inngått et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget, en avtale med gyldighet ut stortingsperioden 2009–2013.[20] Innholdet i den politiske avtalen omtalt som Kirkeforliket består i en gjennomgang av på hvilke områder kirken skal få større indre selvstyre, deriblant at «utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ». Betingelsen for dette var at kirkedemokratiet måtte bli bedre. Det siktes her til at valgdeltakelsen ved kirkelige valg har vært lav. Spørsmålet om kirkens økonomi og eiendomsretten til kirkens eiendommer var blant de store og prinsipielt tunge spørsmål som måtte avklares. Ansvaret for vedlikehold av kirkebygg og lønn for stats- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønn til ekstra ansatte. Dette er gjerne finansiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten.[21] Blant «hvilke elementer i statskirkeordningen [som] skal videreføres» listes:
«1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jf. ny § 16.
2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt.
3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, det vil si at disse fortsatt skal være statstjenestemenn.
4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.
5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer.
6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet.
7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.»[20]
På den bakgrunn leverte representanter for samtlige partier på Stortinget et felles forslag til endringer i blant annet Grunnloven §§ 2 og 16 som skulle endre relasjonen mellom kirke og stat. Grunnlovsendringene ble vedtatt 21. mai 2012 og trådte umiddelbart i kraft.[22]
I 2013 utdyper Stortinget sin forståelse av «folkekirke» slik det ble brukt i Grunnloven §§ 16[23], etter spørsmål (stilt av Svein Harberg, H) om en avklaring for å få en felles politisk forståelse «av hva som ligger i begrepet «folkekirke»».[24] Statsråden (Rigmor Aasrud Ap.) oppfattet formuleringen ««Den norske kirke (…) forbliver Norges Folkekirke», først og fremst som et uttrykk for Stortingets vilje til kontinuitet på kirkeområdet.» (…) «Vår oppgave som statlig myndighet er å legge de økonomiske, rettslige og organisatoriske forholdene til rette for at Den norske kirke kan «forblive» Norges folkekirke.»
Blant de forventninger som enkeltrepresentanter og statsråden stilte til Den norske kirke som «folkekirke» var; Å reise verdidebatter, å være tilstede i hele landet, et tilbud til folket i hverdag og krise, gravplassforvaltning og varsling av dødsfall på oppdrag fra politiet, å ha en samlende rolle ved høytider og store begivenheter - i sorg som i glede, mulighet for Kirkens medlemmer til å få døpt sine barn og bli konfirmert, viet og gravlagt. (at) Trosopplæringsreformen … er et folkekirkeprosjekt. At Kirken skal ha en særstilling i hele landet, og at Kirken skal sikres økonomisk.
Hvorvidt dette var omfattende forventninger som ville bli kostbare, og kunne være problematiske i møte med lovfestet likebehandling, ble nevnt.[25] Hvordan forventningene til Den norske kirke som «folkekirke» skulle finansieres (iht. Grunnloven §§ 16 «understøttes som sådan av staten») ble i noen grad problematisert. «… det er noen klare grenser mellom hva man har satt av ressurser til, og bedt dem gjøre en jobb med, og hva som ligger i den vanlige driften av et trossamfunn.» (Svein Harberg, H.)[26]
Gjønnes-utvalget skrev i 2006 at det ikke er entydig hvor sterke bindingen mellom stat og kirke skal være for at betegnelsen «statskirke» er treffende. Statskirkeordningen er først og fremst et rettslig system og en formell organisasjonsform med følgende kjennetegn:[15]
Med grunnlovsendringen i 2012 har ikke Norge en offentlig religion (1), kirkens egne organer og ikke regjeringen utnevner biskoper og prester(2). Regjeringen har heller ikke myndighet over liturgi og lære (3). Den norske kirke er fortsatt (2015) del av den norsk statsforvaltningen og prestene er statsansatte (6) og reguleres ved egen kirkelov (4).[27] Til 2017 skal ny kirkeordning utformes og vedtas når det gjelder spørsmålet om kirken som eget rettssubjekt (6) og om lovregulering kirkens indre forhold (4).[28]
Med bakgrunn i regjeringsplattformen for regjeringen Solberg og vedtak i Kirkemøtet ble det satt i gang et arbeid med en forvaltningsreform for et tydelig skille mellom kirke og stat:[29] «Den norske kirke skal etableres som et eget rettssubjekt i 2017»[30]. For å omdanne Den norske kirke til et eget rettssubjekt ble endringer i kirkeloven vedtatt våren 2016, med iverksettelse fra 1. januar 2017.[31][32] Den norske kirke er fra november 2016 registrert i brønnøysundregistrene som en religiøs organisasjon med organisasjonsnummer 818 066 872.[33]
Den norske kirke blir finansiert over statsbudsjettet som en «kommune- og statsbudsjettkirke».[34] Dette skjer også etter 1. januar 2017. Statens finansieringen av kirken blir gitt ved rammetilskudd i statsbudsjettet, i 2017 er beløpet 1 969 millioner norske kr. I tillegg kommer at Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet får 92 MNOK. Tilskudd til kirkebygg og gravplasser og annet på 150 millioner kroner. Kirkens familieverntjeneste 180 millioner. Ekstraordinært for 2017 er tilskudd til egenkapital og feriepengeforpliktelser på henholdsvis 100 og 125 millioner kroner. Midlene i Den norske kirkes landsfond overføres til Den norske kirke.[35]
Statskirkeordningen ble styrket i enevoldstiden og lovfestet i Kristian Vs Norske Lov av 1687. Kongen var forpliktet på evangelisk-luthersk religion og skulle som kirkens øverste leder holde landet rent for falsk lære. Dette ble videreført med Grunnloven av 1814, men Stortinget sto til forskjell fra Kongen fritt i forholdet til kirken. Med den første dissenterloven i 1845 ble kirkens rolle selvstendige rolle overfor staten mer tydelig. Søren Jaabæk foreslo i 1870 å oppheve statskirkeordningen.[15]
Etter andre verdenskrig ble Kirkeordningsnemnda av 1945 med Eivind Berggrav som leder nedsatt av regjeringen. Berggrav ønsket en endring av Grunnloven § 16 for å sikre kirken større indre styringsrett. Nemnda gikk ikke så langt men ønsket et kirkeråd som ledd i å sikre kirken større selvstyre i åndelige spørsmål. Nemnda mente at det i Norge var naturlig med en statskirke i betydningen folkekirke. Departementet gikk på bakgrunn av nemndas innstilling inn for en at styringen av kirken skulle skje i samspill mellom statlige og kirkelige organer, særlig viktig var det at regjeringen beholdt utnevnelsen av prestene slik at disse forble embetsmenn. Ved behandlingen i Stortinget i 1953 ble det ikke noe av forslaget om et kirkeråd.[36]
Statskirkeordningen ble i 1970-årene utredet av en kommisjon med tidligere kirkeminister Helge Sivertsen som leder. Kommisjonen anbefalte i 1975 å avvikle statskirken og erstatte denne med en fri folkekirke. Det var stor politisk motstand mot forslag også innenfor kirkens organer. Ved lov av 8. juni 1984 ble Kirkemøtet opprettet. Biskopene Andreas Aarflot og Erling Utnem var klart kritiske til statskirkeordningen, Utnem mente også at ordningen var i strid med bibelen.[37]
Kirkerådet ble lovfestet i 1969.[15] Prestene fikk statslønn fra 1954.[38]
Frem til 2000 var det krav om teologisk embetseksamen for å bli prest i Den norske kirke. Spørsmålet om ikke-teologer burde kunne ordineres i visse situasjoner ble en del diskutert i det 20. århundre. I 2000 ble det åpnet for at andre personer med relevant utdanning og bakgrunn kunne ordineres som prester på visse vilkår og etter vurdering i Kirkerådets evalueringsnemnd. Teologisk embetseksamen er fortsatt hovedregelen, men forskriften oppstilte fra 2006 som alternativ enten masterstudium/hovedfagsstudium som «i innhold og omfang tilsvarer cand. theol.», eller grad på masternivå med relevans for prestetjeneste, samt minst 80 studiepoeng i teologiens hoveddisipliner, eller «særlige kvalifikasjoner». Dermed vil eksempelvis mastergrader i luthersk teologi fra utlandet, eller andre norske eller utenlandske mastergrader i visse fag i kombinasjon med teologiske tilleggsstudier, kunne gi grunnlag for prestetjeneste.[39]
Den svenske kirke beholdt ved reformasjonen sin erkebiskop (i Uppsala), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i Åbo. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som preses) i det nyopprettede Bispemøtet. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde. Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen.
Primus inter pares (lat. «den fremste (første) blant likemenn») er en funksjonsbeskrivelse som brukes om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at lederskapet nødvendigvis er formalisert og uten å ha annen myndighet over sine likemenn enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen, som kan skyldes ansiennitet, alder eller tradisjon. I de lutherske folkekirkene i Norden brukes uttrykket som en beskrivelse av at erkebiskopen (Sverige og Finland) eller den ledende biskopen (Danmark og Norge) er en symbolsk leder som ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene.
Den norske kirkes ledende biskop var fra 1814 til 1920-årene etter dansk mønster og det norske hoffrangreglementet av 1817, biskopen i Christiania/Oslo. Dette ledet til at hovedstadsbispen uformelt ble omtalt som Den norske kirkes primas (senlatin til lat. primus; «den første», «den fornemste» – her i betydningen fast ledende biskop). Da biskopene i Den norske kirke fra 1917 begynte å holde regelmessige drøftelsesmøter, bispemøter, ble det for hver sesjon valgt en ordstyrer som ble betegnet som «formann» og fra 1932 som preses (lat. praeses, praesidere, «den som har forsete», den som presiderer (sml. president)).
Oslo biskops ledende rolle siden 1817 og det faktum at bispemøtene ble holdt i Oslo, gjorde at hovedstadsbispen hvert år ble valgt til formann/preses. I 1984 begynte biskopene å velge preses for et år om gangen. Ved Andreas Aarflots avgang som Oslo biskop i 1998 besluttet de øvrige biskopene at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Første preses fra en annen bispestol enn Oslo ble da biskop Odd Bondevik i Møre. I 2001 valgte man biskop Finn Wagle i Nidaros, i 2006 biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark og i 2010 biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg.
Nyordningen med en fast utnevnt leder i Den norske kirkes bispemøtet fra 2011 innebærer at det ble opprettet et tolvte bispeembete som skal bruke det meste av sin tid på lederoppgavene, med base i Nidaros. Dette nye bispeembetet kan med samme rett som Oslo biskop før 1920-årene omtales som primas. Den norske kirke har imidlertid valgt å fortsatt bruke betegnelsen preses eller ledende biskop. Også denne biskopen vil være «primus inter pares» blant biskopene, slik erkebiskopen er det i Svenska kyrkan og i Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland.
Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stillinger knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er:
Det finnes dessuten en rekke andre stillingskategorier knyttet til menighetsarbeid, kirkelig administrasjon og drift av kirkegårder.
Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen, som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter:[40]
Bibelen anses som den overordnede autoritet, men de andre skriftene har status som bekjennelsesskrifter som er normert ut fra Bibelen. Det gamle testamentet i Den norske kirke består av 39 bøker, mens i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamente av 46 bøker. Den norske kirke anerkjenner ikke de syv deuterokanoniske bøker.
Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det gamle testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det nye testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlammet som døde og gav soning for menneskenes synd.
Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det gamle testamentet.
Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene. Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til brudd med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser og ved Guds suverene gjerning alene.
Den norske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn, så som brudevigsel og presteordinasjon.
Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken gjennom at den døpte i dåpen blir Guds barn. Dåpen skjer ved overøsing av vann i den treenige Guds navn. Den norske kirke praktiserer barnedåp, men døper også voksne som ikke er døpt tidligere og ønsker dåp. Gjendåp er ikke tillatt og anses som et teologisk avvik. Dåpen har gyldighet en gang for alle.
Etter Den norske kirkes lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er til stede i brødet og vinen, men uten at brødet eller vinen opphører å være substansielt brød og vin (se Konsubstansiasjon). Man tror at den som mottar nattverden får tilgivelse for synd og styrke til et videre liv i kristen tro. I Den norske kirke er nattverden åpen også for medlemmer av andre kirkesamfunn. Barn har adgang til nattverden. Ulikt syn på nattverden er den viktigste årsaken til at det ikke avholdes felles nattverd med den katolske kirke, selv om en kan ha felles (økumeniske) gudstjenester.
Utdypende artikkel: Gudstjenestereformen i Den norske kirke
Søndagsgudstjenesten, ofte kalt høymessen – av latin missio som betyr utsendelse – er menighetens viktigste samlingspunkt, og feires på søndagen, fordi dette er Jesu oppstandelsesdag. I Den norske kirke begynner høymessen normalt klokken 11. Andre tidspunkter kan forekomme avhengig av lokale forhold. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup, har egne liturgier. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest den liturgiske ordning som er angitt i Gudstjenestebok for Den norske kirke, men alternative liturgier og friere former for gudstjenestefeiring er ikke uvanlig. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010. Denne tar sikte på større variasjonsmuligheter og adgang for lokale tilpasninger.
Gudstjenestens historiske grunnlag er den katolske messen, som igjen bygger på den jødiske synagogegudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunns.
Messens hovedstruktur, eller dens ordo, ser slik ut:
Innenfor denne hovedstruktur utspiller gudstjenestens øvrige deler seg:
Gudstjenesten feires i tråd med kirkeåret, som begynner 1. søndag i advent, og med temaer for hver søndag som er angitt i lesningene for søndagen. Disse veksler mellom to tekstrekker med tre lesninger for hver søndag som alternerer år om annet. Kirkeåret er delt inn i to hovedbolker – festhalvåret og det festløse halvåret. Festhalvåret omfatter de tre hovedhøytidene jul, påske og pinse, mens hele tiden etter pinse og frem til kirkeårets avslutning utgjør det festløse halvåret. Under denne hovedinndeling finner vi så de mer avgrensede kirkeårstider, som adventstiden, åpenbaringstiden (ukene etter jul), fastetiden (40 dager før påske) og påsketiden, som varer fra påskenatt og frem til Kristi himmelfartsdag.
Hver del av kirkeåret, samt visse enkeltstående søndager, har sine liturgiske farger som reflekterer kirkeårstidens eller søndagens modus. Hvitt er forbeholdt høytider (unntatt pinse), festdager (som allehelgensdag) og festlige anledninger ellers. Grønt er fargen for vekst og er liturgisk farge for hele perioden etter pinse med unntak for allehelgensdag. Fiolett er fargen for bot, alvor, sorg og innadvendthet, og benyttes til advent, i fastetiden før påske og ved begravelser. Rødt er fargen for Den hellige ånd, for åndens og kjærlighetens ild, og for martyrenes blod. Den benyttes til pinse, ved martyr- og helgendager (som olsok samt ved aposteldager). Rødt kan også benyttes på palmesøndag og langfredag. De liturgiske farger reflekteres i de liturgiske klær (såkalte paramenter], eventuelt også i tekstilutsmykning på prekestol og alter.
Under gudstjenesten bærer presten og eventuelt andre liturgisk medvirkende liturgiske klær. Tidligere var det bare prestene som bar egen drakt, den såkalte samarien med pipekrave, hvit messeskjorte og messehagel. Samarien er en sort 1600-talls drakt som egentlig var en embetsdrakt og ikke en liturgisk drakt, og som fortsatt brukes i Folkekirken i Danmark. Siden 1980-årene er Den norske kirkes liturgiske drakt alba, en sid, hvit kjole som egentlig er en dåpsdrakt og symbolet på dåpens renselsesbad. Til denne bærer presten stola i liturgisk farge, et bredt bånd som bæres over skuldrene. Dette er den klassiske, internasjonale drakten for prester. Stolaen var opprinnelig et verdighetssymbol for embetsmenn i antikkens Roma, men ble overtatt av den første kirke som verdighetstegn for prester. Under nattverden bærer presten i tillegg messehagel, et tunikalignende plagg i liturgisk farge og ofte med sirlig dekor. Biskoper i Den norske kirke bærer i liturgisk sammenheng korkåpe, i Den norske kirke også kalt bispekåpe, utenpå alba og stola. De tradisjonelle verdighetssymbolene mitra (bispehatt) og bispestav benyttes ikke av biskopene i Den norske kirke. Øvrige liturgisk medvirkende er diakon, kantor (musikalsk leder) og lekfolk som er betrodd særlig tjeneste. Disse kan bære alba uten ytterligere tillegg. Mange diakoner har etterhvert tatt i bruk tradisjonell skråstola i liturgisk farge, slik det er vanlig også i Den svenske kirke. Ved begravelser kan prest og diakon også bære sort gravferdskappe under den del av liturgien som forrettes på kirkegården.
Søndagsgudstjenesten i Den norske kirke varer normalt mellom en time og halvannen time. Nattverd feires ikke hver søndag, men det er blitt stadig vanligere å gjøre det.
Konfirmasjonen er en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å «konfirmere» betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part: Det er Gud som bekrefter det som ble lovet konfirmanten i dåpen – ikke konfirmanten som bekrefter sin egen dåp. Reformatorene avviste den katolske forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon er imidlertid ikke lenger en forutsetning for å kunne motta nattverd. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge, noe den var i lang tid. Konfirmasjonen er spesielt viktig som trosopplæring. Da Den norske kirke praktiserer barnedåp, kommer dåpsopplæringen i etterkant av dåpen, ofte først i konfirmasjonstiden. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 normalt har vært på åtte måneder.
Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende syndsforlatelse. Hvilken som helst kristen kan ta imot skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer benyttet. I enkelte kirker er det til og med foreslått å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes eget hjem som det mest passende sted. Innen læstadianismen, som er en vekkelsesbevegelse innad i Den norske kirke med særlig utbredelse i Troms og Finnmark, er skriftemål svært viktig og en forutsetning for deltakelse i nattverden. Her skrifter man til en kristen man har spesiell tiltro til, som oftest ikke en prest.
Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni med forbønn for ekteskapet. Par som har inngått ekteskap gjennom en borgerlig seremoni kan i ettertid få forbønn for ekteskapet gjennom en egen kirkelig seremoni.
Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte.
11. april 2016 besluttet kirkemøte å åpne for likekjønnede vigsel.[41] Prestene kan velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller ikke. Det første homofile paret ble vigslet den 1. februar 2017.[41]
Ordinasjon (vigsling) av prester skjer ved en velsignelsesseremoni som gir uttrykk for en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Det er biskopene som ordinerer prester. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse, normalt av Bispemøtets preses. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste av en biskop. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradisjon, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere, det vil si prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, det vil si klokker, graver, kirketjener osv.
Den norske kirke er et autonomt luthersk kirkesamfunn, men har internasjonal tilhørighet gjennom medlemskap i:
Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8 % i 1960 til 73,9 % i 2006 og videre til 55,3 % i 2016. Andelen konfirmerte av alle 15-åringer falt fra 93 % i 1960 til 60 % i 2016. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2 % i 1960 til 33,4 % i 2016. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 88,8 % av alle døde i 2016 ble gravlagt i regi av Den norske kirke.[45]
Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2010 meldte 1101 personer seg inn og 6570 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning i 1970- og 1980-årene (på det høyeste 11 755 i 1978), for så å synke igjen i 1990-årene til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år.[46] Det var en topp i antall utmeldinger i 2016, med 41 024 registrerte tilfeller, da det ble mulig å melde seg inn og ut via internett.[47][48] Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken.
I 2010[49] var det mer enn 6,1 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 4,9 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 65 652 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72 982 i 1994, 70 829 i 1987 og 69 727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 93 personer i 2010 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987).[50] Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende.[51]
Andre tall fra Tilstandsrapport for Den norske kirke 2010 viser at 1,26 millioner mennesker deltok på konserter i en eller flere av Den norske kirkes kirkebygg dette året, og 1960 kor samler jevnlig 43 571 korsangere i alle aldre.
Ved utgangen av 2016 var 71,5 % av befolkningen medlemmer eller tilhørige Den norske kirke. Ved utgangen av 2019 var andelen 69 % [52] Andelen synker (per 2021) med nærmere ett prosentpoeng per år.[53] De tilhørige er udøpte barn, som har blitt registrert som tilhørige fordi en av foreldrene eller begge står oppført som medlem.[54] 1. januar 2021 opphører tilhørigeordningen, og rundt regnet 117 000 tilhørige slettes.[55]
Det kom en topp i utmeldinger i 2016, da det ble mulig å melde seg ut av Den norske kirke via internett.[56][57]
Medlemsprosenten i 2009 var lavest i Oslo bispedømme med 64,7 %. Etter Oslo kom Agder og Telemark med 78,3 % og Borg med 79,4 %. Høyest lå medlemsprosenten i Sør-Hålogaland med 89,2 % og Møre med 88,9 %.[58]
I perioden 2005–2009 var det en fordobling av antall utmeldelser av Den norske kirke, med 40 299 mot 20 491 utmeldelser i perioden 2000–2004.[59]
Opprinnelsen til medlemsregisteret er ikke registre over døpte, utmeldte, døde og så videre, men basert på Folkeregisteret, og så vasket mot andre tros- og livssynsamfunns medlemslister:
I 1998 gav Stortinget Kirkerådet i oppdrag å opprette en samlet, nasjonal fortegnelse over alle døpte, innmeldte og utmeldte. Man tok utgangspunkt i folkeregisteret for så å slette personer i de ulike grupper av antatte ikke-medlemmer i kirken, jfr neste avsnitt. Regjeringen mente det var akseptabelt at det kunne være ikke-medlemmer man ikke klarte å fjerne fra registeret, anslagsvis 1–2 % av befolkningen. Det utgjorde mellom 50 000 til 100 000 personer (brev fra Kulturdepartementet av 6. juni 1997).[60]
Prosedyrene og utførelsen har blitt møtt med kritikk.[61][62][63] Tidligere utmeldinger fra Statskirken var ikke blitt registrert sentralt. En del personer som hadde meldt seg ut fra Statskirken tidligere, ble automatisk registrert som medlemmer igjen i 1998, uten å bli spurt eller informert.[64]
Utdypende artikkel: Reformasjonen i Norge
Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-1537. Den kom som en følge av at kong Christian III konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt, men munkene i katolske klostre fikk fortsette som før. Klostrene fikk ikke lov til å ta inn nye, slik at de etter hvert ble lagt ned. Det er kjent at en enkelte steder i Rogaland og Hordaland i 1550-årene på ny ansatte katolske prester, og det var også mer organiserte tiltak fra den katolske kirke – motreformasjonen.
Det katolske erkebispesetet i Nidaros ble avskaffet og biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, slik at den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. I befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende – enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Et eksempel er Jonsokvalfartene til Røldal stavkirke.
Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i Kirkeordinansen av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regnet det å lage lover for kirkens aktiviteter som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning.
Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Den kirkelige pietismen ble ifølge Thorkildsen integrert i eneveldets ideologi særlig i Christian VIs tid. Den danske kongen ville gjøre hele befolkningen til fromme kristne, blant annet gjennom almueskole og konfirmasjon. Lydighet mot myndighetene ble også fremmet gjennom den lutherske blant nedfelt i kirkeritualet av 1685: prestene skulle «formane Tilhørerne til aller underdanigst Lydighet mod deris Konge». Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme poengterte også at undersåttene villig skulle adlyde all øvrighet.[65] I 1741 ble Konventikkelplakaten - lov mot forkynnelse og kirkemøter arrangert av lekfolk - innført.
Da Grunnloven ble innført i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den forble frem til 21. mai 2012.
Valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten) og i regi av prestene.[66]
Unionen med Sverige 1814–1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536–1814. Et av departementene som ble opprettet i Christiania etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet. Statskirken var en viktig del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og ifølge Thorkildsen ble nasjon og kirke ansett som sammenfallende størrelser. På 1800-tallet kom samtidig den tradisjonelle øvrighetslydigheten (representert ved Gisle Johnson) i konflikt med den fremvoksende nasjonalismen, en strid som Johnson tapte ifølge Thorkildsen.[65]
På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.
Lavkirkelig vekkelseskristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. Hans Nielsen Hauge og haugianismens opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse.
Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, etter påtrykk fra haugianerne, og i 1845 vedtok Stortinget dissenterloven. Etter dette ble det dannet en mengde kristne foreninger.[67]
På slutten av 1800-tallet ble kirkespråket fornorsket. Landstads forsiktige fornorsking av språket i salmeboken (1869) skapte en del negative reaksjoner. Anton Christian Bang fikk trykket oversatt versjon av juleevangeliet, mens Elias Blix ga ut Nokre Salmar, gamle og nye (1869). Første juledag 1884 ble det en av Blix' salmer på landsmål første gang fremført i en norsk kirke, det skjedde i Lårdal kirke og uten offisiell tillatelse. I 1892 ble det tillatt med salmer på landsmål dersom menigheten ønsket det. Fra 1908 fantes det en fullstendig tekst- og alterbok på landsmål. Det var særlig Noregs ungdomslag og Det norske samlaget som presset frem bruk av landsmål i kirkene. Presten Johan Einar Unger var den første som prekte på landsmål, mens Anders Hovden var den første som brukte landsmål konsekvent i sin prestegjerning - første gang i Ørsta 1890. Det var særlige salmene som bidro til å gjøre nynorsk til kirkespråk, Blix' salme Gud signe vårt dyre fedreland ble spesielt populær og i løpet av 1905 ble den nasjonalsalme. Da Stortingets 7. juni vedtak ble lest fra alle landets prekestoler 11. juni 1905 skal menighetene ha reist seg spontant og sunget Blix' salme.[65]
I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det nazistiske styret helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet Kirkens grunn, der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90 % av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene.
Den sentrale kirkelige personlighet i kirkekampen var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet og lekmannshøvdingen Ludvig Hope.
Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på Den norske Kirkes symbolske Bøger, som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om Alterbog for Den norske kirke og i 1911 i Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og i lov av 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven). Grunnloven § 16 har etter grunnlovsendringen i 2012 med navnet «Den norske kirke».
 |
Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for sekularisering og økende religiøs og kulturell pluralisme. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år.
Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, salmeskatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også pietismen, som gjennom den lavkirkelige indremisjonsbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på bedehuset hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen.
Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en rik samling salmer. Dels skyldes dette reformasjonen, der koralen ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som Thomas Kingo, Hans Adolph Brorson, Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Bernhard Severin Ingemann; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og i nyere tid Svein Ellingsen og Eyvind Skeie.
Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. Kirkebranner har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
